Skjult genealogi avdekkes:

 


Artikkel II:

Her følger slektene Aubert (i et lite utvalg), Butenschøn, Lassen (Lasson), Rosenkrantz og Scheel, alle i utdrag. Her vil i løpet av 2019 også slekten Spend bli behandlet i sin tilknytning til hertug Ulrik (Ulrich), Christian IVs bror. Ved den anledning vil det også kommes inn på slekten Schele i Hamburgs genealogi i forhold til biskop Johannes av Lübeck og de Schele i Kiel, til Heinrich Scheel i Schwabstedt og til Vibeke Kruse.

Bemerk at alle understrekninger i det følgende innebærer en LENKE og ikke et understreket ord. (Visse fødselsdatoer medfører dessuten dette jeg har valgt å kalle «telefonnummereffekten», fordi den iPhone jeg gjerne bruker til å skrive nettsidene med, feiltolker visse tallkombinasjoner som et telefonnummer og derfor understreker tallene og automatisk, dessverre, lager en LENKE til et fiktivt «telefonnummer»! Ikke alle disse falske lenkene er blitt fjernet ennå; – men her er aldri snakk om understekninger i alminnelig forstand.)

NB: En god nyhet for nettsiden axelscheel.net: I juni 2018 startet en kraftig økning av danske besøk, og den  28. august  passerte antallet årsgjennomsnittlige besøk 10 000, nemlig til 10 016 besøk, hvorav 3179 var norske og 3166 danske. Dagen etter, f.o.m. den 29. august, har besøkene vært flest i Danmark. – 2. januar 2019 var de årsgjennomsnittlige besøk 18049, hvorav 6368 i Danmark og 4904 i Norge, 1124 i California, 636 i Ohio og 525 i Tyskland, men bare – på 25. plass – 45 i Sverige, hvor altså nettsiden knapt er blitt registrert.

I desember 2018 og januar 2019 har det igjen vært en kraftig økning i antall besøk, særlig i Ohio i USA. – På den annen side – eller til gjengjeld – har det stadig høyere (over tredoblete) besøksantall også ført til en lavere gjennomsnittlig BESØKSTID: fra over 2 minutter pr. besøk sommeren 2018 til 54 sekunder den 14. februar 2019 (men også besøkstiden er igjen i stigning nå – etter at besøkene passerte de 24000).

Den 21. april 2019 var de årsgjennomsnittlige besøk 🎯👁38074👁🎯, hvorav 10808 i Danmark, 6908 i Norge, 3461 i Ohio (hvor veksten har flatet ut), 1734 i California og 1411 i Tyskland (og – på en 8. plass – 870 i Storbritannia og – nede på en 36. plass – 111 i Sverige). Så økningen fortsetter, ja, den 10. mars ble det også satt ny rekord for DAGSBESØK med det helt uvanlig høye antall av 1243 besøk, hvorav 122 i Tyskland og 53 i Storbritannia. (Men den 22. mars var det også mange, hele 681 dagsbesøk, hvorav 56 i Danmark, 43 i Tyskland, 40 i Storbritannia og 22 i Norge. Og den 21. april – klokken 21:50 – har det også vært mange dagsbesøk, nemlig 949 [et par timer før midnatt], hvorav 76 i Danmark, 69 i Frankrike, 68 i Tyskland, 46 i Storbritannia, 43 i California og 42 i Norge.)

 

NB: Slektene BURENIUS, DARRE, EGEBERG, GIORD ANDERSEN (og Hans Hansen Rosencreutz), HAUSMANN, IRGENS, KLAVENESS, KRABBE (av Østergård), KRAG (og Arent Krag), LØWENCRON (Piper), MOLTKE, TRANE (med et tillegg DE BESCHE), VOGT (skjønt sistnevnte slekt er blitt plassert foran Trane, om enn alle slektene forøvrig gjennomgås i alfabetisk rekkefølge) og  AALL behandles under nettsiden hiddengenealogyrevealed.axelscheel.net, som også – i likhet med nærværende nettside – er å finne som vedlegg på den større nettside galleriluscus.axelscheel.net, som først og fremst handler om Dorothea Krag og Christian Gyldenløve. – På hovedsiden axelscheel.net finnes dessuten akvareller, portretter, dokumenter og genealogiske oversikter mm. (F.o.m.  a p r i l / m a i  2019 vil det bli ryddet opp på denne hovedside, nemlig i tråd med One.com’s overgang til One Photo, og det vil bli lagt ut – etter over et halvt års pause i Galleri Luscus – flere nye håndskrevne, genealogiske oversikter på denne side – og annet. Fotokvaliteten på det nye One Photo er sikkert blitt bedre enn før, men for mitt eget vedkommende har det vært et savn å ikke lenger kunne bruke det gamle eller opprinnelige galleriet. Hele Galleri Luscus var nøye planlagt – og inntil videre  gjennomført  –  med dette for øyet: å være en tilpasning til dette første galleri med sin «åpne», mer oversiktlige struktur med mange «vinduer» og ikke – som nå – uendelige, loddrette «kolonner», for å si det slik [den som husker det opprinnelige galleriet, vil vel forstå hva jeg mener].  Men sakte men sikkert vil jo også dette nye Galleri Luscus ta sin form. – Flere malerier er blitt forandret og nye er blitt malt; men – som allerede nevnt – er det først og fremst flere genealogiske oversikter som vil bli lagt ut i det kommende år, ikke så omfattende som de mange oversiktene «REIMERS», men laget på den samme måten.)

         ♦️ AUBERT (i et lite utvalg): ♦️

Emil Michael Conrad Sophus Aubert (1811–1872), sorenskriver – av en dansk-norsk adelsslekt med røtter i Lorraine/Lothringen (Jean Aubert, kjøpmann i Thionville, ble adlet i 1612 og en etterkommer ble naturalisert som dansk adelsmann i 1776) – var far til amtmann Otto Benjamin Andreas AUBERT (1841–1898), som i ekteskap med Hilda Thaulow (1846–1923), dtr. av Moritz Ch. Julius T. og Marg. Elis. JUELL, hadde bl.a. disse 4 sønner: 

  • Emil Aubert (1871–1925), ingeniør. Gift med Kristiane (Kiss) Jacobine RØNNING, dtr. av Georg Fredrik R. (~ 1. gang med Anna Dorothea Cathrine WILLE) og 2. hustru Valborg Schive (1846 Cha.-1932 Trondheim), dtr. av Johan Christian Vogelsang Schive (1812 Elgseter, Trondheim-74 Tilfredshed, Alstadhaug, Skogn, Nord-Trøndelag) og Kirsten Fredrike NILSON (1813 Moss-86 Trondheim), dtr. av Haagen Nilson (1756-1822), tollinspektør på Moss (hvis søster Kirsten VOGT NIELSEN eller Nilson [1757-1827] ~ 1° i 1776 med Conrad CLAUSON [1753-85], eier av Bærum jernverk; ~ 2° i 1786 med Frederik Julius Kaas (1758–1827), dansk statsminister) og (~ 1791) Hedevig Hansdatter Abelsted (1765-1813), dtr. av H. A. og Sophie Magdalene von STORM, dtr. av Ulrik Fr. v. S. og Hedevig Jensdatter WERENSKIOLD: se under genealogi «Hausmann». NB: Haagen Nilsons farbror, Jan Nielsen (1720 Kra.-64), trelasthandler i Drammen, ble i 1753 gift med Anna Maria CUDRIO (1735-79), hvis sønn, Nils Nilsen (1755-1809), opptok navnet VOGT den 27. nov. 1779 etter sin farmor Eleonora Vogt og i ekteskap (1779) med Abigael MONRAD (1757-1812) ble far til statsråd og statsminister i Stockholm, Jørgen Herman Vogt (1784-1862), fra hvem – gjennom en datter av et første ekteskap (av to) – den yngste gren Scheel nedstammer: se under genealogiene «Scheel (Scheele)» nedenfor og «Vogt», som på hiddengenealogyrevealed.axelscheel.net er mer utførlig, enn den lokalhistoriewiki.no-artikkel, som lenken «Vogt» fører til.
    • Georg Frederik Aubert (1901-67), skipsreder. Gift 1926 i Gjerpen ved Skien med Erna Benedikte HOLTA (1902-2002), hvis brordatter Ellen Johanne (Bitten) Holta (1927-84) (datter av Johan Holta fra Skien og Marie MEITZNER) ble gift i 1947 med Kristian Erhard Koren (1918-61), sønn av skipshandler og frimurer Eivind Koren (1890-1963), hvis brorsønn Finn Synnøvsøn Koren (1918-91), ambassadør, frimurer og oppkalt etter sin mor Synnøve Lind, i 1945 ble gift med Synnøve (Tutta) Onstad (1921-98), 1944-45 sekretær hos Vilhelm Scheel i Moss og mor til Elisabeth Aagot Koren, som i 1970 ble gift med SV-politiker Berge Ragnar FURRE, som 1. gang hadde vært gift med Torild SKARD, dtr. av Sigmund Skard og Åse GRUDA KOHT og altså brordatter av universitetslektor, 1972 dosent Vemund SKARD, som i 1941 ble gift med Else Marie WENNEVOLD KOREN, dtr. av legen August K. (mor: Johanne C. BRINCH) og Ragnhild Wennevold)! – I Koren-boka står det å lese om Kristian Erhard Koren, som i begynnelsen av sept. 1943 sto «på vakt ved Kap Heer på Svalbard og oppdaget som førstemann de tyske krigsskip som nærmet seg…Neste dag ble han hentet ned fra sin vaktpost, men først 19/10 fikk den norske avdeling [av styrker fra Skottland] unnsetning av Home Fleet, og Kristian Koren kom på hospital i Edinburgh. Våren 1944 ble han sendt til Sandhurst  Military College og var som fenrik med på å bygge opp den norske lette panseravdeling, og 17.5.1945 kom han med engelske styrker til Norge for særlig å overvåke embarkeringen av de tyske tropper som skulle sendes ut av landet. Under dette arbeid hadde han stasjon i Arendal, med løytnants grad. / Da arbeidet var avsluttet, vendte han i desbr. 1945 tilbake til Edinburgh. Han tok nå engelsk statsborgerskap og gjenopptok sitt arbeid i sin fars firma og ble 1950 kompanjong.» (Gudrun Johnson Høibo: «Slekten Koren III • Supplement til slekten Koren I» [1975], s. 126.) Han ble dessverre drept på hjemvei fra Glasgow i en bilulykke allerede i april 1961. – Erna B. Holta var en dtr. av grosserer Hans Halvorsen H. og Dorothea Charlotte Erichsen. (Og en brorsønn av Georg Frederik Aubert, advokat Finn Georg A., ble gift i Haslum i 1969 med Lillian RÆDER SCHEEL: se genealogi «Scheel (Scheele)» nedenfor.)
      • Emil Aubert (f. 1930), skipsreder, investor.
  • Axel Aubert [1] [ref. 1 dvs.: ikke klikk hér på tallet, men på den første lenken nedenfor under «REFERANSER»] (1873–16. des. 1943), 1926-41 generaldirektør i Norsk Hydro og styreformann sst. – ifølge NBL – fra slutten av 1941 til sin død i des. 43 (skjønt Marcus Wallenberg annet sted – jfr. Wetterberg:2013 i etterfølgende genealogi «Butenschøn» under litteraturlisten dér – hevdes å ha vært styreformann (eller «styrelsens ordförande») fra 1905 «och kvarstod som  sådan ända till i december 1942» [kanskje var det en viss overlapping vinteren 41/42?]). Gift i 1897 med Gudrun HOLTER (1873-1951), dtr. av grosserer Adolph Martin Holter og Karen Marie Elstrand. – NB: Gudrun Holters brorsønn, Adolph Holter (mor: Lucy F.M.L. Heyerdahl), hadde i ekteskap (1928) med Antonie HEYERDAHL en datter, Christine Holter (1931-), som ble gift med Carl Joachim HAMBRO jr. (1914-85) (en av stortingspresident C.J.  Hambro og Gudrun Griegs sønner) i dennes 2.  ekteskap; C.J. Hambro jr. hadde blitt skilt fra sin 1. hustru, Wenche RYNNING KOREN (1916-77), som han hadde blitt gift med den 15. juli 1939. Hun var en datter av disponent og frimurer Audun  Koren (1888-1974) (~ 1° 1912 Laura Broch Ellmar; ~ 3° 1934 Else Grønn) og dennes 2. hustru Karen RYNNING (1888-1971), og denne  Audun Koren var en helbror (begges mor var Julie Constance MOHN) av Christian Johannes Koren, som i 1911 ble gift med Helga SOLLIE og med henne ble far til den dr. ing. og direktør for Statens Institutt for Strålehygiene, KRISTIAN JOHANNES KOREN (1911-90), som omtales grundig nedenfor i artikkelen «Scheel (Scheele)» under den dér tilknyttede litteraturlistes kommentar til «Koren, Kristian Johannes». Her gjengis Korens oppklarende BREV av 27. januar 1942 i Stockholm til CHRISTOPHER FÜRST SMITH ved Den Kgl Norske Legasjon sst., nemlig om den effektive, men risikable virksomhet for den norsk-engelske etterretning, som minister Arne Scheel i Berlins eldste sønn, VILHELM SCHEEL (1913-75), hadde utført høsten 1941, men uten å ha kjent til Kr. Korens overordnede rolle i etterretnings-nettverket, før dette hadde blitt avslørt av tyskerne og både Koren og Scheel hadde måttet flykte til Sverige.
    • Hedvig Aubert (1904–) gift i 1925 med friidrettsmannen Charles TEILMANN HOFF 2] [ref. 2 dvs.: klikk på den andre lenken nedenfor] (1902–1985), 1940 ekspedisjonssjef for det nazistiske Idretssdepartementet, 1942 «idrettsfører», skilt (~ 2. gang med tidligere faglærer Aase Synnøve Bing Nilsen); gift 2. gang 24. feb. 1940 i Oslo med arkitekt Ernst MOTZFELDT (1903 Kra.-81).
    • Astri Aubert (1913–2000) gift i 1935 med ingeniør og filmskaper Alf SCOTT-HANSEN [3] [klikk på den tredje lenken] (1903–1961) (~ i 1939 med skuespiller Wenche Foss, som ble gift i 1953 med Thomas STANG: se Stang (slekter)) og i 1939 med Storebrand-direktør Per MØRCH HANSSON [4] [dvs.: klikk på den fjerde og siste lenken nedenfor under «REFERANSER»] (1905–1994) (~ 1928-37 Mathilde [Mimi] EGEBERG [1905-99], dtr. av Westye Parr Egeberg: se Egeberg (slekt) – men først og fremst genealogi «Egeberg» her nedenfor)!
  • Otto Gilbert David Aubert (1875–1953), ing., jernbanedirektør. Gift i 1902 med Anna Sofie SOMMERFELT (1880-1961), dtr. av sogneprest til Gamlebyen i Oslo, Søren Kristian Sommerfelt og Jørgine Marie HIORTH.
  • Frans Ingar Aubert (1877–1961), lege. Gift i Bergen i 1904 med Helga Erichsen (1881 Skien-1979), dtr. av Johan WILLOCH ERICHSEN (1842-1916), biskop i Bergen, og 2. hustru (en søster av den første) Helga Marie BOECK.
  • Achen, Sven Tito: Danske adelsvåbener. En heraldisk nøgle, København 1973.
  • Løvenskiold, H.L.: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978.
  • Steffens, Haagen Krog: «Norske Slægter • 1915»: «Aubert», s. 6-12.
  • Aubert i Store norske leksikon.
  • Danmarks Adels Aarbog 1994-96: «Aubert», s. 58-66.
  • DESSUTEN (hentet fra «Kilder/Litteratur» under genealogi «VOGT»):
  • Finne-Grønn, Stian Herlofsen (fete typer og kursivert skrift er i det følgende utelatt): «Spørsmål og Svar. Svar til Spørsmål 19» i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift III, 1931, hefte 1, s. 48-50. S. 48: «Den nulevende slegt Vogt stammer som bekjendt fra kjøbmand og stadskaptein i Christiania Niels Michelsen og Eleonore Paulsdtr. Vogt og er saaledes en kognatisk gren av den ældre slegt Vogt, som i 1669 kom til Christiania fra Sønderborg  paa Als med trælasthandler, kommerceraad Paul Petersen Vogt, f. 1646 og død 1708. Niels Michelsen var f. 22/3  1678 og søn av kjøbmand og stadskaptein i Christiania Michel Søfrensen, som døde 27/3  1696, og 2. hustru Anne Hellesdtr. Pharo, hvis slegt er omhandlet i Norsk personalhist. Tidsskr. III I s. 44 flg.» NB 1: Annes far, Helle Christophersen Pharo (1611 Lier-48 Cha.), var en fetter av Oluf Jensen Pharo (ca  1610 Tune, Ringsaker, Hedmark-1671 Nes), sogneprest til Nes på Hedmarken, som ca. 1636 ble gift med Marthe Pedersdatter GYLDENAAR (ca. 1590 Østre Toten, Oppland-ca. 1643 Nes, Akershus), enke etter Mads Pedersøn og (1. ektemann) Christopher Jensen (Hack) (1572 Oslo-1611 Toten), sogneprest på Stange og Toten, sønn av biskop i Oslo Jens Nielsen Frendesonius (Hack) (1537 Oslo-1600 sst.) og bispedatteren Magdalene FRANZDATTER BERG (1546 Ribe-83 Oslo), hvis søster Gidske Franzdatter Berg i ekteskap med rektor i Oslo og prost i Tønsberg, Rasmus Hiorth (Hjort), ble farmor til Bente JACOBSDATTER HIORT, som ble gift med sogneprest til Nes på Romerike, Samuel Poulsen TRANE (se genealogi «Trane»), hvis svigersønn var generaltollforvalter Giord Andersen (1651–1720). NB 2: Marthe Pedersdatter Gyldenaars bror var myntmester i Christiania, Peter GRÜNER d.e., hvis 2. hustru var Maren Didriksdatter BADSKIER (Bartskjær) (1610 Kbh.-44 Cha.), dtr. av D. Johansen B. og Magdalene Helmersdatter RHODE: Jfr. Bartskjær-genealogi både under genealogiene «Krag» og «Scheel (Scheele)»! NB 3: Myntmester Grüner og Marthe Gyldenaars mor var Gunhild MOGENSDATTER GYLDENAAR, som var 4 ganger gift. Skjønt myntmesteren og Marthe var helsøsken, bar Marthe Pedersdatter navnet Gyldenaar etter sin mor (eller i hvert fall er hun i litteraturen blitt kalt ved dette navn), mens myntmester Peter Grüner førte sitt farsnavn, både for- og etternavn:  Deres far var nemlig Peder Knudssøn Grüner (Wincke) (1548 Kbh.-1612 Hallingstad, Hadeland), sønn av Knud Pedersen GRÜNER og Anna Hansdatter WINCKE. Og Peder Knudssøn var en bror av Boel Knudsdatter GRÜNER (WINCKE) (ca. 1560 Kbh.-91 sst.), som i ekteskap med Anders Hanssøn PLATEN (v. Platen) (født ca. 1560 på Rügen?), materialskriver på Bremerholm, bl.a. hadde datteren Karen Vinke (Plade) (ca. 1595 Sorø-1673 Kbh.), som med kong Christian IV ble mor til Hans Ulrik GYLDENLØVE (1615 Helsingør-45), som ble gift med Regitze Jørgensdatter Grubbe. – På s. 49 fremgår det videre, at Michel Søfrensen var en sønn av SØFREN ESCHILDSEN, «som var skomaker og blev begr. 29/6  1666 i Christiania». – S. 50: «Med sin 2.  hustru Anne Hellesdtr. fik Michel Søfrensen ni barn, hvorav de tre blev gift: Helle Michelsen, fra hvem slegten Heltzen stammer, Niels Michelsen, stamfar til den yngre slegt Vogt og til familien Nilson, og Anne Michelsdtr., gift med Henrik Krefting. Den tidligst kjente agnatiske stamfar for familierne Heltzen, Vogt og Nilson er saaledes Søfren Eschildsen.» – Som Finne-Grønn selv antyder (og man nå vet), var Christianiarådmann Søfren Eschildsen eller Eskildsen (ca. 1608 Oslo-66 sst.) av slekten GRIIS, nemlig sønn av Eskild Christensen Griis (Gruås) (1581 Oslo-1634 Strøm, Odalen), kjøpmann og rådmann i Cha., sogneprest til Strøm, Sør Odal, og Maren Arildsdatter GYLDENSØ (ca. 1590-ca. 1683 Enebakk), datter av Arild Olufssøn Gyldensø, som o. 1600 eide Flateby i Enebakk, og Barbara Olavsdatter TEISTE.  Svigersønnen Eskild Christensen overtok Flateby.
  • Hals, Karl: «Stamtavle over Familien Nilson» (med 8 oversiktstavler) (Kra. 1896). S. 2: «Michel Søfrensens Navn forekommer ofte i Kristiania kommunale Aktstykker for de sidste 30 Aar af 1600. Blandt andet var han af de saakaldte Taxerborgere sammen med Jocum Bendiche — en indvandret Hamburger og Stamfader for Slægten Bendiche i Norge — samt endvidere Peder Nielsen Leuch, Gjord Andersen [hvis datter med Elisabeth TRANE, Benedicte Dorothea Gjordsdatter eller Giords) ble gift i Christiania i 1704 med den senere gen.ltn. H.H. Scheel: se genealogiene «Giord Andersen» – på hiddengenealogyrevealed.axelscheel.net – og «Scheel (Scheele)» nedenfor] og Erik Anker — Stamfader for Slægten Anker — og Svoger af Jocum Bendiche.» NB: Hans Heinrich Scheel og Benedicte (Bente) Dorothea Giords’ sønn Hans Jacob Scheel bygget og bebodde FROGNER hovedgård, men solgte denne i 1760 til Friedrich CLAUSON (1719-73), som i et første ekteskap inngått i 1744 med Ellen Marie Moestue (1725-61) ble far til den ovennevnte Fredrik Clauson, eier av Bærums jernverk. Men da Fr. Clauson giftet seg 2. gang i 1762 med Eleonore LEUCH (Leuck) (1738-86), men døde før henne, gikk Frogner over til enkens nye mann, slottspresten Bernt SVERDRUP (1734-1809), som hun giftet seg med i 1762. Eleonores bror Poul Leuch var tollbetjent og døde i 1825 som den siste av sin slekt. Deres far var Niels Leuch jr., hvis faster Kirsten Leucks FØRSTE mann var Christen GRIIS (o. 1625-93), kjøpmann og rådmann i Christiania samt eier av Flateby (!) og antagelig en yngre bror av den ovennevnte skomaker og rådmann Søfren Eschildsen, som bl.a. ble den yngre slekt Vogts stamfar. Kirsten Leuch (1670-1705) eller Leucks ANDRE mann (~ 1695) var Peder Iversen ROSENBERG (1664 Tønsberg-1718), hvis døtre 1) Anna Cathrine Rosenberg ble gift med Peter COLLETT (hvis datter Mathia Collett ~ 1° Morten LEUCH; ~ 2° frimurerstormester og eier av Frogner 1790, Bernt ANCHER [Anker]) og 2) Sophie Rosenberg, som ble gift med Lars STRANGER (~ 2° Cathrine Jaobsdatter KARRE). Lars Strangers sønn av 1. ekteskap, Per (Peder) Stranger, ble gift med Inger Marie DARRE, og hans datter av 2. ekteskap, Cathrine Stranger, ble gift med sogneprest til Gjerpen, Jørgen Herman MONRAD (mor: Barbara Leopolda, søster av den adlete Herman Leopoldus Løvenskiold), hvis datter Abigael Monrad ble gift med Niels Nielsen VOGT (mor: Anna Maria Cudrio)! Dessuten ble Per Strangers datter med Inger Marie Darre, Karen Rosenberg Stranger, gift med Jacob LOREN(T)ZEN (21. sept. 1738 Kappeln-1810 Bragernes), hvis datter Ingeborg Maria Lorentzen ble gift med statsråd Jørgen Herman VOGT i dennes første ekteskap, sønn av Niels Vogt og Abigael Monrad! Av denne mangeårige statsråds seks barn i nevnte ekteskap ble to døtre gift, og begge med den senere kommandant på Oscarsborg, Henrich Sigvard SCHEEL: i 1835 ble offiseren nemlig gift med Karen ROSENBERG VOGT, mor til alle hans barn, og deretter – i 1860 – med den i 1855 avdøde Karens helsøster Marie Louise Vogt: se genealogi «Scheel (Scheele)» nedenfor, hvor det også fremgår, at statsråden – og 1827/28 norske «statsminister» i Stockholm – hadde to døtre med sin 2. hustru, grevinne Hedvig Lovisa FRØLICH (Frölich; ~ 1822), nemlig Ingeborg Hedvig (Hedda) Vogt, som i 1852 ble gift med greve Albert Carl August Lars EHRENSVÄRD (1821-1901), svensk utenriksminister 1885-89, og Clara Vogt, som i 1850 ble gift med den senere kammerherre Carl Ferdinand GJERDRUM (1821-1902).
  •                  REFERANSER:

 

                  ♦️ BUTENSCHØN: ♦️

  • Johann Barthold Butenschön (1722 Bramstedt-1784 sst.), tollforvalter og sognefogd i BRAMSTEDT i Holstein. Gift med Metta Margaretha BASUHN (1736-70), dtr. av tollforvalter og sognefogd («Kirchspielvogt») Johann Hinrich Bas(s)uhn i Bramstedt.
    • Peter Heinrich Butenschön (1765 Bramstedt—1824), generaladjutant og sjef for Norske jegerkorps. Gift i 1817 i Skien med Andrea Blom (1781 Skien-1855), dtr. av Hans Christophersen B. (1743 Bjaaland, Lardal-1814) og Elisabeth Kathrine ROUGTVEDT (1722-1814), som også var mor til 1-3: 1) Christopher Hansen Blom (gift 1. gang i 1823 med Marie Elisabeth Cappelen, hvis dtr. Elis. Cath. Blom ble gift i 1848 med Ch. Fr. Scheel); 2) Elen Ulrica Blom (gift i 1815 med Hans Jakob HOFGAARD, hvis sønn av samme navn ble gift med Ch. Fr. Scheels søster Henriette Margrethe Scheel); og 3) Petronella (Nella) Margrethe Blom (1796-1859), som i 1817 ble gift med Anton Henrik Scheel, med hvem hun ble mor til de nevnte søsken Ch. Fr. og Henriette Margrethe SCHEEL: se Scheel (utdypende artikkel).
      • Nielsine Augusta Butenschøn (1819–1842). Gift i 1839 med bankier Nicolay August ANDRESEN: se slekten Andresen.
        • Niels August Andresen BUTENSCHØN (1842–1935), generalkonsul, som tok navnet Butenschøn i 1893. Gift i 1871 med forfatter Hanna Døderlein  (Butenschøn/Helene Dickmar): se også slekten Døderlein. (Hanna Døderleins mormor var Christine Marie THRANE [1796-1876]: se genealogi «Trane».)
          • Nicolay August Andresen Butenschøn (1873-1953) gift med Bodil Cappelen (1876 Raklev, Kalundborg-1958), dtr. av Johan Henrik C. og Maria LINNEMANN.
            • Nilsine Andrea (Dea) Butenschøn (1896-1978) gift 1. gang i 1917 med premierltn. Johan Georg Ræder (1891-1923): se slekten Ræder; gift 2. gang i 1927 med dir. Iver Reier (eller Rejer Iver) JUEL BANG (1887-1976) (~ 1. gang i Bragernes i 1915 med Adolfina Maria Dagmar [Addi] Baumann [1895-1984]).
            • Eleonore (Edi) Butenschön (Butenschøn) (1902-). Gift i 1924 med Harald Diderik Løvenskiold (1901 Madserud-83) (mor: Dorothea Christine Blom), legionær, skilt (~1930 Marith FURUSETH [24. feb. 1902 Furuseth gård i Østerdalen-1978], som, ifølge Danmarks Adels Aarbog 1946, s. 294, ble gift 1. gang (i 1923) med inspektør, kaptein og senere major Philip Henrik LUND HANSTEEN (født i 1897), som falt 17. april 1940. Atter skilt). Marit Furuseth var en søster av den i de siste årtier stadig mere kjente INGRID FURUSETH[1]  [klikk på 1. ref.] (1900 Furuseth i Stor-Elvdal-92), Jens Christian Hauges informant og mellomkvinne mellom FRITHJOF HAMMERSEN[2] [klikk på 2. ref.] og Hauge/Hjemmefronten på slutten av Den 2. verdenskrig. En tredje søster, Anne (Nikken) Furuseth (1898-1987) ble gift med ARTHUR QUIST[3] [klikk på 3.ref.] (Qvist) (17. feb. 1896 Christiania-1973), »Obersturmbannführer» og sjef for Den norske Legion 1941-43. Søstrene Furuseths foreldre var Helge Furuseth (1869-1945), Rasta, Storelvdal, skogeier og medlem av Nasjonal Samling, og (~ 1895) Anne Oselie (Ocilie) Johannesdatter Grinaker (Evenstad) (1874-1965).
          • Christian Døderlein Andresen Butenschøn (1874 Cha.-1939 Oslo), høyesterettsadvokat, bosatt på Skøien Hovedgaard fra 1936. Gift i 1896 i Uranienborg kirke med Erna SMITH (S. av Tvedestrand) (1875 Tvedestrand-1963 Skøien hovedgård), dtr. av skipsreder Johan Andreas Demant Smith (1836-1912) og Johanne Dorothea Henrike WIESE (1846 Bergen-1930 eller 31) og altså søster av bl.a. Dagbjørt SMITH (1884 Kra.-1960), som ble gift i 1904 med skipsreder Thor THORESEN (1878-1951), sønn av skipsreder Otto Keyser Thoresen (1849 Tjømø-23. mars 1942) og 1. hustru (~ 1875) Augusta Isabella RØED (1855-1904), etter hvis død Thoresen giftet seg i 1908 med Ragna Holm (1874-1967): se nedenfor under «Kilder/Litteratur», kommentarer til og sitater fra Mohr:1981); og av Henriette BRAHDE SMITH (1871-1956), som i ekteskap med fabrikkeier i Osnabrück, Hermann HAMMERSEN (1856 Osnabrück-), ble mor til ovennevnte Frithjof Hammersen (1889 Osnabrück-1984). NB 1: Johanne Dorothea Henrike Wiese (mor: Henrikke Cecilie FINDE HEIBERG) var et oldebarn av den i Nord-Tyskland fødte GEORG WIESE (1728-1837 Bergen), major og stadshauptmann i Bergen, og 1. hustru (~ 1764) Magdalene Christine KRÜGER (1745 Bergen-67). Anna FLOTTMANN (1742 Bergen-83 sst.) ble så Georg Wieses 2. hustru  i 1771 og mor til 8 barn, og i 1785 giftet han seg for 3. gang med Susanna Sophia ANGELL (1763 Bergen-96 sst.) med hvem han fikk ett barn, sønnen Ludvig Wiese (1792 Bergen-1853 Cha.), som i 2. ekteskap med Marthe Marie SCHIVE (1798 Meldal-1849) ble far til den Søren Georg LAFAYETTE WIESE (1834 Lillehammer-98 Enköping, Uppsala), hvis datter Emma Wiese omtales nedenfor under omtalen av overlege Olaf SCHEEL: se genealogi «Scheel (Scheele)», hvor også videre omtale av denne gren av slekten Wiese finnes (nemlig om Emmas brorsønn, dir. Søren Georg Lafayette Wiese [1902 Fredrikstad-74 Hankø], og dennes «gjeldsbrev» til Vilhelm Scheel [1913-75], ovennevnte Olaf Scheels brorsønn) under samme artikkels litteraturliste, kommentaren til «Koren, Kristian Johannes»! – Også en annen sammenheng Smith av Tvedestrand/Scheel kan nevnes her, da nemlig ovennevnte Johan Andreas Demant Smith var en yngre bror av Julius Marius TYBRING SMITH (1825 Tvedestrand-1905 ARENDAL), som i ekteskap (1853) med Alice THOMMESEN (1833-68) fikk 34 barnebarn, og denne Alice var en  datter av Thor Thommesen (1797 Stange-1863 Arendal) og (~ 1809) Hanne Marie Dorothea AALHOLM (1809-), hvis søster, Nicoline Mathilde Aalholm (1795-1877), i 1820 ble gift med Jens Christensen (evt. Christen. med punktum, men neppe «Christen») JENSEN (1790 Mærdø-1834), hvis datter Nancy Christine Jensen (1821 Rævesand, Tromøy-) ble gift i 1841 med Christopher FÜRST SMITH (Smith av Arendal) (1815-): se  atter genealogi «Scheel (Scheele)», denne gang under ovennevnte overlege Olafs bror: sendemannen i Berlin Arne SCHEEL (~ Lala SMITH [Smith av ARENDAL], det nettopp nevnte ektepar Smiths barnebarn og mor til ovennevnte Vilhelm Scheel født 1913). NB 2: Legen Olaf Scheel (1875-1942) ble i 1902 gift med Johanna Sofie NISSEN (1876-1956), skilt i 1929, dtr. av arkitekt og frimurer Johannes Henrik Nissen (og [~ 1875 i Berlin] Hedwig Marie Pauline Bauer), hvis bror, Per Schjelderup Nissen (1844-1930), overadjutant hos kong Haakon 1905-06 og generalmajor i Bergenske brig. 1906-12 samt formann i Det norske Geografiske Selskap 1901-02 og 1914-21, i 1872 ble gift med Henriette Andrea PREBENSEN (1853-1932), dtr. av grosserer og skipsreder Jacob Wetlesen Prebensen (1808-92) og Wenche Christiane GROVE (1820-1905), dette ektepar Prebensen, som også var svigerforeldre til Alexandra Nicoline SMITH (S. av Tvedestrand), som omtales i det følgende, 3. NB! NB 3: Johan Andreas Demant Smith var også en yngre bror av Johan Fredrik (Fritz) Smith (1828-82), skipsreder og (1866) britisk visekonsul i Tvedestrand, en rik óg gavmild mann, som etter sin far hadde overtatt Furuøen ved Tvedestrand. Han ble gift i Drammen i 1853 med Eleonore (Nora) Elisabeth BECH (Odense 1827-1880 Tvedestrand), dtr. av res. kap. til Modum, Alexander Nicolai Bech, og Margarethe Elisabeth BRAHDE, med hvem han fikk 8 barn, bl.a. en sønn og en datter: 1) sønnen Mads Henrik Tybring Smith (1861-1920 Cha.), skipsreder og trelasthandler i Tvedestrand, som i 1884 i Dresden ble gift med Margarethe AHRENDTZ  (AHRENDTS) (1862 Brumby, Preussen-), dtr. av pastor Friedrich Heinrich Gottlieb A. og Marie Johanna Gertrude DOUGLAS (1841-1910), som nedstammet – ifølge Smith:1893 – fra «The Black Douglas»; og 2) datteren Alexandra Nicoline Smith (1858-1930), som i Tvedestrand den 20. november 1879 ble gift med grosserer, senere dansk og nederlandsk visekonsul i Risør, Jacob Christian WETLESEN PREBENSEN (1851 Risør-1911) (mor: ovennevnte Wenche Christiane GROVE!), om hvis sønn, Per Preben Prebensen, Wikipedia vet å fortelle (den 14. april 2019): «Da Forsyningsdepartementet ble opprettet i 1939 ble han direktør for dets avdeling for utenrikshandel, og ledet etter krigsutbruddet samme året, forhandlingene med Tyskland og Storbritannia. Prebensen fortsatte i posisjonen året efter [sic] da traktatkontoret ble en del av Handelsdepartementet.» I Wikipedia-artikkelen om C.F. Smith (Smith av Arendal) finnes følgende interessante tilleggsopplysning om Prebensen: «Christopher Fürst Smith (født 31. oktober 1883 i Paris, død 1948) var en norsk diplomat og ambassadør, kjent som Norges viktigste handelspolitiske ekspert i mellomkrigstiden sammen med Per Preben Prebensen (1896-1961).» (Lenke til Wikipedia-artikkelen om Smith, hvor det også finnes lenke videre til artikkelen om Prebensen, finnes her straks i det kommende sitat:) NB 4: Følgende sitat er hentet fra note 42 til Wikipedia-artikkelen «Scheel» om Anton Vilhelm ROSING SCHEEL (1840-1910), byråsjef i Indredepartementet 1872, assessor i høyesterett, som i 1882 ble gift med Dolly GRØN: «Dorothea (Dolly) Margrethe Grøn (1857–1934) var datter av lege Andreas Fredrik Schroeter G. og Maren Birgithe Berg Schroeter. Andreas Fredriks morfar, sogneprest til Sandeherred Andreas Frederik Schroeter (1761–1832), var en bror av Marie Elisabeth S., som ble gift med Ditlev Karl August Brahde, hvis datter Henriette Jochumine Lage Brahde ble gift i 1820 på Østrup gård på Fyn med Mads Henrik Tybring Smith, og disses barn var blant annet den ovenfor nevnte Johan Andreas Demant Smith – og Julius M. Smith (1825 Tvedestrand-1905 Arendal), som ble skipsreder i Arendal og trelasthandler. Sammen med sin svoger, Jens T. Thommesen (1835–1897), eide han firmaet Thommesen & Søn, 50 % på hver. Firmaet eide også Frolands jernverk, som hadde vært i familien Smith av Arendals eie, for slik – i Arendal – ble slektene Smith på Froland og Smith av Tvedestrand forbundet. Også fordi Julius M. Smith i 1853 ble gift i Arendal med Alice Thommesen (1833–1868), datter av skipsreder Thor Thommesen og Hanne Marie Dorothea Aalholm, hvis søster Nicoline Mathilde (ikke ‘Mathiasdatter’) Jensdatter Aalholm (1795–1877) (mor: Malene Schmidt Borelly) ble gift i 1820 med Jens Christensen Jensen (1790 Mærdø-1834) av skipperslekt på Mærdø, hvis datter Nancy Christine Jensen (1821 Rævesand per Arendal-) ble gift i 1841 med Christopher Fürst Smith (1815–1885) (altså Smith av Arendal), hvis barnebarn var Christopher Fürst Smith og fru Scheel. Lala Smith, som ble gift i Paris med Arne Scheel, og Christopher Fürst Smith, som ble gift med danske Vilhelmine Marie Wittrup, var nemlig begge født i Paris som barn av franske Mélanie Berthe Carroy (1858–1929) (navnet ble uttalt Karoa) og den fra Arendal innflyttede ektemann, trelasthandleren Christopher Smith (1853–1928), og disse bodde i Avenue Foch, hvor maleren Fritz Thaulow ofte kom på besøk og var en husvenn. Smith kom til å eie ‘1/3’ av Boulogneskogen, og som entreprenør i den nye gambling-hovedstad i Monaco, Monte-Carlo, bygget han – for prinsen av Monaco – hovedgaten Boulevard d’Italie, altså mange av de gårder, som dengang løp langs et loddrett stup ned mot stranden med fri utsikt mot havet (en annen entreprenør bygget Hotel de Paris og turistmagneten Casino de Monte-Carlo).»
            • Johanne Dorothea Henrikke Wiese Andresen Butenschøn (1897–1924) gift med dr.ing. Eilif Oscar Stoud PLATOU (1886–1954): se slekten Platou.
          • Hans Barthold Andresen Butenschøn (1877–1971), godseier. Gift med Mabel Anette PLAHTE (1877-1973).
            • Mabel Anette Plahte Butenschøn (1906-94) gift i 1928 med Harald Sigurdssøn Astrup (1903-83), forretningsmann.
            • Hans Barthold Andresen Butenschøn (1904–2001), godseier og forlagsdirektør («Andresen og Butenschøn»). Gift i 1936 med billedhugger Ragnhild Butenschøn: se også slekten Jakhelln. NB: Ragnhilds søster Alexandra JAKHELLN (1910-68) ble i 1932 gift med Carl Johan TYBRING PETERSEN kalt Vogt (1901-82), sønn av Nils VOGT SELMER PETERSEN (mor: Hervora Høegh), hvis bror Leif Petersen i 1910 antok sin farmors navn HØEGH og ble en kjent skipsreder under dette navn. I 1925 ble han gift med Fanny BIELKE LUND (hvis søster Ingeborg B. L. ~ 1922 Georg Henrik SCHEEL: se genealogi «Scheel (Scheele)» nedenfor), men  hun døde allerede i 1931 og i 1935 giftet skipsreder Høegh seg 2. gang med Lucy EGEBERG (1907-92) (mor: Nini Wedel Jarlsberg), som i 1934 var blitt skilt fra skipsreder Anton Fredrik KLAVENESS (1903-81), som hun hadde giftet seg med i Ullern kirke den 21. august 1928. I 1938 giftet så Klaveness seg om igjen med Brita ZAHLE (1912-74), en datter av den DANSKE SENDEMANN (MINISTER) I BERLIN, Herluf Zahle: se genealogiene «Klaveness» og «Egeberg». NB: Ovennevnte søstre Jakhelln, Alexandra Petersen og Ragnhild Butenschøn, var døtre av major Alf Sigurd Jakhelln (1883-1947) og (~ 1909) Agnes PREBENSEN (1884 Risør-1923), altså en storesøster av  ovennevnte Per Preben Prebensen (1896-1961), da hennes mor var Alexandra Nicoline SMITH (Smith av Tvedestrand)!
              • Hans Barthold Butenschøn (f. 1937), forlegger.
              • Peter Butenschøn (f. 1944), arkitekt.
              • Nils Butenschøn (f. 1949), samfunnsviter.
      • Elise Frederikke Butenschøn (1820-68) gift i 1839 med Harald Wedel Jarlsberg (1844-1923), hvis datter Elise Wedel Jarlsberg (1844-1923) ble gift i 1865 med statsminister Carl Otto Løvenskiold (1839–1916): se også Løvenskiold.
  •                KILDER/LITTERATUR:
  • Butenschøn i Store norske leksikon.
  • Butenschøn, August A.: «Skøienboken • Bind I • Skøiens historie før 1895 • Nicolai Andresen og Peter Heinrich Butenschøns felles etterkommere» (1984) og «Bind II • Skøiens historie fra 1895 • Slektsdelen» (1978), reg. til begge bind finnes avslutningsvis i bind I.
  • 🔎🔎🔎🔎🔎🔎🔎🔎🔎🔎🔎🔎🔎
  • Borgersrud, Lars: «Vi er jo et militært parti • Den norske militærfascismens historie I» (2010). S. 356: «Øverst i det militære rangsystemet sto kongen og apparatet rundt ham. Men hvordan kongen ville opptre i en krisesituasjon, var ikke lett å forutse. Dette kunne være avgjørende, for kongen hadde fortsatt atskillig uformell innflytelse, i tillegg til rollen som øverste militære leder i felt. RIktignok var det flere NS-folk og nære sympatisører i kongens vennskapskrets, som Maarudgodsets eiere, Thomas og Axel Stang, og skipskaptein Kjeld Stub Irgens. Men kongefamilien hadde tette familiære bånd til det britiske kongehuset og en stor familieformue der borte. Det ble snakket om at britiske interesser hadde veid tungt, og at kongen hadde hatt en finger med i spillet, da Birger Ljungberg ble utnevnt som forsvarsminister ved årsskiftet. Infanteriobersten Ljungberg hadde på Kohts innskytelse representert Norge i Non-intervensjonskomiteen under  borgerkrigen i Spania. Komiteen hadde vært et utpreget britisk prosjekt. Ljungberg hadde vært adjutant for kongen og hans kone hadde vært hoffdame for Maud. Kongen hadde hyppig kontakt med britiske militære som var stasjonert i Oslo. / Quisling var trolig innforstått med at kongen var innstilt på å fylle rollen som øverste sjef og eneste rene general med reelt innhold. … Som vi skal se fikk denne holdningen betydning under første fase av felttoget, da kongen regelrett tvang Kommanderende general og generalstabssjefen til å forlate Generalstaben på Eidsvoll, for å følge ham. Det ble imidlertid dysset ned etter krigen. … / Quisling hadde imidlertid en kanal som kanskje kunne brukes. I kongens og kronprinsens adjutantstab hadde en av kongens to overadjutanter NS-bakgrunn, enten som nær sympatisør eller som medlem. Det var oberst Oswald Nordlie. Nordlie hadde bakgrunn som sjef for Samfundshjelpen. Han lot seg bruke som referanse for ingeniør Thomas Neumann i 1934, da denne søkte stilling som generalsekretær i NS. Det ville Neumann neppe ha gjort hvis Nordlie ikke var betraktet som medlem. Obersten var far til løytnant Jens Henrik Nordlie, en av Oslo-partiets aktivister. Oberstens kone meldte seg også inn, i 1936. Nordlie-familien var altså, som flere andre offisersfamilier på hovedstadens vestkant, dypt involvert i NS.» Her kan det legges til, at oberst Oswald Fredrik Wilhelm Nordlie (1881-1954) var bror av Høyre-politiker (stortingsrepresentant for Oslo 1927-30) og murmester Arthur Henry Eugen Nordlie (1883–1965), og at begge disse brødrene var høygradsfrimurere av 10. grad i Landslogen (LL X) i 1952 ifølge «Matrikkel over Den Norske Frimurerorden 1952». Obersten var i 1907 blitt gift med Anna Margrethe HOLTERMANN CARLSEN (1882-1959), dtr. av skolebestyrer i Kongsberg Henrik C. og Ragna GREGERSEN. (Fortsettes.)
  • Borgersrud, Lars: «Like gode nordmenn? • Den norske militærfascismens historie II» (2012). S. 400f: «Det var de tyske myndighetene, ikke NS, som oppløste Den norske  Frimurerorden 19. september 1940, riktignok uten å innføre straff for de som hadde vært medlemmer av ulike ordner. Det ville i så fall ha rammet NS sterkt og splittet protyske [!] kretser utenfor partiet, som var svært viktige i utbyggingen av okkupasjonsmaktens statsapparat. … / Men angrepet på Sovjetunionen og utviklingen på østfronten stimulerte SS-bevegelsen til å flytte fram grensene for sin innflytelse i Norge. Det var de som formulerte den ideologiske dagsorden, ettersom de uventede vanskelighetene ved fronten krevde større oppofrelser og innsats enn mange hjemme, og spesielt de gamle offiserene, var villige til. Det kom klager tjenestevei via Berlin både på offiserer og menige. Soldatenes brev til familie og venner var fulle av kritikk mot alt mulig som sviktet, slik soldatbrev gjerne gjør. Det rammet NS og apparatet hjemme. Alt dette ble så i 1942 samlet i en ny kampanje mot det ‘jødiske’ frimureriet, som tilsynelatende undergravde frontinnsatsen. Denne gang var slikt om mulig til enda større plage for de mange tidligere frimurerne i partiet enn tidligere kampanjer. / En av dem som bekymret seg for utviklingen var major Jørgen [Matheus Knutsen] Bakke [29. juli 1894 Bamble-1962], rektor ved gymnaset på Mysen, Den norske Legions første bataljonssjef. Han hadde bak seg fem måneder som Sturmbannführer i SS-Divisjon ‘Wiking’ og to måneder ved SS-Kommandoamt i Berlin. Han hadde flere ganger snakket med Quisling om sin tidligere losjestatus uten å bli kritisert. Heller ikke fra tysk hold hadde han vært kritisert for dette. Men fra ungdommelig norsk NS-hold kom det utålelige nålestikk. / I ren desperasjon skrev Bakke til [Anton Frederik Winther Jakhelln] Prytz i begynnelsen av oktober 1942, og ba ham ta saken opp med Quisling. Tidligere frimurere avvises ‘glatt’ i Germanske SS Norge, skrev han. Han appellerte til Prytz som tidligere frimurer: ‘De vet sikkert bedre enn jeg at vårt medlemskap i den norske frimurerloge absolut intet har med vårt arbeide for NS og vår Fører [å gjøre]. Jeg har gått inn for denne sak med all min energi – både jeg og min familie. Vi er alle medlemmer av partiet. Jeg har også bekreftet denne min oppfatning ved min frontinnsats.’ Han følte seg bakvasket overfor Quisling av disse som er ‘helt forblindet av sitt hat’: ‘Kan der da intet gjøres for å få en ende på dette utålelige pineri som er så meningsløst uretferdig [sic] som vel mulig? Vi er jo en masse tidligere frimurere i bevegelsen. De er både forundret og forferdet over dette som rent margsjeler [sic!] dem.’ Bakke følte seg slett ikke som ‘kunstig jøde’, skrev han, i det han innstendig oppfordret Prytz til å snakke med føreren. / Prytz hadde imidlertid forlengst tatt saken opp.» – Det første man kan bemerke i tilknytning til dette megetsigende sitatet, er at den evinnelige bløff frimurere ennå i våre dager serverer: om at de ble forbudt å bedrive deres frimureri, da dette sto i et «motsetningsforhold» til nazismen, ikke stemmer. Snarere var det slik, at det Hitler, «Føreren», og hans parti ikke kunne tolerere, var en KONKURRERENDE sammenslutning eller Orden, bygget opp etter tilsvarende (!) HIERARKISKE prinsipper og  LYDIGHETSKRAV. Noe annet påfallende, er det høye sjikt i samfunnet som BÅDE den nazisisiske og den frimureriske LEDELSE synes å ha tilhørt. Nå vet jeg lite om Bakkes bakgrunn, eller hvilken frimurergrad akkurat han innehadde. Men uansett er her det viktige ikke Bakke selv, men hva han sier om at det er «en masse tidligere frimurere i bevegelsen». Dette er jo allerede i seg selv en interessant iakttagelse, fra en frimurer, som jo selv, med «broderlig innsikt», må vite godt hva han snakker om. Og tar man i tillegg for seg HØYGRADSFRIMURERNE, fra VII. grad og oppover, og de LEDENDE nazister, så synes begge disse gruppene – stort sett – å kunne sies å komme fra DEN SAMME GRUPPE AV SLEKTER, som også ellers dominerer m.h.t. toppstillingene i samfunnet, ja, dette synes å være selve den påfallende observasjon man kan gjøre. Dette ser altså ganske anderledes ut, enn det vanligvis fremstilles. Både nazismen (og ikke bare fascismen) óg frimureriet synes å ha blitt  LEDET av det SAMME, allerede etablerte, øvre samfunnssjikt. I forkant av og under krigen. Akkurat som den såkalte Kretsen og Milorg – stort sett – kom fra  det samme miljøet. (Men motstandsmenn- og kvinner under krigen, har tydeligvis kommet fra alle sosiale samfunnslag.) Hele Maktens Genealogi (for 30- og 40-tallet) vil etter hvert vise, at dette er tilfelle. (Fortsettes, ikke sitatet ovenfor, men genealogiske betraktninger.)
  • Finne-Grønn, S. H.: «Jernverkseier Hans Smith på Froland og hans 17 barn», i: Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 8 (1942), s. 350-356. NB 1: Av de 17 barna var Hans Smith (1784-1850) (~ 1813 Anne Margrethe Fürst) det 6. barnet og det 17. og yngste var Christian Fredrik Smith (1804-1855), som 27. des. 1830 i Oslo ble gift med Karen Christine Hald (1810 Arendal-79 Cha.), dtr. av kjøpmann og eier av Barbo bruk ved Arendal, Nils Nilsen Hald (1765-1828), og Inger Marie Fahsland (1777-1865), dtr. av Engelbreth Fa(h)slan(d), skipsreder og kjøpmann i Arendal, og Anne Sophie Lund. Karen Christines bror, Nils Christian Hald (1808-96 Cha.), sogneprest til Ringebu 1856-86, ble i 1829 gift med Maren Otte FÜRST (1808-92 Cha.), hvis sønn John Kløve Hald omtales nedenfor som frimurerisk «overofficiant» under Thorbjørnsen:1966. NB 2: Nils Christian og Karen hadde også en bror Engebreth Fahsland Hald (1806–74), som overtok Barbo gård og i ekteskap med Sophie DEDEKAM (1808-76) ble mor til Otilia Dedekam Hald (1839-), som i 1868 ble gift med Henrik Gustav DANIELSEN (1836-98), hvis datter Rigmor Nicolowna Danielsen (1874-1930) ble gift i 1894 med cand.mag. Hans WIERS JENSSEN (1866 Bergen-1925) og fikk 2 barn: 1) Unni Wiers-Jenssen (1895-1957), som i 1918 ble gift med Knut Bernhard GEELMUYDEN (1893-1978), sønn av Hans Christian Geelmuyden og (~ 1891) Helga Johanne SCHEEL (mor: C.M.M. BAY): se genealogi «Scheel (Scheele)»; og 2) Johan Henrik (Johe) Wiers-Jenssen (1897-1951), teatersjef (direktør) på Chat Noir i Oslo, som 1. gang ble gift i 1919 med Tordis BREKKE (1879-1939), dtr. av dyrlege, dir. Guttorm Karolinus Brekke og A.H.W. (Alli) FRETHEIM født ERIKSEN (1868-1938) (~1° Thorleif Fretheim) (fortsettes); gift 2. gang i 1948 med Anne Lise WANG (1920-67), skuespillerinne, dtr. av kjøpmann Fritz Wang (1888-1952) og Hertha OLSEN (1891-1959), hvis bror, Thor Oscar Olsen (14. januar 1897-199X), tegner og ukjent kunstmaler, ble gift med Anna Marie ROBARTH (1901-64), dtr. av Niels Heinrich Robarth (1873-1934), blikkenslagermester og 1900 frimurer (sønn av frimurer Ole Christopher [kalt O.K.] Robarth [2. feb. 1827 el. 1829-1910], kobber- og blikkenslager, formann for Oslo kobber- og blikkenslagerlaug) og (~ 1872) Gina Mathilde LARSEN (1878-1969), laugets dameklubbs «formann». Men Anna Marie Robarth ble skilt fra Olsen (med hvem hun hadde fått 2 barn) og så gift om igjen – i barnløst ekteskap – med Arthur Henry HALVORSEN (1891-1965), sakfører og sekretær i Rikstrygdeverket. Datteren Marit Johanne Halvorsen (født Olsen, men adoptert av sin stefar) ble gift i 1950 med Vilhelm SCHEEL (1913-75) i dennes 2. ekteskap (han ble gift 1. gang i Stockholm i 1942 med Eva THORN [1918-], datter av Victor Thorn, skiløper – kombinert – som vant det første Holmenkollrennet og fikk Holmenkollmedaljen i 1895 [~ 1° i 1912 med Eva SANDBERG født 1887, men død allerede i 1916] og 2. hustru [~ 1917] Anna [Molla] BJØRNVALL, men allerede i 1946 ble disse skilt og Eva Scheel født Thorn ble så gift 2. gang – atter i Stockholm – i 1948 med Emil Michael DONS ERLA [1919-80], krigsflyger for RAF på Vestfronten under krigen, 1964 sjef for luftkommando Sør-Norge), eldste sønn av diplomaten Arne Scheel og Lala Smith: se genealogi «Scheel (Scheele)». Marit Johanne Scheels bror, Odd Oscar Norberg Olsen (1920-90), var utdannet sølvsmed, men jobbet med klær for en Knut Bengtson fra Sverige, hvis enke, Brita BENGTSON, han giftet seg med etter at hans 1. hustru, Henriette (Henni) HUBENET (1922 Holland-77) døde av kreft. Hun, frøken Hubenet, hadde vært mannekeng for Dior og var halvt indonesisk, halvt hollandsk, og han giftet seg med henne i 1953, samme år som han ble innvilget navneforandring  til ROBARTH (skjønt mellomnavnet Norberg beholdt han dog) og antok sin mors pikenavn. Forøvrig hadde han vokst opp sammen med sin farmor, Gina Robarth (født Larsen) i Hafrsfjordgate, hvor han ble venner med sin nabo, den amerikanske ambassadør, som hadde vært like glad i jazz-musikk som ham), og det var visst også på 50-tallet, at han ble frimurer; han endte i hvert fall opp som høygradsfrimurer – av 11. grad. NB 3 og 4 (fortsettes; – her kommer forbindelsene til admiral Danielsen og til forsvarsminister Jens Christian Hauge).
  • Furuseth, Ingrid: «Kvinne mellom frontene» (2007). Ingrid Furuseth døde 92 år gammel i 1992 uten at hennes arbeid med motstandsarbeid under krigen ble særlig kjent. (Jens Christian Hauge fortiet hennes innsats helt til han dog identifiserte henne i 1994 i den 4. [!] utgaven av sin bok «Frigjøringen» av 1950, hvor han forteller om sin egen og Hammersens betydning i krigens siste dager.) Hennes erindringer fra krigen ble utgitt på forlaget Andresen & Butenschøn i 2007 med tittelen «Kvinne mellom frontene». Historikerne, professor Tore Pryser og dr.philos Anton Fredrik Andresen, bidrar i boken med forord og kommentarer.
  • Mohr, Christian: «Opptegnelser over Tjømø-slekten Thoresen» (Oslo 1981). S. 45-55 omhandler skipsreder Otto Thoresens nærmeste familie. Sønnen Thor THORESEN (1878-1951) og Dagbjørt («Dagbjørg» ifølge NBL) SMITH (1884-1960) hadde 5 barn, hvorav Grethe Dagbjørt Thoresen (1907-40) ble gift med Thomas Coats, baron Glentanar. S.48: «Thor Thoresen representerte Cosmopolitane Line, som gikk i rute mellem Philadelphia og Skandinavia, fra 1907 til 1913, da han frasa seg dette og gikk inn i direksjonen for Den Norske Amerikalinje som styrets formann. I det hele tatt utviste Thoresen stor aktivitet i de dage. Han var med å stifte A/S Polaris Assuranseselskap i 1911, medstifter av A/S Norsk Brændselsolje, Norway House i London og Oslo Rederiforening.» – OTTO THORESENS DATTER nevnes på s. 52: «Ragna Othilie Thoresen (12/1-1880-1945), gift i 1905 med Wilhelm Mohr (1874-1933), forretningsmann, bosatt i Paris [og sønn av August Christian MOHR, som døde i 1918 som de norske frimureres «Stormester»]. Ekteskapet ble oppløst i 1917. Samme år giftet hun seg med Halvard Huitfeldt Bachke (1873-1948) legasjonsråd i Berlin, senere minister i Buenos Aires, Helsingfors, Washington og Paris. / Barn i 1ste ekteskap: / August Christian Mohr (1906-) gift med / Agnes Dale (1905-).» Men Agnes DALE (~ 1945) var hans 2. hustru; 1. gang var Aug. Ch. Mohr (1906 Paris-98) blitt gift i 1938 med Mathilde (Mimi) EGEBERG (1905-99), hvis første mann (av 4!) var Per MØRCH HANSSON (1905-94), dir. Storebrand, som hun var gift med fra 1928 til 37, før han ble gift 2. gang i 1939 med Astri AUBERT (1913-2000): se genealogi «Aubert» her ovenfor! Se også genalogi «Egeberg» (Mimi Egeberg var også gift med Rolf GRIEG HALVORSEN og  Sigurd EEK.) Og ambassadør Aug. Ch. Mohr hadde vært sekretær i Utenriksdepartementet 1939-40 samt utenriksminister Kohts privatsekretær (fx. da Koht  – ureglementert – prøvde å forhindre de norske soldater i å skyte på tyskerne som forfulgte konge og regjering (på flukt i aprildagene 1940) ved Midtskogen ved å gi en slik militær-fredsommelig «ordre», som dog IKKE ble etterfulgt). – Augusta Isabella Røed var også mor til Borghild Mathilde THORESEN (1877-) gift i 1901 med Frid HORN (1871 Kra.-), overingeniør ved Statsbanenes hovedstasjon fra 1919, og til sønnen, skipsreder Ole RØED THORESEN (1881-1965), som i 1952 var blitt frimurer av IX. grad i Landslogen, etter å ha blitt opptatt den 27. feb. 1905 i St. Johannes Logen St. Olaus til den hvide Leopard i Kristiania. (Fortsettes.) […] Som en avslutning på denne gjennomgang av visse mektige personers genealogi i Norge omkring krigens utbrudd i 1940, eller mere presist: etter at Norge ble et tilsynelatende fritt land i 1905, kan nevnes den i stamtavlen ovenfor nevnte Alice THOMMESEN, som nemlig fikk 11 barn med Julius M. SMITH (Smith av Tvedestrand), bl.a. Hanne Smith, som ble oppkalt etter sin mormor Hanne AALHOLM, og som i Arendal i 1874 ble gift med skipsreder Lauritz Christian STEPHANSEN (jfr. genealogi «Aall» for flere og mere nøyaktige data!), hvis kusine Elina Christine Amalie Stephansen (1829-1906)  ble mor til Sam(uel) EYDE (1866 Arendal-21. juni 1940 Åsgårdstrand), grunnleggeren av NORSK HYDRO, som i 1895 ble gift med grevinne Anna Ulrika MØRNER af MORLANDA (1873-1961), skilt i 1912 og begge gift om igjen. Dessuten var Hanne Stephansen født Smith en søster av Henriette Smith (1862–), som også ble gift i Arendal – i 1884 – med Hans PAASCHE THORNE (1849-97 Stockholm), kammerherre og fullmektig i statssekretariatet samt høygradsfrimurer, alminnelig officiant, som nevnes her like nedenfor i litteraturlisten under  Thorbjørnsen:1966.
  • Schadendorf, Jan-Uwe/Hartwig Molzow: «Johann Friedrich Butenschön – Ein Jacobiner aus Bramstedt», i: www.alt-bramstedt.de Geschichte und Geschichten aus Bad Bramstedt in Holstein – på nettet: http://www.alt-bramstedt.de/johann-friedriuuch-butenschoen
  • Smith, Marie: «Familien Smith fra Tvedestrand» (Kra. 1893).
  • Veum, Eirik: «Nådeløse nordmennn • Hirden 1933-1945» (2013), som omtaler Arthur Qvist på sidene 345, 388 og 391.
  • Wetterberg, Gunnar: «Wallenberg • Ett familjeimperium» (2013). S. 66f: «Den norske fysikern Kristian Birkeland började vid denna tid utveckla en metod för att utvinna luftens kväve [nitrogen, ofte kalt kvelstoff] med hjälp av en elektrisk ljusbåge. Upptäckten skulle revolutionera produktionen av konstgödsel. Han samarbetade med väg- och vattenbyggaren Sam Eyde, som på hösten 1903 sökte upp bröderna Wallenberg på banken. Marcus Wallenberg beskriver hur Eyde erbjöd dem att gå in i finansieringen av en kvävefabrik. // Undersökningarna visade att uppfinningen borde kunna fungera, men Eyde misslyckades med att få fram det kapital han hadde hoppats på från Tyskland. Marcus Wallenberg lovade då att hjälpa honom med bankens franska kontakter, och förhandlade under våren 1905 i Paris. Den 14 september nådde man till slut en uppgörelse som innebar att Norsk Hydro bildades med svenska, norska och franska ägare. / Samtidigt gick Karlstadskonferensen [nærmere bestemt i Karlstads frimurerloge!] om den svensk-norska unionens upplösning in i ett kritisk skede. Det risikerade att komplicera den franska uppgörelsen. Så fort avtalet var klart hastade därför Eyde och Wallenberg iväg med kontraktet på fickan. När de befann sig på tåget telegraferade fransmännen att de skulle komma tilbaka, men med påskrivna papper fortsatte förhandlarna resan hem. Marcus Wallenberg blev styrelsens ordförande och kvarstod som sådan ända till i december 1942, trots att Providentia sålde ut sitt innehav efter en stark uppgång på Parisbörsen 1925.» (Dette siste om hvor lenge Wallenberg var «styrelsens ordførande»,  harmonerer ikke med NBL-artikkelen om Axel Aubert: «Aubert trakk  seg tilbake som Hydros generaldirektør i slutten av 1941, men overtok som selskapets styreformann og satt i denne stillingen til han døde i desember  1943.») Wetterbergs bok er interessant, men m.h.t. Norsk Hydros ledelse, eierskap og virksomhet – særlig på 30- og 40-tallet – bør man lese den i lys av en kvinnelig historiker,  som kan sammenlignes med Lars Borgersrud hva gjelder høy kvalitet og flittig bruk av kildene samt forståelse av disse, slik at nyskapende HISTORIE skrives i klartekst, nemlig Anette Homlong Storeide og hennes mesterverk av 2014: «Norske krigsprofitører • Nazi-Tysklands velvillige medløpere», ja, se videre om denne studie i storfinansens listige manøvrer for å tjene penger – også når pengebegjæret skygger for den meningsfulle gründer- og verdiskapning, men ikke under Storeide:2014 i litteraturlisten til genealogi «Scheel (Scheele)» – men under Hambro:1946 samme sted! Og se også i samme litteraturliste Michelet:2018.
  • DESSUTEN (hentet fra «Kilder/Litteratur» under genealogi «Vogt», men med den vesentlige forskjell, at hér er visse navn, som er spesielt viktige og/eller lett kan relateres til genealogiene «Scheel (Scheele)» og «Butenschøn», blitt fremhevet ved blokkbokstaver, også når navnene egentlig – i originalteksten – står alminnelig skrevet og det følgelig blir noe misvisende å plassere blokkbokstavene innenfor anførselstegn [men sitatene finnes jo gjengitt korrekt i litteraturlisten til genealogi «Vogt»]):
  • Thorbjørnsen, Kr.: «Den Norske Store Landsloge 1891-1966» (1966). En bok som overhodet ikke var tilgjengelig på norske biblioteker før i januar 2015! Den kan nå lånes på Nasjonalbiblioteket. Se forøvrig mere om forfatteren, en frimurerbror, og et forord av sept. 1966 ved C. STUB HOLMBOE, i kommentaren til denne bok i litteraturlisten til genealogi «Scheel (Scheele)». – S. 72: «14. november 1891 blev det holdt et fulltallig direktoriemøte på Kristiania Slott under forsete av S. M. P. KRONPRINS GUSTAF… / General Wergeland lå uhelbredelig syk på det tidspunkt da Landslogen blev opprettet. Det blev derfor general KIERULF og godseier MEYER som, nest efter KONGEN som V.S.V.  (O.S.M.) og KRONPRINSEN som S.M.P., kom til å bekle de høyeste embeder i Den Norske Frimurerorden, henholdsvis som S.T.S. (O. Sth.) og S.T.S.B. (O.S.B.) / Som øvrige medlemmer av Det Store Råd var utsett: Brigadelege Jacob VOGT, kammerherre C. F. GJERDRUM, byråsjef Johan Carl Frølich, professor Cato Maximillian GULDBERG, byskriver Chr. MALTHE SØRENSSEN, og lege Johan Gottfried CONRADI. Det blev i den anledning holdt et møte på Slottet 22. februar [1892] under forsete av Kongen. Tilstede var dessuten Kronprinsen og godseier Thorvald MEYER. Her forfremmet Kongen VOGT, GJERDRUM, FRØLICH, GULDBERG og CONRADI til XI. grad. Malthe Sørenssen, som [s. 73:] hadde måttet melde forfall, blev efter bemyndigelse overrakt insigniene 22. mars av O. Sth., Generalløytnant KIERULF. / Landslogens Ordensofficianter, Storofficianter, Overofficianter, Almindelige Officianter og Underofficianter blev, i den utstrekning de var direkte knyttet til embedsverket [!], efter dette som nedenstående fortegnelse viser. Hvor de daværende forkortede embedsbetegnelser var anderledes, er de nuværende tilføyet i parentes. / Ordensofficianter: S.P. (S.M.P.) Gustaf, kronprins / S.T.S. (O.Sth.) Kierulf, Otto Richard, generalmajor m.m. / S.T.S.B. (O.S.B.) Meyer, Thorvald, godseier / S.T.O.A. (O.O.A.) VOGT, Jacob, brigadelege / S.T.A.(O.A.) GJERDRUM, Carl Ferdinand, direktør / S.T.T.M. (O.T.M.) Frølich, Johan Carl, byråsjef / S.T.R.M. (O.R.M.) Guldberg, Cato Maximilian, professor / S.T.St.M. (O.St.M.) SØRENSSEN, Christian Malthe, byskriver / S.T.B.F. (O.B.F.) CONRADI, Johan Gottfried, lege / Embedet som L.L.H.P. (O.H.P.) blev ikke besatt før i 1896 og da med hoffpredikant, stiftsprost Anton Christian HALL…Som nye medlemmer av Rådet foruten Hall trådte efterhvert [etter Kierulfs død i 1897; og etter Frølichs død og Guldbergs] inn kammerherre MOHR, o.r. sakfører Schwabe-Hansen, h.r.-advokat K. L. T. BUGGE og innrulleringssjef Hans Frederik Knagenhjelm. Thv. Meyer trakk seg tilbake i 1902 av helbredshensyn.» På sidene 73ff nevnes diverse «officianter». Først storofficiantene: res. kap. Jacob Espolin Johnson, kabinettskammerherre Hans Schlytter, oberst Hans Jacob ROSENØRN GRÜNER, overrettssakfører Ditlef Emil Gottfried Schwabe-Hansen, hoffjegermester Otto Adolf GJERDRUM, oberst Alexander BRETTEVILLE ØVERGAARD, professor Edvard Schønberg, lege Christian Jens Kiønig, høyesterettsadvokat Carl Martin Hansen, lege og Ordf.M. for Johanneslogen i Bergen Fredrik Wilhelm STABELL, direktør Oluf Andreas LØWOLD PIHL og innrulleringssjef Hans Fredrik KNAGENHJELM. Så overofficiantene: innrulleringssjef, grosserer Claus Nissen Riiber Berg, høyesterettsadvokat Karl Ludvig TØRRISSEN BUGGE, overlege John KLØVE HALD, marinekaptein Peter Theodor SALVESEN, kammerherre August Christian MOHR, stadsingeniør Oluf Martin Andersen, generalkonsul Christian Eilert Rasch Christophersen, generalløytnant Fredrik Peter Leganger Næser og oberst, fhv. statsråd Lars Christian DAHLL [se genealogi «Aall»]. Videre nevnes de alminnelige officianter: kaptein Carl Oscar CONRADI, grosserer Jens Fredrik Emanuel Meyer, grosserer Thorvald Johan Ernst Ellingsen, Anton Ludvig Thune-Larsen, kammerherre, fullmektig i statssekretariatet Hans PAASCHE THORNE, grosserer Andreas Halvorsen, hoffpredikant Anton Christian HALL, kommandør Hans Brunckhorst Ravn, marinekaptein Jens Schouw Fabricius, infanterikaptein Ole Hansen og infanterikaptein Hans Leopold RUSTAD. Og underofficiantene: fabrikkeier Johan Gustum, grosserer Andreas Ferdinand Brun Berven, cand. jur. Fredrik Jørgensen og endelig kaptein Johan Altenborg PAUS (men bare som bestyrer av et vakant embede). (De fleste høygradsfrimurere finnes naturligvis grundig og stort sett positivt omtalt i NBL, hvilket leksikon  professor Halvdan Koht var den uten sammenligning største bidragsyter til.) Den ovennevnte John Kløve HALD (1842-1921), overlege og sykehusdirektør, ble i ekteskap med  Emeline Marie (Mimi) YTTERBORG (1862-1949) far til Kringkastingens første hallomann og Norges best kjente stemme i mellomkrigstiden, Carl Theodor Ytterborg Hald (1886 Kra.-1966 Oslo), og selv var han en sønn av Nils Christian Hald (1808-96 Arendal), konstituert garnisonsprest i Cha. (mor: Inger Marie FAHSLAND) og Maren Otte FÜRST (1808 Arendal-92), hvis søster Birgithe Dorothea Fürst (1814 Arendal-1900) i ekteskap med kirkeverge Christian ANKER (1811-85) (sønn av grosserer Morten Anker til FROGNER gård og Annette Karine THORSEN) ble far til bl.a. landskapsmaleren Johan Caspar Herman Wedel Anker (1845 Nittedal-95), som ble gift med komtesse Caroline Marie Edevina WEDEL JARLSBERG. Søstrene Fürst var døtre av koffardikaptein Johan Ditlef Fürst (1778 Arendal-1815) (og Birgitte Marie DEDEKAM [1785 Arendal-1844], datter av Hans TYSCH Dedekam og Anne Elene BRANDT), hvis søster Anne Margrete Fürst (1793 Arendal-1868) i 1813 ble gift med skipsfører, senere losoldermann Hans (døpt Johannes) SMITH  (Smith av Arendal) (1784 på gården Nes i Herefoss-1850 Arendal, sønn av generalkrigskommissær og eneeier av Frolands jernverk, Hans Sivertsen Smith (1748 Frederikshald-1804 Frolands verk) og (~ 1777 på Frolands verk) Magdalene Marie CLASSEN (1770 Kongsberg-1838 Christiansand), dtr. av organist, senere faktor ved Uldvarefabrikken på Kongsberg Nicolai Classen (bror av industrimagnaten i København, Johan Frederik Classen, som i 1779 hadde kjøpt Frolands jernverk, som Smith gradvis hadde kjøpt opp) og Anne Cathrine FALCHENBERG. Hans Smiths sønn med A.M. Fürst, Christopher Fürst Smith (d.e.), ble i ekteskap (1841) med den i stamtavlen omtalte Nancy Christine JENSEN farfar til ekspedisjonssjef Christopher Fürst Smith (d.y.) og fru Lala SCHEEL: se ovenfor samt genealogi «Scheel (Scheele)». Det kan her tilføyes, at Chrph. Fürst Smith den eldres søster, Hanne Fredrikke Smith (17. mai 1721-), i 1848  ble gift med kjøpmann i Arendal, Christopher FÜRST (1821-51), hvis éneste barn, datteren Elise Fürst (1849-), ble gift med skipsfører Carl HASLUND (1845-88), hvis bror Andreas Hornbech Haslund (1845 Arendal-99 Kra.), byråsjef i Forsvarsdepartementet og byskriver i Cha., ble gift med Laura Caroline AALL (1852-1919), hvis mor, Laurentze Caroline JEBE, var en dtr. av Engelhart Gabriel Jebe og Bolette Helene KREFTING: se genealogi «Aall».
  •                            REFERANSER:

                     ♦️ LASSON ♦️

Jens Rasmussen Lassen (f. omkr. 1620 Århus-93 sst.), rådmann i Århus 1664. Gift med Anne Jacobsdatter WINTHER (Vinter) (ca. 1650-1714) (gift 2. gang ca. 1700 med Mads Sørensen Lyngaa), dtr. av J. Sørensen W. og Kirstine Nielsdatter TRANE, hvis mor var Anna Mortensdatter HVASS og hvis helbror Morten Hvas(s) Trane i ekteskap med Gjertrud Sørensdatter Winther ble farfar til Margrethe Hvas(s) (Trane) (1703-62), som ble gift med portrettmaleren Anders Pedersen BRÜNNICH(E) (1. jan. 1704 Roskilde-69) og fikk flere sønner, bl.a. den til Norge sendte overberghauptmann og direktør for Kongsberg sølvverk etc. , Morten Thrane Brünnich (1737 Kbh.-1827)[1]. – Anna Hvass var en datter av borgermester i Viborg, Morten Mortensen Hvas(s) (ca. 1542-1614), en halvbror av Peder Thøgersen (1524-95), biskop i Viborg fra 1571 til sin død.

  • Rasmus Jensen Lassen (18. nov. 1678 Århus-Kristi Himmelfartsdag [10. mai] 1725 Aal prestegård i Ribe amt), 1709 prest i Ål i Vester Horne herred. Gift 1. gang i barnløst ekteskap med NN (Maren? som Finne-Grønn, i motsetning til den oppdaterte Wiberg-utgave på nettet, hevder var mor til Jens og Christian) og 2. gang med Anne (Anna) Jensdatter Gude (1680-1761), som ikke var en dtr. av Jens «Michelsen Gude», prest i Flensburg, og Dorothea Catharine Hedevig Gude (ca. 1664-1698 på Lundegård, Farup, Ribe, i barselseng), men av sistnevnte og Jens Christensen Hein (1648 Heden by, Fyn-1708 Farup sogn): se nedenfor under «Litteratur», sitater fra Gude:1935, og se dessuten nettutgaven av Wiberg, nr. 8: «Aal»: [2] Som enke giftet Anna Jensdatter Gude seg i 1727 med avdøde Lassens ettermann som sogneprest i Aal, Urban Jensen BLOCH (1697-1734), stud. Aalborg 1616 og «Bacc.» (den lavere akademiske grad) i 1624, før han ble sogneprest til Aal i 1725. – Dorothea Catharine Hedevig Gude var uansett en datter av Michael (!) Gude (1626 Rendsburg-96), stud. jur. i Königsberg 1646-49, hovmester hos Detlef v. Rantzau, eneste sønn av statholder Christian greve v. Rantzau, 1657 inspektør over de grevelig rantzauske godser i Lindewitt og Hoxbro og senere også over det jyllandske grevskap LØVENHOLM samt grevelig rantzausk råd, og dennes hustru (~ 26. april 1659) Anna REIMERS (Reimarin) (1640-1711), dtr. av Henrich Reimers, forvalter på de grevelig rantzauske godser Lindewitt og Hoxbro, og Anna HANNEMANN fra Crempe: jfr. Hausmann (utdypende artikkel) og Scheel (utdypende artikkel). Magdalene SCHEEL FØDT REIMERS var sannsynligvis en søster av forvalteren Heinrich Reimers.
    • Anna Rasmusdatter Lassen (1714 Aal-72), yngre enn sine to nedennevnte brødre, men satt inn i trelista allerede her, da hun ble gift med ovennevnte Urban Blochs ettermann i kallet, Niels Andersen EILSKOV (Odense 1705-63), sogneprest til Aal i 1763, sønn av kjøpmann Anders Lauritsen E. og Alhed Marie Friis og svigerfar til sin ettermann i kallet, Andreas Frederiksen HOLM (1756-1801), 1763 sogneprest til Aal, som nemlig ble gift 1. gang med Anna Nielsdatter Eilskov (1742-74) og 2. gang i Faaborg i 1775 med Magdalene Sophie Møllmarch (+ 22. mai 1812) «i samme Time som Søsteren, Else M., der boede sammen med hende i Borre, Aal S.», døtre av kanselliråd og borgermester i Faaborg, Christian Ibsen MØLMARK (ca 1708-82), som 1729 var fogd og fullmektig på LYKKESHOLM, Gislev sogn, 1723 fullmektig og ridefogd på NAKKEBØLLE, 1736 forvalter ved baroniet SCHEELENBORG, og Margrethe Magdalene HØEG (ca. 1711-76 Faaborg), dtr. av fester av Holmelund, Gislev sogn, Niels Høeg, og Anna Dorothea SCHEEL: se Scheel (utdypende artikkel). NB: Christian Ibsen Mølmark var en sønn av skoleholder i Kørby og senere i Harritslev, Johan Pedersen HARTVIG og Anne Sophia Christiansdatter MØLMARK og hans bror var Peder Johansen Mølmark (1711 Kærby, Skovby sogn-50 Gunderup), 1734 ridefogd på Benzoneje, 1736 også ridefogd på Vibygård og 1739 forpakter på Gunderup under VALLØ, som 1734 i Køge Kro, Kildebrønde sogn, ble gift med Mette Marie Simonsdatter KIERUMGAARD (1710 Kbh.-77 Toderup prestegård), dtr. av brennevinsbrenner Simon Larsen og Karen Nielsdatter BØGH samt mor til Anna Marie Mølmark (1637-93), som 1. gang ble gift i 1771 med Peder Gregersen Strange (1637-78) og 2. gang i 1779 med Otto Diderich BLECHINGBERG (1734-79), sogneprest i Vordingborg, hvis faster Maria Dorthea Blechingberg ~ Joh. Fr. PIPER, hvis bror Ul. Ch. PIPER ~ 1733 Marg. Elis. v. SCHEEL: se Scheel (utdypende artikkel), men særlig Løwencron (Piper).
    • Jens Rassmussen Lasson (Lassen) (ca. 1700-1753), byfogd i Kristiansand. Gift med Abelone Cathrine Knudsdatter (+ 1751), dtr. av Knud Christensen og Anne Marie Søfrensdatter.
      • Rasmus Jensen Lassen (1722 Arendal-99). Gift med Karen HARDONG (1732-75), dtr. av Christen Olsen H. og Elisabeth Ellefsdatter HIIS.
    • Christian Lassen (1693–1766), toller i Drammen. Gift med «Inger Althea von KAMPEN» – eller snarere med, ifølge Lassens egne ord (Finne-Grønn:1939,13): «Anno 1725 den 4. Jan., som var en Torsdag, hafde jeg Brøllop i Christiansand med min Kone Alhed Inger Kiempher». Finne-Grønn tilføyer (og klamme-parentesen er hans): «Hun var nok av fremmed, rimeligvis tysk [-dansk] herkomst, født 1695, og døde 12. septbr. 1766 på Strømsø.» Ikke bare er det et annet navn, som minner svært mye om dette «Kiempher», men som også opptrer i samme slektskrets og også er blitt forvansket til «von Kampen», nemlig navnet til Johann Reichwald 1647 adlet von Kämpfen[3], hvis sønn, som skrev seg Jacob v. Kemphen (i Danmarks Adels Aarbog kalt v. Kampen!), ble gift 1690/93 med Hedwig SPEND (1660-1707), enke etter Nicolaus BRÜGMANN til Ulriksholm: se Hausmann (utdypende artikkel) og Vogt. Ja, dronning Christina (Kristina) av Sverige[4] adlet faktisk Reichwald med dette egenartede navn fordi han var en så stor kjemper på slagmarken. Og sønnen, den som kommandant i Danzig avdøde Jacob v. Kemphen (+ 1704) – som også ble adlet (eller opphøyd i den svenske adelsstand), men denne gang 50 år senere av kong Carl XI av huset Wittelsbach den 13. okt. 1697[5] – og Hedwig Spend hadde etterkommere.[6]
      • Maren Lassen (1726-92) gift med Boye Lydersen (1725 Kristiansand-90), kjøpmann i Kr.sand.
      • Johan Henrich Lassen (1727-1811), losoldermann og toller på Strømsø (i Drammen). Gift 1) 1758 på Strømsø med Johanne Maria QVIST (1732-63), dtr. av toller Nils Q. og 1. hustru Maren Dorph; og 2) 1764 på Strømsø med Elisabeth Johanne BØHME (1732 Larvik-1820 på Øvre Strøm) (hvis bror Fr. Ch. Otto B. ~ Severine Judithe Bøckmann Elligers: se Klaveness (slekt)), dtr. av sorenbirkeskriver i Søndre Jarlsberg, Ulrik Fredrik BØHME (1707 Larvik-55 Jarlsberg) og Johanne BØCKMANN (1709 Larvik-52 Tønsberg), dtr. av Abraham B. og Elisabeth Christensdatter GRIIS (1686-1731), dtr. av C. Michelsen G. og Karen Jansdatter Coldevin (1665 Larvik-).
        • Nils Qvist Lasson (1762–1853), forvalter ved Nordmarksgodset, administrator av det ankerske fideikommiss. Gift med Barbara Christiane BREMER (1773 Fredrikstad-1832), dtr. av auditør Frederich (hvilket første fornavn ikke gjengis av Finne-Grønn) Daniel Christopher Bremer (~ 2. gang i 1790 i Fredrikstad med Hedevig Krefting [1760 Gjerdrum-91 sst.]; gift 3. gang i 1792 i Onsø med Hedevig Margrethe (evt. Magdalene) von STORM [1758, evt. født 25. mai 1757 i Horten-1812], enke etter regimentskvartermester Wilhelm Brochmann (1729-91) og datter av Ulrik Frederik v. Storm og Hedevig Werenskiold) og 1. hustru (~ 1765 i Fredrikstad) Marie Elisabeth Lange (begr. 10. feb. 1788), en søster av faren, vollmester i fortifikasjonen, Carl (eller Claus Carel Johansen) Bremers (1693-1771) 4. hustru, Else Sophie Lange, døtre av sogneprest til Tune, Lars Eliasen Lange og Cathrine Hansdatter Ravn. Carl Bremers 3. hustru – og mor til Daniel Christopher – var Karen DØRCKER (1720 Fredrikstad-før 1760), «datter av handelsmann Daniel Dørcker og Karen Halvorsdatter, hvis foreldre var kjøbmann Halvor Justsen på Bragernes og Sibylle Trulsdatter STRANGER» (Finne-Grønn:1939, 20). Karen Halvorsdatters søster, Anne Halvorsdatter, ble gift ca. 1706 med Jens Solgård (d. 1716), lagmann i Fredrikstad. Og Karen Dørcker kan ha vært en søster – eller en svært nær slektning – av Karen (som Danmarks Adels Aarbog kaller «Caroline» og feilaktig hevder døde i 1805: jfr. slektenkaas.com her: [7]) DØRCKER (1716/23-1804 Horsens), som i 1753 ble gift med premierltn., senere kaptein i sjøetaten Malthe Kaas (mur-K.) (1721-74), med hvem hun ble svigermor til en bror av statsminister Marcus Gjøe Rosenkrantz: se Rosenkrantz (utdypende artikkel), hvor det også kommer frem, at Marcus Gjøes bror, Niels Rosenkrantz, utenriksminister i 1810, i 1791 ble gift i St. Petersburg med Varvara Alexandrovna fyrstinne Vjazunskaja.
          • Elisabeth (Betzy) Marie Lasson (1791 Cha.-1873 sst.) gift 24. des. 1814 på Grini med Peder (Peter) Kierulf (1781 Kbh.-1841 Cha.). Som sin bror Christian kaltes han etter Norges adskillelse fra Danmark til dette land av grev Herman Wedel Jarlsberg og ble ekspedisjonssekretær i Finans-og tolldepartementet samt riksherold. Avskjed i nåde 1840. Sønnen Halfdan Kierulf ble komponist; datteren Ida Kierulf (ugift) var forlovet med dikteren Welhaven. Broren Christian Kierulf (1789 Kbh.-1835 Cha.), som også ble kalt til Norge, kom i militærtjeneste og avanserte til ob.ltn. og felttøymester. Han ble gift i Cha. i 1816 med Anne Marie Sofie WINGE (1795 Moss-95 Cha.), dtr. av stadskaptein på Moss P.E. Winge og Inger Herstad CLAUSEN og mor til bl.a. offiseren Otto Richard Kierulf (1825-97), som ble norsk statsminister i Stockholm 1. nov. 1871 og i 1883 – som medlem av ministeriet Selmer – satt under anklage av Riksretten (Statsrådssaken: se Johan Sverdrup) og 1884 dømt til embetsfortapelse sammen med sine kolleger. Så gen.ltn. og sjef for artilleriet. Storkors St. Olavs O., kansler ved samme orden. Høygradsfrimurer (provinsialmester eller «stattholder»). Gift med to søstre Bertelsen, døtre av konsul, grosserer i Cha., Poul Fr. B. og Annine Vilhelmine COLSTRUP. To sønner ble samtidig opptatt som frimurere i Leoparden den 8. januar 1900: se genealogi «Vogt» under «Kilder/Litteratur», kommentaren til Thorbjørnsen:1949.
          • Peder Carl Lasson (1798–1873), høyesterettsjustitiarius. Gift i 1826 med Othilia Pauline Christine von Munthe af Morgenstierne: se slekten von Munthe af Morgenstierne.
            • Marie Cathrine Lasson (1827–1909). Gift med redaktør Christian Friele: se slekten Friele.
            • Christian Carl Otto Lasson8] (1830–1893). Gift i 1873 med sin kusine Alexandra Cathrine Henriette von MUNTHE AF MORGENSTIERNE (1838-81), dtr. av attaché ved den norsk-svenske legasjon i St. Petersburg, senere politimester i Cha. og endelig sorenskriver i Lier, Røyken og Hurum, Christian Fredrik Jacob v. M. af M. og 1. hustru fyrstinne Anastasia Sergiewna SOLTIKOFF (1810 Moskva-53), en tid æresdame hos den russiske keiserinne, senere statsfrue hos enkedronning Desideria av Sverige og Norge: se slekten von Munthe af Morgenstierne.
              • Anastasia Lassen (1858- 28. aug.1940). Gift i 1882 med høyesterettsadvokat Hans Henrik Emil INGSTAD (1852-1925) (mor: S.F.W. RODE), hvis families genealogi omtales nærmere i kommentaren til Rode:1909 under «Litteratur» til Scheel (utdypende artikkel).
              • Per Carl Lasson (1859–1883), komponist, hvis «Grisemarsch» gjorde ham udødelig i Studentersamfundet.
              • Othilia «Oda» Pauline Christine Lasson (1860–1935). Gift 1) med Jørgen Marianus Flood Engelhart: se slekten Engelhart og 2) med kunstmaler Christian Krohg, se slekta Krohg.
              • Alexandra Lasson (1862–1955). Gift med kunstmaler Frits Thaulow:  se slekten Thaulow.
              • Marie Lasson (f. 1864). Gift i 1885 med banksjef Johan Lyder Brun (1853-1905): se Brun (slekt). (Deres sønn Per Carl Lasson Brun  [1900 Cha.-1932], kjemiing., ble gift med Mildred SELMER [1900 Stavanger-1980; – hun kalles på sveaas.net for «Mildred N. N.»!], dtr. av Jens Kr. Selmer [1874 Høyland, nå Sandnes-1952] og 1. hustru Ellen Augusta Olivia Johansson født 1876 i Göteborg. Mildred Selmers helbror var Gustav Christian Selmer [1904 Stavanger-1942], høsten 1940 fylkespresseleder for Nasjonal Samling i Tromsø, før han 27. des. 1940 ble utnevnt som dommer i okkupasjonstidens Høyesterett. Men han reiste sammen med Egil Reichborn-Kjennerud [også – fra februar 1942 – kommissarisk høyesterettsdommer] i juli 1942 og deltok på Østfronten, ble hardt såret og døde av skadene den 20. sept.)
              • Emilie Lasson (f. 1869). Gift med lege Axel THORESEN (1866 Eidsvoll-1948), sønn av distriktslege Nils Windfeldt T., eier av det store gårdsbruk Marienlyst på Eidsvoll, og Marie Johanne BENNECHE og bror av Ida Cecilie Thoresen Krog (1858–1911), den første norske kvinne som avla examen artium i 1882 og som året etter stiftet diskusjonsklubben Skuld, en forløper til Norsk Kvinnesaksforening (NKF), hvor hun ved sin død var nestformann, etterlatende enkemann Fredrik Arentz Krog (1844-1923), h.r.adv. og bror av Gina Krog, drivkraften bak fire kvinnesaksforeninger.
              • Caroline «Bokken» Lasson (1871–1970), sanger som grunnla revyteateret «Chat Noir» i 1912 og i 1916 ble gift 2. gang med h.r.adv. og forfatter Vilhelm Dybwad.
              • Sophie Elisabeth Lasson (1873–1917). Gift 1) med Paal DREWSEN (1866 Bentse Bruk-ant. 1907), sønn av fabrikkeier Valdemar D. og Pauline Sophie Beutner; 2) med Holger DRACHMANN[9] (hvis mor, Wilhelmine Marie Stæhr, var en sønnedatter av Christian Stæhr og Anne Margrethe LEMMING, sønnedatter av Hans Lemming og Anna Beata Scheel: jfr. Scheel (utdypende artikkel), Lemming-genealogi); og 3) med Vilhelm Roede (1879-), sønn av grosserer Lars Severin R. og Marie Caroline Nobel.
              • Elisabeth Marie Lasson (f. 1875). Gift med Claus Larsen Munch NAUR .
            • Elisabeth Marie Lasson (f. 1832). Gift med Axel WINGE.
            • Karen Lasson (1834–1894). Gift i 1852 med Harald MELTZER (1814 Bergen-62), sønn av Eidsvollsmannen Fredrik Meltzer og Margrethe Stub: se slekten Meltzer. (Ifølge Finne-Grønn var Harald M.s mor «Anna Berta Harmens». Men her følges Norsk biografisk leksikon.) Harald Meltzers bror, Clamer Meltzer (1802-59 Hamburg), ble i 1835 gift med Anne Beathe Harmens (1812-99).
            • Bredo Henrik Lasson (1838–1888), instruktør for bl.a. «Frimurernes Sangkor», kordirigent og kongelig fullmektig. Gift i 1872 med Clara Fernanda GRIMSGAARD[10] (1843-1919), dtr. av forvalter, kasserer og bokholder i Christiania Sparebank Martin G. og Hanna Christine HOLST. Uten barn.
            • Julie Caroline Cathrine Lasson (1842-1922). Gift i 1866 med Michael SKJELDERUP HANSSON (1839-1922)[11], adv., adm. dir. Storebrand, sønn av Christian Rasmus Hansson (1807-72) (mor: Christence Magdalene Conradi) og 2. hustru Harriet Marie MØRCH (1816-1903) og helbror av Emilie Michaeline Hansson (1838-1909), som ble gift i 1864 med Jacob Fredrik (Fritz) Christian Conradi (1832-1909).
        • Johanne Marie Lassen (1763 Strømsø-1831 Melum i Modum). Gift i 1791 på Strømsø med Peter RESEN DARJES (1757-1820) (mor: Karen Müller), som etter sin far, sorenskriver Otto Laurentius Darjes’ død i 1780, overtok dennes store eiendom MELUM med Enger og Bårud.
        • Ulrik Frederik Lasson (1774 Strømsø-1839 Øvre Strøm), premierløytnant i 1804. «Ved arméforandringen i 1818 gikk han med kapteins charge av på pensjon og blev noget senere ved ekspeditionschef Kjerulfs innflytelse konst. overtollbetjent i Drammen. Han eiet Øvre Strøm i Strømsgodet» (Finne-Grønn:1939, 56). Gift i 1807 med Kirsten Micholine Fleischer (1780-1873), dtr. av ob.ltn. Jacob Andreas F. og Anne Christine Lemmich. Hun solgte Øvre Strøm i 1856. (8 barn.)
          • Andreas Jacob Lasson (1815-90 Kristiansand), sogneprest til Karlsø 1854 (-57), 1863 sogneprest i Lyngdal og 1877 prost i Lister prosti. Gift i 1848 på Toten med Christine Elise Gad OMSTED (1804 på Skredsvik, Modum-93), dtr. av kjøpmann Hans Gabriel O. (mor: Ambrosia Dedekam) og Susanne GAD. Hun var 1. gang gift med bergingeniør, bestyrer av Kaafjord kopperverk, stortingsmann Stephen Henry Thomas (1813 Cornwall-69 Cha.).
          • Emilie Sofie Lasson (1818 Øvre Strøm-98 Cha.) gift i 1839 på Strøm med tannlege i Cha. Ludvig Christian NAGEL (1818-84), sønn av bataljonslege Nicolaus Christian Fredrik Nagel.
          • Gjert Lassen (1731 i Holt-1810 Strømsø), koffardikaptein. Gift i 1765 på Strømsø med Gjertrud Christine BJØRN (1731-1807), dtr. av skipsfører Mathias B. og Karen Hansdatter MOSS.
      • Ulrik Michael Lassen, yngste barn født 11. okt. i Holt. Han ble oppkalt etter Båselands jernverks eiere ULRIK SCHNELL og byfogd MICHAEL ERMANDINGER (se Jernverksminner i Aust-Agder), og ifølge Finne-Grønn døde han «11. decbr. 1735 ved ammens uaktsomhet».

  1. Hopp opp https://no.m.wikipedia.org/wiki/Morten_Thrane_Brünnich
  2. Hopp opp https://wiberg-net.dk/8-Aal.htm
  3. Hopp opp https://de.m.wikipedia.org/wiki/Johann_Reichwald_von_Kämpfen
  4. Hopp opp https://sv.m.wikipedia.org/wiki/Drottning_Kristina
  5. Hopp opp https://de.m.wikipedia.org/wiki/Karl_XI._(Schweden)
  6. Hopp opp https://de.m.wikipedia.org/wiki/Johann_Friedrich_Jakob_von_Kemphen
  7. Hopp opp http://slektenkaas.com/getperson.php?personID=I548&tree=1
  8. Hopp opp https://no.m.wikipedia.org/wiki/Christian_Lasson
  9. Hopp opp http://denstoredanske.dk/Dansk_Biografisk_Leksikon/Kunst_og_kultur/Litteratur/Forfatter/Holger_Drachmann
  10. Hopp opp http://www.genealogi.no/wiki/index.php/Grimsgaard_(slekt)
  11. Hopp opp https://no.m.wikipedia.org/wiki/Michael_Skjelderup_Hansson

  • Lasson i Store norske leksikon.
  • Steffens, Haagen Krog: Norske Slægter : 1915. Utg. Gyldendal. Kristiania. 1915. Digital utgaveNettbiblioteket..
  • Finne-Grønn, S.H.: «Slekten Lasson» • Genealogisk-personalhistoriske oplysninger, med portretter og illustrasjoner» (1939).
  • Gude, Magda: «Oplysninger om slekten Gude» (1935).[1]
  • Jansen, Einar: «Nogen gamle Larvik-slegter», i: O.A. Johnsen: «Larviks historie», 1. bind (1923), s. 582-612.

  1. Hopp opp Fordi det råder stor forvirring på nettet i forbindelse med Dorothea Catharina Hedwig Gudes identitet (hun hevdes feilaktig å ha vært gift med en prest i Flensborg Jens Michelsen Gude (1615-ca. 94) [ikke nevnt i Otto Fr. Arends: «Gejstligheden i Slesvig og Holsten» av 1932] og med ham mor til Rasmus Jensen Lassens hustru Anne Jensdatter Gude (1680 Farup-1761 Aal), siteres her den korrekte genealogi, som Magda Gude allerede presenterte i sin bok av 1935, s. 42ff (for oversiktlighetens skyld er Heins 5 barn [a-e] her markert med fet skrift; –  og at TALL er blitt UNDERSTREKET, er bare en følge av tekniske forhold: disse understrekningene skulle egentlig ikke ha vært der i det hele tatt, og indikerer altså ikke lenkefunksjon – eller «telefonnummer»!): Michael Gude og Anna Reimers hadde 10 barn, hvorav det andre var: 2) Henrich Ludwig Gude (+ 1707 Halle), kgl. kansellisekretær i Glückstadt. Gift i 1687 med Maria Elisabeth JÜGERT (1663-1733), dtr. av Friedrich Jügert (1618-86), fyrst. gottorpsk hoff-justis- og kanselliråd (~ 1. gang i 1649 med Elisabeth von HATTEN [+ 1656], dtr. av Hinrich v. Hatten [ca. 1580-1655] og 1. hustru [av 3] Margaretha WASMER [1598-1629 Lübeck]), og 2. hustru Magdalena Sibylla REINBOTH. NB: HINRICH VON HATTEN var 2. gang gift med Elisabeth REICHE og 3. gang i 1630 med Catharina GUDE, hvis søster Abel (Abigail) GUDE (1607-64) ble gift i 1626 med Hinrich v. STÖCKEN (+ 1643), forvalter av statholder Gerhard v. RANTZAUS godser på Fyn: se von Stöcken-genealogi i Scheel (utdypende artikkel). 3) Catharina Maria Gude (+ 1699), født i Flensburg. Gift i Rendsburg i 1684 med amtsforv. i Flensburg, Mathias LOBETANTZ (1644 Flb.-99) (gift 1. gang i 1680 med Sohia Amalia von Hausmann [+ 1682]: se Hausmann (utdypende artikkel). 8) Anna Catharina Gude (+ 1706) gift 1700 med Christoph WOLTERECK (+ 1718 Glückstadt), født i Goslar, kgl. dansk myntmester og borgermester i Glückstadt. – Og det fjerde barnet var 4) «Dorothea Catharina Hedwig [Gude], født ca.1644, død på Lundgård [s. 43:] i Farup sogn (nordv. for Ribe, Jylland) 11/10 1698 i barselseng efter sønnen Jens Henriks fødsel. Hun blev bisat i Farup; men begravet på Fyn. … Gift (hans 3. egteskap) ca. 1694, (var gift i 1695) med Jens Christensen Hein, født i Heden by (Fyn) 3/11 1648, død i Farup sogn 15/12 1708. … Christensen blev amtsskriver over Riberhus amt 23/12 1684, ridefoged 12/3 1687, fik titel som amtsforvalter 21/6 1690, som kammerråd 1695; avstod fra tjenesten 5/5 1707. Hans far, der var en rik gårdmann, satte denne sin søn istand til å kjøpe Steensgård (i Svanninge, Fyn) og de dertil hørende gods i 1689 av den daværende eier Christian Rotkirchs enke Sophie Schult. I 1708 tilfalt Steensgård på grund av gjeld ‘Kronen’; men sønnen Friedrich Hein tilbakekjøbte gården i 1712. Jens Christensen var 1. gang gift med Sidsel Andersdatter; han fikk 10/12 1687 bevilling til å ‘vies i huset’. Hun døde i Ribe 30 år, 11 mdr., 2 uker og 5 dg. gammel 20/7 1688 (blev begr. 26/7) efter å ha født sønnen a) Christen 15/7 1688. Ny egteskapsbevilling er av 13/1 1691 til å ‘vies i huset’ til Anna Catharine Lund. De blev viet 18/2 1691. Hun var da enke efter ritmester Hausmann [sønn av Daniel H. og Marg. PAPEN: se Hausmann (utdypende artikkel)]. Hun døde 30 år gammel 18/5 1693, blev bisat 29/5 s. å. i Farup og næste dag ført til Højer (S.-jylland). Sønnen b) Friedrich blev døpt i Ribe 17/12 1691; hvorvidt datteren Anna Jensdatter [!] er født i 1692 -93, altså i dette egteskap eller senere, vites ikke; men da hun sees benevnt Gude i likhet med broren Michael [!], er hun antagelig barn av det 3. egteskap. Sønnen Friedrich Jensen Hein til Steensgård og Grubbesholm, døde 28/7 1751 som etatsråd og kirkeinspektør; gift i Horne kirke (Fyn) 17/4 1737 med Susanne Brahe til Østrupgård, født på Engelsholm 20/4 1700, død 23/1 1760. Patronesse i Odense kloster. Begge ligger begr. i Håstrup kirke (Fyn), hvor 2 prektige sandstensarkofager [s. 44:] gjemmer deres jordiske levninger. De døde barnløse. Jens Christensens øvrige børn er: c) Anna ‘Gude’, død i Kollerup (Nørrejylland) 19/5 1761; gift 2 gange; a) …. med [[Rasmus Jensen Lassen [!], død i Aal (Ribe amt), 1725, prest s. st.; 1 datter [!]; b) …. med Urban Jensen Bloch, født 25/11 1697, død 23-24/3 1734, prest i Kollerup—Skræm. 1 søn, antagelig død før 1763. — d) Michael ‘Gude’ (benevnt også Jenssen) født i Flensburg (ifølge Wibergs danske prestehistorie) 1/7 1695; men han sees død 64 år gammel 5/1 1763. Han døde på ‘Herregård’ i Ærøeskiøbing (Ærø) og begr. 11/1 s. st. I kirkeboken står det: Michael Gude, studios. Han er dimmitert fra Roskilde; student ‘20 år gammel’ 1716; tidligere skole-‘Ripensis; privat præcept’; tok baltalanergraden [trykkfeil? – eller her menes kanskje bachelor/baccalaureat, titel for en lavere akademisk grad?] i Kjøbenhavn 28/5 1717; prest til Aal i Ribe amt 18/5 1725; men frasa sig kaldet 22/10 s. a. Ved skiftet, der holdtes i tiden 1/2–13/6 1763 var hans arvinger kun: søsterdatteren, presten i Aal Nils Eilschows kone Anna Rasmusdtr. Lassen og broderbørnene: Dorthea Margrethe Hedewig Jensen, omtrent 20 år gml. og Johan Wilhelm Jensen, omtr. 18 år gml. … Under skifteforhandlingene forelå et testamente av 22/7 1740, opprettet av etatsråd og kirkeinspektør Friedrich Hein undertegnet: F. Hein og S. Brahe. 3. post deri lyder således: ‘Min halvbroder Michael skal årlig, sålenge han lever efter min kones død, betales til sin ophold Et hundrede Rigsdaler og hvad hand til mig måtte være skyldig skal ham være eftergiven, saa gifves han og til klæder strax efter min død halv tresindstyve Rigsdaler’ osv. Avdøde betitles og benevnes i skiftet som: ‘Minist. Candidat Michael Gude’. — e) Jens Henrik Jensen, hjemmedøpt i Farup 4/10 1698, død …., gift …., 1 datter og 1 søn, iflg. forannevnte skifte av 1763.»

 

🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀🌀

 

ROSENKRANTZ i utdrag:

Niels Iversen (nevnt 1341–1355), ridder, hvis sønnesønns sønn var:

Hr. Niels Jensen til Hevringholm og Tange (Gudme h.), som han 1391 med Øksendrup s. innløste fra Otte Strangesen Bild. Beseglet 1391 til vitterlighet med Albert Andersen Eberstein og var da ridder. Nevnes ennå i holstenernes klageskrift ved prosessen 1424. Gift 1. gang med Anne Ottesdatter Skinkel, antagelig en datter av Otto Schelen dictus Schinkell (Sjøblad-Skinkel), altså ikke en «Ottesdatter Bild» og neppe en datter av Otto Tinhuus-Skinkel; gift 2. gang med Birgitte Limbek; gift 3. gang med NN Rantzau.

  • Av I: Otte Nielsen (Rosenkrantz) til Bjørnholm (omkr. 1395–1477), rikshovmester. Hadde nok en fremtredende rolle ved forhandlingene, som førte til valget av Christian I, den første oldenborger, som han dessuten i 1449 fulgte til Norge, hvor han medbeseglet Christians håndfestning. Gift før 1426 med Else Holgersdatter Krognos (ca. 1380-1470) (g. 1. gang med hr. Anders Ovesen Hvide til Bjørnholm [+ ca. 1420]), dtr. av H. Gregersen Krognos til Hejreholm og Karen Eriksdatter Saltensee. Stamfar til Bjørnholm-linja.
    • Erik Ottesen (Rosenkrantz) til Bjørnholm etc. (ca. 1427-1503), ridder og riksråd, 1456-81 sin fars etterfølger som rikshoffmester. Gift før 1456 med Sophie Henriksdatter Gyldenstierne til Boller (+ 1477), dtr. av riksråd H. Knudsen G. og Anne Mogensdatter Munk til Boller. (17 barn.)
      • Niels Eriksen (Rosenkrantz) til Bjørnholm, Skjern hovedgård og Vallø (+ 1516), 1487 riksråd, fikk året etter Koldinghus i pant, 1495 nærværende i Kalmar ved forhandlingene med svenskene. 1497 ridder og 1513 rikshoffmester, bar 1515 rikseplet ved kroningen. Gift 1483/85 med Birgitte Olufsdatter Thott til Vallø (+ 1528), dtr. av riksmarsk O. Axelsen Thott til Vallø og Anne Jensdatter Present.
        • Mette Nielsdatter Rosenkrantz (ca. 1495-1533) gift med Erik Eriksen Banner (1484 Asdal-1554) (~ 2° Margrethe Henriksdatter Gyldenstierne [1490-1554], dtr. av H. Knudsen G. til Restrup og Iversnæs d.y. og Karen Bentsdatter Bille.
          • Av I: Magdalene Eriksdatter Banner (ca. 1520-97 Krabbesholm). Gift med Iver Krabbe til Østergård (+ 1561), lensmann på Koldinghus, riksråd: se følgende Krabbe-lenke:
        • Anne Rosenkrantz til Skedal (+ 1550) gift i 1505 med riksmarsk Tyge Krabbe til Bustrup og Vegholm (1474-1541), sønn av hr. Mogens K. og Lisbeth Tygesdatter Lunge: se Krabbe (slekter) av Østergård.
          • Gertrud Tygesdatter Krabbe til Vedø og Hessel (1519-1602) gift med Anders Christiernsen Sandb(j)erg til Qvelstrup på Mols, Løistrup og Isgård (Mols hd.) (ca. 1520 Q. [Kvelstrup], Tved sogn, Mols hd., Randers amt-1567 Isgård), som 1544 kjøpte Isgård av Kronen og som i 1563 var en av de for Århus stift beskikkede proviantmestere.
            • Hr. Ulrik Sandberg (1552 Isgård-1636) til Kvelstrup, Bøgested og Løistrup, som han 1631 solgte til Fr. Reedtz. Var i sin ungdom hos kurfyrsten av Sachsen, før han ble »kammerdreng» hos pfalzgreve Johan Casimir, siden hans kammerjunker og 1578-81 hoffjunker. Forlent med Tønsberg 1584, Senjen len 1591-98, 1603-32 lensmann på Lundenæs. Rittmester, deltok i Kalmarkrigen og utmerket seg særlig ved Varbjerg 21. sept. 1611. S.å. fadder til prins Ulrik og 1616 ridder av Den væbnede arm. Gift 1. gang i 1584 i Viborg med Birgitte Maltesdatter Sehested (1560-1594), hvis familie bl.a. eide Højriis[1] (hennes brordatter, Sophie Clausdatter Sehested, ble født den 14. juli 1594 på Højriis slott og gods og ble i 1618 gift med Erik Pedersen Juel 1636 til HØJRIIS, med hvem hun bl.a. hadde datteren Karen Juel ~ Thyge Ulriksen Sandberg, en helbror av nedennevnte Anders, og sønnen Jens lensbaron Juel , som ble gift  3. gang i 1694 med DOROTHEA KRAG: se Krag på Jylland (slekt)!); gift 2. gang i 1601 på Biersgård med Anne Mogensdatter Gyldenstierne (før 1585-1657 Kbh.), dtr. av Mogens G. (mor: Anne Mouridsdatter Sparre) og Helle (Hedvig) Ebbesdatter Ulfeldt til Svenstorp.
              • Av II: Helvig Ulriksdatter Sandberg (1617-1700) ~ ca. 17. aug. 1646 med Sivert Brockenhuus (+ 1685), hvis bror Johan Brockenhuus til Sebberkloster, lensmann i Tønsberg, ble gift ca. 1640 med Anne Rantzau av Estvadgård, hvis brorsønn Frantz Rantzau ble drept i duell i juli 1702 i Mantua i Italia av Joachim Ernst Scheel.
              • Anders Sandberg til Kvelstrup og Bøgested (1620 Lundenæs-1677 som sin slekts siste mann), 1641 fanejunker i Hans Schacks kompani, 1657 major til hest ved Fr. v. Buchwaldts reg. og kommandant på Møen, 1675 gen.maj., deltok i Wismars beleiring, førte 4. desember 1676 den venstre fløy i slaget ved Lund: se Dansk bio. lex. om hvordan han urettferdig får skylden for det for danskene dårlige utfall av slaget. Danmarks Adels Aarbog 1901, s. 447f, note: «Det synes, som om han har efterladt sig uægte Afkom, der førte Navnet, thi i Livrenteanstaltens Arkiv (Generalitetet Mænd 1782) findes en Ansøgning fra en afsk. Vagtmester af det jydske Reg. Rytteri Andreas Rudin von Sandberg, 60 Aar gl., der angiver sig at være født i Norge af adelige Forældre, Major Ulrik Sandberg og Birgitte von Ascheberg…Han mistede i sin Ungdom begge sine foreldre i Norge, blev opdragen hos Etatsråd Klingenberg paa Høiris (se ovenfor samt kommentar til DAA «Bülow»:1963 under «Litteratur» nedenfor!), tjente 8 Aar som Underofficer i Oberstlieut. Bülows (!) Komp. af nørrejydske nation. Inf.-Reg. og derefter 23 Aar ved jydske Rytteri Reg. Han var gift. Faderen, der ikke synes at have været dansk Major, maa efter sit Navn at dømme, antages at være en Søn af Generalmajor Anders Sandberg.» – I 1654 ble han gift i barnløst ekteskap med Ingeborg Krabbe (Krabbe (slekter) av Østergård) (+ 1. okt. 1692 på Kvelstrup). Men som kandidat som mor til én eller flere av hans uektefødte barn synes Anne eller dennes søster Regitze GALT å kunne peke seg ut. Begge søstrene «skikkede sig ilde» ifølge DAA, og Anne var gift med Sivert Friis til Trinderup (Onsild h.), Geresvig (1651) og Tulstrup, som bodde 1665 i LUNDENÆS amt og «holdt sig ikke til adelsstanden» (mor: NN). Søstrene Galts foreldre var Knud Galt til Sønderbygård og Birgitte (Berete) Juul 1664 til «Sønderskou (Vor H.?)», som i 1655 solgte Viumgård til Gjord Galt. Og Knud Galt var en bror av Axel Galt til Tyrrestrup (som ble gift med Mette Bendixdatter v. Rantzau), sønner av GJORD Pedersen Galt til Palsgård og Tyrrestrup og (~ 1576) Regitze Folmersdatter ROSENKRANTZ: se nedenfor (nesten nederst). – NB: Ingeborg Krabbe var en søster av Helvig Krabbe, som i 1664 ble gift med Mogens Kruse (1629-1678) (gift 1653 med Else Vind! Se slutten av treliste Krag på Jylland (slekt)), og denne Helvig Krabbe ble så forlovet med nedennevnte Hans Arenfeldt, som må ha overlevet henne, før han i 1685 ble gift med Helle Urne (~ 1° FRANTZ RANTZAU; ~ 2° Morten Skinkel)! – Altså (og dessuten!):
                •  ? Ulrik Sandberg, major, vel = W[elbyrdig] Ulrich Sandberg, ob.lieutenant og commissarius, som 1670 sto fadder sammen med Henrich Rantzau for «Jochum Skel Gardener paa Slotted» Koldinghus hans datter Abel Catharin! (Bemerk at disse høye offiserer ikke sto faddere for en offiserskollegas barn, men for en gartners datter!) Gift med Birgitte v. Ascheberg, – kanskje en datter av den berømte Rutger 1687 greve v. Ascheberg (1621-93) (mor: Marg. v. der Osten gen. Sacken, dtr. av Didrik v. der O. gen. S., høvedsmann til Grobin, og Marg. v. RAPPE) og Maria Eleonora v. Busseck gen. München (1632 Busseck slott-90 Malmø), dtr. av Johann Filip v. B. gen. v. M. og Clara Sabina v. Oijenhausen. – Elgenstierna (se litteraturliste): «Ascheberg», s. 182: «Han och hans fru hade tillsammans tjugufem barn, varav nio voro dödfödda; av de sexton levande finnas blott tolv antecknade», skjønt andre steder i sekundærlitteraturen sies de 4 å ha dødd kort tid etter dåpen, så ifølge en viss Sven Lagerbring (atter ifølge en svensk biografisk art. av Åberg).
                •  ? Gjord eller Giord Andersen (1651–1720) (født den 5. mars «i Jylland») til  Nordmarksgodset osv., generaltollforvalter Sønnafjells etc. Gift i 1678 med Elisabeth Trane: se Thrane (1650-1713), hvis søster Anna Cath. Trane (+ 1712 Vang) ble gift med Jacob v. BÜLOW til AKER (1636-1686) (se Åker (Vang på Hedmarken)).
                  • Benedicte Dorothea Giords (1824 Cha.-1752 Rendsburg) gift 18. sept. 1704 i Cha. (dit brudgommen hadde kommet i kongens følge, da denne dette år innledet sitt Norgesbesøk her) med Hans Heinrich SCHEEL (1668-1738) 1723 til HOLMELUND; – før han ble gen.ltn. og kommandant i Citadellet Fr.havn, kjøpte han Holmelund kalt Lunden av Alexander Fr. v. MÖSTING: Se Scheel (utdypende artikkel).
                  • Dorte Gjords (1686-1742) gift i 1728 med Frederik Otto von Rappe (1679 Fr.hald-1758 Kbh.), 1740 stiftbefalingsmann på Akershus, 1747 gen.ltn., 1750-54 overpresident i Kbh., sønn av Joachim Caspar von Rappe, kommandant på Fredriksten festning, og NN von WINTERFELDT. Eldre ledd av slekten v. Rappe: se Burenius (utdypende artikkel).
              • Elsebe Sandberg til Slemstrup (Aars hd.), som hun 1652 kjøpte av Henrik Bille, men allerede 1654 makeskiftet bort til Peder Harbou, som med hustruen Anne Pedersdatter Bille til Bjørnemose solgte 2 gårder til HANS SCHEEL i 1664 (se Olesen:1978, 33, note 34, sitert under «Litteratur»), altså etter at denne var blitt gift med Else Hartmann i 1650. Hans Scheel var en bror av ovennevnte Joachim S., gartner (urtegårdsmann) på Koldinghus, hvis sønn H.H. Scheel i 1704 ble Gjord Andersens svigersønn.
      • Holger Eriksen (Rosenkrantz) (+ 1496), 1492 riksråd. Gift 1. gang med Margrethe Bosdatter Flemming, dtr. av ridder og norsk riksråd Bo F. til Næsøen i Aker og Sigrid Erlandsdatter (av LOSNEÆTTEN), ætling av kong Haakon V; gift 2. gang ca. 1491 med Anne Henriksdatter Meinstorf (ca. 1474-myrdet 1535), hoffmesterinne, men var 1518-23 i unåde og bodde da i Lübeck (gift 2. gang med Jørgen v. Ahlefeldt til SØGÅRD, som falt ved Hemmingstedt den 17. feb. 1500, altså i den for den danske adel så dødelige kamp under kong Hans mot bondehæren i Ditmarsken[2]).
        • Av I: Otte Holgersen (Rosenkrantz) (1488–1525), høvedsmann på Akershus. Gift ca. 1516 med Margrethe Jespersdatter GANZ von PUTLITZ (+ 1525 i Lübeck av pest), datter av brandenburgsk hoffmarskalk Jesper G. v. P. og Anna MALTZAHN, hvis søster Katharine v. Maltzahn var gift med Peter v. PODEWILS, herre til Crangen og huset Demmin, hvis søster Appolonia v. Podewils (1450-) var gift med hertug Bogislaus X av Pommerns KANSLER 1493/98, Martin v. SCHEELE til Güstelitz (Güstelitz, Rügen 1455-1500 sst.), fra hvem den pommerske (senere svenske) gren av slekten v. Sche(e)le nedstammer (i Sverige: v. SCHÉELE).
          • Hr. Holger Rosenkrantz til Boller, Rosenvold og Stjernholm ved Horsens (1517-1575), 1543-48 hoffmarskall, 1548 på brudetoget til SACHSEN, 1552 riksråd, bar rikseplet ved Fr. II’s KRONING. 1573 RIKSMARSK. Gift ca. 1548 i Kbh. med Mette Mouridsdatter Krognos (+ 1558); gift 2. gang i 1568 med Karen Christophersdatter GYLDENSTIERNE (1544-1613), dtr. av C. G. til Iversnæs og Anne Tønnesdatter Parsberg.
            • Av II: Otte Christoffer Rosenkrantz til BOLLER og Stjernholm (1569-1621 utenlands), var 1582-4 i huset hos lektor Peder HEGELUND i Ribe, tjente så hertug Georg av LIEGNITZ og kurfyrsten av SACHSEN og deretter antatt ved hoffet. Ledsaget 1590 enkedronningen til Braunschweig, men satte all sin og sin hustrus rikdom over styr ved uheldige pengetransaksjoner og kausjoner (!) og etterlot seg en gjeld på over 100.000 speciedaler. Gift i 1592 i Odense med Gisele Mouridsdatter PODEBUSK til Korsbrødregård i Ribe (pantsatt 1604), datter av M. P. til Kørup og Lerbæk og Magdalene Clausdatter Seested til Spandet.
              • Sophie Rosenkrantz til Boserup (begr. 5. okt. 1670). Gift i 1650 med Erik Banner til Oregård (Skovby h.) mm. (1618-1687), sønn av Otte Andersen B. til Gjesingholm mm. og Jytte Nielsdatter Bild og gift 2. gang i 1672 i Odense med Kirsten Henriksdatter LINDENOV til OREGÅRD (1648 på Råbeløf-1678 på Mullerup).
            • Frederik Rosenkrantz til Rosenvold og Stjernholm (1571-1602), 1582-1584 i skole hos lektor Peder Hegelund og 1584 utenlands med preseptor Hans Poulsen RESEN, 1584-6 imm. ved univ. i Rostock (hvor Resen og Rosenkrantz fant et hjem hos prof. LUCAS BACMEISTER: se Burenius (utdypende artikkel)), 86-89 i Wittenberg, tilbake til Ribe, s.å. 14. aug. i Bremen og s.å. i legistmatrikkelen i Padua, 1590 i Siena og Padua etc., Rom, Sicilia og Malta, 1592 i England og 1593-99 hoffjunker. Forlent med Giske len i Norge 1595-99, 1599 med Lundenæs, men måtte forlate landet etter å ha forført en av dronningens jomfruer, Rigborg Lauridsdatter BROCKENHUUS til Nybøllegård (1580 Nyborg slott-1641), datter av L. Frandsen B. til Bramstrup mm. (se Brockenhuus) og Karen Pedersdatter Skram, skjønt han var forlovet med Henrik Billes enke, Christence Viffert. Han ble dømt til å kjempe mot tyrkerne og i 1701 gikk hans militære foresatte forgjeves i forbønn for ham hos Ch. IV. Hun, Rigborg, ble dømt til livsvarig fengsel på Egeskov, men kom fri etter farens død og bodde først hos sin mor og etter dennes død i Odense og på Nybøllegård.
              • Holger Rosenkrantz (1599 Lindved-falt 1634 ved Venloo), gikk i hollandsk krigstjeneste og fikk brev fra sin slekt på, at han var anerkjent som en ektefødt Rosenkrantz i 1624. Kaptein ved kongens livreg, tatt til fange ved Lutter am Barenberg, 1628-29 dansk oberst. Fanget, såret, kom derfor ikke tidsnok tilbake til Holland og mistet slik sitt hollandske kompani. Ble løskjøpt, var i mai i 1634 i Utrecht. Gift med Justina Ursula Maximiliansdatter van der Lauwick, dtr. av drost Goosen v.d. L. samt gift 1. gang med Johann Thuring baron von Hallweil.
                • Ludvig baron Rosenkrantz til Hovindsholm, Ask og Vatne (1628 Odense-1785 Kr.sand), 1654 bestalling som skipskaptein, 1658-61 krigskommissær nordenfjells, dro til Trondheim med sine tropper 1658 for å tilbakeerobre byen fra svenskene, 1671 visegeneralkommissarius, 1673 amtmann i Stavanger. 1678 friherre av Rosendal (gårdene Hatteberg, Mel og Sem), 1679 geheimeråd, 1680 stiftamtmann Kr.sand stift. Gift 1. gang ca. 1657 med Karen Axelsdatter MOVAT (+ 1657 Kra.), dtr. av skipsløytnant Axel Movat til Hovland mm. og Karen Knudsdatter Bildt; gift i 1679 på Kbh.s slott med dronningens kammerjomfru, senere hoffmesterinne hos dronningen, Clara Catharina von Stockhausen (+ 1689), dtr. av Hans. Fr. v. S. og Anna v. der LIPPE.
                  • Axel baron Rosenkrantz til baroniet Rosendal samt Hovland og Ask (1670 Rosendal-1723 sst.), 1696 amtmann over Bergenhus amt, var vanfør. Ved hans død hjemfalt baroniet til kronen. Gift den 14. juni 1709 «med en præstedatter, Anne Christine Giødesen» (dvs. GODTZEN!) (1669 Stavanger-1750 sst.), dtr. av Jens Søfrensen Godtzen (1637-1713), sogneprest og prost i Stavanger (mor: Elisabeth Christensdatter TRANE), og 2. hustru Anne Jensdatter HIERMANN (+ 1733 Stavanger): Se slekten TRANE =  Thrane!
                  • Sophie Amalie baronesse Rosenkrantz til Hovland (var + 15. juli 1730), nevnt som enke 1729. Gift med oberstltn. Iver COUCHERON (+ 1724 på gården Sylte i Gudbrandsdalen) (gift 1. gang med Cathrine Dorothea v. SCHLANBUSCH).
          • Erik Ottesen Rosenkrantz til Arreskov (1519–1575), ble etter at foreldrene døde av pest oppdratt hos sin morfar Jesper Ganz von PUTLITZ i Brandenburg og tjente deretter kurfyrsten av SACHSEN og hertug Ernst av Braunschweig-Lüneburg, 1536 vendt hjem, men 1647 atter i kurfyrsten av Sachsens tjeneste, 1559 riksråd ved FR. II’s KRONING (evt. like etterpå), lensmann på BERGENHUS 1559-68, ervervet 1573 Kærstrup (VALDEMARSSLOTT) og hele Tåsinge. Stamfar til Arreskov-linja, utdødd 1626. Gift i 1558 i Kbh. med Helvig Jacobsdatter Hardenberg til Arreskov (1540 Hvedholm-1599 Odense), sin tids rikeste frue i Danmark, dtr. av J. Eriksen H. til Hvedholm og Sophie Pedersdatter LYKKE.
            • Sophie Rosenkrantz (1560 Bergen-1593) gift på Koldinghus i 1579 med riksråd og statholder i Kbh. Breide RANTZAU til Rantzausholm etc. (1556 Segeberg-1618 Kbh.) (gift 1598 i Odense med Karen Absalonsdatter Gøye [+ 1588]; gift 3. gang på Kronborg i 1601 med Christence Corfitzdatter Viffert til Næs [begr. 7/8 1604 i Kbh.] [gift i 1589 med Henrik Bille til Mogenstrup]), sønn av statholder i Hertugdømmene Henrik R. til BREITENBURG osv. og Christina von HALLE til Drakenburg og Rinteln.
            • Anne Rosenkrantz til Søholm (1566-1618) gift i Svendborg i 1584 med foregående Breides bror, Frands (Frantz) RANTZAU til Rantzau, SCHÖNEWEIDE osv. (1555 Segeberg-falt 21. feb. 1612 på Skjellinge Hede). – Brødrene Rantzaus  besteforeldre var feltherren og statholder i hertugdømmene, Johann Rantzau[3], som bygget Breitenburg, og Anna Walstorp. Feltherrens eldre bror var Cai Rantzau til Kletkamp og Hanerau, hvis svigersønn CLEMENT v. der WISCH til HANERAU omtales nærmere under MOGENS KRAG til KAAS (1625-76) (i artikkelen Krag på Jylland (slekt)), enkemann etter Dorte ROSENKRANTZ her nedenfor og gift 2. gang med Helvig v. der KUHLA, som var en datterdatters datter av nettopp Clement v. der Wisch.
              • Anna Rantzau (1586 Korsør slott-1656) gift i 1603 med Just Høeg (Banner) til Bjørnholm (+ 1649), hvis sønn Erik Høeg (Banner) (etter 1604-73) ble gift 5 ganger og senest i 1673 med Helvig Sivertsdatter BROCKENHUUS (1646-1728) (se Brockenhuus, hvor lenke til Erik Høeg med ektefeller!), dtr. av Sivert B. til Ullerup og Helvig Ulriksdatter Sandberg (1617-1700), søster av ovennevnte ANDERS SANDBERG TIL KVELSTRUP (1620-77), siste (adelige) mann av sin slekt. (Erik Høegs 3. hustru, Dorte Iversdatter Juul [1609-64], ble mor til Iver Juul baron Høeg af Høegholm [1652-83] ~ 1672 Helle [Hille] Nielsdatter TROLLE [1657-1722], hvis mor var Helle Holgersdatter ROSENKRANTZ [1618 Halmstad-85 Trollenäs slott]! Se Krag på Jylland (slekt) samt nedenfor.)
              • Christine Rantzau (1593-etter 23. mai 1652) gift med FALK LYKKE til Skovgård, Bollerup og Gersnes (2. jan. 1583 på St. Hans Kloster i Odense-7. juli 1650 Kbh., begr. i Magleby k.), hvis søster ANNE LYKKE (gift med Frederik Qvitzow til Sandager [~ 1° i 1589 med Pernille Ottesdatter Rud], som ble imm. ved univ. i Rostock i 1577 og i LEIPZIG i 1579) stadig var levende den 5. nov. 1639. Denne Anne Lykke hadde 1629-32 vært HOFFMESTERINNE for Christian IVs døtre med fru Kirsten Munk. – Falk – eller Falck Lücke på tysk – var 1625-27 lensmann på Christianopel og 1625 oberst over det skånske Regiment og 1625-27 lensmann på St. Peders Kloster i Lund. I 1627 (altså etter kongens tap ved Lutter am Barenberg i 1626) fikk han bestalling som oberst over det skånske Reg. og i 1628 ble han landkommissær i Skåne (og han tjente også under krigen 1643-45, fikk avskjed som oberst 1646 og ble 1648 blå ridder), og omtrent på denne tiden (1627) var det, at HEINRICH REIMERS (1600-1657)[4] sto i hans tjeneste som mønstringsskriver og senere kornett. (I 1631 giftet H. Reimers seg i Kiel med Anna Hannemann, og på dette tidspunktet var han sannsynligvis besvogret med Heinrich SCHEEL, som da var blitt gift med hans mulige søster Magdalene Reimers: se Scheel (utdypende artikkel)!)
              • Johann Rantzau (1597-1614) til Rantzau, Estvadgård og Palstrup, som sistnevnte gods i 1630 ble makeskiftet mot Tandrup, 1624 delaktig i drapet på Eggert Kaas i Viborg. Gift o. 1620 med Dorthe GERSDORFF, dtr. av Christopher G. til Tandrup, Palstrup og SÆBYGÅRD og Else Munk.
                • Frantz RANTZAU til ESTVADGÅRD og Bratskov (o. 1620-1676). Gift 1. gang i 1649 med Lisbet ROSENKRANTZ til Bramslykke (1631-1657), dtr. av Palle R. til Krenkerup og Lisbet Lunge: se nedenfor; gift 2. gang i 1660 med Helle Jørgensdatter URNE (+ 1688) (gift 2. gang med Morten Skinkel til Brejninggård og Østergård; gift 3. gang i 1685 med hoffjegermester Hans ARENFELDT til Rugård), dtr. av J. Urne og Margrethe Ottesdatter MARSVIN.
                  • Av I: Palle Rantzau til Bratskov og Kokkedal (1654-1691), 1676 i Just Høegs suite i Nijmegen. Gift i 1678 med Ingeborg Seefeld (1654-95) (gift i 1691 med justisråd Diderik Christian BRAËS [1668-1748]), dtr. av Peder Seefeld til Dalsgård og Margrethe ROSENKRANTZ av Ørup-linjen: se nedenfor.
                    • Frantz Rantzau til Bratskov (1684-1738), rittmester. Gift med Margethe Rodsteen til Bratskov (+ 1747), dtr. av viseadmiral Jens R. og Sophie Amalie Gersdorff samt gift 1. gang med Palle DYRE til TRINDERUP (født etter 1639, + 1707) (gift før 1691 med Marie Eriksdatter GRUBBE [1643 Tjele-1718], skilt fra Dyre i 1691 og skilt i 1670 fra Ulrik Frederik Gyldenløve (1638 Bremen-17/4 1704 Hamburg), som hun hadde blitt gift med den 16. des. 1660.
                  • Av II: Frantz Rantzau (o. 1662-juli 1702; jfr. DAA 1930, s. 61, og se litteraturlisten nedenfor), tjente 1685-86 venetianerne, 1699 kaptein ved prins Georgs Reg., 1700 major ved Rodsteens dragonreg og i juli 1702 under Christian Gyldenløves kommando i Mantua, hvor han utfordret til duell sin medoffiser, overkvartermester Joachim Ernst Scheel, en yngre bror av nedennevnte dåpsbarn Abel Cathrine (og av den senere generalløytnant Hans Heinrich Scheel, som ofte i litteraturen, helt feilaktig, utlegges som duellanten). De ble begge såret av pistolskudd, forsonte seg med hverandre, men Rantzau motsatte seg amputasjon av sitt éne ben og døde.
              • Heinrich Rantzau til Rantzau (1626) og Schöneweide og Aagaard osv. (1599-1674), 1648 ridder, 1650-60 forlent med Aakjær og 1660-61 lensmann over DRONNINGBORG len, 1660 ved Arvehyllingen og 1662 fornyet bestalling som riksråd. Han sto den 6. juli 1670 fadder sammen med oberstltn. og kommissarius Ulrich SANDBERG for Joachim Scheel og Margrethe Catharina Folcersahms datter Abel Cathrine Scheel (søster av den ovennevnte duellant). 1671 ble han geheimeråd, stiftamtmann over Århus stift etc. Gift med Sophie LINDENOV til Aagaard, Møgelkjær og Hejselt (1589-1666), dtr. av Hans Johansen L. og Margrethe ROSENKRANTZ: se nedenfor.
              • Helvig Rantzau (1600-1618) gift i 1616 med Palle ROSENKRANTZ til Krenkerup (1587-1642), 1616 lensmann på Vordingborg: se nedenfor.
            • Jacob Eriksen Rosenkrantz til Arreskov og Kærstrup etc. (1567 Sandvigen ved Bergen-1616 Bergen), 1609 med Axel Brahe til hertug Hans angående strid om geistlig jurisdiksjon på Ærø og Als og 1610 med Kjeld KRABBE til SACHSEN og Brandenburg for å megle i suksesjonsstridigheter. Gift i 1599 på Kærstrup med Pernille Henriksdatter Gyldenstierne til Rudbjerggård (1576-1622), dtr. av H. Knudsen G. og Mette Ottesdatter Rud til Møgelkær.
              • Pernille Rosenkrantz (+ 1685) gift i 1632 med riksråd Gunde ROSENKRANTZ til Vindinge (1604 Rosenholm-1675 Helsingborg): se nedenfor.
          • Jørgen Rosenkrantz (1523–1596), riksråd. Gift i 1559 på Hønborg med Dorthe Gundesdatter Lange (1541-1613), dtr. av Gunde L. til Brejninge og Holmegård og Karen Hansdatter Breide til Keldet. Stamfar til Rosenholm-linja.
            • Holger Rosenkrantz «den lærde» til Rosenholm og Øster Vallø (1574 Kalø–1642), studerte 1590-92 ved univ. i Rostock og møtte her (juli 1590) sin preseptor Daniel Cramer og historikeren David Chytræus. 1592-95 ved univ. i Wittenberg og arvet i 1596 Rosenholm. Vervet tropper i Nederlandene under Kalmarkrigen og ble i 1614 kannik ved Århus Domk., 1616 riksråd. Medvirket ved opprettelsen av SORØ AKADEMI og fra 1622 øverste tilsynsmann der. Økonomisk trengt solgte han Ravnholt i 1630 til oberst Henrik Holck. Berømt lærd og teolog, men var til sist i kongens unåde. Gift i 1598 i Malmø med Sophie Axelsdatter BRAHE (1578-1646), dtr. av A. Ottesen B. til Elvedgård etc. og Mette Falksdatter Gøye. Stamfar til Villestrup-linja.up-linja. – Holger R. var årsak til, at Thomas Brodersen kom til Odense, sønnen til Broder Thadersen av Risbrich og Sille Diderichsdatter av Spielbeck. I 1624 forlot han Flensborg og tiltrådte hos Rosenkrantz som forvalter av dennes gods: se nedenfor under «Litteratur», sitatet fra Larsen:1965.
              • Mette Holgersdatter Rosenkrantz (1600-44) gift i 1620 med Christen Thomesen SEHESTED (1590-1657), 1611 immatr. i Padua, 1613 sekr. i Kancelliet, 1617-27 prinsens hoffmester, 1630 RIKSKANSLER.
                • Erik Sehested til Lykkesholm (1633 Kalø slott-1683) gift i 1660 med Margrethe Henriksdatter Ramel (1639-99).
                  • Anna Dorthea Sehested (1667 Odense-1707) gift i 1694 med Jørgen (Georg) v. WINTERFELD(T) til HOLMELUND (1696 og 1706) i Gislev sogn (som Alexander Fr. v. MÖSTING 1735 til Birkholm [1680-1737] må ha overtatt, for allerede i 1723 solgte hán, som ovenfor nevnt, Holmelund til Hans Heinrich SCHEEL. Mösting ble i 1714 gift med Christine Elisabeth KNUTH, enke etter Knud JUEL til Valdemars slott [Tåsinge] og søster av Eggert Ch. Knuth, som var gift med Cath. SOHN). Løytnant Jørgen v. Winterfelds søster, Anna Barbara Dorothea v. W. (1670 Tü[t]zen-1739 Hamburg), hoffrøken i Weißenfels og så det samme hos sin senere svigermor, ble i 1705 gift i Ottensen ved Hamburg med Ludwig Carl HERTUG av Schleswig-Holstein-SONDERBURG (eller S.-H.-Sønderborg) 1707 til FRANZHAGEN (1684 Franzhagen-1708 sst., begr. i Lauenburg Stadtkirche), sønn av hertug Ch. Adolf (som gikk konkurs) og Eleonore Charlotte hertuginne av SACHSEN-LAUENBURG. Ch. Adolfs grandonkler hertugene Christian og Philipp omtales under stamtavlen Løwencron (Piper).
              • Gunde Rosenkrantz til Vindinge (Øster Flakkebjerg hd.) etc. (1604 Rosenholm-1675 Helsingborg), mars 1630-aug. 1631 kammerjunker hos hertug Ulrik ([[Christian IV]]s sønn), som han ledsaget på en reise i Tyskland, 1636-48 landsdommer i Skåne, 1648 lensmann på Kalø og 1653 riksråd. Ødela selv sin stilling i Danmark ved i juli 1664 med sin familie å ty til Sverige. Gift i 1632 med Pernille Jacobsdatter ROSENKRANTZ fra Arreskov (+ 1685): se ovenfor.
                • Mette Rosenkrantz (1647 Kbh.1696) gift i 1683 med Holger ROSENKRANTZ til Glimminge (1652-1715): se nedenfor.
              • Jørgen Rosenkrantz (1607–1645), 1633-37 sekr. i Danske Kancelli, 1648-53 RENTEMESTER, øverste rentem., hoffm. for Sorø akademi, 1653 også forst. for Herlufsholm. Gift i 1637 med Christence Jensdatter Juel til Kjeldgård (1612 Kbh.-1680 Sorø), datter av statholder i Norge Jens Juel til Kjeldgård og Ide Hansdatter Lange til Vosborg.
                • Ide Rosenkrantz (1639-1666 Antvorskov), 1656 dronningens hoffjomfru. Gift i 1656 på Kbh.s slott med amtmamn Hugo v. Lützow til Bachendorf etc. (1617 Dømitz-1693 Antvorskov) (g. 2. gang i 1672 på Lundsgård med Karen Ovesdatter Juul [1642-1689]).
                • Jens Rosenkrantz 1683 (ved kjøp) til Qvitzowsholm (1640-95 Kbh.), utenlands med preseptoren Christen Lodberg, 1660 i legismatrikkelen i Padua, 1666 hoffjunker og da sendt til Kassel, 1671 amtmann over Nyborg og Tranekær amter, 1680 landsdommer på Fyn. Gift 1. gang (bev. av 22. mars 1671) med Dorte grevinne Friis til Favrskov (+ 1681); gift 2. gang med Beate Nielsdatter Sehested av Mullerup (+ 1696) (mor: Christence Henriksdatter LINDENOV).
                  • Av I: Christian Rosenkrantz til Farskov (solgt 1697) og Skovsbo (1672-1736), deltok i et felttog i Flandern, 1695 kammerjunker, 1701-36 amtmann over Nyborg og Tranekær amter, konf.råd 1717, 1731 geh.råd. Gift 1. gang o. 1703 med Øllegaard Nielsdatter Sehested (1668 Mullerup-1717 Skovsbo) (mor: Christence Lindenov) (gift 1. gang med Erik Lykke til Skovsbo [1651-1701]); gift 2. gang i 1719 med Frederikke (Friderica) Louise Nielsdatter KRAG (1696-1766 Skovsbo): se Krag på Jylland (slekt).
                    • Av II: Nicoline Rosenkrantz (1721-71) gift i 1749 på Skovsbo med Frederik Christian lensgreve Danneskiold-Samsøe (1722-78), generalpostdir. (gift 2. gang i 1773 på Gisselfeld med sin første hustrus søsterdatter Frederikke Louise von Kleist (1747 Rendsburg-1814 Gisselfeld kloster): se nedenfor.
                    • Dorothea Øllegaard Rosenkrantz (1723-86 Marselisborg) gift i 1751 med geh.råd, amtmann over Kalø amt, Christian Rudolph Philip baron GERSDORFF til friherreskapet Marselisborg (1723 Husum slott-1800), sønn av friherre Niels von Gersdorff (1688-1747) (mor: Judith Eleonore von Glaubitz) og Louise baronesse von BOINEBURG gen. Hohenstein (1684-1765), hoffdame hos dronning Louise (1712), dtr. av generalmajor H. Fr. v. B. og Judithe Augusta von Marschalck. Gersdorffs yngre bror, friherre Nicolaus Maximilian til baroniet Marselisborg og Gross Nordsee ble i 1760 gift i Traventhal med Sophie Magdalene comtesse REVENTLOW, datter av stiftamtmann Conrad Ditlev greve R. og Wilhelmine Augusta prinsesse av Slesvig-Holsten-Sønderborg-PLØN (barn), hvis eldre genealogi sees her avslutningsvis.
                    • Sophie Rosenkrantz (1724-70), hoffdame hos dronning Sophie Magdalene. Gift i 1741 med geh.råd, landfogd i Bredsted Christian Adam v. Kleist (1705-78).
                      • Christian Friedrich von Kleist (1743-99) gift med Anna Margaretha v. SCHUBARTH (1753-1842), dtr. av Johan Valentin v. S. og Christiane Sophie v. Waldenberg.
                        • Juliane Margrethe Fredrikke von Kleist (1781-1861) gift med gen.major Nicolai Wilhelm Gedde (borgerlig slekt) (1779-1833), sjef for Ingeniørbrigaden i Norge.
                      • Frederikke Louise von Kleist gift i 1773 med Fr. Ch. Danneskiold-Samsøe: se ovenfor.
                • Sophie Rosenkrantz (1642 Kjeldgård-79 Birkelse). Gift 29. sept. 1663 i Viborg med Otte Skeel til Birkelse mm. (1636-96).
                  • Ove Ottesen Skeel til Birkelse (ca. 1677-1723). Gift 1° 1789 Charlotte Frederikke Trautenberg (1677-1711); gift 2° 1714 Sophie Hedevig v. Rantzau av Asdal (1690-1775) (mor: Sophie Amalie KRAG!) (~ 2° 1736 Christian Frederik 1751 greve Levetzau [1682-1756], enkemann etter [~ 1705] Christence Lindenov Rantzau [1686-1734], dtr. av oberst, senere gen.maj. Johan R. til Bramminge [1650-1708] og 2. hustru Sophia Amalie Friis [1651-96]. Johann var en helbror av Jørgen Rantzau ~ Marsille GABEL [hvis sønnesønn Christian Emil riksgreve Rantzau overtok som «STORMESTER» i ZOROBABEL etter bibliotekar NIELSEN i 1749: se nedenfor] og en halvbror av den Franz Rantzau, som omtales her ovenfor som drept i Mantua i duell av Joachim Ernst Scheel i juli 1702).
                • Dorte Rosenkrantz (+ 1687 på Kås). Gift 29. juli 1660 med Mogens KRAG til Trudsholm og Kås (1625 Viborg-1676) (g. 2. gang i 1668 på Løjtved med Helvig v. der Kuhla [+ 1676]), dtr. av ARENT v. der KUHLA til Løjtved [1599 Kuhla-1658 Kronborg], Christian IVs STALLMESTER, og Anne Iversdatter VIND): se Krag på Jylland (slekt).
                • Holger Rosenkrantz til BRUSGÅRD (Galten hd.) og Enggård (Skovby hd.) (1645 St. Knuds kl. i Odense-1704, begr. i Sorø k.), 1658-60 elev på Herlufsholm, 1661 tillatelse til å lære fyrverkeri og artilleri på Tøjhuset, tjente først under nettopp nevnte oberst Mogens Krag og ble til sist i 1679 rittmester ved rostjenesten. Gift i 1678 på Brahesborg med Anne Steensdatter Brahe til Brahesborg og Brusgård (1650-1722), dtr. av oberst S. Brahe til Knudstrup og Sophie Holgersdatter ROSENKRANTZ (mor: Sophie Axelsdatter BRAHE): se nedenfor.
                  • Niels Rosenkrantz til Brusgård (1684–1746), fikk 1702 tillatelse til å tjene på den engelske flåte, 1708 avskjed som kaptein, hadde 1719 Stenshede i forpaktning. Gift i 1709 med Cathrine Mette Holgersdatter PAX til SÆBYGARD og Stenshede (Dronninglund h.), dtr. av H. Pax til Torup etc. og Lisbet Knudsdatter Bille: se nedenfor!
                    • Otto Christian Rosenkrantz (1727–1785), kommandant på Vardøhus festning. Gift 1. gang i Sverige med Johanne Eusebia Schmidt (+ 1753); gift i 1756 på Hven med Karen Johanne RØNNING (1719-1779 Bergen). Ifølge Fredrikke Waaler født Rynning: «Slegten Rynning og dens sidelinjer» (1918), s. 23, var fru Rosenkrantz født «Rønning» antagelig en datter av Bersvend Olsen (Olufsen) RYNNING (+ 1716 i Trondheim), gårdeier i Trondheim og antagelig høker (mor: Karen Hansdatter [+ 1712 i Trondheim]) (~ 2° Wibecke Edvardsdatter Vael, dtr. av kannestøper i Bergen E. [Evert] V. og hustru Wibecke Fridrichsdatter von Mes[s]el [+ 1746]). En bror av høkeren Bersvend R. var Oluf Bersvendsen Rynning (1690-1741), 1716 res. kap. og 1738 sogneprest til Melhus, som ble gift med (qua kapellan) Mille Pedersdatter Mentzonia (Darre), dtr. av Peder Mentzen (Mentzonius) d.y. (Darre), hvis mor var Maren Pedersdatter Schjelderup: se først og fremst Darre!
                      • Niels Rosenkrantz (1757–1824), 1810 utenriksminister. Gift i 1791 i St. Petersburg med Varvara (Varinka) Alexandrovna fyrstinne Vjazunskaja (1744-1849) (en datter + som spebarn).
                      • Thomas Rosenkrantz ) (1760-1824), kapt., avskjed 1806, forp. av Barritskov 1805-24. Gift i 1788 i Århus Domk. med Johanne Sophie Kaas (Mur-K.) (1760-1789), dtr. av Malte K. og Caroline Dørcker; gift 2. gang med Johannes søster, Frederikke Christiane Ulrikke Kaas (1762-1836). Caroline Dørcker het visst egentlig Karen Dørcker og sannsynligvis var hun en søster eller svært nær slektning av den Karen (!) DØRCKER, som ble gift ca. 1740 med Claus Carel (Carl) BREMER (1693-1774), kommandant på Akerøya, hvis sønnedatter Barbara Christiane Bremer (1773 Fredrikstad-1832) ble gift med Nils QVIST LASSON (1762-1853), forvalter ved Nordmarksgodset, i dennes 1. av 3 ekteskap: se Lasson.
                        • Jørgine (Georgette) Elisabeth Rosenkrantz (1799-1869), hoffdame hos dronning Marie Sophie (født prinsesse av Hessen-Kassel). Gift i 1825 med kontreadmiral Jørgen Conrad de Falsen til Søby Søgård (1785 Cha.-1849) (gift 1. gang i 1811 med Cecilie Cathrine Høyer (1784-1816)).
                      • Marcus Gjøe Rosenkrantz (1762–1838), stiftamtmann Akershus amt. 1810 dir. i Selskabet for Norges Vel,18. mai 1814 statsråd, tok sin avskjed 12. jan. 1815. Gift 1. gang i 1791 med Amalie Tugendreich von Barner, hvis mor var Henriette Margrethe LENTE ADELER.
                        • Karen Rosenkrantz (1792–1837), gift 1. gang i 1810 med Eggert Christopher KNUTH til grevskapet Knuthenborg (mor: Juliane Marie von MØSTING); gift 2. gang i 1815 med norsk generalmajor Carl Frederik Ferdinand Wilhelm Albrecht von Kaltenborn (1785 Drammen-1832 Kra.).
              • Sophie Rosenkrantz (+ etter 1677 i Assens), den yngste av Holger «den lærde»s døtre som ble gift, nemlig i 1646 i Odense med oberst Steen Brahe til Knudstrup (1623 Hagenskov-1677), sønn av riksråd Jørgen Steensen Brahe til Engelsholm, Bratskov mm. og Anne Predbjørnsdatter Gyldenstierne og bror av Preben Brahe til Hvedholm (1627 Hagenskov-1708 Engelsholm slott), som i 1653 ble gift med Susanne Falksdatter GØYE (1634-83). NB: Sistnevnte ektepars sønn, Henrik Brahe til Hvedholm og Engelsholm (1670-1725), ble i ekteskap med Henrike Sophie Bille (etter 1653-1731) (1676 svigerinne av HOLGER PAX TIL TORUP, BONDERUP, ERIKSHOLM og SÆBYGÅRD og 1687 også svigerinne av JØRGEN HENNING WALKENDORFF til KLINGSTRUP) far til Susanne BRAHE til ØSTRUPGÅRD (1700-60), som i 1737 ble gift med Friedrich JENSEN HEIN til STEENSGÅRD og GRUBBESHOLM, sønn av Jens Christensen Hein og Anna Katrine Lund (+ 1693, 30 år gammel), som, da hun giftet seg med Hein i 1691, var enke etter rittmester og tollinspektør i Ribe, Friedrich (Johann) v. HAUSMANN (ca. 1649-89): se Hausmann (utdypende artikkel).
                • Anne Steensdatter Brahe til Brahesborg og Brusgård (1650 Knudstrup-1722) som i 1678 ble gift med Holger ROSENKRANTZ til Brusgård og Enggård (1645 St. Knuds kloster i Odense-1704): se ovenfor.
            • Otte Rosenkrantz til Næsbyholm (+ 1557), deltok i brudetoget til Sachsen. Gift ca. 1550 med Ide Mogensdatter Gøye til Skarvad (var + i feb. 1563 på Næsbyholm), dtr. av rikshoffmester Mogens Gøye til Krenkerup osv. og Margrethe Clausdatter Daa.
              • Margrethe Rosenkrantz (1552-1635) gift i 1571 på Silkeborg med riksråd Hans Johansen Lindenov til Hundslund (1542-96), sønn av Hans Johansen LINDENOV til FOVSLET og Rigborg Lauridsdatter Tinhuus til Juulskov. I 1584 solgte riksråd Lindenov slektens stamsete Fovslet til kong Frederik II: se «Litteratur», kommentaren til Lund:1893, under Scheel (utdypende artikkel), hvor også lenke finnes til dansk Wikipedia-artikkel om Hans Lindenov. (I 1635 bodde sølvpop Herman SCHEEL på Fovslet.)
                • Sophie Lindenov til Aagaard, Møgelkjær og Hejselt (1589-1666) gift med Henrik v. RANTZAU til SCHÖNEWEIDE (1599-1674): se ovenfor.
  • Av I: Timme Nielsen (Rosenkrantz) til Engelsholm og Stensballegård (var + 1457) «- hans mor var iflg. sønnesønnen Axel Nielsens aner en Skinkel» (DAA, s. 679: se litteraturlisten), nevnt 1433 og beseglet i 1439 det grev Adolf gitte forleningsbrev på Sønderjylland, 1447 ridder», 1453 høvedsmann på Koldinghus, riksråd. Gift 1. gang i 1437 med Birgitte Pedersdotter til Stensballegård; gift 2. gang med Abel Mattisdatter; gift 3. gang med Karen Eilersdatter Rønnow, 1457/63, datter av riksråd E. R. og Birgitte Limbek.
    • Av I: Erik Timmesen (Rosenkrantz) til Engelsholm (var + 1523). Gift 1. gang med Helvig Eriksdatter Banner, levde 1469, datter av riksråd Brune Erik Eriksen til Vinstrup og Hedegård; gift 2. gang før 1480 med Margrethe Bosdatter Høg, levde 1523, dtr. av Bo Høg til Tanderup og Astrup og gift 1. gang med hr. Christoffer LYKKE til STADSGÅRD (var + 1480).
      • Av II: Karen Rosenkrantz gift med riksråd Ove Vincentsen Lunge (Dyre) til Tirsbæk og Kragerup (+1540), dtr. av Vincents Iversen Lunge (D.) og Kirsten Tygesdatter Lunge til Asserstrup) (gift 2. gang før 1514 med Anne Henriksdatter Friis (av Haraldskær) til Odden (+ 1452). – Datteren Christence Lunge ble gift med Niels Juel, hvis datter Sofie Juel ble gift med Niels KRAG (1653-1713) – hvis mor var Anne Rosenkrantz: se nedenfor.
    • Av II: Hr. Niels Timmesen (Rosenkrantz) til Stensballegård (o. 1449-1485), 1465 ridder og riksråd. Gift i 1470 med Inger Nielsdatter Gyldenstierne til Landting (+ 1525 eller 26), dtr. av kammermester Niels Eriksen G. og Mette Jensdatter Banner til Landting. (1 sønn.)
      • Axel Nielsen (Rosenkrantz) til Stensballegård, Landting og Rydhave (1472-1551). Gift i 1504 i Horsens med Birgitte Lauridsdatter KNOB (1490-1551), dtr. av L. Knob til Gyllebo og Tale Arvidsdatter Baad (av Halland) til Vadsted.
        • Niels Rosenkrantz til Rydhave (1505-1581, evt. etter hyllingen 1580). Gift med Maren Ovesdatter Lunge (Dyre) av Tirsbæk (mor: Anne Henriksdatter Friis [F. av Haraldskær] til Odden) og stamfar til Rydhave-linja.
        • Erik Rosenkrantz til Landting (1516-1591), tjente i sin ungdom kurfyrst Johan av SACHSEN og hans sønn Johan Frederik av Sachsen, deretter hos hertug Ernst av Braunschweig-Lüneburg og så atter hos Johan Fr. av Sachsen. Tok 1547 avskjed av saksisk tjeneste og ble 1557 (-60) lensmann på Silkeborg. Gift 1. gang i 1551 med Margrethe Børgesdatter ULFSTAND til Assertorp, Glimminge og Ørup (+ før 14. juni 1582), dtr. av B. Jensen U. og Margrethe TYGESDATTER KRABBE (se Krabbe (slekter) av Østergård); gift 2. gang i 1583 med Maren Iversdatter Juel til Rybjerg etc. (+ 1624), dtr. av Iver Kjeldsen J. til Stubbergård mm. og Mette Hansdatter Munk. Stamfar til Glimminge- og Øruplinjen, men hadde også datteren Berete Rosenkrantz, som ble gift med Mogens Juel til Strandet.
          • Axel Rosenkrantz til Glimminge, Gundestrup og Skjoldemose (1552-1630). Gift i 1584 i Ystad med Mette Pallesdatter Grubbe til Høgested (+ 1638/før 12/9 40), dtr. av P. G. og Margrethe Corfitzdatter Hardenberg til Skjoldemose.
            • Holger Rosenkrantz «den rige» til Landting, Glimminge osv. (1586-1647). Gift 1. gang med Lene Mogensdatter Gyldenstierne (1588-1639); gift 2. gang i 1641 i Odense med Karen Tagesdatter Krabbe (1597-1622 Køge) (gift 1642 med Johan Friis til Ørridslevgård og Løjtved): se Krabbe (slekter) av Østergård.
              • Av I: Anne Rosenkrantz (1618 Halmstad slott-1688 Kbh.) gift i Odense i 1645 med riksråd Otte Krag (1611-1666) (mor: Jytte Styggesdatter Høeg [Banner]): se Krag på Jylland (slekt).
              • Mogens Rosenkrantz til Glimminge etc. (1622-1695), underskrev 1661 suverenitetsakten, 1663-71 amtmann over Lundenæs amt. Gift i 1651 i Odense med Sophie Andersdatter Bille til Damsbo (1634-1693).
                • Holger Rosenkrantz til Glimminge (1652-1715), 1675 fenrik ved Gevekes gevorb. inf. reg., fanget i slaget ved Lund, 1678 hoffjunker. Gift i 1683 med Mette Gundesdatter ROSENKRANTZ (1647-1696): se ovenfor.
                  • Helle Rosenkrantz (1618-85) gift i 1636 med Niels Trolle (1599-1667), Gregers KRABBES etterfølger som stattholder i Norge og gift 1. gang i 1626 med Mette Corfitsdatter Rud, hvis søster Helvig Rud ble gift med nettopp Gregers Krabbe i dennes første ekteskap: se nedenfor.
                    • Helle (Hille) Nielsdatter Trolle (1657-1722) gift i 1672 med Iver Juul baron Høeg af Høegholm (1652-83): se ovenfor.
                • Axel Rosenkrantz til Landting, Spøttrup og Damsbo (+ 1724), solgte 1724 Damsbo til etatsråd Hans Nobel. Gift i 1698 i Viborg med Karen Pedersdatter Reedtz (+ 1721), dtr. av kansler P. R. og Sophie Sehested.
                  • Birthe Cathrine Rosenkrantz (1702-1756) gift i 1732 på Spøttrup med Mads Lasson til Bjørnholm osv. (1705 Rødslet-1756), dtr. av Peder Thøgersen de L. til Vesløsgård og Rødslet (1667-1737) og Anne Jensdatter Lassen til Gudumlund mm. (1665 Århus-1747 Rødslet), som i 1. ekteskap inngått i 1686 med kongens fogd på Aakjær gods i Odder, Mads Nielsen, som eide Dybvad og ble adlet v. ROSENLUND (ca. 1637-1696 Aakjær gods) ble mor til Anne Rosenlund til Dybvad (1687-1771), som i 1707 ble gift med Peter Mathias v. BUCHWALDT til GUDUMLUND (1717-1753). Dette ekteparets sønn, Fr. v. B. til G. (1747-1814), ble gift i 1779 med Marg. Dor. RÖMELING (1751-1802), dtr. av admiral og geheimestatsminister Hans Heinrich R. (1707-1775) og Edele Dor. de SCHEEL, en brordatter av duellanten Joachim Ernst. Og samme ektepars datter, Anna Sabina v. Buchwaldt (1750 Gudumlund-1829), ble gift i 1771 med riksgreve Christian Emil v. RANTZAU til Rastorf (1716-1777), gen.major av inf. 1759, avskjed, 1768 overhoffmester hos dronning Sophie Magdalene og 1770 geheimeråd. I 1749 hadde han etterfulgt Georg Nielsen (1710 Nordborg på Als-1797) som «STORMESTER» (denne prestesønn Nielsen fra Nordborg – se nærmere om hans familiære forhold i artikkelen Løwencron (Piper) – hadde stiftet Frimurerordenen i Danmark og var den 26. mai 1744 blitt valgt til «Mester av stolen» (konst. Stormester) i frimurerlogen Zorobabel i København. Der satt han til den 6. januar 1749, da Rantzau overtok hans plass). Ch. Emils farbror var den FRANTZ RANTZAU født den 11. november 1673, om hvem Danmarks Adels Aarbog vet å fortelle (s. 80f), at han var «1699 Kapt. i Prins Georgs Reg. og Kmjkr., 1700 Genadj. hos Hertug Ferd. Wilh. af Württemberg, 1700 Maj. i 2. Drag. Reg. i Italien + i Sommeren 1702 udfor Mantua i Duel»! Dette er antagelig den FØRSTE av de to dueller, som Joachim Ernst Scheel var delaktig i, begge med dødelig utfall – og begge må tydeligvis ha foregått i Mantua. Men dette er en spekulativ antagelse. Noen sikker kunnskap om hvem denne Rantzau født i 1673 var i duell med, har man ikke. (Scheel skal visstnok i sin ungdom ha drept en mann i fekteduell også, og først senere oppnådd benådning av Fr. IV i Venedig, før han ble ansatt i hæren som kaptein. KANSKJE var han således delaktig i 3 dueller…)
              • Oluf 1671 baron Rosenkrantz (1623-85) til Egholm, fra 1655 til Enggård (Gyldensteen). Gift i 1652 med Birgitte Gregersdatter KRABBE til Enggård (1634-85), dtr. av Gregers K., STATTHOLDER  i NORGE, og 1. hustru Helvig Corfitzdatter RUD (1613-38), hvis søster Mette Rud var blitt gift i 1626 med Niels Trolle (1599 Lundenæs-1667 Kbh.), Krabbes etterfølger som stattholder i Norge: se Krabbe (slekter) av Østergård.
              • Mette Rosenkrantz (1624 Laholm-1683) til NAKKEBØLLE, som ridefogd på Taasinge, Jochum Ernst Baltzarn (Balthazar/Baltzern) (+ 11. nov. 1679 på Nakkebølle), forpaktet. (Sammen med Hans SCHEEL signerte Baltzern et brev til kongen „Ex Waldemar Slott den 8 9bris 1657“, men se nærmere om dette og om Baltzerns familiære forhold i artikkelen Løwencron (Piper)). Gift 1. gang i Køge i 1642 med Niels VIND til GRUNDET (1615-1646); gift 2. gang i Kbh. i 1653 med Erik BILLE til Løgismose (1629 Damsbo-1656); gift 3. gang i Kbh. i 1660 med hr. Niels KRABBE til Skellinge (1603-1663) (gift 1. gang i 1635 med Lisbet Rud; gift 2. gang i 1652 med Mette Bille, Erik til Løgismoses søster): se atter Krabbe (slekter) av Østergård.
                • Mette Sophie Krabbe til Häckeberga og Nakkebølle (1638 Middelfart-1708 Häckeberga Slott) gift med bispesønnen Johan MONRAD (ca. 1638-1709), som stiftet bekjentskapet med sin senere frue i huset til Otte KRAG (g. Anne Rosenkrantz).
            • Palle Rosenkrantz til Krenkerup osv. (1587 Glimminge-1642), 1616-32 lensmann på Vordingborg og Jungshoved, 1633 ridder. Gift i 1616 med Helvig Frantzdatter RANTZAU til Fævejle (1600-1618), dtr. av Frantz R. til SCHÖNEWEIDE mm. og Anne ROSENKRANTZ: se ovenfor; gift i 1622 i Kbh. (uten barn i dette ekteskap) med Elisabeth Olufsdatter ROSENSPARRE til Skarholt (1592 Skarholt-1627 Vordingborg) (mor: Lisbet Henriksdatter Gyldenstierne) (gift i 1610 med Axel Brahe til Krenkerup [1582-1613]); gift 3. gang i 1629 i Køge med Lisbet Jørgensdatter Lunge (Dyre) av Odden (1610 Vestervig kloster-1659 Kbh.) (mor: Sophie Steensdatter Brahe til Bodum Bisgård).
              • Av I: Mette Rosenkrantz (1617 Vordingborg slott-) var forl. med Niels Krabbe (slekter) (af Østergård).
              • Av III: Lisbet Rosenkrantz til Bramsløkke (1631-1657) gift i 1649 med Frantz RANTZAU til ESTVADGÅRD (+ før 22. mars 1676, begr. 13/4 s.å.) (gift i 1660 med Helle Urne [begr. 28. juni 1688]): se ovenfor.
              • Mette Rosenkrantz til Lungholm og Rosenlund (1632-65) gift 1649 med Erik ROSENKRANTZ til Rosenholm (1612-1681), sønn av Holger R. «den lærde» og Sophie Axelsdatter BRAHE: se ovenfor.
              • Birgitte Rosenkrantz til Krenkerup, Kærstrup, Rosenlund og Nørregård (1633 Aalholm-1677). Gift i 1652 i Kbh. med Christen SKEEL «den rige» til Estrup, Sostrup, Ulstrup etc. (1623-1688).
          • Børge Rosenkrantz til Ørup og Sønderskov (+ 1614). Gift i 1584 i Viborg med Margrethe Pallesdatter Juel, dtr. av P. J. til Pallisbjerg og Anna Lykke.
            • Palle Rosenkrantz til Ørup, 1611 til Sønderskov (1588-1651), 1627 rittm. i Skåne, 1631-48 forlent med Agdesidens len, ob.ltn. over Agdesidens reg. og fikk 1637 Lister len. Ble så forflyttet til Danmark og ble 1648 lensmann på Lundenæs. Gift 1. gang med Kirsten Eggertsdatter Abildgaard, dtr. av E. A. til Skodborg mm. og Mette Christoffersdatter Juel; gift 2. gang med Ingeborg Nielsdatter KRABBE til Vesløsgård (begr. 22. feb. 1651 i Viborg), dtr. av N. K. til Vesløsgård og Torstedlund og Ingeborg Juel «eller [!] Vibeke Ulfstand» (vel sistnevnte?).
              • Av I: Margrethe Rosenkrantz, fikk 1623 Thomes Juel til verge og var 1634 i huset hos dennes frue Maren Orning, levde 1681. Gift o. 23. feb. 1641 med Peder Seefeld til Dalsgård og Havnø (+ 1674) (mor: Helleborg Olufsdatter Daa).
                • Ingeborg Seefeld (1654-95) gift 1. gang i 1678 med Palle ROSENKRANTZ til Bratskov og Kokkedal (1654-91): se ovenfor; gift i 1691 med Diderik Ch. BRAËS.
              • Av II: Børge Rosenkrantz til Vesløsgård, som 1654 fikk bestalling som skipshøvedsmann og høsten 1657 var viseadmiral, fikk 2. april 1657 tillatelse til å gifte seg med Anne Cathrine KRAG (1616-1687), skjønt de var beslektet i 3. ledd, men han døde 26. okt. 1657 før bryllupet. (Hun var en søster av oberst MOGENS KRAG til Kås, som 1. gang ble gift med Dorte Rosenkrantz Jørgensdatter (se ovenfor), og hun ble i 1662 gift i Odense med Rudolph Abraham friherre av PUTBUS.)
              • Kirsten Rosenkrantz (1625-1678), som var i huset hos Erik KRAG 1660. Gift i 1662 med Ebbe Rosenkrantz til Bramstrup (+ 1683), sønn av Holger R. «den rige» og Lene Mogensdatter Gyldenstierne: se ovenfor.
              • Vibeke Rosenkrantz til Dansted, levde 24. april 1688. Gift i 1653 på Endrupholm med Erik KRAG til Lydum, Bramminge, Endrupholm mm. (1620-1672) (mor: Ellen Christensdatter VIND): se Krag på Jylland (slekt).
            • Hr. Holger Rosenkrantz til Ørup, som han kjøpte av broren 1635, og Rosenlund (+ 1658), 1616 flaggkaptein på en ekspedisjon med admiral Jørgen Daa etter fribyttere, 1633-45 lensmann på Gotland og 1646-48 forlent med Stavanger len. 1648 ridder. Gift med Vibeke Corfitzdatter THOTT (+ 1669), hvis sønnesønns sønn, Holger ROSENCRANTZ til Ørup (1688-1758 Ørup), ble naturalisert som svensk adelsmann 25. mai 1752 og 1756 introdusert på det SVENSKE RIDDERHUS under navnet ROSENCRANTZ.
        • Folmer Rosenkrantz til Stensballegård og Landting (1523- begr. 24. april 1586 i Vær k.) (mor: Birgitte KNOB), 1564-72 lensmann på Århusgård og Åkær og stiftslensmann i Århus stift. Gift i 1552 med Margrethe Knudsdatter Gyldenstierne (+ 1581), dtr. av Knud Pedersen G. til Tim og Ljungby og Sidsel Jensdatter Ulfstand til Ljungby og Bønnet.
          • Berete (Berte) Folmersdatter Rosenkrantz til Værholm (Voer hd.) (1554 Stensballegård-1625 eller senere) gift i 1575 på Frederiksborg slott med Claus GLAMBEK til Rask, Værholm og Bjerregård (Vrads hd.) (1537 Svendsholm-1591 Rask), sønn av Niels G. til Starup og Maren Sørensdatter GJØDESEN til Rask (som DAA – i den nye Rosenkrantz-tavlen av 1985-87 – bare kaller Sørensdatter «Rask»).
            • Sophie Clausdatter Glambek til Rask (1578 Skanderborg slott-1620, begr. i Roskilde) gift i 1609 i Horsens med Mogens PAX til Torup (1577 Holbæk slott-1642 sst.) (mor: Sophie Pedersdatter GALT), 1584-90 oppdratt sammen med HERTUG ULRICH (1578 Koldinghus-1624 Rühn ved Bützow), bror av kong Christian IV og senere biskop av Schwerin, hvem han 1590-94 ledsaget utenlands. – Kronens part i en gård i Kbh., Vester Kvarter, ble skjenket hans far, kgl. stallmester Christopher von Festenberg kalt Pachs, i 1568, og etter Mogens søster Karen Pax’ død i første halvdel av 1640-årene, ble denne gården solgt før 1645 til kgl. renteskriver Hans Wedsell (Wessling): se Hans Mortensen Wesling for mere informasjon om denne transaksjon.
              • Christopher Pax til Torup, Eriksholm og Rask (Nim hd.) (+ 1650), hoffjunker, var 1613 korporal under rittmester Mogens Arenfeldt, ble skutt før 17. okt. 1650 på Rask av en student Christopher Clemmensen. Gift med Hilleborg Holgersdatter Bille, som stadig levde 16. feb. 1660.
                • Holger Pax til Torup, Bonderup og Eriksholm (Merløse hd.), Stenshede og Hørbylund (begge Dronninglund hd.) (1648 Eriksholm-1723 Sæbygård), bortbyttet 1683 Torup og ERIKSHOLM til Niels JUEL  mot SØBYGÅRD (Dronninglund hd.), hvor han døde som sin slekt i Danmarks siste mann. Gift i 1676 på Ørumgård med Lisbet Knudsdatter BILLE (1655 på Skjerrildgård-1723), som i 1698 fikk skjøte på BONDERUP. (3 døtre ble gift, hvorav:)
                  • Cathrine Mette Pax til Stenshede (1690-1739) gift i 1709 med kaptein Niels ROSENKRANTZ til Brusgård (1684-1746) (mor: Anne Brahe, dtr. av oberst Steen B. og Sophie Holgersdatter Rosenkrantz): se ovenfor!
          • Regitze Rosenkrantz til Palsgård (o. 1555-mellom 1612 og 31. mars 1615) gift i Århus 1576 med GJORD Pedersen GALT til Tyrrestrup (1534-begr. 7. sept. 1591 i Søvind k.): se ovenfor, sønn av riksråd Peder Ebbesen G. til Tyrrestrup mm. og Ingeborg GJORDSDATTER Drefeld. – NB 1: Denne Gjord Pedersen var en bror av Niels Pedersen til Ingelstad (1538-1608), som det samme år han han døde hadde solgt Ingelstad til Hans Lindenov. 1580 var han blitt gift med Lisbet Huitfeldt Christoffersdatter (1551 Bergenhus-1609), og sønnen gikk fra arv og gjeld etter begge foreldrene. Denne sønn var Peder Galt (1584-halshugget for forsømmelse i Kbh. den 31. aug. 1644), kannik og agent i Stockholm 1621-24, skipssjef 1628, 1644 viseadmiral i slaget på Kolbergerheide, før han ble sjef for den eskadre, som skulle vokte på den etter slaget i Kielerfjord innesperrede svenske flåte, men avskjed 31. aug. som viseadmiral for forsømmelse og altså halshugget! Hans frue var Birgitte Baad (fra Fyn) Jensdatter til TISELHOLT (Gudme herred) (som jo senere skulle komme i Hans Scheel og Else Hartmanns sønn, Henning SCHEELS eie. NB 2: Gjord og Niels Pedersen hadde også en søster, Kirsten GALT til Hemmestrup (1536-1616), som i ekteskap med Erik Kaas (Sparre-K.) til Støvringgård ble farmor til Jørgen Mogensen Kaas, som i 1. ekteskap med Susanne Sparre ble far til Sidsel Kaas. Og hun, Sidsel, ble gift med jegermester på Fyn Hans Scheels overordnede, overjegermester Vincents Joachim v. HAHN (~ 2 ° Ida Hedevig Rumohr)! NB 3: Ifølge genealogen Cornelius Schilbred var fornavnet Gjord svært uvanlig. Men det finnes altså brukt i disse to slekter, Galt og Drefeld.)
            • Axel Galt til Tyrrestrup, Palstrup mm. (+ 1614). Gift med Mette Rantzau Bendixdatter (+ 1614), begr. i Haderslev, dtr. av Bendix v. Rantzau til Åstrup (som han 1678 fikk livsbrev på), avstått 1707 til Axel Galt. Denne Bendix skrives 1610 til Jungetgård og bodde i Haderslev. Gift med Anna v. AHLEFELDT (+ før 1610), dtr. av Gregers v. A. til SØGÅRD og Anna v. Ahlefeldt.
            • Knud Galt til Sønderbygård og Viumgård etc. (+ 1650), tjente 1611 i Kalmarkrigen. Gift i 1621 i Viborg med Birgitte Juul Nielsdatter, som 1655 solgte Viumgård til sønnen Gjord Galt (1622-84), hvis 3. hustru, Eva Unger, i første ekteskap hadde vært gift med Henrik Krabbe til Damsgård, oppkalt etter sin morfar Henrik KRAG til TRINDERUP.
              • Anne Galt «skikkede sig ilde» og «tog en bonde». Gift med Sivert Friis til Trinderup (ca. 1610 Vadskjærgård-etter 1679 Trinderup), sønn av Laurids Friis (ca. 1600 Geresvig-etter 1639) og NN. Mulig mor til Giord Andersen (1651–1720). Hadde dog 11 barn, om hvem det vites lite. Men det 9. og 11. barn var:
                • Christence Friis (etter 1647 Trinderup-) ~ «Carl Ludvig v. Falkenstein» (av slekten Trützschler?).
                • Rigmor Christine Friis (etter 1649 Trinderup-) ~ med «Alexander Ellbrecht» (dvs. v. Ellebrecht?).
              • Regitze Galt «skikkede sig ilde», nevnes 1644. Mulig mor til Giord Andersen (1651–1720).
  • Av II (med Birgitte Limbek): Hr. Anders Nielsen Stygge (Rosenkrantz) til Hevringholm (+ tidligst 1478), 1447 ridder. Gift med Berete Eilersdatter Rønnow, dtr. av riksråd Eiler R. og og Birgitte Limbek.
    • Erik Styggesen (Rosenkrantz) til Mattrup (+ 1535), beseglet 1552 oppsigelsesbrevet til kong Ch. 2 og 1523 som den eldste av væpnerene kong Fr. I’s håndfestning. Gift før 1447 med Kirsten Nielsdatter Skram til Mattrup og Frøslevgård på Mors (mor: Cecilie Jensdatter Frost [Bild]).
      • Berete Rosenkrantz, som var enke 7. feb. 1536, men var død 15. okt. 1537. Gift med Hans Johansen LINDENOV til FOVSLET (mor: Margrethe Emmikesdatter Emmiksen), som levde 1534, men vel var død 7. feb. 1536, da Berete kvitterte sin svoger, RIKSHOFFMESTER  Eiler HARDENBERG for sin del i Tranholm.
        • Christen Johansen Lindenov (+ 1585 Drenderup). Gift med Ide Rantzow.
          • Magdalene Christensdatter Lindenov (ca. 1535 Rendsburg-). Gift med Moritz Godskesen v. Ahlefeldt (+ 1558 Kiel), hvis far var en fetter av Poul (Povl) v. AHLEFELDT til OREGÅRD (+ 1546).
            • Godske v. Ahlefeldt til Gosefeld ved Eckernförde (ca. 1526 Klein Nordsee, Rendsburg-1643 el. 44). Gift med Elisabeth v. WENCKSTERN av Lenzerwisch, hvor født ca. 1580.
              • Sophie v. Ahlefeldt (ca. 1616 Gosefeld-76), hoffdame hos fyrstinne Eleonore Sophie av Anhalt-Bernburg. Gift i 1635 med Carl v. der Trautenburg gen. Beyer (var + 1640) (mor: Cath. v. Borstel), stallmester hos hertug Ch. av Anhalt-Bernburg.
                • Anna Sophie v. der Trautenburg (Traudenburg/-berg) gen. Beyer (1637-1694), hoffdame hos enkehertuginne Elisabeth Charlotte av Nordborg (+ 1723). Gift med Johann Frantz v. Aichelberg (1629-1692), hertug Augusts amtmann over NORDBORG og SØBYGÅRD, sønn av Christoffer v. Aichelberg og Helene Maria v. KLENCKE, dtr. av Ernst Hieronymus v. Klencke til Renckhausen og Lübbecke i fyrstebispedømmet Minden og Elisabeth v. SCHELE av SCHELENBURG, dtr. av Caspar v. Schele (1525-1578), herre til Schelenburg, osnabrückisk landråd, og Adelheit v. RIPPERDA av Buxbergen. – Når den senere prinsesse av Plön på grunnlag av et velholdt epitafium med anevåpen i Notmark kirke av Bobé sies å nedstamme bl.a. fra «Adam» Schele, er dette ikke riktig, men en lett forståelig forveksling med Elisabeths bror, Adam v. Schele til Schelenburg (1568-1653), som dog var gift med Clara Catharina von Wulfen, arvedatter til Obernfeld (hvis våpen altså ikke finnes på minnetavlen).
                  • Hedevig Augustine v. Aichelberg ~ 1688 Jobst Hermann Wilhelm v. SCHLEPPEGRELL, hvis brorsønnesønn Otto Heinrich v. S. (1729-1808) ~ 1° 1757 Anne Sophie KRAG (1707-89), dtr. av Arent Krag og K.E. Tønsberg: se både Krag på Jylland (slekt), Scheel (utdypende artikkel) og Hausmann (utdypende artikkel).
                  • Augusta Eleonore v. Aichelberg (o. 1665-) ~ 1684 Fr. Diderik HØCKEN (var 1693 +).
                  • Dorothea Christine v. Aichelberg («fru v. Karlstein»/«die Carlstein») (1674 Plön-1762 Reinfeld), 1722 anerkjent som dansk prinsesse. Gift den 20. feb. 1702 i den lille kur-pfalziske by Umstadt ved Frankfurt am Main med Christian Carl (Karl) hertug av Schleswig-Holstein-Sonderburg-PLÖN (1674-1706), brandenburg-preussisk generalmajor kalt v. Karlstein. Den hemmelige vielse fant sted hjemme hos den tidligere amtmann i Umstadt, Carl Wilhelm von Curti (= Charles William Curtius 2nd baronet Curtius [1654-1733] i Sverige? Nemlig gift med Anna Helena v. SCHENCK zu SCHWEINSBERG). Vielsen ble foretatt av Johan Jacob Müller, «Chur-Pfältzischer Reform Inspector zu Umbstadt und Ottsberg» og vitner var amtmannen og dennes frue «Anna Helena von Curti, gebohrne Schenckin zu Sweinsberg»! («Urkundlicher Bericht Von der Fürstl. Holstein-Plöenischen Streitigen Successions-Sache» utgitt anonymt i Kbh. 1724., s. 12.)
                    • Wilhelmine Augusta prinsesse av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Pløn (1704-49) gift i 1731 med Conrad Detlev greve REVENTLOW (1704-50)[5] (farmor: Anna Margrethe Gabel [1651-1678], dtr. av Christopher GABEL [1617 Glückstadt-1673 Kbh.] og Ermegaard BADENHAUPT [ca. 1617-1699]). (10 barn.)
                      • Sophie Magdalene comtesse Reventlow (1741 Kbh.-1811 Århus) gift i 1760 i Traventhal med friherre Nicolaus Maximilian v. GERSDORFF (1725-1802), hvis svigerinne Dorothea Øllegaard ROSENKRANTZ: se ovenfor. – Brødrene v. Gersdorffs stemor, Karen Soelgaard (Solgård) (1663 Holstebroe-1742 Kbh.), hadde i et 3. ekteskap (av 4) vært gift (1702) med kgl. dansk rittmester Heinrich Burchard von Münchhausen, 1693 kornett i engelsk sold i Flandern, 1695 ltn., etter freden i Rijswijk tilbake til Danmark, 1702 kapt.ltn., i 1704 fanget av franskmennene, men overvant så disse. Ble såret 23. mai 1706 i slaget ved Ramillies og notert som falt i Brabant (ikke «Brabrand», vel en slurvefeil i DAA «Gersdorff» ) og ble begravet i Maastricht. Han var en sønn av Heinrich Burchard v. Münchhausen, «Herr auf Schafslogen/Seeland», kgl. dansk, så kgl. svensk oberst (hvis farbror Dietrich v. M. [ca. 1597-Bergedorf 1651] ~ 1627 Cillie [Cecilie] Vogt, dtr. av Johann V., borgermester i Bergedorf, og Cillie NN, arvedatter til «Hamburger Herberge» i Bergedorf) og enten 1. hustru Johanna Margarethe v. Badenhaupt eller 2. hustru NN «von» Rosenberg (1635-1678), dansk hoffdame!
                    • Friedrich Karl (Carl) kalt Karlstein (Carlstein) (1706 Sønderburg-1761), 1722 hertug[6] av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Pløn. Gift i 1739 på Kbh. slott med Christine Armgard grevinne Reventlow (1711 Kbh.-79 Plön), dtr. av Christian Ditlev (Detlev) greve R. 1708 til grevskapet Reventlow osv. (1671 Haderslev- 1738 Tølløse) (mor: storkansler Conrad R.’s 1. hustru Anna Margarete [Margrethe] GABEL) og Benedicta Margareta Skeel født Brockdorff (enke etter Jørgen Skeel til Gl. Estrup) til Bothkamp, Borghorst, Rosenlund etc. (1678-1739). C.D. greve Reventlow hadde først vært forlovet med Anna Christiane Gyldenløve grevinne til Samsøe (1676-1689), men hun døde før bryllupet. NB: Christine Armgards brorsønn, kommandørkaptein Conrad Georg lensgreve Reventlow til grevskapet Reventlow og Havnø (1749-1815), ble i 1783 gift med Frederikke (Frederica) Sophie RØMELING (1759-1843), dtr. av statsminister Hans Heinrich Römeling og Edele Dorothea SCHEEL: se Scheel (utdypende artikkel).
                      • Charlotte Amalie Vilhelmine prinsesse av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Pløn (1744 Plön-70 Augustenborg) gift i 1762 med Frederik Christian I hertug av Slesvig-Holsten-Sønderborg-AUGUSTENBORG(1721-94).
                        • Friedrich Christian II prins til S.-H.-S.-Augustenborg til Augustenborg samt Graasten (1765-1814) gift i 1786 med Loise Augusta prinsesse av Danmark (1771-1843).
                          • Caroline Amalie prinsesse av S.-H.-S.-Augustenborg (1796-1881), komponist. Gift i 1815 med Christian Frederik konge av Norge (17. mai 1814-10. oktober 1814) og Danmark (som Christian VIII) (1786-1848) i dennes 2. ekteskap.
                          • Christian Carl Friedrich August prins til S.-H.-S.-Augustenborg til Augustenborg, Graasten og Primkenau i Kreis Sprottin i Niederschlesien (1798 Kbh.-1869 på Primkenau), oberstløytnant. Gift i 1820 med Louise Sophie komtesse Danneskiold-Samsøe (1796 Gisselfeld-1867 Primkenau), dtr. av overdirektør Christian Conrad Sophus lensgreve av Danneskiold-Samsøe (hvis farfars mor var Dorothea KRAG: se Krag på Jylland (slekt)) og Johanne Henriette Valentine Kaas.
                            • Friedrich Christian August v. Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg (1829 Augustenborg slott-1880 Wiesbaden), utropte seg selv til hertug av Schleswig-Holstein i 1863, på folkemunne kalt (kong) Friedrich den 8. Gift i 1856 med Adelheid Viktoria Amalia Luise Maria Konstanze prinsesse til Hohenlohe-Langenburg (1835-1900), datter av fyrst Ernst I av Hohenlohe-Langenburg og dronning Victoria av Storbritannias halvsøster, prinsesse Feodora av Leiningen.
                              • Auguste Viktoria Friederike Luise Feodora Jenny av S.-H.-S.-Augustenburg (1857-1921), den siste keiserinne av Tyskland 1888-1918. Gift i 1881 med prins Wilhelm, senere keiser Vilhelm II av Tyskland (1859 Berlin-1941 Doorn, Nederland) (~ 2. gang i 1922 med Hermine prinsesse Reuß zu Greiz [1887-1947], enke etter prins Johann George Ludwig Ferdinand August von Schönaich-Carolath).

KILDER:

  • Rosenkrantz i Store norske leksikon.
  • Jespersen, Leon og Henrik Poulsen: Stamtavle over slekten «Rosenkrantz», i: Danmarks Adels Aarbog 1985-1987, s. 639-797.
  • Bobé, Louis: «Fremmede Adelsslægter i Danmark. VIII. v. Winterfeldt», i: Personalhistorisk Tidsskrift, 4. rekke, 1. bind (1898), s. 151-162 (finnes på nettet).
  • Elgenstierna, Gustaf: «Grevliga ätten von Ascheberg nr 23 +», i: Den introducerade svenska adelns ättartavlor (1925-36) (finnes på nettet).
  • Nielsen, Carl Lindberg: «Nogle uægte Efterkommere af Hertug Frederik Carl af Plön», i: Personalhistorisk tidsskrift, 9. rekke, bind II (1929), s. 85-100, som finnes på nettet: https://tidsskrift.dk/personalhistorisk_tidsskrift/article/download/79043/114167
  • Rosencrantz, Woldemar Freiherrn Weber von: «Beiträge zur Adelsgeschichte 1. Die Familie Schinkel», i: Zeitschrift der Gesellschaft für Schleswig-Holsteinische Geschichte, 36. bind (1908), s. 1-78.
 Dessuten: 
  • Danmarks Adels Aarbog 1963, stamtavlen « Bülow», s. 33f: «Major Friedrich v. Bülows børn med Anna v. Vestring» (3 av totalt 7 barn): • 1) LOUISE v. BÜLOW (1703-63) ~ 1733 i Kbh. med Frantz Christoph v. Bülow til Ballegård på Mors (+ 1756 på Ballegård), 1726 fenrik i Prins Carls reg., 1735 virkelig kapt. og kompanisjef, 1756 secondoberstløytnant (~ 2° 1745 Christina Sophia v. Bernstorff), hvis sønn av I, Ch. Fr. v. B. til Laage og Anderupgård (1734-1804), 1762 prem.ltn., 1798 toll- og konsumsjonsinsp. i Assens, gift i 1768 med Barbara Wittrup Høeg (1736-1807), dtr. av major Tyge H. og Ide Sophie Giedde samt enke etter rittmester Frantz THESTRUP (1733-67), hvis søster Else T. ~ Christian Magnus de Falsen d.e. og hvis grandonkel Rasmus Olufsen Thestrup (1645-85) (mor: Kirstine Mathiasdatter MOTH) ~ 1674 Sille Brodersdatter Risbrich (ca. 1650-etter 1707) (~ 1686 Knud Hansen Krag [1649 Mesinge-1707], enkemann etter [~ 1680] Catharina Magdalene Scheel (ca. 1657-168X), dtr. av Hans S. og Else Hartmann: se Scheel (utdypende artikkel)). • 2) ANNA CATHRINE v. BÜLOW (1704-63) ~ 1° i 1744 med Frederik Christian v. Klingenberg til Lund, Blidstrup og Glomstrup (1704 HØJRIS-1750); ~ 2° i 1751 med Philip Gottfred v. Samitz (+ 1762), sønn av oberst av rytteriet Bernhard v. S. NB 1: F.C. v Klingenbergs foreldre var den etatsråd Povl v. K. til Højris slott (1659 Hanerau-1723 på Højriis gods), som Andreas Rudin v. SANDBERG vokste opp hos, og dennes 1. hustru Edel Elis. Henriksdatter Bielke (1664-1708) (mor: Edel Ulfeldt). Og etatsrådens 2. hustru, som må ha vært Sandbergs pleiemor eller lignende, var Ulrica Augusta v. SPECKHAHN til Højriis slott og Dueholm kloster (1677-1758), dtr. av Frantz Eberhard v. S. og 2. hustru Elis. v. RABEN, som 1656 hadde vært hoffjomfru hos dronning Sophie Amalie (~ Frederik III). Speckhahns 1. hustru, Birgitte Efvertsdatter Deichmann (1605 Malmø-68), var enke etter rådmann og borgermester i Kbh. 1628-45, Reinholt Hansen (1581-1646), hvis 1. hustru, Kirsten Mads- eller Mathiesdatter (ca. 1594 Kbh.-1629 sst.), dtr. av Mathias Hansen og Marine Jørgensdatter MOTH, i et utenomekteskapelig forhold til Christian IV ble mor til Christian Ulrik Gyldenløve (1611-1640)! • 3) FRIEDRICH LORENZ v. BÜLOW til ESPE og BONDERUP (1708 på Møen-1748), page hos Frederik IV 1726, virkelig kapt. og kompanisjef ved fynske nasjonale infanterireg. 1743 og kar. major 1746. Gift 1. gang i 1737 i Kbh. med Louise v. Haxthausen (1705-38), dtr. av stallmester Georg Fr. v. H. og Charlotte Amalie RABEN; ~ 2° med Margrethe Wilhelmine von BRÜGMANN (1723-42), dtr. av oberst Godske Hans v. B. til Ulriksholm og Østergård og 2. hustru Dorothea Hedevig KRAG: se både Hausmann (utdypende artikkel) og Krag på Jylland (slekt)! 2 barn: A) ULRIK August v. Bülow (5. sept. 1740-), ant. + tidlig, og B) Louise v. Bülow (1742-98 Middelfart), ugift. 3. gang ble v. Bülow gift i 1744 med Margrethe Kaas (Sparre) (1720-77 Haraldskær), dtr. av oberst Rudbeck K. til Nedergaard og Sophie Charlotte Brockdorff og gift 2. gang i 1769 med major Ove Bernhardt v. Lüttichau til Haraldskær (1745-81). 1 sønn: Friedrich Rudbeck Christian v. Bülow til Mariagerkloster osv. (1744 Espe-1819 Skive), 1804 oberst, blandt standsfeller kalt «Herregårdsslakteren“. Gift 1° i 1772 i Haderslev domk. med Christina Margrethe Claudius (1752 Løgumkloster-ca. 1774), dtr. av amtsforv. Samuel Nikolaus C. (mor: Magd. Augusta Reimarus) og Christina Margretha BACHMANN (begr. 7/8 1756 Sønderskov, 37 år gammel), hvis fetter Hans Bachmann (1710-60) ble gift i 1740 med Elene Marie Henningsdatter SCHEEL av Tiselholt (1712-75): se Scheel (utdypende artikkel) ; ~ 2° i 1774 med Eva Louise Lüttichau (1746-79), dtr. av gen.maj. Wolff Caspar L. til Lerkenfeld og Lucia Magdalena Ocksen; ~ 3° i 1790 med Henriette Marie Cold (1766-1843), dtr. av herredsfogd Peder C. og Else Marie Bruun. NB 2: Charlotte Amalie Raben (1688 Kbh.-etter 1731) var en dtr. av Johan(n) Otto Raben til Stück og Vinderslevgård og 1. hustru Dor. v. Reichau, hvis mor født v. CORNBERG nedstammet fra landgrevene av Hessen. Rabens 2. hustru, Emerentia v. Levetzau, ble farmor til Sophie Hedevig Raben, som ble gift i 1760 med Adam Gottlob lensgreve Moltke (1710-92) (~ 1° i 1735 med Christiane Frederikke v. BRÜGMANN): se Hausmann (utdypende artikkel) og Moltke. M.h.t. amtmann Raben og Emerentia v. Levetzaus interesse i Assistenshuset i Kbh.: se artikkelen om Hans Mortensen Wesling og hans familie!
  • Danmarks Adels Aarbog 1930, stamtavlen «Rantzau», s. 7-176. – I tilknytning til de medlemmer av slekten Rantzau, som begge het Frantz (dansk: Frands), og som begge duellerte i Mantua og døde der, er det også utvetydig, at dén Rantzau, som Joachim Ernst Scheel var i duell med i juli 1702, var av den breide’ske linje til Estvadgaard: Kaptein H.W. Harbou er ikke i tvil i sin tolkning av militærhistoriker Rockstrohs opplysninger: I sin artikkel «Hannibal Poulsen Rigsgreve von und zu Løwenschild. En regimentshverver fra Slutningen af det 17de Aarhundrede» (finnes utlagt på nettet[6]), i: Personalhistorisk Tidsskrift, 3. rekke, bind V (1896), s. 97-135, skriver han i note 4 på s. 124: «Joh. Rantzau [født i 1650 og død 1708 i Brüssel; dansk gen.ltn. av kavaleriet, hvis mor var Lisbet ROSENKRANTZ til Bramslykke] søger 26/3 [8?] 1687 (Indkomne Sager) Pas til Ungarn for sine (Halv-) Brødre [!] Frands og Frederik Christian R., ‘der før havde været i venetiansk Tjeneste’. [Navnet kursivert:] Frands R. havde været Kornet ved 1. sjæl. Rytt. Rgt. Han blev 1699 Kapt. v. Pr. Georgs Regt., 1700 Major v. Rodsteens Drag. Regt. dræpt i Juli 1702 under Belejringen af Mantua [!] i en Duel med Overkvartermester J. E. Scheel, (Rockstroh, Et dansk Korps’ Hist., 52 f.). [Selve navnet atter kursivert:] Frederik Chr R. blev 1687 Prmltnt. v. 2. Sjæl. Rytt. Regt., 1689 Ritmester v. 1. sjæl., til 1690. 1692 v. 5. jydske, 1694 Major v. 2. jydske, 1696 Oberstltnt.» – Sistnevnte bror, hvis mor var Helle Urne, og som 1698-1710 skrev seg til Estvadgaard, ble i 1694 gift i Odder kirke med Øllegaard Rodsteen til Rodsteenseje. Disses datter Helvig Barbara v. Rantzau (+ 1715) ble gift med oberst Rudolf (Rudolph) Günther v. Grabau (GRABOW) (20. juli 1663 Mecklenburg-14. des. 1716), som 2. gang ble gift i 1716 med Benedicte Øllegaard v. Rantzau (1673-1757) (gift i 1704 med Carl Frederik v. Rathlau til Rathlausdal [+ 1707]). Med Helvig Barbara ble oberst v. Grabow far til Marsille v. Grabow, Christian Albert v. Massows hustru, og generalmajor og kommandant på Akershus, Fran(t)z Christoph(er) v. Grabow (1696-1770), som sammen med oberst v. Giese den 13. mai 1763 sto fadder for Hans Jacob Scheel og C.C. v. Brüggemanns yngste sønn Anthon Wilhelm: Se nærmere om disse personer i Axel Scheels artikkel «Var fru Brüggemann født Krag egentlig en datter av Christian Gyldenløve og Dorothea Krag?» på nettsiden galleriluscus.axelscheel.net; se også Duellanten Joachim Ernst Scheel.
  • Larsen, Svend: «Studier over det fynske Rådsaristokrati i det 17de Århundrede I • Fremstilling» (1965). S. 68: «Disse eksempler understreger, hvilket fluktuativt element i samfundet skrivere og fogeder har dannet. Når det træder så kraftigt frem i lensadministrationen, skyldes det, at det næppe var ualmindeligt, at en mand havde tjent en lensmand på dennes gods, før han blev flyttet til lenet. Det kan illustreres for Ellen Marsvins vedkommende. Hun havde Dalum i forlening 1620-28 og 1629-30, men samtidig ejede hun Ellensborg, Kærstrup, Boller og Rosenvold. Hans Rasmussen, der 1623 tjente hende som foged på Dalum, og som i 1632, da han fik borgerskab i Odense, betegnes forrige foged på Dalum, havde slægt i Clausholm birk og Horsens, og en søster til ham Thyra Rasmusdatter tjente også Ellen Marsvin. Dines Jensen havde været Ellen Marsvins foged på Ellensborg 1622-28 og blev tillige hendes foged på Dalum 1626-31. Også den senere skriver på Odensegaard Peder Bing har muligt tjent hende, thi 1613 mødte han i en retssag på hendes vegne. Holger Rosenkrantz d. lærde var årsag til, at Thomas Brodersen [Risbrich (1600-65), rådmann 1638-49 i Odense, borgermester 1649-65, hvis søster Sille Risbrich ble gift 1. gang i 1674 med Rasmus Olsen Thestrup, sogneprest i Mesinge, og 2. gang i 1686 med Knud Krag, enkemann etter Cath. Magd. Scheel: se Scheel (utdypende artikkel)] kom til Odense. Til sit 13de år havde han haft private præceptorer og havde derefter gået i Flensborg skole i fire år. Han kom til ‘den flensborgske sekretær og kejserlige notarius publicus’ Hartvig Lohmann i Flensborg, siden i hertug Ulriks tjeneste, og i 1624 tiltrådte han hos Holger Rosenkrantz som forvalter af dennes gods, og han rejste for ham til Hamborg, Amsterdam og Kiel. Siden 1618 havde Holger Rosenkrantz haft Odensegaard i forlening, og i 1626 gjorde han Thomas Brodersen til lensskriver, en stilling, som han beklædte til 1635, skønt Rosenkrantz afstod lenet allerede i 1628.»
  • Larsen, Svend: «Studier over det fynske Rådsaristokrati i det 17de Århundrede II • Bilag og registre» (1965). S. 150: «Thomas Brodersen blev født 1600, 15/7 på gården Risbrich (eller Riisbrig) i Nr. Haksted sogn ved Flensborg og døde 1665, 15/11, begr. 24/11 i St. Knuds kirke. Iflg. Laur. Christensen Weyles ligprædiken (trykt 1666) blev han opdraget hjemme til sit 13de år, men blev ved St. Mikkelsdag 1613 sat i skole i Flensborg med to af sine brødre; hans rektor var den senere sgpr. til Mariæ kirke i Flensborg, mag. Johannes Moth; af helbredsgrunde fortsatte han ikke studierne, men kom i huset hos ‘den flensburgske sekretær og kejserlige notarii publicus’ Hartvig Loumand eller Lohmann, der siden blev bysekretær i Flensborg, men måtte tage sin afsked 1622 på grund av sin tilslutning til Weigelianismen…I 1621 tog Thomas Brodersen til Wobenbüll ved Husum og derfra til Svavsted i hertug Ulrik d. ældres kancelli, hvor han opholdt sig i to år, og 1624, 5/2 kom han i tjeneste hos Holger Rosenkrantz d. lærde, og ligpredikenen oplyser, at han opvartede ham som håndskriver et årstid med sådan troskab, at den gode sl. herre 1625 ‘betroede hannem begge sine sæde-gaarde her i landet Rafnholt og Løffvitzmoese [Løgismose] at forvalte’. Han blev af sin husbond sendt til Hamborg og Amsterdam og 1626 til Kieler Omslag. 1626 blev han skriver på Odensegaard fra Philippi Jacobi dag, og da Holger Rosenkrantz fratrådte Odensegaards len, tilsagte Thomas Brodersen efterfølgeren Henning Valkendorf til Glorup 1628, 11/3 sin tjeneste for skriver og ridefoged, en stilling han forvaltede i 7 år.» S. 151: «I december 1631, få måneder efter brgm. Otte Knudsen Seeblads død lod Thomas Brodersen i Herrens navn sin husbond, Henning Valkendorf, ‘og hans velb. gode moder, sal. fru Kirsten Hardenberg’ [Henning W. ble i 1618 viet til sin første hustru Karen Brahe, dtr. av Axel Ottesen B. og Kirstine Eriksdatter Hardenberg; Karen Brahes eldste sønn var Axel Walkendorff til Tiselholt] (ligprædiken) bede om Birgitte Ottesdatter, hvilken hans begæring efter Guds flittige påkaldelse blev ham af Abigael Hasebart tilsagt 1632, 23/2. Trolovelsen fandt sted 1633, 24/11 og bryllupet blev holdt på Odense rådhus 1634, 7/12. – Han bevarede økonomisk forbindelse med Holger Rosenkrantz (Sophie Brahes Regnskabsbog 1627-49, ved Henning Paulsen, 1955, reg.) og nævnes hyppigt i lensregnskaber.»
  • Lenthe, Gebhard von [Lenthe] og Hans Mahrenholtz: «Stammtafeln der Familie von Münchhausen • Teil II: Textband zu den Tafeln I—LI, I.—XX. Generation» (1976), s. 147, 177f og 207. Fordi det på nettet finnes divergerende opplysninger om Heinrich Burchard v. Münchhausen, som falt 1706 i Brabant, kan det her tilføyes, at hans bror Johann Eberhard v. Münchhausen til Langwedel (des. 1661/jan. 1662-Daverden 1729), kgl. dansk major til hest, som 5. nov. fikk adelsfornyelse av keiser Joseph I, ble gift i Daverden i 1702 med Margarethe v. Clüver (1661-1748), dtr. av Ernst Christian v. C. til Holzbaden og Langwedel og Lucia v. Münchhausen (+ 1688), som var en søster eller halvsøster av Heinrich Burchards far av samme navn! Denne Heinrich Burchard, som først var i dansk, så i svensk tjeneste, hadde også en bror, Heinrich Jürgen (Georg) v. Münchhausen (ca. 1624-72 Bergedorf), som var kgl. svensk ltn., så kapt.ltn. „unter General Arendes Regt.“ til hest, før han i 1653 ble rådsherre i Bergedorf og 1664 borgermester sst. Av sin ovennevnte – i stamtavlen – onkel, Dietrich, arvet han «Hamburger Herberge». Og ca. 1650, uvisst hvor, men ikke i Hamburg, ble han gift med Anna Anckelmann (født ca. 1620/21 ant. i Leipzig og begr. 29. des. 1672), dtr. av Caspar A. (ca. 1583 Hamburg-1. jan. 1633 Leipzig) (mor: Katharina Moller [M. vom Hirsch] [1564-96], dtr. av Johann M. og Anna Oldehorst), handelsmann i Leipzig, og 1. hustru Marie Magdalene Heintz (+ 1621). (Faren Caspar Anckelmann [1548 Hamburg-1615 sst.] var gift 3 ganger, nemlig også med Alheit von Bergen – og med Margarethe ESICH (1578-1640) av en velkjent og svært gammel slekt i Hamburg og Bremen, som gjennom ekteskap i slekten SCHNELL skulle få stor betydning for norsk historie på 1600-tallet, ikke minst i Christiania: jfr. fx. artikkelen om ætlingen Karen Toller.To søstre av Margarethe Esich, Anna Esig, som var forlovet med Gert v. Mehrfeldt og senere ble gift med Bernhard Münden, og NN Esich (Esig), som ble gift med borgermester i Flensborg Carsten Beyer den eldre [~ 2° 1601 Lucia Sylms/Selmer] omtales i kommentarer under Litteratur til artikkelen Burenius (utdypende artikkel) , nemlig i forbindelse med moren til Ulrik Frederik Gyldenløve, Margrethe Pape – av slekten PAPKE fra Rostock?)
  • Olesen, Elith: «3 Brødre Scheel og deres nærmeste efterslægt. Første del», i: Personalhistorisk Tidsskrift 16-VI-1978, s. 19-80. S. 35 note 34: «LAO Fyenbo Landstings Skøde- og Panteprot. meddeler, at ‘ærlig og mandhaftig Hans Scheel, Kgl. Majestæts Capitain’ 1664 13/3 får skøde på 2 gårde i Røjle. Sælger var Peder Haarboe Pedersen og hustru Anne Pedersdatter Bille til Overgaard i Jylland. Iflg. Matr. 1664 var gårdene sat til hhv. 1 1/2 og 3 tdr. hartkorn, og Hindsgavl amts prinsessestyr-regnskab 1664-66 (RA Amtsregnskaber) oplyser, at H. S. skulle betale 3 rdl. pr. termin af sit gods; nogen stor godsbesidder var han således ikke blevet.»
  • Hopp opp http://www.danskeherregaarde.dk/manorholder/h/hoejris/ejerhistorie.aspx
  • Hopp opp https://no.m.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Hemmingstedt#Slaget
  • Hopp opp https://da.m.wikipedia.org/wiki/Rantzau_(adelsslægt)
  • Hopp opp H. REIMERS: http://www.bergendorff.nu/gittesaner/aqwn11.htm
  • Hopp opp https://no.m.wikipedia.org/wiki/Reventlow
  • Hopp opp https://da.m.wikipedia.org/wiki/Frederik_Carl_af_Slesvig-Holsten-Sønderborg-Pløn
  • Hopp opp https://tidsskrift.dk/personalhistorisk_tidsskrift/article/download/78433/113557

 

 

🔷 SCHEEL (Scheele): 🔷

SCHEEL også skrevet Scheele, er en norsk-dansk slekt med tyske røtter. Første kjente mann er oberst Heinrich Scheel (+ 1634). I 1913 ga Sächsisches Heroldsamt slekten rett til å føre våpnet til den hamburgske patrisierfamilie Schele: En kronet blå slange – som på midten bukter seg om seg selv og danner en sirkel – på en sølvbjelke, samt tre sølvliljer (2:1, altså 2 over sølvbjelken i 1. felt – og én sølvlilje under denne bjelke i 2. felt) på rødt skjold. Slekten fører dermed to våpen, da nesten alle medlemmene fører det samme ørn- og liljevåpen, som ble ført av H.H. Scheels farbror, Hans «Schel» (1650: «Scheelle») da denne signerte et brev til kongen datert «Ex Valdemar Slott den 8 9bris 1657» påtrykt hans signet med våpnet: Loddrett delt av gull, hvori en halv, kronet sort ørn, og blått, hvori en halv sølvlilje, begge faste på delingen. På hjelmen en krone og en naturlig farvet jernkledt arm med sabel mellom to sorte ørnevinger. Agnatiske etterkommere etter den i 1738 avdøde generalløytnant H.H. Scheel (som selv førte det hamburgske Schele-våpen med blå slange) regnes siden 1890 som fortsatt tilhørende den danske adel på grunnlag av en til kongen innsendt søknad om naturalisasjonsbevilling av samme år.

  • Heinrich Scheel (d. 1634), oberst på østerriksk side under Tilly i 30-årskrigen, slo seg ned i Schwabstedt[1] (Svavsted) i Sønder Gøs herred[2], omkring Husum i Nordfrisland, Slesvig-Holsten, på slutten av 1620-tallet og ble gift med Magdalene REIMERS, kanskje en søster av grevelig rantzausk forvalter av Lindewitt, Hoxbro (Höxbroe) og Klixbüll, Heinrich Reimers (1600-57)[3] (mor: Wiebke [Wibeke] Pflueg), som var gift med Anna Hannemann: Se under Sophie Amalie Hausmann i treliste Hausmann (utdypende artikkel). Se også under Rosenkrantz (utdypende artikkel): Anne Rosenkrantz til Søholms datter, Christine (Kirsten) Franzdatter RANTZAU av Rantzau og SCHÖNWEIDE (1593-), var en brordatter av nedennevnte Gert og gift med FALK LYKKE, 1625 (skjønt bestalling først av 1627?) oberst over det skånske Regiment, SOM OMKRING 1627, nemlig under det keiserlige innfall (während «des kaiserlichen einfälles» – og altså før Reimers giftet seg i Kiel i 1631 med Anna Hannemann) hadde Gert Rantzau til Breitenburgs kammertjener og sekretær, Heinrich REIMERS, i sin tjeneste som mønstringsskriver og kornett. NB: Falks søster, ANNE LYKKE (gift med Fr. Qvitzov til Sandager), var 1629-31 hoffmesterinne for Christian IVs døtre med fru KIRSTEN MUNK. Og Gerts søster, Magdalena Rantzau, var i 1573 blitt gift med Claus v. Ahlefeldt til Gelting, hvis sønnesønn av samme navn, Claus v. A. til G. (1614-74), i 1648 ble gift med VIBEKE KRUSES datter Elisabeth Sophie Gyldenløve (1633-54). – Jfr. også Lasson-genealogi (ikke den nåværende artikkel, men den eldre artikkel, som ble for lang eller uten relasjon til norsk historie, og som finnes under «Vis historikk», dvs. revisjonshistorikk for «Lasson», nemlig versjonen av 5. nov. 2018 kl. 07:13 ved Axel Scheel [eller enklere: overse helt denne lenke og se heller LASSON-versjonen hér øverst på nærværende nettside]): Rasmus Jensen Lassen (1678 Århus-1725 Aal prestegård) ble gift 2. gang med Anne Jendatter Gude, dtr. av Jens Christensen HEIN og Dorothea Catharine GUDE, dtr. av Michael Gude og Anna REIMERS (Reimarin), dtr. av Heinrich R. og Anna Hannemann.
    • Hans Scheel (1631–1691), overjegermester Vincentz Joachim v. HAHNS jegermester på Fyn. Gift den 1. juli 1650 i Køge med Else HARTMANN (uvisst om hun er forbundet med den senere norske slekt Hartmann) (og da skrives hans navn i kirkeboka «Scheelle»). Stamforeldre til en dansk gren gjennom sønnen Henning Scheel til TISELHOLT 1719-40, hvis enke født Trochmann ved sitt nye ekteskap med Daniel KELLINGHUSEN bragte Tiselholt til ham. Dennes helbror, krydderihandler i Kbh. Peter Kellinghusen, ble gift i 1723 med Anna Catharine HARTMANN (ca. 1707-71), dtr. av stallmester Hans H. og Margrethe Helene Brandt. Montro denne stallmester Hans Hartmann var en slektning av Else Hartmann? Et annet spørsmål om slekt som reiser seg i forbindelse med Daniel Kellinghusen, er om den Hans Mortensen Wesling, en tidligere eier av den gård i Kbh. (se artikkelen om Wesling!), som Kellinghusen solgte i 1684 til Jens Toller Rosenheim, var en slektning av urtegårdsmannen på Koldinghus, Joachim Scheels hustru, Margrethe Cathrine Folckersahm? Dennes mor, Catharina Langemach (se nedenfor), var nemlig en datter av Johann L. og Anna WESSLING, hvis mor, Kunigunde von ERFFA, var en datter av Hans HARTMANN v. Erffa (gift 2. gang med Martha [v.] Bock und Polack [+ etter 1610], dtr. av Abraham B. u. P. og Elisabeth PFLUG ZU KNAUTHEIM) og 1. hustru Anne v. der ASSEBURG (mor: Clara v. CRAMM, en datter av Asche v. C., som døde i 1528, leiesoldatfører [«Söldnerführer»] fra reformasjonstiden og venn av Martin Luther: se tysk Wikipedia-artikkel[4]). Og merkelig nok er det på Else Hartmanns tid en ikke altfor fjern slektning av Kunigunde v. Erffa som tar opphold i Danmark, nemlig Hans Hartmann v. Erffa (8. sept. 1648-1702 Odense, begr. i Slesvig), og han kaller seg ofte bare for Hans Hartmann! (De opprinnelige edelherrene von Erffa lever i beste velgående idag, og stadig knytter de fleste av de mannlige medlemmene navnet Hartmann til sitt eget navn på forskjellig vis.) Han ble i 1699 gift med Anna Margrethe freiin (baronesse) Kielman(n) v. Kielman(n)segg (1667-1705) til Vandlinggård, som i 1705 ble kjøpt av STORKANSLER CONRAD REVENTLOW. Baronessen hadde 1. gang vært gift med generalmajor Hartvig Asche von Schack (+ 1692 i Flandern) og 2. gang med Ludwig von Boyneburg gen. Hohenstein (+ 1698). Hun var en datter av Hans Heinrich 1679 riksfriherre KIELMAN von KIELMANNSEGG til BRAMSTEDTetc. (1636-1686), hvis mor var Marg. von HATTEN (1616-56), en datter av nedennevnte landkansler Hinrich v. Hatten (~ 3° i 1630 med Cath. GUDE) og 2. hustru (~ 1615) Margarethe WAMER (1598-1629), en dtr. av Johann W. (Verden 1550-1604 Meldorf), landskriver i Søndre Dithmarsken, som i 1585 var STATHOLDER HEINRICH RANTZAUS sekretær, og Margaretha Steinhaus (ca. 1565-). Denne v. Kielmansegg til Bramstedt hadde 2. gang blitt gift i 1675 med Dorothea Rantzau født REVENTLOW, en søster av storkansleren. Og hans 1. hustru, Mette v. der WISCH (1645-74), hadde han blitt gift med i 1663. Og dennes søster, Anna v. der Wisch, ble i ekteskap med Wolf BUCHWALD(T) til GUDUMLUND mor til Frederik v. B. til Gudumlund, som i 1707 ble gift med Anne ROSENLUND til Dybwad. Dette ektepar var besteforeldre til Fr. v. Buchwaldt til Gudumlund, som ble gift med Margrethe Dorothea RÓMELING, hvis mor var Edele Dorothea Scheel: se nedenfor! – Interessant i denne sammenheng er det også, at bare ca. 11 år etter baronessens kjøp av Vandlinggård – og død samme år – i 1705, ble gården kjøpt av Christian Ernst Froböse i 1716. Han hadde på 1680-tallet vært hertugelig kommandant og landfogd på Helgoland, og etter et opphold på Nübbell i 1699, ble han 1701-7 forpakter av Friedrichshof og Helved og 1707-13 av Nordborg ladegård og Augustenhof, og i 1731 døde hans hustru Lucia Maria Thur på Vandlinggård. Hun var en datter av hoffråd Anthon Günther Thu(e)r og (~ 1663 i Sønderborg) Magdalena Sibylla BALTZER, en datter av ridefogd på Tåsinge, JOACHIM ERNST BALTZARN (som sammen med Hans Scheel i 1657 signerte et freds- og leidebrev til kongen, Frederik III, for den danske adelsmann Jens HVASS) og Maria Jørgensen: Se Løwencron (Piper) om dette nest første skriftlige dokument (etter vielsesnotatet av 1650 fra Køge) om den tyske slekt Scheel i Danmark, og for mere om Maria Jørgensen, hvis brordatter Felicitas Jensen ble gift i Sønderborg med Vilhelm PIPER! NB: Anna Margrethe friherreinne Kielman v. Kielmansegg til Vandlinggård hadde i sitt første ekteskap sønnen Hartvig Asche v. Schack (ca. 1685-1734 Kbh.), som i 1719 ble gift i Christiansborg slottskirke i Kbh. med Ulrike Magdalene v. Ahlefeldt (1693-1764 Itzehoe), hvis søster Catharine Christine v. Ahlefeldt (1687-1726 Glücksburg) etter et første ekteskap i Sachsen i 1713 med NN greve Johnstone (+ 1715), som var oberst i polsk tjeneste, så generalmajor, ble hoffmesterinne hos kronprinsesse Sophie Magdalene i 1722 og samme år ble gift med Philipp Ernst hertug av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg (1673-1729), hvis mor, Agnes Hedwig hertuginne av Schleswig-Holstein-Sonderburg-PLÖN (1640-98), var faster til Christian Carl hertug av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Plön (1674-1706), som i 1702 ble gift med Dorothea Christine von AICHELBERG (1674-1762): se her langt nedenfor (hvor deres svigersønn Conrad Detlev greve Reventlow omtales [og dennes søster, som ble gift med D.C. Aichelbergs sønn!), men særlig Rosenkrantz (utdypende artikkel) avslutningsvis (v. Aichelberg og v. Schele-Schelenburg – og de Reventlows etc.).
      • Anna Margrethe Scheel (1651-) (1668 ble hennes navn – i Kolding – skrevet Schelle), døpt i Odense St. Hans kirke den 29. august 1651, hvor borgermesteren i Odense sto fadder for dette førstefødte – felles – barnet til Hans Scheel og Else Hartmann, nemlig Thomas Brodersen (Risbrich) (1600-65), hvis tilknytning til hertug Ulrik, Holger Rosenkrantz den lærde og Henning Walkendorff til Glorup, lensmann på Odensegård etter Rosenkrantz: se nedenfor under «Litteratur», sitater fra Larsen:1965, både bd. I og II. Særlig kan bemerkes fra bind II, s. 150 (hér er setningens første del gjengitt med blokkbokstaver): «I 1621 TOG THOMAS BRODERSEN TIL WOBENBÜLL [like vest for Hattstedt nordvest for Husum] VED HUSUM OG DERFRA TIL SVAVSTED I HERTUG ULRIK D. ÆLDRES KANCELLI, HVOR HAN OPHOLDT SIG I TO ÅR, og 1624, 5/2 kom han i tjeneste hos Holger Rosenkrantz d. lærde, …». – Ca. 1672 (?) ble Anna Margrethe Scheel gift med Tønnes Hansen (ca. 1638 Assens-), konsumsjonsforvalter for Odensegård amt, en sønn av Hans Andersen (+ 1660), byfogd i ASSENS fra 1651 til sin død. Den 9. august 1668 i Kolding sto «Anna Margrett Schelle» fadder til sin nyfødte fetter Hans Heinrich Scheel. Hun var altså selv en datter av Hans, og hun ble gift med en mann fra Assens. Dér var nemlig rådmann (1614) og vinprøver (1615) HANS SCHELLE (+ før 27. sept. 1633) blitt borgermester i 1625! Dennes bror var overkjøpmann (1627-29) i Assens og proviantmester under krigen (Odensegd. lensrgsk. 1628-29), Lucas Schelle, som i Assens byskr. pantebok nevnes som levende ennå 21. des. 1652. Hans Schelles hustru var Anne Pedersdatter Prieg (+ 1645), som i 1637 ble krevet for gjeld av en lübecker (! hun nevnes sammen med sine «tre børn i en sak om gæld efter håndskrift af 1617»), og som i 1636 ble gift 2. gang med Gregers Pedersen Elysin (1607-68), sogneprest til Flemløse, i dennes første av 3 ekteskaper. Han var en sønn av Peder Conradi[5],  hoffprest på Sønderborg slott[6] (jfr. genealogi i artikkelen Løwencron (Piper)!), og han ble gift 2. gang med Karen Jensdatter BANG (1626-58), hvis halvbror, dr. theol., professor og dr. med. Thomas Bang (1600 Flemløse, Odense-61 Kbh.), i 1636 ble gift med Else BARTSKÆR (1614-75), dtr. av Diderich Johansen Bartskær (ca. 1585 Kbh.-1642), rådmann og handelsmann i Kbh., og Magdalene (Helene) Helmersdatter Rhode (ca. 1588-1662 Kbh.), og hvis helsøster Marg. Bang (1616-69) ble gift den 15. feb. 1637 med Erik Frederik Johannessen Monrad (1607-50), biskop i Ribe, hvis svigerdatter Mette Sophie KRABBE (se Krabbe (slekter) av Østergård) var en datter av Niels K. og Mette Holgersdatter ROSENKRANTZ: se Rosenkrantz (utdypende artikkel)! (Kilder: Wiberg, nr. 267[7], og Larsen:1965, bind II, 290f.) Montro det her kan være snakk om to familer Scheel(e) og Schelle – av samme slekt Schele? Johan Monrad (ca. 1638-1709) stiftet bekjentskapet med sin senere frue i huset til Otte KRAG, som var gift med Anne Rosenkrantz, en søster av Mette ROSENKRANTZ til NAKKEBØLLE (som ridefogd på Taasinge Jochum Ernst BALTZARN forpaktet: se Løwencron (Piper)), som altså var Monrads svigermor. Søstrene Rosenkrantz var døtre av Holger «Den Rige» Rosenkranz og 1. hustru Lene Mogensdatter Gyldenstierne (1588-1639), hvis søster Anne Gyldenstierne (begr. 16. des. 1657 i Kbh.) ble gift i 1601 med Ulrik Andersen SANDBERG (1552-1636)[8], sannsynligvis farfar til Giord Andersen (1651–1720)! Se Krag på Jylland (slekt) om Otte Krag, men bemerk også samme sted under «Litteratur», kommentaren til Freytag:1978, at Arent v. der Kuhlas gravtale ble holdt av nettopp ovennevnte Diderich Bartskær og Magdalene Rhodes sønn, Johan (Hans) Diderichsen Bartskær, biskop over Viborg stift i 1659, men hoffpredikant da han holdt gravtalen i Helsingør den 21. april 1658. Magdalenes bror, dr.med. Johan(nes) Rhode (Rhodius) (1587 Kbh.-1659 Padua), var i likhet med Johannes Wesling (Wesseling, Veslingius) (1598 Minden-1649 Padua) professor i Padua: se Hans Mortensen Wesling, kapitlet «Våpenskjold»; se også Irgens (utdypende artikkel), hvor det fremgår, at dir. ved Røros kopperverk, Johannes Irgens (1607 Itzehoe-1659 Røros), ble dr. philos. et med. i Padua den 2. april 1635 under sin mentor «den meget berømte og fremragende mand, doktor i filosofi og medicin, ridder, hr. Johannes Weslingius Mindanus, første ordinære professor og hans promotor i filosofi og medicin» (Ludv. Kr. Langberg: «Oplysninger om slegten Irgens fra Røros» [Oslo 1927], s. 171, oversettelse ved forfatteren av Johannes Irgens’ doktordiplom.) Legen Johan Rhode ankom Padova i 1622 og ble der til sin død i 59. Hans søsterdatter Else Bartskær ble altså gift Bang i 1636, men allerede ca. 1627 i Kbh. hadde en annen søsterdatter, Elses søster Maren Di(d)riksdatter Bartskær (1610-44), blitt gift ca. 1627 med Peter Grüner d.e. (1584 [ikke «ca. 1590»] Tyskland-1650), 1628 MYNTMESTER I KØBENHAVN og 1642 det samme i Christiania (~ 164X med Kirsten Hammer)[9]. NB 1: Thomas Jensen Bangs datter med Else Bartskær, Kristine Bang (+ i sept. 1699 i Kbh.), ble i 1661 gift med Hans Rosing (1625–1699), senere biskop over Akershus stift og enkemann etter bispedatteren av Ribe, Gertrud Hansdatter Borchardsen (1636 Ribe-60 Kalundborg), som var mor til Thomas Rosing, sogneprest til Ullensaker, som ble gift med Marg. Sophie HAUSMANN: se Hausmann (utdypende artikkel). NB 2: Didrik Johansen Bartskær (Bartskier) og Magdalene (Helene) Helmersdatter Rhode hadde også flere barn, bl.a. Anne Bartskær (+ 1686) (~ 1° i 1643 med Laurids Mikkelsen Riber el. Tunge [1597-1656], rådmann i Kbh.), som 2. gang ble gift i 1657 med Simon Paulli d.y. (1603 Rostock-80 Kbh.), tysk lege, anatom (!) og botaniker i tjeneste hos kongene Christian IV og Frederik III, sønn av Heinrich Paulli, som var blitt kalt til Nykøbing Falster som livlege for enkedronning Sophie, og Catharina PAPCK: se Burenius (utdypende artikkel)! (Simon Paulli d.y. hadde i et første ekteskap inngått i 1635 med Elisabeth Fabricius [1618 Rostock-1656 i København], datter av professor Jacob F. og Margaretha MYLIUS el. MØLLER, blitt far til 14 barn, bl.a. kgl. dansk historiograf i 1668, Jacob Henrich Paulli [1637 Rostock-1704], 1698 justisråd og adlet med navnet von ROSENSCHILDT-Paulyn. Dennes éneste barn med hustru [1682] Elisabeth Appolonia Rheder [mor: Margaretha Dorn], Anna Johanne Paulli [Hamburg 1683-1751], ble i samme år, 1698, gift med Jacob Johann v. WASMER [1671-1747], visekansler og konferanseråd, sønn av visekansler, etatsråd Conrad v. Wasmer [1627-1705] og Margaretha Bruhn [1651-76].) NB 3: Viborgbispens datter Johanne Bartsker (Bartskær) (1642 Herlufsholm-1723) bragte sin fars navn videre gjennom sin sønn av 1. ekteskap med sogneprest til Sæby-Hallenslev, Clemen Christian Clementin[10], Hans (Johan) Clemensen BARTSKÆR (ca. 1668-1744), prost i Slagelse og prest til St. Peder sst.[11], som tok sin mors navn. Han ble i 1696 gift med Anna Sophie Frederiksdatter EISENBERG, hvis 3 ektemenn samt svogeren Morten WESLING (1658-), advokat og gårdeier i København i 1728, omtales i artikkelen om Hans Mortensen Wesling. Og endelig NB 4: En bror av ovennevnte Kristine Rosing født Bang var presten Hans Thomsen Bang (1657-95), hvis hustru Trone (Thrune) Nielsdatter Banner var faster til Mette SØRENSDATTER MATHIESEN (1694-1770) (~ 1° garver og stadsmajor Peder DORN; ~ 3° admiral Ulrik Kaas (1677–1746), hvis sønnedatter Johanne Henriette Valentine Kaas ble gift i 1795 med lensgreve Christian Conrad Sophus DANNESKIOLD-SAMSØE), som i sitt 2. ekteskap med major Georg Emanuel EBERLIN von FERIDEN ble svigermor til mønstringsskriver, senere virkelig krigsråd og justisråd, Johan CONRADT (1704-68), enkemann etter (~ 1745) Hedevig Elisabeth WINEKEN (1712 Bergen-52 Kbh.), dtr. av mønstringsskriver ved sjøinnrulleringen i Bergen, STEN WINEKEN (og Martha KÖNIG), en svært sannsynlig sønn av Nicolaus Winecke (+ 1693), 1673 eksaminert hos oldermannen for kirurgien, og dennes hustru Helvig Stensdatter! Og Nicolaus var en bror av myntmester CHRISTIAN WINECKEN (1640-1700), som i 1676 ble gift med Anna Maria Jürgens (1657 Hamburg-1729 Helsingør), datter av Johan Jürgens, «fornem Borger» i Kbh.: se Irgens (utdypende artikkel) og Løwencron (Piper).
      • Henning Scheel (1654-1717) 1690 til Tiselholt, som han kjøpte av Jørgen Henning WALKENDORFF til Klingstrup. Gift 1° ca. 1685 med Dorthea Andersdatter Boller (ca. 1650–90) (~ 1° tidligst 1673 med Jacob Eriksen AHRENSBACH [1627-70/75], sogneprest til Asperup 1654, enkemann etter [~ 1656] Ingeborg Madsdatter HVID, hvis sønn (som tok sin mors navn), Mads Jacobsen Hvid [1657-1706], sogneprest til St. Hans kirke i Odense, ble gift 1° Sophie Lauridsdatter RISBRICH[+ 1681]; ~ 2° Anne Jensdatter ROSENBERG [1661-1706], datter av Jens Madtzen Rosenberg [ca. 1618 Kbh.-82 Odense], slottsskriver, borgermester i Odense, og Pernille Ottesdatter LANGEMACH [1623 Odense-81], hvis farbror, Johann Langemach [1592–1645 Kiel], var gift med Anna WESSLING [1602 Leipzig-44 Kiel], dtr. av dr. jur. og professor i Leipzig samt kurfyrstelig saksisk råd, Balthasar Casper Wessling [+ 1606 Leipzig] og Kunigunde v. Erffa, dtr. av Hans HARTMANN von Erffa [28. okt. 1551 Rodach-1610 Celle] og 1. hustru Anna v. der ASSEBURG [ca. 1553-91]). Johann Langemach og Anna Wessling hadde to døtre: 1) Anna Langemach (Langemack) (+ 1671), som ble gift i 1646 med archidiakon til St. Nic. kirke i Kiel 1669 og sogneprest (hovedprest) sst. 1677-79, Mathias BURCHARDI (1619 Kiel-79 sst.), hvis datter Ursula Burchardi (1651-96) ~ 1672 Gabriel Henningsen WEDDERKOP (1644-96), magister og sogneprest til St. Nicolai kirke i Kiel, enkemann etter Ida Langemaack (+ 1670); og 2) Catharina Langemach ~ Hans FOLCKERSAHM, hvis datter Margrethe Cathrine (Catrine) Folckersahm ~ Joachim Scheel: se nedenfor. 2. GANG BLE HENNING SCHEEL ~ 1701 ANNA KIRSTINE TROCHMANN (1684-1756), som ble gift 2. gang i 1719 med Daniel KELLINGHUSEN (+ 1750) (mor: Sophie Amalie Söbötker [Søbøtker], dtr. av kgl. hoffskredder og kammertjener, senere dir. for Salthandelskompaniet etc., Andreas S. (1618-89), og Anna POGGENBERG), som dermed overtok Tiselholt: se Hans Mortensen Wesling! Av II: 11 barn, hvorav 3 døde små og en sønn døde ugift, og de øvrige barnas ektefeller var: Margrete Maria KJÆRUMGAARD; Christopher Notlev og Paul Zacharias Rafn; Hans BACHMANN (se Løwencron (Piper)!); Froe Catharina Staal; Erik VIND Storgaard (hvis families genealogi vil bli behandlet i en kommende artikkel om prestefamilien SPEND); og:
        • Anna Beata Scheel (1705-35) ~ 1° i Oure i 1725 med amtsforvalter Jacob Dinesen GULDBERG (1684-1728); ~ 2° i 1730 med Hans Sørensen LEMMING (1707-88), 1737 sogneprest i Ude- og Oppe-Sundby ved Frederikssund (~ 1742 Anna Eleonora Schaarup [1701-82 Kbh.], hvis mor var Anna Sabinæ RIISBRICHT eller Carstensen [~ 2° Jens Pedersen Zeuthen], dtr. av Peder C. og Sophie Riisbrich [1650 Stepping—81], dtr. av Laurids Brodersen Risbrich og Anne Caspergaard), sønn av kgl. transportforvalter i Nyborg, Søren Poulsen Lemming og Regina HENSKY og altså en bror av Ch. og Maren Lemming her straks (etter omtalen av Jørgen). (Sønnen Jacob Severin Lemming ble gift med Charlotte Christiane Bierager, hvis datter Anne Margrethe Lemming ble gift med hørkremmer Christian Stæhr, hvis sønn Hans Jørgen Henning Stæhr ble gift i 1812 med Emile Julie Theresia Quist, hvis datter Wilhelmine Marie Stæhr ble mor til dikteren HOLGER DRACHMANN [1846-1908], hvis 3. hustru [1903] var Sophie [Soffi] Elisabeth Drewsen født Lasson [1873-1917].)
        • Jørgen Scheel (1713-93), byfogd etc. i Stubbekøbing, Falster. Gift i 1755 med Froe Catharina STAAL (1735-1809), dtr. av kjøpmann i Stubbekøbing Lars Hansen Staal (1705 Nykøbing F.-70 Stubbekøbing) og Anna FLINDT (1711 Stubbekøbing-71 sst.), hvis fetter, kansellisekretær i Danske kancelli (!) 1742 og vise-landsdommer i Lolland-Falster 1746, senere justisråd Henrich FLINDT (1718 Nysted-90 på Nielstrup), ble adlet de Flindt i 1768 og samme år ble svigerfar til konferanseråd Otto Christopher von Munthe af Morgenstierne (1735-1809), hvis sønnedatter Christine Ottilia Pauline v. M. af M. ble gift i 1836 med senere (1855) høyesterettsjustitiarius Peder Carl Lasson. Både Henrich og Anna Flindt var barnebarn av Henrich Flindt (ROSTOCK-1689 Nykøbing F.), som 11. jan. 1678 tok borgerskap i Nyk. F. som kjøpmann og skipper, og Anna Hansdatter BERGESHAGEN (ca. 1649-1729 Nykøbing F.) i dennes 2. av 4 ekteskap ca. 1676 . Hennes 1. mann var Hans Smidt (+ 1676 Nyk.F.); 3. gang ble hun gift med kjøpmann i Nyk. F., Abraham Olsen FROM (+ mellom 11. juni 1692 og 11. juni 1693 i Nykøbing F.), hvis datter, Bodil Cathrine From (+ 1760), ble gift 1. gang i 1707 med Bertel WICHMANN, arvet Engestofte etter ham og bragte denne herregård med inn i sitt 2. ekteskap med sekretær i DANSKE KANCELLI, h.r.ass. og konferanseråd Rasmus RASMUSSEN (o. 1690-1753), hvis mor var Sophie Amalie TUXEN og hvis farbror var KANCELLIFORVALTER 1707 (etter sin far igjen!), Hans RASMUSSEN (~ Magdalene SCHEEL): se nedenfor. 4. gang ble Anna Bergeshagen gift ca. 1694 med Lars Poulsen Vendelboe (+ 1719 Nyk. F.), kjøpmann og rådmann i Nykøbing F., Povl LØVENØRNS farbror. Dessuten hadde både Henrich og Anna Flindt en kusine, Anne Flindt (1703-63 Århus), som i 1724 ble gift med Christian PONTOPPIDAN (1696 Aarhus-1765 sst.), sønn av stiftsprost i Aarhus Ludvig P. og Else Sophie SPEND: se den kommende artikkel om prestefamilien Spend.
        • Cathrine Magdalene Scheel (1715-90) ~ 1745 Christian LEMMING (1717-), fergemester på Falster (mor: Regina HENSKY, datter av polsk offiser Hans H. [Henschen] og Karen Rasmusdatter LERCHE, søster av kgl. postforvalter i Kbh., Jacob L.: se Giord Andersen (1651–1720)!), hvis søster Maren Lemming (ca. 1705-89) ~ Johann Christian Friedrich von STÖCKEN (1701-64), oberstløytnant, kommandant i Fladstrand, sønn av Friedrich Gerhard v. S. (1660-), landfogd i den oldenborgske marsk, 1714 regjeringsråd ved regjeringen i Oldenborg, levde 1725, og Margrethe von LENTE (1676-), dtr. av Fr. v. Lenthe til Sarlhausen (1639-1677 Glückstadt, Steinburg), dansk regjeringsråd i Glückstadt (sønn av Frederik IIIs tyske kansler Theodor v. L.ent(h)e og Magd. SCHÖNBACH) og (~ 1665) Anna Christina von HATTEN (1637-85), dtr. av ovennevnte landkansler (1632) for begge hertugdømmene, den i 1635 av keiseren adlete HINRICH von HATTEN (o. 1580-1655), og 3. hustru Cathrine GUDE (+ 1661), enke etter Hinr. Haveknecht Schwabe og riksfriherre Kielman v. Kielmanseggs svigermor (!) samt datter av CLAUS GUDE, rådmann i Rendsburg, og Anna Sibbern. Men sistnevnte ektepar var også foreldre til Abel Gude (1607 Rendsburg-1664 sst.), som den 11. januar 1626 ble gift med Heinrich (von) Stöcken (+ 1643 Rendsburg), som først var håndskriver hos GERT RANTZAU og forvalter på dennes godser i Fyn, og som avla borgered i Rendsburg i 1626, før han ble tolloppkrever og rådmann sst. Hans sønn Heinrich von Stöcken (1631-81) ble oppdratt av sin slektning (!) landkansler Hinrich v. Hatten og fikk våpenbrev i 1681 i Kolding, samme år han døde og bare få år etter datteren Abigael Maries ekteskap i 1678 med OVERRENTEMESTER Peder v. BRANDT; og hans yngre sønn, Christian v. Stöcken (1633-84), ble i 1666 hoffprest og superintendent i Eutin, 1674 dr. theol. i Kiel og 1677 prost i Rendsburg, før han i 1678 ble generalsuperintendent i Slesvig og Holsten. Han ble 1. gang gift i 1657 med Margrethe Grave (1621-82) (~ 1653 Bernhard Lösebeck [+ 1655], prest i Trittau) og 2. gang i 1684 i Rendsburg med Ida WALTER, dtr. av general Hans W. og Dorothea HECKLAUER. Fr. Gerhard v. Stöcken, Maren Lemmings svigerfar, var av 1. ekteskap, og altså slik en tremenning av sin hustru født v. Lente. Men bemerk også, at general Walters eldste barn, datteren Marie Elisabeth Walter (o. 1648 Tønningen-), ble gift ca. 1670 i Tønningen med Johann VOGT, kommandant i Krempe, hvis dtr. Anna Marg. «v. Voogten» ble gift med general Patroclus v. RÖMELING, Edele Dorothea de Scheels svigerfar: se nedenfor (og nevnt her ovenfor også). NB: Fr. v. Lentes bror, Johan Hugo v. Lente til Fresenborg (1640 Bremervörde-1716 Lübeck), regjeringsråd i Slesvig og diplomat, ble i ekteskap med en rådmannsdatter av Lübeck, Margarethe v. Bornefeldt, svigerfar til Fr. Ch. v. Adeler (1668-1726), sønn av generaladmiral Cort Sørensen Adeler, og til Hans Joachim v. Holstein (1672 Rostock-1720), sønn av Adam Christopher greve H. og Cath. Christine Detlevsdatter REVENTLOW, en søster av Conrad, storkansleren!
          • Hans Jacob Lemming (1747-tidligst 1809) ~ 1777 Elsebeth Milan (1739-1809 Vilhelmsdal), dtr. av Gabriel Ferdinand MILAN (1701-77), hofforgyller, borgermester i Helsingør 1750-52 (~ 1° i 1748 med Frederikke WESLING [også skrevet Wessling!] [1717-74]) og 2. hustru Ane Marie Jensdatter Mørch (Mørk) (1701-47): se atter Hans Mortensen Wesling! NB: Elsebeth (Elis.) Milan var enke etter sogneprest i Vaalse, Lorentz Floor (1720 Trondheim-76 Vålse sogn, Maribo), sønn av skipskaptein fra Amrom, Peter Floor, og en kjøpmannsdatter fra Trondheim, Lusie Flensburg. I dette ekteskap (inngått i 1759) hadde Elisabeth Floor 8 barn, bl.a. tvillingsøstrene Elisabeth Lusie Floor (30. sept. 1762-1812), som i 1785 ble gift med prokurator i Rødstofte Vordingborg, Jørgen Heebo, siden byfogd i Vordingborg, hvor han døde i 1820, og Frederikke Floor (+ 1818), som i 1796 i Kippinge ble gift med Benjamin Sebbelow (1754 Maibølle-1804), styrmann i Asiatisk Kompani, siden skipsfører, som døde på reise fra Kina i 1804. En tredje søster, Karoline Kristiane Floor (1766-1845 Vålse), ble gift med sin stefars bror, Fredrik LEMMING (1752-1806), gjestgiver i Køge. Og Fredrikke Floors datter med Sebbelow (Sebbelov), Valdeline Christine Elisabeth Sebbelow (1799 Kbh.-1839), ble gift med rittmester, senere oberstløytnant Niels Gottfred Sau(e)rbrey (1795 Helsingør-1851 Næstved) i dennes 1. av 3 ekteskap. Hun fikk 6 barn med ham, bl.a. Thekla Saurbrey (1828 Næstved-1906 Frederiksberg), som i ekteskap med malermester Ernst Carl August Schmiegelow (1826-88 Odense) ble mor til bl.a. Olivia Elis. Schmiegelow (1855 Rønne-1905), som ble gift med grosserer i København M.E. (I. E./I. M.?) FRIGAST, hvis datter Johanne Elis. Frigast (3. aug. 1884 [ikke «1885»] Kbh.-1975) ble gift 1. gang den 1. mai 1911 med sekretær og (vel senere) bankdirektør OVE Johannes Frederik Otto RINGBERG (27. mars 1883 [ikke «1884» som anført i NBL «Jens Henrik Nordlie»[12]]-1922)[13] (evt. Otto Johannes Fred. OVE Ringberg) og 2. gang i 1925 i København med Alexander Brinchmann (1888-1978) (~ 3° i 1944 med Gunvor Næss født Thorkildsen, dtr. av Andreas T. og Agnes Bitsch), dr. med. og høygradsfrimurer (av grad IX i Landslogen 1952) samt enkemann etter Nina GRØNVOLD (født 1891 på Heggen prestegård i Modum, hvor hennes farfar var prest, og død den 10. april 1924), tvillingsøster av diplomaten Lauritz Grønvold, som den 9. des. 1932 i Berlin ble gift med Valborg Nancy SCHEEL, dtr. av minister Arne Scheel i Berlin og Lala Smith: se nedenfor. Bankdirektør Ove Ringbergs datter med Johanne Elis. Frigast, Lise Ringberg (1914-2003), ble i 1946 gift med Jens Henrik Throne NORDLIE (1910-96)[14](samme år skilt fra 1. hustru, Grete Stephanson [1914-2002], dtr. av kontorsjef Robert S. og Mathilde Røed, som han var blitt gift med i 1938), NS-medlem og fungerende sjef for Hirden (etc.) før krigen, på norsk side under krigen og stifter av Fritt Ord (etc.) etter krigen! NB: Den SNL-artikkel om Nordlie, som det finnes lenke til under ref. 14, og med kommentarer av Axel Scheel, bør sammenholdes med kommentarene her nedenfor – under «Litteratur» – til Hambro:1947. (Ove Ringbergs farmor, Claudia Christine Bertelsen [1822-], var etter opplysninger lagt ut på nettet en datter av Johan Christopher B. og Erica Amalia Kirchheiner [1800-36], hvis farmor, Christina Römeling [1736 Norge-27. mars 1802 Borre sogn, Mønbo herred, Præstø amt], var en datter av gen.ltn. Rudolf Valdemar Römeling [mor: ovennevnte Anna Margrethe v. Voogt!] og 1. hustru Anne Cathrine Olsen, etter hvis død Römeling giftet seg i 1757 med Ulrikke Eleonora de Ulrichsdal.) NB: Både Jens Henrik Nordlie og Rolf RYNNING ERIKSEN var i 1942, som de to eneste generalstabsoffiserene, i gang med å bygge opp Milorg i samarbeid med dennes nye sjef Jens Christian Hauge: se nærmere om dette i artikkelen om Rolf Rynning Eriksen. Se også nedenfor under minister Arne Scheel i Berlins datter Lilli S., som ble gift med diplomaten Lauritz Grønvold: Dér fremgår det også hvordan Eriksens mor født Rynning nedstammet fra Grønvold-slekten.
      • Catharine Magdalene Scheel (ca. 1657-168X), født på gården Cluset, men flyttet, vel med faren, på midten av 1670-tallet til Mesinge, hvor hun i 1680 ble gift med Knud Hansen Krag (1649 Mesinge-1707), eier av Kragegård i Mesinge på Hindsholm og herredsfogd, som omtrent 6 år senere var blitt enkemann og i 1686 ble gift for 2. gang med Sille Brodersdatter RISBRICH (ca. 1650-før 1707), enke etter (~ 1674) Rasmus Olufsen THESTRUP (1645-85), hvis mor var Marg. Kirstine Mathiasdatter MOTH (1612 Flensburg-), halvsøster av Frederik IIIs livlege Poul Moth (1601-69), som i ekteskap med Ida Dorothea Burenea (1624 Kiel-84 Kbh.) ble mor til Sophie Amalie Moth baronesse de Løvendahl og grevinne av Samsøe til Jomfruens Egede og grevskapet Samsøe samt SCHÖNWEIDE og Rixdorf (1654-77), mor til Christian Gyldenløve, som ble gift 2. gang i 1701 med Dorothea KRAG, datter av Arent Krag og gift 3 ganger: se Krag på Jylland (slekt). Og Ida Dorotheas bror var Johan Rudolf Burenæus (+ 1682), som var borgermester i Kerteminde og landsdommer i Fyn, som i et 2. ekteskap med Cath. Beyer (Bayer) (en myntmesterdatter av København?) ble far til Rudolph Burenæus, REKTOR I BERGEN. Og i sitt 1. ekteskap med Karen Poulsdatter «Bagger» (ca. 1638-76) fikk Johan Rudolf flere barn, bl.a. en datter Birgitte Burenæus, som det ikke er urimelig å anta må være identisk med den BERGITHA BURENNÆA (begr. 3. nov. 1741 i Domkirken i BERGEN etter å ha vært gift 2. gang med borgermester Christian Reichus [REICH]), som 1. gang hadde vært gift med borgermester i Bergen fra 1701 til sin død, CHRISTIAN TUXEN (ca. 1656-begr. i Korskirken i Bergen 19. mai 1718), hvis søster Sophie Amalie Tuxen i 1683 ble gift med justisråd Severin Rasmussen, hvis bror Hans Rasmussen ble KANCELLIFORVALTER i 1707 og var gift med Magdalene SCHEEL, eldste datter av Joachim her nedenfor! Nevnte identitet sannsynliggjøres videre av at Karen Pouldatter Bag(g)er også var mor til Else Cath. (Marg.?) Burenæa (+ 1719), som ble gift i 1719 i Svendborg med Hans Hansen Frick (ca. 1685 BERGEN-1746), sogneprest i Svendborg 1719, 1729 i Nyborg, som i 1722 ble gift 2. gang med Petronelle (Pernille) Henriette Hiort (1701-77), hvis søster Wibecke Christiane Hiort (1694-) var gift med Niels Pedersen Brinck 1740 til hovedgården TISELHOLT i Svendborg amt (1692-1755), amtsskriver i Holbæk, herredsfogd i Sunds og Gudme herred og kancelliassessor. (Se mere om Tiselholt i artikkelen om Hans Mortensen Wesling.) Dessuten hadde Karen Poulsdatter, som var en datter av rådmann i Kerteminde Poul Christensen og Birgitte Olufsdatter BAGER (av den kjente Odense-slekt) vært gift 1. gang med Jørgen Carstens(en) (1625-1661), FOGD PÅ ULRICHSHOLM 1649-60 (!), som umiddelbart før sin død var blitt toller i Kerteminde. Dette ektepar hadde et éneste barn, Barbara Jørgensdatter Carstens(en) (ca. 1660-1746), som ble gift med Matthias Thestrup (1649-1721), sogneprest til Dalby 1673, 1702 prost, hvis bror var ovennevnte prest i Mesinge, Rasmus Thestrup, gift med Sille Riisbrigh (gift 2. gang med Knud Krag, enkemann etter C.M. Scheel her ovenfor). NB: Godset Skinnerup ble i 1640 overdratt til Christian IVs sønn med Vibeke Kruse, Ulrich eller (på dansk) Ulrik Christian Gyldenløve (1630 Ibstrup-11. des. 1658), og fikk ved dennes overtagelse sitt navn Ulrichsholm. Det var altså under Gyldenløves eiertid, at Jørgen Carstens var godsets fogd.[15]
    • Joachim Scheel (1632 Kbh.-1685 sst.), prins Christians urtegårdsmann på Koldinghus, senere vollinspektør (vollmester) i København. Gift i Kbh. 1663/64 etter bevilling av 19. desember 1663 til vielse hjemme i huset med Margrethe Cathrine Folckersahm (10. april 1641 Kiel-4. juni 1683), dtr. av Hans F. (1600 Kiel-28.des. 1669) og Catharina Langemach (1624 Kiel-ca. 1660). NB: Ovenfor er omtalt Catharina Langemachs foreldre Johann L. og Anna Wessling (i forbindelse med broren Hans og dennes sønn Henning). Men archidiakonen (= 2. presten) ved St. Nikolai kirke i Kiel var gift en 1. gang i 1621 med Anna Cornap (1602 Woldenhorn-22), dtr. av mag. Nicolaus C. (1557 Kiel-1628), prest til Woldenhorn, Ahrensburg, i Schleswig-Holstein, og Anna Reese(n) (+ 1606), med hvem han ble far til Michael Langemach (1622 Kiel-80 Neustadt), som ble hovedprest (= 1. prest) i Neustadt, og som i 1648 i Neustadt giftet seg med Margaretha NIEMANN (1631 Neustadt—begr. sst. 14. mars 1689), hvis sønn, Johannes Langemach (1664 Neustadt-1712 sst.), ble gift med Cathrine GIESE, dtr. av Joachim G. (1631 Husum-ca. 15. mars 1694 Kiel) og (~ 1658) Elisabet HANE, dtr. av Marcus Hane, rådsherre i ROSTOCK, som nemlig høyst sannsynlig er identisk med den MARCUS Hahne (Hahnen), som var gift med Margrethe NN, enke etter NN Novochen og med ham mor til Anna Marg. Novachin (Novocken), som ble gift med Fridrich HAUSMANN (+ 1689), 1665 svoger av Nicolaus Brügmann (v. BRÜGGEMANN) og 1680 toller i Ribe, hvis datter Marg. Sophie HAUSMANN ble gift i 1692 med sogneprest og prost i Ullensaker, Thomas ROSING, en sønn av biskop Hans Rosing (1625–1699). Videre var Marcus Hane sannsynligvis en sønn av Balthasar HANE, som hadde 5 barn med sin hustru Anna MARCUSDATTER Lüschow (1581-1632), enke etter NN og gift 3° i 1620 med professor jur. Albert HEIN (1571-1636) i Rostock, enkemann etter Catharina HORSTMANN (1573-1619): allerede hér – ja, for alle disse nylig nevnte personer markert med blokkbokstaver – kan det vises til artikkelen om familien Burenius (utdypende artikkel) i Lübeck og Rostock. Men en slik henvisning gjelder også den videre genealogi, for Joachim Giese og Elis. Hanes svigersønn, Johann(es) Langemach, var en bror av nettopp den Ida Langemaack, som i 1668 i Kiel ble gift med ovennevnte Gabriel WEDDERKOP, som etter Idas død altså inngikk et nytt ekteskap med Ursula Burchardi, hvis mor Anna Langemach var en helsøster av Cath. L. ~ Hans Folckersahm: se ovenfor. Bemerkes kan også, at Mathias Burchardi var en sønn av Antonius BUCHardi (1584 Lübeck-1628) (~ 1° Elis. Schening [+ 1617], enke etter P. Hartwig) og Ursula Matzen (1590–1661), en ætling av HANS SCHELE (+ 1460), BORGERMESTER i KIEL, hvis nærmeste families genealogi var tett bundet opp til to utenomekteskapelige døtre av kong Frederik I. Men denne genealogiske sammenheng bør helst sees i tilknytning til en kommende behandling av den pavelige kollektor i Norge, JOHANNES SCHELE (+ 1439), fyrstebiskop av Lübeck 1420-39 samt lensherre over Holstein (Holsten), som borgermesteren i Kiel med stor sannsynlighet var oppkalt etter qua nær slektning.
      • Magdalene Scheel (ca. 1665-1733), kammerpike (ant. fra 1680: det år fru Dewitz ble enke, til 1692) hos overjegermester Vincentz Joachim v. Hahns søster Birgitte Elsebeth v. Hahn (og kanskje også en tid hos storkanslerinnen), som i 1675 var blitt gift med sin fetter Ulrich v. Dewitz, samme år kommandant på Kronborg og altså død i 1680 (den 28. februar). Da var Magdalene Scheel 15 år gammel og hennes frue ca. 27 år gammel. De to bodde i Møntergården i Odense inntil enkefruen døde den 1. desember 1692, og hennes seng fant man det da rimelig, at «hendes Cammerpige Magdalene Scheel som sædvanligt worder bevilget at niude». Ikke lenge etter ble Magdalene gift med Hans Rasmussen, som i 1707 ble kancelliforvalter etter sin far Rasmus Rasmussen, som døde i 1707 – og allerede hadde blitt kancelliforvalter i 1652! Hans Rasmussens bror, justisråd Severin (Søren) Rasmussen («Langius»? Se DBL[16]) (ca. 1655-1727)), var i 1683 blitt gift med Sophie Amalie Tuxen (1658 Hørsholm-1730), enke etter kgl. fiskemester Henrik Meincke, død i 1681 som amtsforvalter over Frederiksborg og Kronborg amter, og datter av den kjente ridefogd Lorentz Tuxen (1618 på det lille gods Søgaard i Angel-82), senere vicepresident i hoffretten, og Christiane Joostens, den senere kong Christian Vs amme og enke etter Claus Kröger, dronning Sophie Amalies kammertjener, som døde under pesten i 1654. Magdalene omtales i Scheel:2011, s. 2.7f; – s. 2.8: «Det detaljerte skiftet efter henne er bevart. I en fotnote herfra nevnes at ‘I madame Rasmussens bo fandtes flg. portraiter, der ei bleve solgte: [de 4 ord kursivert:] Groskantsler Reventlow og frue, vurderede til 2 Rd., – da disse af grosskantslerens vare givne madame Rasmussen til en ihukommelse og ikke af nogen interesse for hendes eller hendes mands arvinger, bleve de udleverede til Reventlows datter, grevinde Laurvigen, der gjorde fordring på dem; endvidere hendes broder .. General Scheel og frue (2 Rd.), Gen.majorinde Folchersahm’» osv. (Overjegermester Hahns 2. hustru – mor til storkanslerinnen – var Sidsel Kaas, hvis halvsøster Else Kaas var gift med generalmajor Franz Wilhelm (Frants Vilhelm) von FOLCKERSAHM[17] [Folchersahm/Fölckersam]! Jfr. Folckersahm ovenfor.)
      • Abel Cathrine Scheel (3. juli 1670-1754), ble døpt den 6. juli 1670 i Kolding. Dåpsattesten lød på «Jochum Skel Gardener paa Slotted Hans Datter Abel Catharin». Faddere: «H[erre] Heinrich Rantzau», kong. råd og kommissarius; «W[elbaarne] Ulrich Sandberg Ob.lieutenant og Commissarius»; Rudolph Faust[18], amtsskriver [senere (1672-86) borgermester i Kolding]; Margrethe Fabian Zölnerin; Abigael Andersdatter.» (Scheel:1948,105 og privat brev fra C.F. Scheel, som har kirkeboken for Kolding i mikrofiche.)
      • Anne Dorretea (Dorte) Scheel (1672 Kolding-1748 Faaborg), kammerpike hos grev Hannibal Wedell «paa Søndergaarde». Gift i (1707?) med Niels Höegh (Høg) (1657-1733) (~ 1° Dorthe Gedde), fra 1702 fullmektig hos amtmann i Assens og Hindsgavl amt, grev Hannibal Wedell, og senere forpakter av Søndergaard.
        • Valdemar Gustav Høg (ca. 1708-1769) ~ 1° i 1743 Magd. Terkelsen; ~ 2° i 1769 Bolette Cath. BRINCH (+ 1769), dtr. av ovennevnte kancelliråd Niels Pedersen Brinck til TISELHOLT og 2. hustru Wibecke Christiane Hiort, dtr. av Hans Gregersen H. og Helene Boesen, hvis bror, Rasmus Poulsen (Povelsøn) Bosen (Boson) i 1699 ble gift med Karen Hansdatter Wiborg (1684-1706), hvis datter Anna Marg. Rasmusdatter Boson (1702-40) i 1. ekteskap (1722) med Peder Knudsen (1683-1733) ble mor til Karen Knudsen (1723-75), som i 1752 ble gift med ing.kapt. Dines Lemming (1714-82), en bror av ovennevnte brødre Hans og Christian Lemming, som ble gift med to søstre Scheel av Tiselholt! Disse brødre Lemming hadde også en bror ved navn Jacob LERCHE til Ørslev kloster (1704-72), som i 1738 ble gift med Karen Knudsens mor, Anna Marg. Boson, i hennes 2. ekteskap, og i 1741 ble denne Jacob Lerche gift med Apelone Hansdatter LANGE fra Roskilde. Alle brødrenes mor, også til Jacob Lerche, var jo Regina Hensky, hvis mor var Karen Rasmusdatter Lerche, søster av den velhavende, kongelige postforvalter Jacob Lerche i København, som sto i forretningsmessig og vennskapelig forhold til Giord Andersen (1651–1720) i Christiania. Karen og Jacob Lerches foreldre var Rasmus Pedersen, prest til Oure, og Ingeborg LERCHE, antagelig en datter av JACOB Madsen Lerche (ca. 1590-1658), rådmann i Nyborg, toller, og (~ ca. 1589) KAREN Nielsdatter (1594-1660). Denne Jacob var en halvbror av sogneprest og prost i Nysted Knud Madsen Lerche (1593-1666), som ca. 1618 ble gift med Sophie Bate (1600-53), dtr. av dronning Sophies hoffmedicus i Nykøbing Falster, Antonius Battus, og Sara Oberberg: se Løwencron (Piper)-genealogi (Valborg RØRDAM [1857-], Axel Christen Scheels hustru [se nedenfor], nedstammet fra Jacob Lerche og Sophie Bate).
        • Margrethe Magdalene Høeg (ca. 1711-76 Faaborg) gift «i huset» i Faaborg den 1. mars 1737 med forhenværende fogd og fullm. på Lykkesholm og (1732) fullmektig og ridefogd på NAKKEBØLLE, 1736 forvalter ved baroniet Scheelenborg, Christian Ibsen Mølmark, som 1737 ble herredsfogd i Sallinge herred og byfogd i Faaborg, senere borgermester (1749) og virkelig kanselliråd i 1761.
          • Magdalena Sophia Mølmark (1741-1812 Borre i Aal sogn) gift i 1775 med sogneprest til Aal Andreas HOLM  (1736-1801), enkemann etter Anna Nielsdatter EILSKOV, hvis mor var Anna Rasmusdatter LASSEN: se Lasson.
          • Abel Pernille Mølmark (1742-88) gift i 1769 med birkedommer og skriver Tobias JANTZEN til Ørumgård, dtr. av postmester og rådmann i Nyborg Abraham Jantzen og Anna Susanne ROSBACH, dtr. av Christian R. og Cath. Magd. Marcusdatter SCHEEL: se nedenfor (langt nede).
      • Joachim Ernst Scheel (1675-1707), offiser i Christian Gyldenløves stab i Mantua: se Duellanten Joachim Ernst Scheel. Her plassert foran sin eldre bror:
      • Hans Heinrich de Scheel (1668–1738), 1685 kgl. page (!), deltok i danske hjelpekorpsaksjoner i Irland og Flandern 1690-97, starten på en aktiv karriere. Senere generalløytnant, kommandant på Citadellet Frederikshavn og overgeneraldirektør for fortifikasjonene i Danmark-Norge og hertugdømmene. Militærhistoriker H.W. Harbou skriver om ham i Dansk biografisk Lexicon, 1. utgave, bind XV, s. 88: «…og fra 1733 havde han tillige Overkommandoen over Fortifikationsetaterne i Danmark og Holsten samt Direktionen over alle Fæstningsværker og militære Bygningsarbejder sammesteds. Også i Norge forestod han Befæstningsanlæg, og det ser derfor ud til, at han har haft den øverste Ledelse af hele det dansk-norske Monarkis Ingeniørvæsen, hvis 3 Etater ellers, baade før og siden (indtil 1763), vare uden fælles Overhoved.»[19] Gift i 1704 i Christiania med Benedicte (Bente) Dorothea Giords (1684-1752), dtr. av Christiania-skipsreder Gjord eller Giord Andersen (1651–1720), som eide Nordmarkagodset 1700-1720 (og som kan ha vært en uekte sønn av offiseren Anders Sandberg [1620-1677]: se nærmere om denne mulighet i «Rosenkrantz (utdypende artikkel)»), og Elisabeth Samuelsdatter TRANE (ofte i litteraturen skrevet «Thrane», slik de senere, kognatiske etterkommerne gjerne skrev navnet). Stamforeldre til en dansk og en norsk gren.
        • Margrethe Elisabeth Scheel (1705-1741 el. 42) gift i 1733 med Ulrich Christian Piper (o. 1700-59), 1730 kaptein og kompanisjef for prins Fr.s reg., 1750 oberst, 1758 kommandant Friedrichsort og den 7. april 1744 adlet med farbroren, Detlev Nicolai (født) Pipers våpen og navn von Løwencron: se Løwencron (Piper).
        • Giord (Georg) Heinrich von Scheel (1706–1757), oberstløytnant. Gift den 6. januar 1745 i Rendsborg med Elisabeth Dorothea von Lützow (1716-1790), hoffdame hos dronning Anna Sophie, dtr. av oberst Fr. Wilhelm v. L. til Devle i Norge og Elisabeth v. Engel fra Sverige. For Giord He(i)nrich sto bl.a. Christopher Joachim GIESE til Giesegård (1668-1719) fadder. Denne amtmann i Vordingborg var 1. gang gift med Charlotte Amalie Liime (1670-1707) og 2. gang med Elis. Cath. Wi(e)ne(c)ke(n), myntmesterdatter av Kbh.: se Løwencron (Piper) og – særlig – Irgens (utdypende artikkel). Han var en sønn av Marg. Elis. SCÖNBACH (hvis søster Magdalene var gift med den ovenfor nevnte, tyske kansler, Theodor Lente til Sarlhusen, og Frederik GIESE til Giesegård (1625 Husum-93), som var med i det konsortium, som eide Utstein kloster (bl.a. sammen med to medlemmer av slekten Krag), og som var en bror av ovennevnte Joachim Giese, som i 1658 ble gift med Elis. Hane: Se Krag på Jylland (slekt).
          • Heinrich Otto von Scheel (1745–1808), i ekteskap i 1775 med Anna Catharina Fortling og i 1791 med Albertine Sophie Dorothea Necker stamfar til en tysk gren (von Scheel i Tyskland).
          • Anne Sophie v. Scheel (1747 Rendsburg-1818) gift i 1771 i Glykstad med Jørgen v. Schow (1737/39 Holbæk-1802) (mor: Anne Elisabeth Stampe Christensen, hvis mor, Elisabeth Stampe, var en dtr. av presten til Hammer i Aalborg stift, Henrich Jensen STAMPE og Elsebeth Jacobsdatter MUMME), kaptein av Møenske gev. inf.reg., senere ob.ltn. i Oldenburgske inf.reg. 8 barn, hvorav:
            • Dorothea Elisabeth Sophie Schow (1774-1806) gift med Christian Henrich Hoff (1768-1837), senere baron HOFF-ROSENCRONE til Rosendal syd for Bergen, sønn av Hans Edward v. Hoff (mor: Maria Margrethe LONDEMANN de ROSENCRONE) og Cathrine KOPPE.
            • Charlotte Amalie Sophie Ulrikke Schow (1784-1868) gift med Georg Ludwig von BÜLOW (ca. 1776-1831), ob.ltn. og postmester i Kiel, sønn av Christian Ludwig v. B. til Zaschendorf (1736-1816 Dresden), hertugelig mecklenburg-schwerinsk hauptmann, og Sibylle Christiane Oelgard von DEGINCK (1749 DRESDEN-91 sst.).
          • Bendix Ferdinand von Scheel (1749–1827), tollforvalter i Itzehoe, oberstltn., kammerherre. Gift i 1783 i Itzehoe med Martha Charlotte Elisabeth Wiebel (1760-1837), dtr. av kgl. regj.adv. i Glückstadt Georg Friedrich W. og Hedevig Amalie Elisabeth REIMERS.
            • Hedvig Magdalene Christiane Scheel (1788-1864 Slesvig), priorinne for St. (Skt.) Johanneskloster i Slesvig.
            • Ludvig Nicolaus Scheele (1796–1874)[20], 1846 president for Hertugdømmenes lokalregjering, statholder i Slesvig og Holsten samt guvernør i Ditmarsken, tro mot den danske kongen (måtte flykte til Danmark da den slesvigske treårskrig utbrøt i 1848) og dansk utenriksminister 1854-57, 1857 ordensvisekansler. Landdrost i Pinneberg etter at kongen på nytt hadde fått makten i Holsten. (I den danske Wikipedia-artikkel om ham nevnes, at han i 1854 ble dansk Elefantridder, men han ble også svensk Serafimerridder.) Gift i 1827 i Itzehoe med Sarah Margarethe Markoe (1807 St. Croix-76 Slesvig), dtr. av plantasjeeier Abraham M. og Fatera, en fri kvinne av afrikansk oprinnelse, hvis mor, Kareta, hadde blitt befridd fra slaveri i 1811.
              • Jane (Jenny) Juliane Emma Elisabeth v. Scheele (1836-1908), som sin faster priorinne for Slesvigs adelige Johanneskloster. Louis Bobé skriver om henne i «Livsdagen Lang» (Kbh. 1947): «Hendes Rivninger med de tysksindede Klosterfrøkener; og manglende økonomiske forstand havde til Følge, at hun maatte fratræde sin Værdighed. Dertil kom, at hun gjorde Nat til Dag og derfor vanskeligt kunde beholde sine Tjenestefolk. Hun afløstes af den kolde, afmaalte Frøken von Bernstorff; ærketysk, skønt hun var Broderdatter af den ved Dybbøl faldne Oberst [Andreas] von Bernstorff [1811-64].»
        • Hans Jacob Scheel til Frogner (1714–1774), generalmajor, sjef for fortifikasjonen i Norge og kommandant på Fredrikstad festning, kammerherre. Gift i 1745 med Catharine Christine von Brüggemann (1725-1800), datter av Godske Hans von Brüggemann (Brügmann) (1677-1736) til Ulriksholm og Østergård på Fyn (gift 1. gang i 1703 med Margrethe Wilhelmine HAUSMANN) og 2. hustru Dorothea Hedevig KRAG (5. des. 1701-1728), en brordatter av Christian Gyldenløves andre hustru, DOROTHEA KRAG (1675-1754), ifølge den problematiske stamtavle «Danneskiold-Samsøe» i Danmarks Adels Aarbog. Se nemlig lenke nedenfor under «Litteratur» til Axel Scheels artikkel: «Var fru Brüggemann født Krag egentlig en datter av Christian Gyldenløve og Dorothea Krag?» (men se også Krag på Jylland (slekt) og Hausmann (utdypende artikkel)).
          • Hans Heinrich Scheel (1746–1813), 1778-87 eide og drev han Dikemark Jernverk i Asker, nedlagt 1790, prokurator i Drammen, 1801 byfogd i Fredrikstad og 1805-11 byfogd i Moss, eide og bebodde 1797-1806 Grimsrød på Jeløen, 1811 sorenskriver i Solør og Odalen, justisråd 1812. Gift i 1778 i Bragernæs (Drammen) med Anne Elisabeth SCHOW (1761 Modum-1828 Grimsrød), dtr. av Jens Clausen S. (mor: Anne Elisabeth SØBOHOLM) og 2. hustru Antoinette BRINCH, og søster av Maria Antonia Schow, som ble gift med kanselliråd Wilhelm August Thams.
            • Hans Jacob Scheel (1779–1851), major, agnatisk etterslekt i Danmark (Scheel og de Scheel). Gift i 1804 med Anna Rebecca Elisabet Sandberg (1788-1855), dtr. av prokurator Christian Høgh S. (1757-) og Elisabeth Magdalene Borup (1768-). 10 barn, hvorav 8 ble gift, bl.a. disse tre (datteren først):
              • Elisabeth Antonie Scheel (1805-87) gift i Brevik i 1830 med Thomas Joachim CHRISTIAN (1800-ca. 1885), sorenskriver i Bamble, fra hvem bl.a genealogen, rektor Cornelius Severin Scheel Schilbred nedstammet.
              • Hans Christian Henrik Scheel (1804 Kbh.-55), 18 år gammel kgl. pasje og sekondløytnant a la suite i Ingeniørkorpset, 1826 tollkontrollør og visitator på St. Croix. Gift i 1826 i Kbh. med Emilie Antoinette TESTMAN (Roen i Eger-1880), dtr. av Johan Christopher T. (1761 Eker-1842 Kbh.) og Sophie Amale OMSTED, dtr. av Otto Nielsen O. (mor: Bodil Gabrielsdatter v. Cappelen) og Ellen Margrethe Andersdatter Dedekam.
              • Jacob Georg Scheel (1813 Akureyri på Island-78 Frederiksberg), bodde i 1845 i godsinspektørboligen på Jægerspriis Hovedgaard, 1854 godsforvalter på MÆRLØSEGAARD og BONDERUP. Gift på Næbbøllegaard i 1854 med Henriette FRIDERICHSEN (1828 Nørregaard ved Rødby-86 Karise), dtr. av forpakter Niels MADSEN FRIDERICSEN og Henriette Jensine DALL.
            • Christian Fridrich Scheel (1780–1841), koffardikaptein (etter noen år på sjøen hadde general Kaltenborn, som han kjente fra militærakademiet, skaffet ham en brigg å føre, som tilhørte Kaltenborns svigerfar, statsråd Rosenkrantz); dansk visekonsul, losoldermann og havnefogd på Moss; 1821 (samme år som Fr. Wilhelm her nedenfor ble frimurer) opptatt i logen St. Olaus til den hvide Leopard i Cha. Gift i 1809 med Sophie Cathrine Hesselberg (1785-1846), énebarn, dtr. av Iver H. fra Larvik og Christine Gidske Røer (~ 1794 megler Bendix Heide KLOED; ~ 1805 Lars Christian Lassen HÜBERTS, megler i Drammen).
              • Henriette Elisabeth Scheel (1810–1890). Gift med byråsjef Christian August KREBS, sønn av krigshelten Andreas Samuel Krebs.
              • Hanna Wilhelmine Scheel (1813–1874). Gift med rittmester Peder CAPPELEN EGEBERG: se slekten Egeberg. Deres sønn, kabinettskammerherre Ferdinand Julian Egebergs sønnedatter, Lucy Egeberg, ble i 1928 gift med skipsreder Anton Fr. KLAVENESS, hvis slekt omtales her nedenfor under omtale av minister Arne Scheels svigersønn, Lauritz Grønvold, hvis mor var en Klaveness.
              • Christiane Louise Scheel (1811–1886). Gift med sogneprest Andreas SCHAFT EGEBERG: se slekten Egeberg.
              • Annette Sophie Augusta Scheel (1816–1848). Gift med lege Christian Frederik KNUDTZON: se slekten Knudtzon.
                • Jeannette Benedicte Knudtzon (1846-1936), som ble gift med Arild Huitfeldt SIEWERS (1835-1924), hvis søster Susanna Sophie SIEWERS (1823-1921) ble gift i 1853 med baron Anton Frederik Wedel-Jarlsberg (1813-58) og døde som Norges siste baronesse. Hennes datter baronesse Petrea Caroline Wedel-Jarlsberg ble i 1890 gift i Christiania med juristen Axel Conradi (1845-1910), hvis bror, Johan Gottfried Conradi (1835-1919), i 1905 ETTERFULGTE KONG OSCAR II SOM LANDSSTORMESTER FOR DET NORSKE FRIMURERI. Brødrenes far, Andreas Christian Conradi (1809-68 Madeira), hadde også vært høygradsfrimurer: Se kommentaren under «Litteratur» til Hambro:1947, de avsluttende bemerkninger om ham, Conradi, og hans sønn, som bygget opp NORTRASHIP i London, og om hans søstersønnesønn, utenriksminister Halvdan Koht.
            • Jens Herman Scheel (1783–1856), overtollbetjent i Brevik. Gift med Cathrine Marie RÆDER (1786-1866 Stathelle), dtr. av daværende oberstløytnant Johan Georg R. og Cathrine Margrethe LIND: se slekten Ræder.
              • Johan Christian Ræder Scheel (1823–1898), sorenskriver på Toten. Venn av maleren Hans Gude, som ble begeistret over datteren Signes malerier og hjalp henne med å bli tatt opp som elev ved malerskolen til Christian Krohg (1852–1925). Gift i 1853 med Christiane Marie Mathilde Bay (1831-1913), dtr. av fogden Carsten Johannes B. og Frederikke Andrea Bassøe.
                • Fredrikke Marie Scheel (1854–1940). Gift i 1882 med Oskar Martin HEIDEMARK LÜTKEN (1849-1917), 1881 fullmektig hos overrettssakfører Johs. I. Bruun i Kra., senere partner sst. Hans brorsønn Hans Trygve Helmer Lütken ble i 1910 gift med Lily VOGT PETERSEN, søster av nedennevnte skipsreder Leif Høegh (som skiftet navn).
                • Nanna Elise Scheel (1857–1922), lærer og grunnlegger av Frøken Scheels skole (Slemdal skole).
                • Herman Carsten Johannes Scheel (1859–1956), høyesterettsjustitiarius (etterfulgt av Paal Berg) og 1910-12 justisminister i Konows ministerium. Gift i 1888 med Sara Leonore Sandberg (1870-1958), dtr. av Fr. August Zahn S., byfogd i Moss og stortingsmann, og Marie Sofie Sinding.
                  • Johan Fredrik Scheel (1889–1958), byråsjef i Finansdepartementet 1934, 1949 byskriver i Oslo og sjakkproblemforfatter. Gift i 1927 i København med Else Margrethe Voldum Larsen (1900-93), dtr. av Christian Albert Jacob L., faktor, og Mona Marie Schoustrup Voldum.
                    • Christian Fredrik Scheel (1930–), sivilingeniør, forfatter av «Slekten Scheel i Danmark og Norge mv» (se litteraturliste). Gift i 1955 med Gina Michelet (1933-2016), dtr. av generaldir. i Årdal og Sunndal verk, Jean de Beau Val Michelet (mor: Dorrit Sibbern) og Cecile Henrikke Heiberg Smith (Smith av TVEDESTRAND) (mor: Gina MUSTAD, dtr. av fabrikkeier Hans M. og 2. hustru Marie B. Heyerdahl: se Mustad (slekt)). NB: Gina Mustads mann, Henrik Cecil Heiberg Smith, var en bror av Edle Smith, som ble gift med fabrikkeier Halfdan Magnus Mustad, Ginas helbror. Og Henrik og Edle Smith hadde flere søsken, bl.a. Erna Smith, som ble gift med Christian Døderlein  Andresen Butenschøn.
                  • Carsten Bay Scheel (1891–1976), banksjef i Moss, Krigsdeltagermedalje med rosett. Gift i 1918 med Mildred DAWES (1897 Horten-1984), dtr. av admiral Karl Friedrich Griffin Dawes, forsvarssjef i Jørgen Løvlands regjering, og Karoline Sofie WILLE.
                  • Georg Henrik Scheel (1894–1968), fabrikkdirektør i Graz. Var under krigen sjef for Landvernskompaniet / I. R. 5, Krigsdeltagermedalje med rosett (var også med i slaget ved Segalstad bru). Gift i 1922 med Ingeborg BJELKE LUND (1900-82), hvis søster Fanny (Lillebis) Bielke (Bjelke) Lund (1903-31) ble gift i 1925 med skipsreder Leif HØEGH (1896-1974) (~ 2. gang i 1935 med Lucy EGEBERG [~ 1. gang i 1928 med skipsreder Anton Fredrik KLAVENESS, som i 1938 ble gift med den danske diplomatdatter Brita ZAHLE, svigerinne av svensk høygradsfrimurer og senere major ved «generalstabskåren» 1938, Stig Tarras-Wahlberg, i tysk tjeneste 1939 etc.]): se Egeberg (slekt) for mere nøyaktige opplysninger (skilsmisser, krigstid etc.); se også under «Litteratur», kommentar til Hambro:1947 – og til nedennevnte konflikt mellom Halvdan Koht og Arne Scheel. – Søstrene Bjelke Lunds bror, høyesterettsadvokat Bernt Bjelke Lund (1898-1956) (~ 1° Eva Ingeborg Buck født Dahl), var 1940-43 sjef for den juridiske avdeling i Nortraship i London (hvor Vilhelm Scheel [født 1913] var sekretær) og ble i 1948 adm. dir. i Norsk Rederforbund. I 1929 hadde han inngått sitt andre ekteskap med Irlin Sommerfelt (1902-), datter av Søren Christian Sommerfelt (1877-) og Sigrid NICOLAYSEN (1879-) og, gjennom sin mor, en kusine av diplomaten Johan Georg Alexius Ræder (hvis mor var Johanne Elisabeth Nicolaysen, Sigrids søster), som den 16. nov. 1940 ble gift i London med GUDRUN DOROTHEA MARTIUS (1908-1998), Norges første kvinnelige diplomat. Noe før, ennå ikke forlovet, hadde frøken Martius den 7. april mottatt telegram fra sendemann Scheel i Berlin, og hun ringte da straks til utenriksminister Halvdan KOHT om dette varsel, siden kalt et «rykte» av Koht, som selv mente at de i telegrammet omtalte troppetransport-skip skulle ut i Atlanteren. Jfr. nærmere om denne utenriksministers slektskap med de høygradsfrimurere av slekten CONRADI – og en Ordførende Mesters sønn av denne slekt, som bygget opp Nortraship – under «Litteratur», kommentaren til Hambro:1947 avslutningsvis.
                  • Elisabeth (Lili) Scheel (1898–1990), keramiker. Gift i 1941 med komponisten Bjarne Alexander Brustad (1885-1978), men skilt året etter.
                • Signe Scheel 1860–1942), kunstmaler.
                • Alfhild Scheel (1862–1953), teosof og antroposof, som oversatte Rudolf Steiners skrifter. Gift i 1891 med historikeren Absalon TARANGER (1858-1930), dr. jur. 1897, 1898-1928 prof. i rettshistorie.
                • Valborg Scheel (1869–1952), gift i 1894 med overlærer Joachim FRIELE NICOLAYSEN (1866–1933).
                • Helga Johanne Scheel (1871–1951). Gift i 1891 med dr.med. Hans Christian GEELMUYDEN: se slekten Geelmuyden. – Og Valborgs tvillingbror:
                • Axel Scheel (1869–1925), høyesterettsadvokat. Gift i 1885 med Kirsten Georgine HJERSING (1871-1960), dtr. av verkseier Otto H. og Caroline Mathilde Sunne. (Yngste barn følger her først:)
                  • Christian Fredrik Scheel (1905–1963), advokat og motstandsmann. Gift i 1933 med Elinor Johanne HUITFELDT RÆDER (1912-) (~ 1973 Roald Alten [1911-91]), dtr. av ing. og rådmann Rudolf Falck R. og Alexandra Arilda Virginia Huitfeldt. «Under tyskernes okkupasjon var C.F.S. med i motstandsbevegelsen (Milorg) og var i 1944 daglig leder og den drivende kraft i Hjemmefrontens forsyningsutvalg som sørget for rasjoneringskort til ungdommene som flyktet fra nazistenes ‘arbeidstjeneste’. På et tidspunkt måtte han forlate landet og flykte til Sverige.» (Scheel:2011, s. 13.33.)
                    • Lillian Ræder Scheel. Gift med advokat Finn Georg Aubert.
                  • Randi Scheel (1899–1979). Gift i 1921 med trelasthandler Finn Hermod SVERRE (1896-1984).
                  • Vilhelm Scheel (1901-95), 1925-26 dommerfullmektig, Moss, 1926 overrettssakf., 1938 h.r.adv., 1949-68 adm. dir. Moss Sparebank. Gift i 1926 med Astrid Natalie RING MORTERUD (1902-97), dtr. av sanitetsmaj. Ragnvald Sverre M. (mor: Dorothea [Dora] Holtfodt) og Anna Dorothea Nathalie Ring. (Sanitetsmajoren hadde en søster Hildur Morterud, som ble gift med Jørgen Eilert Ramm Hoel.) Som sin navnebror Vilhelm Scheel født i 1913 var også denne noe eldre Vilhelm S. motstandsmann under krigen og måtte flykte til Sverige. Med sin familie. Bare etter et par dager på Kjäseter ble han «imidlertid innkalt til det norske Rettskontoret i Stockholm. Der ble han møtt av John Lyng, den senere statsminister, og spurt om han ville bli leder av en avdeling i Rettskontoret. Scheel var meget glad for tilbudet og slo til på stedet. Han tiltrådte Rettskontoret 1. desember 1943 og overtok da granskningsavdelingen etter John Lyng. Da Lyng i juni 1944 ble kalt over til London, overtok Scheel overvåkingsavdelingen etter ham. Noe senere kom høyesterettsadvokat Ole Bøhn til som leder av granskningsavdelingen. Bøhn var en av Scheels venner. / Vilhelm Scheel fortsatte sin tjeneste ved Rettskontoret resten av krigen.» Fikk kongens fortjenestemedalje. (Scheel:2011, s. 13.30.) Scheel ble 1927 opptatt som frimurer i logen St. Olaus til den hvide Leopard og ifølge Matrikkel over Den Norske Frimurerorden 1952, s. 202, står han oppført under «St. Johs. Logen St. O. t. d. h. L. III». Men i Matrikkel av 1986/87 nevnes han ikke! Så enten må han i mellomtiden ha trukket seg ut av frimureriet eller så må han – kanskje for å skjule en frimurers befatning med etterretningen i Sverige? – ha blitt strøket fra de den gang ennå ikke offentlig tilgjengelige medlemslister.(Michelet:2018, 257: «Det var Rettskontoret som begynte å forberede landssvikoppgjøret under krigen, og det var også Rettskontoret som fikk i oppgave å lage en plan for hvem som måtte renskes ut i det nazifiserte norske politiet når krigen var over. Svært mange i staben gikk etter krigen rett inn i Politiets Overvåkningstjeneste.»)
            • Anton Henrich Scheel (1791–1878), infanterikaptein. Gift med Petronelle Margrethe BLOM: se slekten Blom.
              • Christian Fredrik Scheel (1820–1907). Gift med sin kusine Elisabeth Catharine Blom.
                • Christopha Louise Scheel (1857–1929). Gift med statsråd i Hagerups ministerium 1903-4, Hans Ni(e)lsen HAUGE (1853-1931) (mor: Gabrielle KIELLAND), som i 1905 ble sogneprest i Skien, sønnesønn av legpredikanten Hans Nielsen Hauge (1771-1824). NB: Hauges søster, Andrea Hauge (1851-90), ble i ekteskap med Theodor Ording (1837-1908) mor til Johanne Gabrielle Gustava Fredrikke Ording (1874-1966), som ble gift i 1896 med sin fetter, teolog og professor Johannes Ording (1868-1929) (mor: Marie Benedicte WILDHAGEN, hvis nedennevnte bror, legen Hans Horn Wildhagen, ble gift med Petronella Margrethe HOFGAARD), hvis sønn, Arne Ording (1898-1967), i Norsk biografisk leksikon – nettutgaven – feilaktig kalles: «Dattersønn av Andreas Hauge (1815-92)» (han var nemlig dennes datters dattersønn). – Arne Ording er av Olav Riste blitt beskrevet som «hovedarkitekten» bak norsk utenrikspolitikk i krigsårene: se mere nøyaktig om dette under «Litteratur», kommentarene til Michelet:2018.
                  • Elisabeth Gabrielle Hauge (1882 North Shields, England-1956) gift med arkitekt Albert Waldemar Hansteen (~ 1° med Elis. Cath. Scheel: se nedenfor).
                  • Andreas Hauge (1884-) gift med Nina Carla van DEURS (1883 Taarbæk-1972 Lillehammer), datter av Carl Eduard van Deurs til Frydendal, hvis oldeforeldre var Arent van Deurs og Frederikke Elisabeth GIESE (1698 Kbh.-1771), dtr. av Christopher Joachim Giese og Charlotte Amalie LIIME!
                    • Hans Nielsen Hauge (1917-79) ~ Sofie Marie Elis. Hansteen (~ 2° Thor Ragnvald Gjertsen).
                • Christian Frederik Scheel (1865-1926), 1898 fung. byråsjef i Indre-Dep. Gift i 1896 med Helga Andersen (1868 Grue-1963), dtr. av h.r.ass. Jacob ROLSDORPH ANDERSEN og Johanne Elida Dorothea BAY, en søster av ovennevnte C. M. Mathilde Bay.
                  • Elisabeth (Elise) Catharina Scheel (1901-78) gift i 1923 med Thomas Sinding (1896-1951), 1947 prof. i statsøkonomi ved Univ. i Oslo.
                • Elisabeth Cathrine Scheel (1867–1908). Gift med ovennevnte arkitekt Albert Waldemar Hansteen (1857-1921) (~ 2° Elis. Gabrielle Hauge: se ovenfor): se slekten Hansteen.
              • Henriette Margrethe Scheel (1828 Mandal-98 Cha.) gift i 1851 i Skien med sitt søskenbarn Hans Jacob Hofgaard (1817 Tangen, Drammen-1894 Sjåstad) (mor: Elen Ulrikke Blom, dtr. av grosserer Hans Blom og Elisabeth Cathrine Rougtvedt), eier av Sjaastad og Justad mm., anla i 1876 Sjaastad Trævarefabrik, stortingsrepresentant. Ekteparet hadde 7 barn, hvorav sønnen Hans Jacob Hofgaard (1852-) ble gift to ganger med to søstre Lumholtz og datteren Petronelle (Nelly) Margrethe Hofgaard ble gift i 1878 med privatpraktiserende lege i Drammen Hans Horn Wildhagen, senere bylege etter sin far, og datteren:
                • Marie Louise Hofgaard (1856 Justad, Lier-), mor til 5 barn i ekteskap (1880) med overrettssakfører på Røros Carl Henrik Jonathan RODE (1849 Tromsø-1902 Røros), sønn av sogneprest til Fet Christian Ludwig Rode (1812 Kbh.-1885 Fet prestegjeld) og Annette (som Sveaas kaller [se under «Litt.»]: »Antonette») Augusta Aars (1809-97). C.L. Rodes mor, NN (Charite?) Holst, var antagelig en naturlig datter av kong Frederik V (1723-66) av Danmark og Norge og ikke en uekte datter av arveprins Frederik, som tidligere hevdet av Finne-Grønn. Se under «Litteratur», kommentar til Rode:1909; se også nettside ved Günther Kipp hér[21]! Det er altså ikke riktig, når S.H. Finne-Grønn skriver i sin bok «Slekten Platou i Norge og Danmark» (1912), s. 27 note 2: «Dr. jur. Hans Rode: Genealogie der Familie Rode, Hamburg 1909, s. 37 [hvor det hverken dér eller på foregående side ytres et ord om arveprins Frederik!]. — Charite N. Holst skal som uægte datter af arveprins Frederik have været halvsøster av Christian VIII.» Vel, – dennes far var faktisk Frederik v. BLÜCHER, skjønt offisielt var han jo en sønn av kong Frederik V (1723-1766). Men DENNES datter var altså Charite Nicoline Holst – som derfor var en halvsøster av arveprins Frederik! Og den 20. november 1798 ble hun i København gift med premierløytnant Hans Henrich Rode  (1767-1830), som i 1814 var blitt kammerherre og oberst, og som sammen med prins Friedrich av Hessen reiste til Norge dette avgjørende år. NB: H.H. Rodes datter (og Ch. Ludvigs søster) Withe Sophie Elise Fredrikke Rode (1821-1902) ble i 1846 gift med Fredrik Emil Ingstad (1808-77), hvis oldebarn av et første ekteskap i 1836 med Louise Cathrine Platou (1812-43), dtr. av statssekr. Ludvig Stoud P. og bispedatteren Karen Lumholtz, var den KAARE INGSTAD, som utenriksminister Halvdan Koht sendte til Berlin som Arne Scheels nye legasjonssekretær i 1938, etter at Henning Sollied var blitt avsatt: se under «Litteratur», kommentaren til Rode:1909.
                  • Karen Agnes Sophie Rode (1888 Røros-), som i 1911 var forlovet og så ble gift med Kai Paludan-Müller (1883-1976), departementssjef i Undervisningsdep., hvis datter Eva Paludan-Müller ~ i 1943 med Flemming Ferdinand Tillisch.
              • Johanne Cathrine Scheel (1830–1910). Gift med stiftamtmann Nicolai Ditlev Ammon RÆDER: se slekten Ræder.
          • Fredrik Otto Scheel (1748–1803), amtmann (se Frederik Otto Skeel (1748–1803) [sic!], hvor også medlemmene av en viss slekt HAALAND omtales som agnatiske og ektefødte etterkommere av Fr. Otto Scheel), amtmann i Stavanger. Gift i 1786 med Dorothea FALK Dedekam (1769 Arendal-96), dtr. av Søren Andersen D. (1745-89), kjøpmann i Arendal, og Margrethe Hansdatter («Gamlemor») ELLEFSEN (1740-1826).
            • Catharine Christine Scheel (1788-1875 Lillesand) gift i 1806 i Arendal med Magnus Israel TYRHOLM (1781 Son-1847), kjøpmann i Moss, som det år han giftet seg kjøpte Grimsrødgård på Jeløya av brudens farbror Hans Hendrich Scheel (11 barn).
              • Magdalene Elisabeth (Elise) Tyrholm (1810-75) gift i 1831 med sin onkel, frimurer Friderich Wilhelm Scheel (1795-1876), ob.ltn.
            • Margrethe Matthea Scheel (1792–1848). Gift i 1818 med Jacob Andreas ABILDGAARD (1785-1857) (g. 1. gang i 1812 med Maren Dedekam [1788-1812]).
            • Friderich Wilhelm Scheel (1795-1876), 1821 opptatt i frimurerlogen St. Olaus til den hvide Leopard i Cha., oppfinner av et kammerladningsgevær, sørget for vannledning til det kgl. slott i Cha., som var under oppførelse o. 1837, offiser. Gift i 1831 med sin niese Magd. Elis. Tyrholm: se ovenfor.
          • Hans Jacob von Scheel (1751–1823), kommandant på Blaker skanse.
          • Anton Wilhelm Scheel (1763 Akershus festning–1810), byfogd i Fredrikstad. For ham sto oberst Christian Fr. v. Giese (1707-72) fadder sammen med Frantz Christopher v. Grabow (1696-1770), kommandant på Akershus og dir. for Kvesthuskassen. Giese var en sønn av ovennevnte amtmann C.J. Giese og Charl. Am. Liime og v. Grabow var i 1736 blitt gift med sin kusine Helle Marg. Rantzau til Estvadgård; hun var en brordatter og han en søstersønn av den FRANTZ RANTZAU, som i 1702 ble drept i Mantua i duell av Joachim Ernst Scheel. A.W. Scheel ble i 1792 gift i Stavanger med Engel Arentz Kielland (1768-1804), dtr. av Jacob K. og Elisabeth Schanche – og søster av Gabriel Schanke Kielland til Ledaal, som enten Anton Wilhelm eller hans bror, amtmannen i Stavanger, hadde tegnet. 2. gang ble han gift i 1805 med Axeliane Christine Arentz (1785-1869), dtr. av major Hans Sigvard Arentz (hvis aner: se nedenfor under «Litteratur», kommentar til Dam:1986) og Marthe Dorthea Bull av slekten Bull fra Tønsberg. Majorens morfar var Christen Trulssøn Krog (1684-1731), prest og kaptein (mor: Maren Tøgersdatter Hoffmann), hvis helsøster Karen Krog (+ 1744) var gift med magister og sogneprest til Bergens Nykirke, Fr. Ch. HOLBERG (1683-1748), far til Cathrine Frederikke Holberg (1715-38) gift med biskop i Bergen Frederik Arentz og bror av den baroniserte forfatter Ludvig Holberg – og av Abel HOLBERG (1672-) (som i likhet med sine to helbrødre hadde denne mor: Karen LEM, dtr. av Peder Nielsen Lem og Abel Ludvigsdatter Munthe). Og Abel Holberg ble i 1702 gift med Mauritz BOYESEN HØYER (+ 1705), sorenskriver i Finnmark, hvis bror, PETER BOYESEN HØYER, var FULLMEKTIG for Giord Andersen (1651–1720) 1703-11! 2. gang ble Abel Holberg gift med Peder Sørensen Vibe (+ 1711 Alta) (~ 1697 Anna «v. Mærer»), den nye sorenskriver i Finnmark. Brødrene Høyer var sønner av skipper Peter Boysen fra Hoyer (Høyer, 12 km fra Tønder[22]) og Karen Moritzdatter, og NB: dette ektepar var også foreldre til HANNA BOYSEN, som i 1708 i Højer ble gift med JOHANN BERTRAM v. der WISCH (+ etter 1710), eldste sønn av Hans Johann (sic) Heinrich v. der Wisch og dennes 2. hustru (~ 1674) Anna Dorothea Ivers – ifølge Rolfs:1926/nyutgivelse 2002, s. 244 [se under «Litteratur»], men utelatt av Danmarks Adels Aarbogs stamtavle «von der Wisch» av 1931, «Ryttebøl Linjen», s. 114, skjønt denne linjes eldre genealogi synes nettopp å bygge på kjennskap (?) til Rolfs’ bok! Hans Johann Heinrich v. der Wisch hadde også en aller eldste sønn – nemlig av 1. ekteskap med NN, Jørgen Ditlev (Jürgen Detleff) v. der W., 1690-92 herredsfogd i Høyer herred og i 1694 godsinspektør hos grev Burchard v. Ahlefeldt til Eskilsmark! Han var gift med «Marie Catharine» ifølge DAA (om enn hún, ifølge Rolfs:1998 [altså i den DANSKE utgave], s.174, hvor det siteres fra pastor Paulus Petraeus’ ord i den gamle kirkebok, benevnes noe annerledes: «Den 29. april 1690, tirsdag efter 1. søndag efter påske, ankom vor nye herredsfoged Jürgen Detleff von der Wische efter det store hagl- og tordenvejr med sin velædle frue Marich Cathrin og deres børn»).
            • Av I: Anton Wilhelm Scheel (1799–1879), dansk justisminister. Lovmaker. Utga 1870 «Stamtavle over en Familie Scheel med et Tillæg omfattende nogle kognatiske Sidelinjer», vel til dags dato den grundigste gjennomgang av Hausmann/Brüggemann-ætlingene: jfr. Hausmann (utdypende artikkel).
            • Av I: Engel Arentz Scheel (1801–1866). Gift i 1827 i Moss med byskriver i Bergen, Edvard CHRISTIE HEIBERG (1801 Aabenraa-72 Bergen): se slekten Heiberg. Heibergs mor var Eleonore Cornelia de CASTONIER (1778-1822), en dtr. av Carl Frederik v. Castonier (1731-87) (mor: Eva Marie v. LÜTTICHAU) og 3. hustru Charlotte Cornelia Eleonora v. Suckow (Suchow) (1735-1809) og altså en søster av Falck Daniel Christian de Castonier (1765-1823), som ble gift med Maren FIBIGER (1773 St. Croix-1842). Carl Fr. v. Castoniers besteforeldre var Daniel Heinrich v. CACHEDIENER (for slik ble navnet opprinnelig skrevet; – og Daniels mor var Anna Helene v. BÜNAU) og Sophie Gertrude v. Uslar.
              • Anton Vilhelm HEIBERG (1831-85), h.r.adv. Gift med Antonie Magdalene FOSSUM (1840-76), hvis sønn, h.r.adv. Gustav Adolf LAMMERS HEIBERG (1875-1948), i 1945 ble formann i UNDERSØKELSESKOMMISJONEN AV 1945, hvis vurderinger av utenriksminister Halvdan Kohts tafatte reaksjon på sin sendemann i Berlin, Arne SCHEELs varsler, omtales i litteraturlista under nettopp «Undersøkelseskommisjonen av 1945». Se også treliste Heiberg.
              • Axel Wulfsberg Heiberg (1832 Moss-1903 Larvik), offiser og kommandant på Oscarsborg[24], senere tollkasserer i Larvik. Gift i 1858 med Ebba Sejersted (1840 Skogn, Nord-Trøndelag-1930), hvis datter Valborg Heiberg (1880 Trondheim-) ble gift i Cha. i 1904 med sivilingeniør Carl Peter Conradi (1857-1930) (mor: Ingeborg Hedevig Vogt), sønnesønn av postmester Johan Christian CONRADI (~ 1. gang med Christine SCHMIDT) og 2. hustru Maren Cathrine HASLUND.
              • Thorvald Emil Bing Heiberg (1841Tynset-), h.r.adv. Gift i 1876 med Henriette Louise Elisabeth Thorne (1853 Bragernes-), hvis sønn, cand. phil. Fridtjof Heiberg (1883-), var bestyrer i firmaet Fco Mundus y Cita i Buenos Ayres og ble gift der i 1910 med Hildur Henriette ROBSAHM (1885-), søster av storspionen OTTO EDVARD ROBSAHM (1890 Cha.-1969), forretningsmann og dobbeltagent, som jobbet mot betaling både for det tyske Abwehr og det britiske SIS. Hans rapporter til Abwehr bidro til at de såkalte «Kvarstadbåtene» våren 1942 ble møtt av TYSKE fartøy under seilasen fra Gøteborg til Storbritannia: se https://no.m.wikipedia.org/wiki/Kvarstadbåtene!
            • Av II: Henrich Sigvard Scheel (1806–1891), offiser og karttegner, ca. 1840-46 Christianias vanninspektør (tok initiativet til det som skulle bli byens første kloakkledning), 1856-1867 kommandant på Oscarsborg festning. Gift i 1835 med Karen Rosenberg Vogt (1810-55) og i 1860 med Marie Louise Vogt (1817-1900), begge døtre av Jørgen Herman Vogt (1784-1862), statsråd 1825-58, og 1. hustru Ingeborg Maria LORENTZEN (+ 1821): se slektene Vogt og Darre. Se også kommentaren (med en viss korreksjon i forbindelse med Rosenberg/STRANGER-genealogi) her nedenfor under «Litteratur» til Thomle:1911! Henrik Sigvard Scheels hustruer var halvsøstre av Ingeborg Hedvig Vogt (1825–1904), som i 1852 ble gift med den senere (1885–1901) svenske utenriksminister og greve Albert Ehrensvärd (1821–1901), hvis datter comtesse Anna Lovisa Dorotée  Ehrensvärd (1855–1930) i 1876 ble gift med den svenske greve og riksmarskalk, utenriksminister Ludvig Wilhelm August DOUGLAS (1849–1916), 1904 ridder av Carl XIII:s Orden, hvis sønn Carl Robert greve Douglas (1880–1955) også ble høygradsfrimurer (av grad X i 1930). Ingeborg Hedvig Vogt ble også mor til en utenriksminister, nemlig Johan Jacob Albert greve EHRENSVÄRD[24] (1867 Göteborg-6/3 1940) fra 1911 til det skjebnesvangre året 1914. Han var også 1919 svensk ombud ved forhandlingene om Nasjonenes Forbund, og i 1917 ble han gift i København med danske Marna Edit Christina MÜNTER, hvis farfars søster, Maria Frederica Franzisca (Fanny) Münter, datter av høygradsfrimureren (OM 1794) og medlem av Illuminatus-ordenen og den første moderne forsker på Tempelridderordenen, biskop Friederich Münter, hadde vært gift (1815) med dr. theol. og 1834 biskop over Sjællands stift samt Ordensbiskop, Jacob Peter Mynster (1775–1854). (At frimurere påberoper seg en historisk tilknytning til Tempelridderordenen er en latterlighet, som mange frimurere allikevel – i blind lydighet? – synes å ta for god fisk. At de uhemmet BRUKER denne ordens våpen etc. er en annen sak.)
              • Axel Christen Scheel (1837–1900), lege. Gift i Arendal i 1869 med Valborg RØRDAM (1847-93), dtr. av tollinsp. i Arendal Anton Christian Nicolai R. (1811-80) og An(n)ette Elise KNUTZEN (1817-99). Valborgs søster, Anne Lovise Nicola Elise Rørdam (1839-), ble i 1866 gift med dr. med., prof. Peter Hermann Vogt (1829-1900), hvis grandonkel var ovennevnte Jørgen Herman Vogt. Og søsteren Rigmor Rørdam (1853-1903) ble gift med skipsreder i «Fearnley & Eger», Johan Engelhar(d)t Eger (1846-1921): se Eger (slekt). (Noen av Valborg Rørdams forfedre i kortform tilbake til byggmester Hercules Oberberg [1557 Nederland-1602 Åstrup] – og til slekten T(h)rane –  listes opp avslutningsvis i artikkelen Løwencron (Piper).)
                • Arne Scheel (1872–1943), ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet 1905, diplomat. Da han i tredveårene var norsk minister i Berlin, kom han i sterk konflikt med utenriksminister Halvdan Koht, som han ville ha stillet for riksrett for «rettsløshet», men Stortingets president, Carl Joachim Hambro, fikk ham til å frafalle sin anklage på grunn av de vanskelige tider: se kommentaren nedenfor under «Litteratur» til Hambro:1947. Se også sst. Undersøkelseskommisjonen av 1945:1946/2010, hvorfra sitater fra Kommisjonens drøftelse av – og visse gjengivelser av – Scheels telegrammer til UD/Koht. Gift i Paris i 1909 med Maria Mathilde (Lala) Smith (Smith av Arendal) (1885-1951), tippoldebarn av eier av Froland jernverk, Hans Smith (1748-1804) og (~ 1777) Magdalene Marie CLASSEN (1760-1838), hvis fetter, geheimekonferanseråd Peter HERSLEB CLASSEN (1738-1825), ble gift i 1763 med Marie Justine FABRITIUS (1738-1816), hvis søsterdatter Mariane DE HEMERT (1765-1815) ble gift i 1784 med Just Conrad RØMELING til FRIEDRICHSHOF ved Meinsdorff, sønn av ovennevnte óg nedennevnte admiral og statsminister H.H. RØMELING og Edele Dorothea SCHEEL. – Lalas bror var den senere (1942) sjef for UDs handelspolitiske avdeling i London-regjeringen samt ekspedisjonssjef for Forsyningsdepartementet i London 1942-45, Christopher FÜRST SMITH[23] (1883 Paris-1948), hvis brev gjengitt nedenfor under «Litteratur», Smith:1947, gjendriver Kohts påstander om, at han ikke hadde hatt noen muligheter til å omplassere nazisten Ulrich STANG (se Stang (slekter)) til et sted i betryggende avstand fra Berlin. – 2 sønner, Vilhelm Scheel (1913-75), agent for den engelsk-norske etterretning høsten 1941 (se under «Litteratur»: Koren:1942) og 1942-49 sekretær for Nortraship i London, senere bankmann, og Arne Scheel (1914-86), byråsjef 1954 og ekspedisjonssjef i Finansdepartementet 1963 (se Wikipedia-artikkelen «Scheel» [lenke finnes innledningsvis under «Litteratur»]), samt datteren:
                  • Valborg (Lilli) Nancy Scheel (1911-86) gift i 1932 i Berlin med diplomaten Lauritz Grønvold (1891-1971)[24], sønn av Christian Wilhelm G. (1856-1925) og Petrea Müller (Kate) Klaveness (1862-1951), som var av den eldste Klaveness-grenen (da hennes far var skipsfører Fr. Ch. Thorvald K. [1824-83], en fetter av skipsreder Anton Fr. K. [1839-1904]: se artikkelen Klaveness (slekt), hvor skipsførerens far, Søren Christian [Kristian] Toressøn Klaveness [1796-1848], feilaktig – eller i hvert fall på forvirrende vis – sies å være «gårdbruker på Klavenes som siste [?] fra denne slekta». Uansett: Denne «siste» gårdbruker óg skipsfører F.C.T. Klaveness hadde 9 barn, hvorav 4 sønner, 3 av dem gift – med etterkommere – og alle skrev seg Klaveness). Anton Fr. Klaveness, skipsrederen, hadde både en sønn og en sønnesønn av samme navn, og sønnesønnen var gift med den to ganger ovenfor nevnte Lucy EGEBERG. – Lauritz Grønvold var 1938 byråsjef i Utenriksdepartementet og fra 30. jan. 1922 (opptatt i Leoparden) til ennå i 1952 frimurer, men han fikk på 50-tallet religiøse anfektelser og trakk seg da – under trusler fra de høye brødre om å få sin «karriere ødelagt» – resolutt ut fra dette såkalte brorskap. Han var den første hvite mann med sort belte i judo (1928) og utga i 1945 «Japan, krigeres og blomsterelskeres land». NB 1: Lauritz Grønvolds farbror var kabinettsekretær Hans Aimar Mow G. (1846-1926), kong Haakon VIIs privatsekretær. Brødrenes foreldre var Bernt Christian Olaus G., prest på Modum, og Juliane (visse nettsider benevner henne Johnine Christine) HØST. Brødrenes besteforeldre var oberst for Telemarkske reg. Hans Mow G. og Junine Olafsson (Johnine Christina Marie Olavsen) (1783-1868), dtr. av prof. Olav Olavsen ved Kongsbergs Bergacademi, den islandskfødte arkitekt, jurist og stortingsmann. Og brødrenes oldeforeldre var oberstløytnant Bernt Christian v. Grønwold (1729-1797) (mor: Justine Cathrine v. Reichwein, dtr. av kapt. Fr. v. R. og Else BILDT til Nes, Borge) (~ 1° Johanne Dorothea Elisabeth Petersen van DEURS av den hollandske Amagerbondeætt) og 2. hustru (~ 1765) Kirstine Angell ELLIGERS. En helbror av oberst Hans Mow G. var således ltn., senere verftsskriver i Fredriksværn, Nicolay v. Reichwein Grønvold, som i ekteskap med Rise PREBENSEN ble far til Nicolay Fr. Reichwein G., som i ekteskap med Anne Margrethe DAHLE ble far til Bernt Christian August G. (1836-68), som ble gift med Betty Helene AAS (1842-77), og disses datter Anne Margrethe (Marit, Margit) Grønvold (1867-1921) ble i 1867 gift med sakfører Rolf Emil Olsen RYNNING (1862-1955) (mor: Anne Marg. Holtermann), hvis dtr. Helene Rynning ble mor til generalløytnant Rolf Rynning Eriksen, som samarbeidet under krigen og senere med ovennevnte Jens Henrik NORDLIE og Jens Christian Hauge. NB 2: Rolf Rynning Eriksens farbror var høyesterettsadvokat Bjarne Gotfred Eriksen (1886-1976), generaldirektør i Norsk Hydro 1941-56 og 1952 frimurer av VIII. grad i Den norske Frimurerordens landsloge: Se under «Litteratur», Hambro:1947, hvor B.G. Eriksen omtales som aksjonær i forbindelse med Oslo-konsortiet. NB 3: Rolf Rynning Eriksens hustru Inger Karine Ranke (1915-) hadde en halvbror, Gunnar Stoll RANKE (Berge) (1911-73), som Eriksens mor, Margit Johanne Aas(s) (1880-1929), hadde fått med sin «partner» (se sveaas.net), ingeniørAnton Berge (1873–1934), sønn av prosten Ole Berge (1834-1912) og Hanna MANGOR (1841 Øyestad, Aust-Agder-1915 Oslo), hvis søster, Cathrine Antoinette Mangor, ble født i 1838 på Tangen gård pr. Arendal og i 1862 ble gift i Arendal med Hans Severin FÜRST (1828-), skipsfører og -reder (mor: Elisabeth Dedekam født i Arendal i 1802 som datter av konsul Anders Sørensen DEDEKAM og Anna Sophie CHARISIUS), hvis bror, Christopher Fürst (1821 Arendal-1851 sst.), var gift med Hanne Frederikke SMITH (1821-), sønnedatter av ovennevnte eier av Frolands jernverk, generalkrigskommissær Hans Smith (1748-1804) og Magdalene Marie Classen (1769-1838)! For Hanne Frederikke Smith var en datter av Hans Smith (d.y.), født på Næs i Herefos sogn i 1784 og død i Arendal i 1859, sorenskriver i Raabygdelaget, som arvet Frolands jernverk etter sin far, og som i 1813 ble gift med Anne Margrethe FÜRST (1793 Arendal-1868), dtr. av Christopher Fürst (mor: Ellen CHRISTOPHERSDATTER WINTER) og (~ 1776) Maren Otte BECK. Denne Anne Margrethe Fürst var endatil mor til Christopher Fürst Smith (1815-), som i 1841 ble gift med Nancy (ifølge folketelling 1865 het hun «Naitja») Christine JENSEN (Rævesand pr. Arendal på sydspissen av Tromøy 14. mai 1821-) (hvis barnebarn var ovennevnte søsken LALA SCHEEL og Nortraship-representant i Stockholm og ekspedisjonssjef i London etc., CHRISTOPHER FÜRST SMITH), og til Christophers nesten 10 år yngre søster, Elen Dorothea Smith  (1824 Arendal-), som i 1846 ble gift i Arendal med Andreas Chrystie JUELL (1805 Øyestad-), hvis søster, Cathrine Helena Andreasdatter Juell (1808-), i ekteskap med Peter Anton MANGOR (1780-1850) ble   mor til de to ovennevte søstre, som ble gift med henholdsvis Hans Severin FÜRST og prosten Ole BERGE (1834-1912), hvis sønnesønn Gunnar Ranke var Rolf Rynning Eriksens hustrus halvbror. NB 4: Nancy Christine Jensen var en datter av Jens Chr. Jensen (1790 Mærdø-1834) av skipperslekt og (~ 1820) Nicoline Mathilde Jensdatter AALHOLM (1795-1877), og hennes søster Hanne Dorothea Jensen (1827-1916) ble i 1855 gift i barnløst ekteskap med Stian Bowman HERLOFSEN (1815-1994), hvis søstersønn, Carl HERLOFSEN SØRENSEN (1850-1937), ble svigerfar til skipsreder Peter Dedekam (1874-1957), hvis datter Anna Sophie Dedekam i 1938 ble gift med Jens Christian Hauge (1915-2006)! Skipsreder Dedekams hustru, Aagot Sørensen (1883-1971), hadde forøvrig en bror, skipsreder Søren Brynjulf Sørensen (1886 Jomfruholmen, Hisøy-1972), som i 1916 ble gift på Hisøy med Gertrud Maria (Lolla) Eleonore Smith (1898 Risør-1972 Hisøy), dtr. av skipsreder og trelasthandler Jørgen Smith (1869 TVEDESTRAND-1939) og (~ 1896) Maria AHRENDTS (mor: Gertrude DOUGLAS). Og skipsreder Jørgen Smiths farbror var Johan Andreas DEMANT SMITH (1836-1912), som i ekteskap (~ 1867) med Johanne Dorothea Henrike WIESE ble svigerfar til bl.a. Gina Mustad , fabrikkeier i Osnabrück Hermann Hammersen (hvis sønn var Hauges «mellommann» Frithjof HAMMERSEN), h.r.adv. Christian Døderlein Andresen Butenschøn, fabrikkeier Halfdan Magnus Mustad og skipsreder Thor THORESEN, sønn av skipsreder Otto Keyser Thoresen og Augusta Isabella RØED. NB 5: En brordatter av ovennevnte Ellen Christophersdatter Winter var Dorothea Cathrine WINTHER (1740 Risør-79 sst.), som i ekteskap med Hans Zachariasen SCHLYTTER hadde en datter, Edel Dorothea Cathrine Schlytter (1780 Risør-1865) (~ 1° med Alexander Gjerdrum), som i sitt 2. ekteskap med Elias HALVORSEN (1776-1822) ble mor til Elise Thomasine (Thomine) Halvorsen (1818-57), som ble gift med grunnleggeren av Høyre-avisen Aftenposten, Christian Michael SCHIBSTED, med hvem hun ble mor til Amandus Schibsted – etter hvis død i 1913 den politiske redaktør (og «upolitiske» høygradsfrimurer!) i Aftenposten, Halvor Thorstein Romdal Diesen (1862–1925), overtok stillingen som avisens ansvarlige redaktør: Jfr. Diesen-genealogi under «Litteratur», kommentaren til Thorbjørnsen:1949 (både H.T.R. Diesen, tvillingbroren Søren Einar Munch D. og sistnevntes sønn Thorstein D. (d.y.) var høygradsfrimurere i Leoparden).
                • Olaf Scheel (1875–1942), overlege og tuberkuloseforsker, som i 1903 ble gift med Johanna Sofie Nissen, skilt i 1929, dtr. av Johannes Henrik Nissen, arkitekt og frimurer (tegnet frimurernes hovedkvarter overfor Stortinget), og Hedvig Marie BAUER. – Om hans dattersønnesønner, som skriver seg Scheel-Exner, og som fører både slekten Bermúdez’ og slekten Scheels våpen i sitt firdelte, spanske adelsvåpen, kan det vises til Wikipedias Scheel-artikkel. – Fru Johanna Sofie Scheels bror, som også var arkitekt,  HENRIK NISSEN (1888-1953), ble i 1915 gift med Catharina Sophia (Mosse) Larpent Svendsen (1891-1976), dtr. av sekretær i Christiania Handelsbank, senere banksjef i Arendal, Carl Oscar Svendsen (22. aug. 1848 Kra. [ifølge sveaas.net født i Hamar]-1906 Arendal) (~ 1. gang i 1885 med Emma WIESE [1862 Fredrikstad-10. juli 1886 i barselseng], dtr. av Søren Georg LAFAYETTE WIESE [1834 Lillehammer-1898 Enköping, Uppsala] og Johanne Marie MØRCH [1841 Fredrikstad-1920]) og annen hustru (~ 1890) Pauline Julie  LARPENT (1867 Aalborg-1912 Kbh.) samt søster av Ebba Larpent Svendsen (1894 Arendal-1983 Stockholm), som ble gift med Knuth GRAAH-HAGELBÄCK (1892 Malmø-), sønn av Gustav Hagelbäck (1846 Hörby, Skåne-) og Ingeborg Graah (1863 Cha.-92) – en datter av Knud Graah (1817–1909) og Helene Marie Conradi. Jfr. under «Litteratur», kommentaren til Hambro:1947, om Halvdan Koht i sin alderdom, som skriver om «Conradi’ane»: «Men elskverdige var dei alle. Ei eldre søster hadde vori gift med Knud Graah» (1817-1909) – osv. NB: Jfr. også under «Litteratur», kommentaren til «Koren, Kristian Johannes» og dennes brev av 1941 til Christopher Fürst Smith i Stockholm om OLAF SCHEELS BRORSØNN , DEN I 1913 FØDTE VILHELM SCHEELS VIRKSOMHET FOR DEN ENGELSK-NORSKE ETTERRETNING, hvor også et skøyeraktig «gjeldsbrev» gjengis, signert «Geo Wiese», som antas å være identisk med nettopp Søren GEORG Lafayette Wiese, sønnesønn av ovennevnte S.G.L. Wiese! Dessuten kan det bemerkes, at Johanna Sofie Scheel født Nissens farbror, overadjutant hos Kongen 1905-06, generalmajor Per SCHJELDERUP NISSEN (1844-1930), i 1872 ble gift med Henriette Andrea PREBENSEN (1853-1932), hvis brorsønn var Per Preben Prebensen (1896-1961) (mor: Alexandra Nicoline SMITH [Smith av Tvedestrand]), 1939 direktør for det nyopprettede Forsyningsdepartementets avdeling for utenrikshandel, 1946 ambassadør i London og i 1925 gift med Andrea Ragnhilda FOUGNER (1904-88), dtr. av oberst Christopher Richard v. Tangen Martens Fougner og Alette THAULOW. For mer om de nevnte familier Smith av Tvedestrand og Prebensen: se her ovenfor under genealogi «Butenschøn»!
              • Anton Vilhelm Rosing Scheel (1840–1910), høyesrettsassessor. Gift med Dorothea Margrete GRØN, hvis bror Andreas Fredrik Grøn (1871-1947), lege og medisinhistoriker, ble gift 1. gang i 1901 med Augusta Irgens(1878-1934). Se slekten Grøn.
                • Jørgen Herman Vogt Scheel (1883–1959), byråsjef i Justisdep., 1945 byfogd i Oslo, som i 1948 utga «Slekten Scheel – et utvalg dokumenter…». Gift i 1915 med Petra Michelet Gedde (borgerlig slekt) (1891-1965), hvis forfedres genealogi i utvalg nevnes i tilknytning til A. Jantzens artikkel i litteraturlisten til artikkelen Løwencron (Piper),
                • Fredrik Scheel (1886–1932), statsarkivar. Gift med Alette FINNE (1893–1987), se slekta Finne (Eiker/Sem).
              • Clara Dorothea Scheel (1844–1900). Gift i 1874 med Axel Conradin Ullmann (1840-1923), skolebestyrer i Kragerø og overlærer ved Kristiansand Kathedralskole, sønn av cand. jur., fullmektig i Revisjonsdepartementet, Jørgen Nicolai Axel U. og Cathrine Johanne Fredrikke Vilhelmine (Mina) DUNKER.
              • Johanne Henrike Scheel (1845–1925), samboer i 1875 i Cha. og fremdeles i 1900 i Fredrikshald med brigadelege Jacob Vogt (1819-1906), 1874-77 ordførende mester (OM) i frimurerlogen St. Olaus til den hvide Leopard i Christiania, hvis mor var Karen Rosenberg Vogt! De to samboere var altså så nære slektninger som onkel (Jac. Vogt) og niese (helsøsters datter Johanne H. Scheel) .
              • Benedicte Theodora Scheel (1851–1929), portrettmaler.
        • Vibeke Scheel (1715-1760) (kanskje oppkalt etter Wibecke Pflueg?) gift den 22. juli 1747 i Rendsburg med oberst Barthold (Berthel) Ulrich Knutzen 1748 adlet de Knutzen (1699 Turup-1763 Itzehoe), sønn av NN!
        • Edele Dorothea de Scheel (1718-1782) gift i 1743 med Hans Heinrich RÖMELING (1707-1775), admiral, geh.statsmin., sønn av general Patroclus R. (1662 [63?]-1736) og Anna Marg v. Voogten (VOGT), hvis mor var Marie Elis. WALTER: se ovenfor under Lemming-genealogi. NB: Hans Heinrichs bror, generalmajor Christopher Fr. Rømeling (1700-60) ble i 1733 gift med Anna Georgine Sophia Brockenhuus (1716 Aker-81), en søster av Frederik Vs fortrolige yndling Henrik Adam B. – og av Ove Frederik Brockenhuus (1717-95) (som allerede i sitt 15. år hadde blitt premierløytnant i generalmajor Frederik Otto von Rappes – det senere sønnenfjelske – gevorbne infanteriregiment), som i 1754 ble oberst og som erholdt kammerherrenøkkelen i 1757, det samme år, som han ble styrende mester (vikar for Danneskiold-Laurvig) i frimurerlogen ST. OLAUS TIL DEN HVIDE LEOPARD i Kristiania.
          • Marg. Dor. Römeling (1751-1802) gift i 1779 med Friedrich v. BUCHWALDT til Gudumlund (1747-1814) (se Dansk bio. leksikon[25]), sønn av Peder Mathias v. Buchwaldt til Gudumlund (1717-53) og (~ 1746) Idalia Ilsabe Ludvigsdatter von BASSEWITZ (1729-1806), hoffmesterinne i Schwerin. P.M. v. Buchwaldts mor, Anne Rosenlund til Dybvad: se ovenfor (hvor det fremgår, at P.M. v. Buchwaldts farmor, Anna v. der Wisch, var en søster av Mette baronesse Kielman v. Kielmannsegg født v. der Wisch, Hans HARTMANN v. Erffas svigermor).
          • Frederica Emilia Sophie Römeling (1759-1843 Frankrike), skilt 1786, gift i 1783 med kommandørkaptein Conrad Georg lensgreve REVENTLOW til grevskapet Reventlow og Havnø (1749-1815) (mor: Johanne Sophie Frederikke friherreinne BOTHMER), hvis faster, comtesse Christine Armgard Reventlow (1711-79) (mor: Benedicte Margrethe Skeel født BROCKDORFF) ble gift den 18. juli 1730 på Kbh. slott med Frederik Carl hertug av Slesvig-Holsten-Sønderborg-PLØN (1706-61), året før farbroren (og Christine Armgards bror), Conrad Detlev greve Reventlow til grevskapet Reventlow og baroniet Brahetrolleborg (1704-50) (mor: B.M. Brockdorff), 1725 amtmann over Haderslev amt, senere geheimekonferanseråd etc., i 1731 i Altona ble gift med Vilhelmine Augusta prinsesse av Slesvig-Holsten-Sønderborg-PLØN (1704-49), søster av hertug Frederik Carl: se Rosenkrantz (utdypende artikkel) avslutningsvis. Se også nærværende nettsides «Galleri Luscus», de genealogiske oversikter «REIMERS» B6 og B7!
            • Comtesse Frederica Ædele Charlotte Reventlow (1785 Kbh.-1835 Marcotte) gift med Felix Clair de Mont til Gellenoy og Marcotte – ifølge Danmarks Adels Aarbog. Men da vedkommende synes umulig å identifisere nærmere, er det tilsvarende interessant, at dr. jur. Anton Wilhelm Scheel i sin stamtavle (Scheel:1870) hevder, s. 54, at grevinnen ble gift med «en fransk Emigrant de Moret [!], Herre til Gellenoy»! (Montro av slekten Doxat de Démoret?)
    • Marcus Scheel (falt Lund 1676), fanebærer. Gift med Susanna von HOLT(EN) (ca. 1645 Altona-78) (mor: NN de BUCH), fra hvem, kognatisk, slekten ROSBACH m.fl. nedstammer: se stamtavle/utvidet treliste under Wikipedias artikkel «Scheel» (se litteraturliste, hvor lenke); se også Burenius (utdypende artikkel), hvor det under «Kilder» –  i den første kommentaren til Bueks bok om borgermestre i Hamburg – listes opp slekten SCHUMACHER fra HADERSLEVs forfedre tilbake til slekten v. der Fechte i Hamburg. – Susanna v. Holtens kusine, Anna Catharina von PROSCHEWISCH (+ 1674), ble gift med Otto von OESEDE (+ 1674), postmester i Odense og enkemann etter Barbara Jensdatter Rosenvinge (+ 1658): se Løwencron (Piper).
      • Cathrine Magdalene (Thrine Malene) Scheel (1669-1725), som 15 år gammel i 1684 ble kammerjomfru hos den 20-årige grevinne v. Reventlow født v. Hahn (i 1693 mor til den senere dronning Anna Sophie), noe hun var til 1696. Gift den 11. des. 1696 i Kbh. med etterfølgende bryllupsfeiring i huset til storkansler Reventlow med Christian Rosbach (1672-1726), samme år utnevnt til herredsfogd i Nørre Tyrstrup på Jylland (mellom Kolding og Haderslev) og bror av Tobias Rosbach (1664-1728), postmester i Rendsburg og overkrigskommissær i det danske hjelpekors i keiserlig tjeneste 1707-10, hvis datter med Lucie Elis. Rebiger, Elisabeth Sabine Rosbach (1691-1751 Eckernförde), ble gift med Heinrich Wigand Michelbecker til Gundetved (Selchausdal) (1672-1720). Dennes søster, Else Margrethe Wigand Michelbecker (1668-1720), ble gift i 1686 med Wilhelm EDINGER (1759-1733), vinhandler og direktør for Asiatisk (Ostindisk) Kompani, som var Gjord Andersen i Christianias vekselmekler i København, før Lerche overtok (se kommentar til Teiges avhandling «Eliten i Christianias…» i litteraturliste til artikkelen om Giord Andersen (1651–1720) og ikke minst sitatene fra samme doktoravhandling i litteraturlisten til artikkelen om Hans Hansen Rosencreutz, Gjord Andersens helt «Special» gode venn.
        • Anna Susanne Rosbach (1701-53 Nyborg) gift med postmester (avsatt) og gestgiver, rådmann i Nyborg Abraham Jantzen (1697 Drenderupgård, Ødis sogn-1759 Nyborg).
          • Tobias Jantzen til Ørumgård (1782-92) i Ørum sogn, Bjerge herred (1737 Nyborg-1804 Faaborg), birkedommer og skriver i Avernakø birk. Gift i Faaborg i 1769 med Abel Pernille Mølmark (1742 Faaborg-bisatt i Ørum kirke 2. april 1788), dtr. av kanselliråd Christian Ibsen Mølmark og Margrethe Magdalene Høeg (datter av fester av HOLMELUND, Niels H. og Anna Dorothea SCHEEL: se ovenfor) og søster av Magdalena Sophia Mølmark (Møllmarch) (1741 Faaborg-1812 Borre i Aal sogn), som i 1775 ble gift med sogneprest til Aal, Andreas HOLM (1736 Svanninge-1801 Aal) (mor: Elisabeth Marie Nielsdatter FRIBORG), enkemann etter Anna Nielsdatter EILSKOV (1742 Aal-74 sst.), hvis mor var Anna Rasmusdatter LASSEN (1714 Aal-72): se Lasson.
        • Tobias Rosbach (1706-85) gift i 1739 med Hedevig Susanne Amalie Jurs (1720-93), hvis sønnedatter Hedevig Susanne Amalie (Ditlevsdatter) Rosbach ble gift med Hans Bull Motzfeldt: se Wikipedia-artikkelen «Scheel»[26].
          • Friedlieb Rosbach (1750-1810 Kra.), prem.ltn. i Trondheim i 1783 og oberst i 1809. Gift i 1782 med Anne Margrethe Hammond Collin (1758-1831), datter av Georg Christian Collin til Bakke gård og Susanne Pouline Munck (Munch) (1731-1813), som ble gift 2. gang med Simon WOLFF (1730 Kbh.-78 Lade gård), visepastor i Strinden 4. okt. 1754 (gift 1. gang i 1757 med Mette Margrethe GRAAE [1727-3. jan. 1764 barselseng], datter av RASMUS GRAAE [1683-1760 Trondheim], rådmann i Kbh. og senere det samme i Trondheim, som eide flere gårder i Strinda, Lade gård, Tyholt gård, Vikeraunet og Lavollen, og Anna Dorothea Hermansdatter Treschow, som døde i 1757: Se Herman Treschow (1665–1723); se også nedenfor under «Litteratur», kommentar til Teige:2008, om Graaes stefar Peder RASMUSSEN [ca. 1652-1729 Kbh.], deputert i Rentekammeret og etatsråd).
      • Anna Maria Scheel (1666-1740) gift i 1692 med Henrik Lauritsen HJORTH (1666-1716), 1692 sogneprest til Rønne og Knudsker menigheter på Bornholm, 1702 «Landsprovst» og mag. ved Kbh. universitet, sønn av Laurids Henriksen Hjorth (1628/31-75), sogneprest til Skamby, og 2. hustru Karen Ludvigsdatter TISDORPH (1632-1712), som ble gift 2. gang med Matthias Sass, hvis bror Paul Nielsen Sass ble gift med Marg. Valentinsdatter Schmidt v. Eisenberg. L. Hjorth hadde 1. gang vært gift med Karens søster Maren Tisdorph (+ 1660), begge døtre av Ludvig Tisdorph (1595-1643), sogneprest til Frue kirke i Odense, og Maren (Marie) Nielsdatter (LET) (~ 1643 Niels Pedersen Bruun [1611-]), dtr. av Niels Jacobsen Let, kjøpmann i Odense, hvis farmor, Inger Unkersdatter, var av den såkalte JORDBJERGSLEKTEN og svigerinne av Frederik IIs gullsmed Diderik Fuiren (+ 1603), som 1596 laget kronen til Christian IV. NB 1: Niels Lets søster Inger Leth (1591 Odense-1616) ble i 1611 gift med Mads Jensen Medelfar (1579-1637), som i 1616 viet Christian IV og KIRSTEN MUNK, og som i 1620 ble biskop i Lund. Bispen ble gift 2. gang i 1617 med Margrethe Torlufsdatter WUNKESEN (+1619) (ofte i litteraturen kalt «Leve»; – Margrethes farmor var Dorte Torlufsdatter Bildt) og 3. gang i 1620 med Mette VIBE (Wibe), RENTEMESTER Peder Vibes halvsøster og mor til MICHAEL WIBE til Freienfeld og Søgaard (1627-90), visekansler, som i 1679 fikk våpenbrev, og som i 1667 hadde blitt gift med Marg. Cathrine REIMERS (1643 Krempe-83), dtr. av Heinrich Reimers (mor: Wiebke Pflueg) og Anna Hannemann: se innledningsvis! Michael Wibe og hustru født Reimers’ datter, Cath. Hedevig Wibe, ble i 1690 gift med Vincens LERCHE (1666-1742), overceremonimester etc., hvis mor var Dorthe Nansen (1633-75). NB 2: Niels Lets hustru var Karen Jørgensdatter LET (1582-1650) (mor: NN), som 2. gang ble gift med Bertel WICHMAND (montro av Hamburg-slekten Wichmann?), hvis sønn Jørgen Wichmand (ca. 1615-80), rådmann i Odense, ble gift 1. gang med Ingeborg Pedersdatter (Balslev) og 2. gang i 1662 med Mette Knudsdatter BLANCHENBORG (ca. 1643-1716) (~ 1689 reg.kvarterm. Adrian Langerfeldt), hvis bror Peder K. Blanchenborg (1644-1711), rådmann i Odense 1675-88 og borgermester sst. 1688-1711, ble gift med Karen Jacobsdatter «MULE» (+ 1733), dtr. av Jacob LUDVIGSEN TISDORPH (1627-84), hvis søstre begge var gift med Anna Maria Scheels svigerfar, og Maren Svendsdatter, som nemlig var en dtr. av prof. ved Odense gymnasium Svend Pedersen (1590 i Skåne-1636)[27] og Karen MULE (+ 1650) (~ 2° Henning Christensen Achton, 1641 konrektor i Odense), dtr. av Jørgen Mule (+ 1634), borgermester i Odense, og Barbara Mogensdatter Rosenvinge. Svend Pedersen hadde selv vært student i 1610 og informator for Holger Rosenkrantz den lærdes barn: se Rosenkrantz (utdypende artikkel). NB 3: Anna Maria Scheels svigerfar Laurits Hjorth hadde 1. gang vært gift med Maren Tisdorph, som døde allerede i 1660 og i 1658 hadde blitt enke etter sogneprest og prost i Skamby, Henrik Hansen, som hun hadde blitt gift med i 1656. Han var en sønn av Hans Mikkelsen (1578-1651), huspredikant på Ellen MARSVINS Lundegård og lærer i tysk og fransk for KIRSTEN MUNK i 1614, hoffpredikant i 1616 og endelig biskop i Fyn, og Cathrine Henriksdatter (1582 HAMBURG-1655). Og Henrik Hansen hadde i 1650 blitt gift 1. gang med Anna MULE, en brordatter av ovennevnte Jørgen (~ Barbara Rosenvinge), nemlig en datter av Jens Mule (1564-1633), lege i Odense, og (~ 1624) Anne Villumsdatter (ca. 1602-52), som i et annet ekteskap (1638) med Christopher Schultz (+ 1646) ble mor til Cath. Schultz, som ble gift med Hein LUCHT fra Hamburg. Forøvrig var legen Jens Mules 1. hustru, Else Hansdatter (1560-1623), ovennevnte gullsmed Fuirens 2. hustru (etter Marg. Unkersdatters død). Og Else Hansdatter ble ialt gift 3 ganger, for hennes 1. ektemann (1582) var Niels Jespersen (1517-87), biskop i Odense (Fyn). – Med Anna Mule ble Henrik Hansen far til Barbara Henriksdatter MULE (1654 Skamby sogn-1723 Kbh.), som i ekteskap med Albert Fochsen de With (1640 Horsen-1715 Kbh.) ble far til Johan Albert de With/Johan Albrecht With (1683-1754), stiftamtmann i Viborg og gift med Cath. Ernestina v. HAUSMANN (1692-1760) (mor: Karen Toller): se Hausmann (utdypende artikkel).

LITTERATUR:

  • Scheel i Store norske leksikon.
  • ScheelWikipedia på bokmål og riksmål. Denne trelisten anbefales. Her er flere ektefeller tatt med. Mens det i nærværende tavle – innbefattet lenkene Duellanten Joachim Ernst Scheel og Løwencron (Piper) og Burenius (utdypende artikkel) – først og fremst drøftes visse hendelser av betydning for å kunne forstå den scheelske genealogi bedre og få avdekket røttene til visse misforståelser.
  • NN: «Stamtavle. Familien Fürst.» (1869). Bok i folioformat (ca. A3) på 10 sider, som finnes på Arendal Bibliotek. Stamtavle over Johannes Dødeloff Fürst (1710 Wien-1791 Risør) og hustru Ellen Winters etterkommere.
  • Litteratur ordnet i ALFABETISK REKKEFØLGE:
  • Achen, Sven Tito: «Danske adelsvåbener • En heraldisk nøgle» (Kbh. 1973). – Slekten har altså aldri mottatt noe «adelsbrev» – og heller ikke av 1890 – slik det feilaktig uttrykkes i Sven Tito Achen: « Danske adelsvåbener • En heraldisk nøgle» (Kbh. 1973), s. 326, med henvisning til NDA s. 248 og DAÅ 1893 s. 423 samt senere tilføyelser. Det fastslås på omslagssiden: «Nøglens oplysninger bygger især på A. Thiset og P. L. Wittrup: Nyt Dansk Adelsleksikon (1904) og Danmarks Adels Årbog (1894 ff).» I byfogd Jørgen Scheels «Slekten Scheel», s. 7, er ovennevnte søknad om naturalisasjonsbevilling gjengitt med denne innledende bemerkning: «I året 1890 ble det så av slekten sendt inn til den danske konge fölgende söknad, forfattet av Anton Henrik Scheel (cand. jur., Kragerö) og dansk arkivsekretær Thiset [!] i fellesskap: / Til Kongen. / Kgl. stallmester, kammerherre Ludvig F.A.v.Scheele/bokholder Hans C.H. Scheel Kjøbenhavn/oberstlöytnant Henrik S. Scheel av Kristiania og visekonsul Chr. F. Scheel av Skien/ansöker allerunderdanigst om allernådigst naruralisasjonsbevilling for generallöytnant Hans Heinrich Scheels ekte agnatiske etterkommere. / Da generallöytnant Hans Heinrich Scheel den 16de april 1727 utnevntes til hvit ridder har hans etterkommere hitinntil vært anerkjent som hørende til dansk adel [og forøvrig visste man på dette tidspunkt ikke om Hans Scheels våpenbruk av 1657 i brev til kongen], uten dog å besidde noen annen særlig hjemmel; men da det etter Deres Majestets resolusjon av 14. oktober f.å. framtidig vil utkreves en uttrykkelig kongelig akt for å bli betraktet som værende av dansk adel, ansöker vi undertegnede herved allerunderdanigst om en allernådigst naturalisasjonsbevilling [!] for nevnte generallöytnant Hans Heinrich Scheels ekte agnatiske etterkommere med rett til å före det i Adelskeksikonnet (av 1787) pag. 144 sub. nr. 1 anförte våpen.» Videre s. 8: «Den 1. oktober 1890 ble det så avgitt fölgende danske resolusjon: / Vi Christian den niende, av Guds nåde konge til Danmark, de Venders osv. osv. / Gjör vitterligt: … anerkjent, at den ekte agnatiske descendens av den i året 1738 avdöde generallöytnant Hans Heinrich Scheel henhörer til den danske adelstand og er berettiget til alle denne tilkommende rettigheter samt til å före det av slekten hittil brukte våpen [som ironisk nok allerede Hans, men ikke Hans Heinrich selv førte!], nemlig et av gull og blått delt skjold, i 1ste felt en halv, sort kronet örn, i 2det en halv hvit lilje, begge faste på delingen og på den kronete hjelm en vepnet arm mellom 2 sorte örneflukter. / Forbydende alle og enhver imot det, som foreskrevet står, hinder å gjöre. / Gitt på Bernstorff den 1. oktober 1890. / Under Vår kongelige hånd og segl. / Christian R. / ( L. S. ) / Nellemann».
  • Bierfreund, Knud og E. Juel Hansen: «Slægten Mølmark», i: Personalhistorisk Tidsskrift (1964), s. 27-49.
  • Bjartveit, Kjell: «Olaf Scheel og Johannes Heimbeck og deres arbeid med BCG-vaksinen» (2001), i Tidsskrift for Den norske legeforening, 121: 1076-81, 2001. Lenke finnes i følgende Wikipedia-artikkel om Johannes Heimbeck: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Johannes_Heimbeck
  • Brodersen, Arvid: «Mellom frontene – som kontaktmann mellom hjemmefronten og tyske motstandsgrupper under krigen» (1979).
  • Brodersen, Arvid: «Fra et nomadeliv. • Erindringer» (1982). S. 115 (Arne Scheel nevnes ikke under «Navneregister»): «Overfor svenskene gikk tyskerne frem med den ytterste kurtoasi. De gav sendemannen i Oslo [Beck-Friis] god tid til å avvikle legasjonen, ominnrede den til et generalkonsulat uten diplomatisk status, og med familie og innbo forlate landet i ro og mak. En noe annen fremgangsmåte praktiserte tyskerne overfor den norske legasjon i Berlin. Den 19. april 1940 fikk minister Scheel ordre om å pakke seg ut av landet innen 3 1/2 time, efter å ha ‘tjent sitt land i beste vennskap i Berlin i nesten to årtier’, som statssekretær E. von Weizsäcker noe skamfullt skriver i sine Erinnerungen (1950, s. 285).»
  • Dam, Sigvard Mahler: «Unkersønnerne – en fynsk adelsslægt der slog sig på købmandshandel», i: Personalhistorisk Tidsskrift årg. 106, nr. 2 (1986), s. 117-155 + 5 Tavler. Av tavle 1 fremgår det, at Niels Let (~ Karen Jørgensdatter Let) var en sønn av rådmann og borgermester i Odense JACOB LET (og Marine Jørgensdatter Mand), sønn av (tavle 2:) Søren Let og Inger Unkersdatter, hvis søster Margrethe Unkersdatter (død før 1593) var gullsmeden Didrich Fuirens 1. hustru og mor til Anna FUIREN (1581-), som ble gift med Jørgen PRYTZ, gullsmed i Kbh. – Niels Lets søster Inger Let (+ 1616) var i ekteskap (1611) med den senere biskop MADS JENSEN MEDELFAR mor til Susanne Madsdatter (1613 Odense-37), som i 1630 ble gift med den kjente vitenskapsmann OLE WILLUMSEN WORM d.e. (1588-1654) (~ 3° i 1639 med Magdalene Motzfeldt (1617 Kbh.-91) [~ 1661 dr.med. Ch. Fabricius), som i sitt 1. ekteskap (1615) med Dorte Thomasdatter FINCKE (Finke) (1596-1628) (svigerinne av CASPAR BARTHOLIN) ble far til Inger WORM (1621-77), som i 1638 ble gift med JENS PEDERSEN SCHJELDERUP[31] (1604 Mandal-1665 Bergen), biskop i Bergen (mor: Anna HOLCH ), hvis datter Anne Jensdatter Schjelderup ble gift ca. 1666 med OTTO HANSEN SCHREUDER  (1628-96), sogneprest til Nykirken i Bergen (~ 1° Margreta Henriksdatter MILTZOW), hvis datter Susanne Ottesdatter Schreuder (ca. 1675-1742) (~ 2° Michael Stub) ble gift i 1698 med Hans Petersen ARENTZ , hvis sønn Hans Hansen Arentz (1713-90 Arendal) (~ 2° i 1760 med Abel Cathrine von Krogh [1727-90], dtr. av Christopher v. K. og Maria DE FINE) i sitt 1. ekteskap (1750) med Anne Marie Krog (1716 Bergen-58 sst.), dtr. av CHRISTEN TRULSSØN KROG og Abel Margrethe Johansdatter Madsen (Heiberg), ble far til HANS SIGVARD ARENTZ,  som ble svigerfar til den i stamtavlen nevnte Anton Wilhelm Scheel født i 1763 på Akershus festning. – På s. 147 finnes note 24, som omhandler ovennevnte borgermester Jacob Lets hustru Marine Jørgensdatter (+ 1603): «…Som allerede nævnt var hustruen af slægten Mand. Faderen Jørgen Andersen Mand og hustruen Karen Jørgensdtr. Sommer tilhørte begge fynske lavadelsslægter der som Unkersønnerne overlevede i Odense som købmænd. Omtalte Niels Let var muligvis opkaldt efter sin mormoders farfader, Niels Sommer, som var den sidste ‘store mand’ i slægten Sommer, død før 1567 og som ifl. sin gravsten førte ‘Sommer-våbenet’, en liggende halvmåne og 3 stjerner; note 17 fol. 41 [Johannes Bircherod «Monumenta et Inscriptiones Othinienses»]. Se i øvrigt ‘Dansk [dvs. Danmarks] Adels Årbog’ (DAÅ) årgang 1917 s. 501 ‘Sommer i Fyn’, hvor denne Niels ikke er med.»
  • Danmarks Adels Aarbog 1893, stamtavle «Scheel», s. 423-440; og samme årbok 1997-99, «Rettelser og tilføjelser», s. 979: «DAA 1893 (X) SCHEEL: (s. 440) (nr. 8.) Vibeke, + o. nytår 1759/60 i Itzehoe, bgr. 9 jan. 1790 sst. (S. Laurentii K.); g. 22 juli 1747 [altså ikke «1748»!] i Rendsborg m. oberst Barthold (Berthel) Ulrich de Knutzen, f. 1699 i Turup, dbt. 29. maj 1699 (Turup k.), + 8. april 1763 i Itzehoe, bgr. 14. s. m. sst. (S. Laurentii k.) [Indberettet af adjunkt, ph.d. Peter Kurrild-Klitgaard på grundlag af: Rigsarkivet, enkekassen 1251; Itzehoe Sterberegister 1760 og 1763; Turup sogns kirkebog, fødte 1699]. (s.423, indledning) Det våben som generalløjtnant Hans Heinrich Scheels to sønner antog, nemlig oberst Georg Heinrich og generalmajor Hans Jacob Scheel (delt af guld og blåt, i 1. felt en halv kronet ørn, i 2. felt en halv lilje), havde deres farfars bror tidligere ført – dog uden krone. [Meddelt af Axel Scheel på grundlag af F. Hvass: Samling af meddelelser om personer og familier af navnet Hvass, bd. I-IV, 1861-90, heri {bd. 2, del 2, «Bilage», s. 108ff} brev til kongen dateret: ‘Ex Waldemar Slott den 8 9bris 1657’ og påtrykt Hans Scheels signet med våbnet].»
  • Elvestrand, Vegard: «Fra Københavns Universitet, Sorø Akademi og Ledreborg til Hadeland • Skråblikk på dansk-norsk opplysningstid og en selvsikker embetsmann, frimurer og odelsbonde» (2004). S. 815f: «[Overskrift:] (108) Farbror Morten Sand og hans sønner Christopher og Christen / Egentlig er det meste om Morten Christophersen Sand (og hans forhold til broren Anders Christophersen Hammer) allerede meddelt i <— kap. 5. Etter konkursen har han nok ført en tilbaketrukket tilværelse i Bragernes. Skifteprotokollen avslører at han, i hvert fall i sine [s. 816:] siste leveår, har bodd hos [navnet kursivert:] Catharina (Emitz) som var enke etter [navnet kursivert:] Jacob Andersen Karre (død 1729). Denne Jacob Andersen var sønn av kjøpmann Anders Jacobsen som er omtalt i det foregående kapittel i forbindelse med pengekrav i skiftet etter Christopher Mortensen Sand, men fra Anders Jacobsens første ekteskap (med Randi Trulsdatter Temte) slik at Jacob Andersen og hans datter, som vi straks skal komme tilbake til, ikke er i slekt med Sand-familien fra Hurum eller for den saks skyld med Christopher Hammer.» Jfr. Thomle:1911 nedenfor, hvor en feilaktig note 1) på s. 70 korrigeres på kontant vis i dette sitatet fra Elvestrands eminente studie over en frimurers streben etter NOE…bl.a. ved genealogiske, bevisst forfalskede opplysninger innsendt til Giessing.
  • Hambro, C.J.: «Historisk Supplement»[30]  (Oslo 1947), hvor hele kapitlet «Mellemspill», s. 73-85, handler om minister Arne Scheel i Berlin og om bakgrunnen for dennes ønske om å stille utenriksminister Halvdan Koht for riksrett. Hambro, som jo var stortingspresident, skriver på s. 74f: «Scheel søkte mig i Stortinget for å forlange Koht stillet for riksrett. Han hadde færdig det anklageskrift han vilde ha oversendt Odelstinget. Og han var ganske overordentlig oprørt. De som kjenner til de indre etatsforhold fra tiden før krigen, vil sikkert vite hvilken sak det var som gav Scheel den ytre foranledning til en så helt enestående aksjon. / Det gjaldt en sekretær ved legasjonen i Berlin [ikke legasjonsråd og senere NS-medlem Ulrich STANG, som var en søstersønn av «Stormester og Høyeste Styrer» for Den norske Frimurerorden, h.r.adv. Hans Johndal RØNNEBERG: se Stang (slekter)[29], men genealog og personalhistoriker Henning Sollied, som fra 1935-38 hadde vært legasjonssekretær i Berlin, etterfulgt – ikke av en etterlengtet miltær-attaché eller av en sekretær etter Scheels spesielle ønske – men av den av Koht ansatte, senere ambassadør Kaare INGSTAD, hvis farfar var riksherolden Marcus Pløen Ingstad og hvis søster, drakthistorikeren Gunvor Ingstad, i 1930 var blitt gift med heraldiker og arkivmann Hallvard Trætteberg: se forøvrig mere om slekten Ingstad under Rode:1909], som [altså Sollied] hadde gjort sig skyldig i forseelser av en art [s. 75:] som Scheel mente ikke kunde tåles, og som det ikke måtte dekkes over. Den unge mann hadde historiske interesser som på et visst felt hadde gjort ham til Kohts medarbeider; Koht så på hans overtredelser med betydelig mildere øine enn Scheel og ønsket å bevare hans tjenester for staten. / Der utviklet sig en meget bitter strid, som endte med at vedkommende sekretær blev avsatt. Og under denne strid kom Scheel til å stå mere og mere steilt imot Koht, inntil han til slutt kom til det resultat at det var hans plikt å henvende sig til Stortinget med en begjæring om å få Koht stillet for riksrett og alle hans forhold som utenriksminister undersøkt. / Jeg kunde ikke tilråde Scheel å gå videre på den vei. Jeg fremholdt at tidspunktet var så uheldig som mulig for å reise en slik aksjon og fremkalde en skandale – …» Terje Bratberg skriver i Norsk biografisk leksikon om Sollied (som ble gift den 19. des. 1936 i Berlin med Märta Yvonne Marie Louise Lind af Hageby [30.3.1913–], datter av oberst Ernst August Ludvig Lind af Hageby og [~ 1903 i Stockholm] Agnes Maria Sophia Carlström, skilt 1925): «Sollied vokste opp i et miljø som var preget av farens og onkelens store interesse for historie og genealogi, og han bestemte seg tidlig i livet for å satse på slektsforskning. Han tok examen artium ved Hallings skole i Kristiania 1924. Deretter studerte han jus og ble cand.jur. 1929. 1931 gikk han inn i utenrikstjenesten. Han gjennomgikk Utenriksdepartementets aspirantutdannelse og ble deretter ansatt som sekretær i Utenriksdepartementet og tjenestegjorde ved en rekke internasjonale møter og kongresser. 1935 fikk han stillingen som legasjonssekretær i Berlin og opplevde her Nazi-Tyskland på nært hold. Sollied hadde ingen privat formue, noe som til dels var nødvendig for å arbeide som norsk diplomat, og han sluttet i tjenesten 1938. Deretter livnærte han seg som forretningsmann i Oslo.» Denne problemunnvikende uttrykksmåte ignorerer president Hambros vektige ord «avsatt»! – Ernst August Ludvig Lind af Hageby (1874-1950) var «stormästare» 1926-1930 for «Det lysande sällskapet Par Bricole»[30] (etterfulgt av Gösta Söderberg 1931-58), og han eide villa Berghem ved Drottningholm. Denne ERNST August Ludvig Lind af Hageby var også høygradsfrimurer. «MATRIKEL över SVENSKA FRIMURAREORDEN för arbetsåret 1940-1941. Del I. STORA LANDS LOGEN M. M.», s. 42: «Stora Landslogen (X gr[ad].) … Lind af Hageby, Ernst August Ludvig, Överste, fd. [= oberst, før dette] Ordf[ørende]. M[ester]. i Logen Gustaf; 74 [= fødselsåret 1874]; 00 [= året 1900, da han ble opptatt som frimurerbror], 24 [= året 1924, da han ble frim. av grad X].“ I samme bok, s. 127, oppføres også sønnen og Sollieds svoger fra 1936: «Stora Landslogen (VII gr.) … Lind af Hageby, Ernst August Ludvig Bengt, Kapten; 05; 27, 37.» Ifølge «SVERIGES RIDDERSKAP OCH ADELS KALENDER 1969», s. 459f, hadde obersten 3 barn: «1) Gösta Magnus Ludvig, * 1904 5/8 [+ 1977], ryttmästare i kavalleriets reserv,… G. 1942-50 (m Hedvig Eugenie Catharina Murman i hennes 1:a g) [dtr. av dir. Bror John Murman og – gift i Gjerpen ved Skien den 15. mai 1911 – Catharina Hannah Hedvig Løvenskiold, dtr. av norsk kammerherre Herman Leopold L. til Fossum og Hannah Parr samt ~ 2° i 1931 med kaptein i den svenske marines reserve, Arvid Fredrik greve Posse, som hadde vært gift 1. gang med Ingrid Elisabeth Tingström og døde i 1946]. … 2) Ernst August Bengt Ludvig, * 1905 25/8, kommendör i marinen (flottans reserv), fd chef för sjövärnskåren, konventsled o[ch] sekreterare i Johanniterorden i Sverige [og ridder av denne orden samt altså – i henhold til ovennevnte matrikkel av 1940 – høygradsfrimurer: 1937 av VII. grad]…G. 1930 12/4 m Margareta (Greta) Knutsdotter Johansson, * 1909 6/2. … 3) MärtaYvonne Marie Louise, * 1913 30/3. [Gift 1. gang ifølge stamtavlen «Lind af Hageby nr 212-Adelsvapen-Wiki»[35] i «1936-12-19 med Henning Solkild [sic!], född 1907-11-27. Legationssekreterare i Oslo (enl. adelsk.).»] G 2:o 1949 6/12 m Ivar Lauritz Ödegaard, * 1913 15/3, direktör i I L Ödegaard & Co (Oslo).» Ifølge Tobias Hübinette: «Den svenska nationalsocialismen • Medlemmar och sympatisörer 1931-45» (2002), s. 245, var følgende familie (men ingen andre av slekten!) medlemmer av Riksföreningen Sverige-Tyskland (RST)[32]: «Bengt Lind af Hageby, kapten, Wittstocksgatan 11, Stockholm (1942) (1943) / E Lind af Hageby, överste, Drottningholm (1938) (1942) (1943) / Gösta Lind af Hageby, ryttmästare, Stockholm (1942)“. Samme sted s. 386 fremgår det, at to av disse familiemedlemmene også var medlemmer av Svensk Opposition (SO)[33]: «Bengt Lind af Hageby, kapten, Wittstocksgatan 11, Stockholm / E Lind af Hageby, överste, Drottningholm». Catharina Hannah Hedvigs bror, Herman Leopoldus Løvenskiold til Fossum (1890 Fossum-1971), som i 1952 var frimurer tilhørende St. Johs. Logen Humanitas til de tvende Liljer (III.) i Skien, ble gift i Tønsberg i 1914 med Anna Cecilie Wilhelmsen, dtr. av skipsreder Halfdan Wilhelmsen og Ragnhild Oppen (datter av konsul Magnus Gotthilf Oppen og Anna Cecilie Hesselberg). Sønnen Herman Leopold Løvenskiold (1915 Skien-2006) ble gift den 10. mai 1941 på Borrestad ved Vittskövle med Christina Catharina grevinne De la Gardie (1919-), dtr. av Pontus Henrik Axel greve De la G. (1888-) – hvis medlemskap i Riksföreningen Sverige-Tyskland beskrives slik i Hübinette:2002, 206: «Pontus De la Gardie, greve, Borrestad, Vittskövle (1938) (1942) (1943)» – og hustru Ebba Hedvig Charlotte Tornérhielm. – Hanna Parrs søster Lucy Parr ble i 1876 gift med Ferdinand Julian EGEBERG, sønn av Peder Cappelen Egeberg og Hanna Wilhelmine SCHEEL: se ovenfor samt Egeberg (slekt)! Én av deres sønner var den aktive NS-mann og godseier Oscar Fredrik Egeberg (1883 Kra.-1961), hvis sønn Westye Christian E. (1917-92) var «Troppsförer AT [Arbeidstjenesten]. SS-leg[ionær], N.S. Germ. SS» ifølge Politidirektoratets «Liste nr 1» fra mai 1945 (nyutgitt i 2014), s. 133; og én av deres døtre, Lilly Annette Egeberg, ble gift 1. gang i 1900 med arkitekt og frimurer (opptatt 19. mars 1897 i Leoparden sammen med sin bror, kaptein, senere oberstløytnant – og vikarierende Stormester! – Johan Tidemann Sverre) Ole Andreas Sverre (oppr. Olsen) (1865 Fredrikstad-1952 Oslo)[34] (~ 2° – etter skilsmisse i 1906 – i 1910 med sanger Anna Theodora Sidonie Fossum født Løvstad, nemlig enke etter auksjonarius Magnus Christian Ludvig Fossum [1873-1936], 1931-36 Stormester eller «Forbundsmester» – eller snarere: Provincialmester – for den «svenske» frimurerorden Den Norske Provincialloge Polarstjernen[35], som først i 1947 ble underlagt Den Norske Store Landsloge). Se Egeberg (slekt): Søskenparets brordatter Lucy Egeberg (1906-92) ble gift 1. gang i 1928 med skipsreder Anton Fredrik KLAVENESS (1903-), som ikke er biografert i NBL (skilt i 1934 og gift om igjen i 1938 med Brita Zahle, datter av dansk kammerherre, minister i Berlin HERLUF ZAHLE, hvis varsel – med forbehold – av 4. april 1940 om det tyske angrep på Danmark – og Norge! – kan leses hér:[36], også med lenker til flere av sendemannens innberetninger til den danske utenriksminister i dagene frem til 9. april), og med Klaveness og dennes familie er man enda dypere plantet i den flik av nærværende slektssammenheng, som kan risses opp slik: Anette H. Storeide: «Norske krigsprofitører • Nazi-Tysklands velvillige medløpere» (2014; hér sitert fra pocketutgaven av 2015), sidene 193f og 195: «Mandag 11. august [1941] møttes Oslo-konsortiet for første gang, det vil si: Axel Aubert, Thomas Fearnley, Rudolf Olsen, Thorry Kiær (Orklas generaldirektør), Anton Fredrik Klaveness, Carl Rustad (generaldirektør i Norsk Sprængstofindustri og styremedlem i NACO og Storebrand) og Jens P. Heyerdahl trådte sammen som aksjonærgruppen [s. 194:] Oslo-konsortiet i Norsk Hydro for første gang. Men medlemmene kjente hverandre godt fra før. De hadde mangeårige forbindelser som forretningspartnere og/eller gjennom familiære og vennskapelige bånd. De fleste av dem hadde også trådt sammen som Oslo-konsortiet en gang før, som en gruppe Oslo-baserte eiere som deltok i reorganiseringen av NACO i 1923, der for øvrig også en Bergensgruppering deltok. Dette Oslo-konsortiet etablerte under ledelse av Thomas Fearnley selskapet De Norske Naco-Aktier i 1937 for å forvalte de norske eierinteressene i NACO. Det første møtet for Oslo-konsortiet i Norsk Hydro 11. august 1941 skjedde i Hydros lokaler i Oslo. Også generaldirektør Eriksen hadde kjøpt aksjer og var innkalt, men han oppholdt seg da på Rjukan. Garben, Norsk Hydros ledelses sekretær, fungerte også som sekretær her. Axel Aubert ble valgt til konsortiets formann, og skulle stemme på generalforsamlingen på vegne av konsortiet.» S. 195: «Fellesnevneren for deltakerne er at de alle hadde familiære, vennskapelige og/eller forretningsmessige forbindelser til Thomas Fearnley. … Fearnley var videre nestformann i Orklas styre, hvor Wallenberg var formann, samme rolle spilte han også i Norsk Hydro. Gjennom Fearnley & Eger hadde Fearnley-familien samarbeidet med Fred. Olsen & Co. gjennom flere år. Det samme gjaldt A.F. Klaveness & Co. og Klaveness Dampskibs A/S, hvor det også eksisterte familiære bånd. Både Johan H. Andresen og Jens P. Heyerdahl var slektninger av Thomas Fearnley; de var halvfettere gjennom den felles bestemoren Cecilie Andresen [se Andresen (slekt)], som var gift to ganger, og de hadde dessuten en felles stamfar i Nicolai Andresen. Heyerdahl fungerte i tillegg som advokat både for Orkla og IG Farben, og hadde deltatt i forhandlingene som førte til etableringen av Nordisk Lettmetall[37].» – Som nevnt i stamtavlen ovenfor – under omtalen av Annette Sophie Augusta Scheels svigersønn, Arild Huitfeldt SIEWERS’ familieforhold – etterfulgte en bror av søsterens svigersønn Axel Conradi, Johan Gottfried Conradi, kong Oscar II som Landsstormester for det norske frimureri i 1905, og også brødrenes far, Andreas Ch. C., som døde i 1868 på Madeira, hadde vært høygradsfrimurer. I 1854 var han blitt Ordførende Mester i logen St. Olaus til den hvide Leopard – med mer, og i 1867 ble han utnevnt til ridder av Carl XIIIs Orden, denne svenske orden forbeholdt frimurere av høyeste grad. Sønnen Gabriel Kirsebom Conradi ble generalkonsul i London i 1922; – senere, i samarbeid med det norske shippingmiljø i London i 1940, bygget han opp organisasjonen Nortraship, som ble overtatt uforandret (!) av den nye leder, skipsreder Øivind Lorentzen, skjønt denne av London-regjeringen hadde fått mandat til å foreta alle slags ønskelige forandringer. Andreas Christian Conradis søstersønn var Paul Koht, som i ekteskap med Betty Giæver ble far til utenriksminister Halvdan Koht. Som eldre mann skriver Koht selv om «Conradi’ane» i et selvbiografisk notat «Ætt og foreldre» av 1961, men først utgitt posthumt i 1968 av dattersønnen Halvdan Skard i «Minne frå unge år». Herfra siteres s. 37-40: «Av dei næraste skyldfolka mine frå Kongsberg var det ei søster til farfar min som vart gift med ein son til den gamle verksdirektøren Paul Steenstrup.» S. 38: «Farfar min vart farmasøyt hos apotekar Niels Jørgen Conradi i Tønsberg. Der gikk det med han som det så titt gjorde, at farmasøyten vart trulova med dottera til apotekaren. Ho heitte Johanne Andrea Conradi (vart berre kalla Hanna) og var fødd i 1818, 16. september. Ho døydde så tidleg at far min ikkje hugste ho. … / Det er lett å tenke seg at ho hadde gode evner i arv; for ho hadde to brør med særmerkte evner. Den eldste av dem var Andreas [Christian] Conradi som vart professor i medisin, ein namnspurd dokter. Det er han vi har ‘Conradis koleradråpar’ etter. Han var ein vidunder-dokter som folk hadde ei veldig tru på.» (Her ser det ut til at Koht husker feil eller blander sammen to forskjellige Conradi’er [i hvert fall i forbindelse med koleradråpene]: se Theodor Conradi [1854-1941]. Men dén dr. Conradi, som Koht har i tankene, ble altså «Ordens Mester» i Leoparden i 1859 og det samme i Stuartlogen i 1863, noe Koht ikke nevner med et ord, helt i overensstemmelse med tradisjonen i Norsk biografisk leksikon, hvor han skrev utallige artikler.) S. 39f: «Av alle skyldfolka mine på farssida var det Conradi’ane eg vart mest glad i. Etter professoren levde det tre søner og ei dotter. Lenge var det berre den eine sonen som var gift, – dokter [Johan] Gottfred Conradi. [Som historikeren Koht unngår å nevne var det norske frimureris «Styrende Mester» fra 1902 og den utvalgte «bror», som i 1905 etterfulgte kong Oscar II som NORSK »Landsstormester». Forøvrig var dr. Conradis hustru, Amalie Kirsebom (1854-), datter av grosserer og konsul Gabriel Bloch Kirsebom (1814-86) og Fransiska Birgitte Bock (1822-1900). Deres sønn var ovennevnte Gabriel KIRSEBOM CONRADI, som bygget opp NORTRASHIP i London.] Og da hadde dei tre andre hus i hop. Dei var alle så glad i både far min og mor mi (dei einaste som kalla han for ‘Pål’), og dei tok seg av meg med stor vennskap. Eg tykte i grunnen alltid at søstera, Agnes Conradi, ho som hadde ein pikeskole, var den klokaste av dem, med fin sans for litteratur. Men elskverdige var dei alle. Ei eldre søster hadde vori gift med Knud Graah [se Knud Graah (1817–1909)], han som hadde grunnlagt spinneriet på Vøyen. Han var blind da eg vart kjent med han. I studentdagane kom eg titt i huset hans i Wergelandsveien og vart venn med sonen og døtterne hans; ei av dem var Asta Bolander, ei heilt igjennom frilynt dame som mykje likna på tanta si, Agnes Conradi. (Ho ville ein gong sia få sonen sin gift med dotter mi; men det vart no ikkje av.)» – Denne fru Asta Bolander (født Graah) (1861-1946) var i 1889 blitt gift med konsul Carl Gustaf BOLANDER (1848-1908), sønn av tollforvalter Gustaf Teodor B. (1805-89) og Ida Carolina Gustava von Gegerfeld (1821 Göteborg-1891), hvis mor, Gustava Cecilia Anckarsvärd (1782 Karlskrona-1860), var en kusine av bl.a. Johan August friherre, senere greve Anckarsvärd (1783-1874), som ble gift i 1815 med Sofia Ulrika friherreinne BONDE (1787-1867)[38]. – De hadde to sønner: GÖSTA (Gustaf Teodor) Bolander (1891-1965), løytnant (»ryttmästare»?) og reisebyråtjenestemann, som ble gift med ELSA Anna Magdalena Carlsdotter Ridderborg (1898-1960), datter av Carl Gustaf Anders Fredrik R. og ANNA Sofia Hedvig Aurora Klingspor (datter av riksheraldiker Carl Arvid K.), og Knud Graah Bolander (1897 Göteborg-1968), som ble fil.dr. i Göteborg i 1925 samt gift i 1927 med VERA Johanna Margareta Andréen (Andreen) (1902-), dtr. av Carl VICTOR Andreen (Svenljunga 1873-), som etablerte egen forretning i Vara – Manufaktur & Modeaffär – i 1897, og (~ 1901) Kristina Elisabeth (LISA) Björkman (1871-). Han var Svenska Dagbladets korrespondent i New York 1927-1932 og i London 1933-1942; deretter utenrikspolitisk medarbeider ved Svenska Dagbladets redaksjon i Stockholm. Han utga bl.a. «Englands väg. Två år som krigskorrespondent på Londonfronten» (Stockholm 1941), en velskrevet bok med mange interessante observasjoner og kloke refleksjoner. – At den eldste sønnen, Gustaf Teodor, brukte navnet Gösta (variant av Gustaf), gjør det også interessant å undersøke nærmere: om hán kan ha vært identisk med dét medlem av Riksföreningen Sverige-Tyskland, som nevnes i ovennevnte bok «Den svenska nationalsocialismen • Medlemmar och sympatisörer 1931-45», s. 198, slik: «Gösta Bolander, avd chef, Döbelnsgatan 65, IV, Stockholm (1942)» (?); her bør det vel tilføyes, at inntil videre bør denne mulige identitet bare betraktes som nettopp en mulighet. Det skulle også være interessant å finne ut av hvilken av de to sønnene, som i sin tid var tiltenkt Kohts datter av fru Asta Bolander. For merkelig nok nevner Osmund Svendsen ingen av brødrene Bolander i sin nye og omfangsrike biografi av 2013: «Halvdan Koht • Veien mot framtiden • En biografi», og hvorfor ikke? Man kan merke seg, at Carl Gustaf Bolanders hustru, Asta Graah (mor: Helene Maria Conradi!), var en kusine av Charlotte Elisabeth Fearnley født Young (mor: Charlotte Elis. Graah), hvis sønn, den ovennevnte skipsreder Thomas Fearnley (1880-1961), i 1911 ble gift med Benedicte Rustad (1886-1976), datter av Haakon VIIs hoffsjef 1905, Fritz Rustad, og Marie Magdalene Schou. – Ovennevnte Betty Giæver (1845-1936), utenriksminister Kohts mor, var en søster av Maren Anna (Nanna) Eleonore Giæver (1855 Tromsø-1908), som i 1875 ble gift med politimester i Tromsø, Karl Albert Enger (1839 Kra.-1935), som i 1870 ble opptatt som frimurer i Leoparden (og stadig var aktiv i 1935, 96 år gammel), og hvis bror, Peter Blix Gill Enger (1837-87), var eier av Bålerud i Oppegård og i ekteskap med Andrea Jacobsdatter Ris (Hoelstad) (1841 Ris gård, Ås-84) ble far til Maren Sofie Hoelstad Enger, som ble gift i 1880 på Oppegård med skipskaptein og -reder, Thomas Fredrik (Fred.) Olsen (1857-1933). Disse ble foreldre til bl.a. ovennevnte RUDOLF Fredrik Olsen (1882 Hvidsten-1951 Oslo), skipsreder (~ Helene [Mossen] Feyer Andvord, skilt i 1931 og gift 2. gang i 1932 med Nicolai Andresen EGER [1890-]), og dennes yngre bror, skipsreder THOMAS Fredrik Olsen (1897-1969) ( ~ i 1928 med Henriette Brahde Mustad [Göteborg 1906-]: se Mustad (slekt)). Forøvrig ble Rudolf og Thomas Olsens faster, Anne Olsen (1853 Hvidsten-sst. 92), gift i Vestby i 1873 med skipskaptein og -reder Lars Olsen RØED (1848 Tjøme-1903), hvis fetter, skipsfører og -reder Hjalmar Christian Røed (1857-1906), i ekteskap (~ 1889) med Gjertrud Magdalene (Magda) HVISTENDAHL (1870 Cha.-1946) (~ 1908 Ludvig Andreas Christensen [1869 Tønsberg-1924]), ble far til Mathilde Røed (1893 Nøtterø-), som ble gift med Robert STEPHANSON (1887-1968) (~ 2° i 1921 med Marie Aall [1885-1977]), hvis datter Grete Stephanson ble gift med den i stamtavlen omtalte Jens Henrik THRONE NORDLIE i dennes 1. ekteskap (skilt i 1946 og gift om igjen samme år med Lise Ringberg): se treliste ovenfor under Hans Jacob Lemming (1747-tidligst 1809). – Koht har altså selv skrevet om de «næraste skyldfolka» sine av slekten Conradi; men her bør også nevnes at hans storesøster, Helga Koht (1872-1906), ble gift med oberstløytnant Aimar SØRENSSEN (1865-1947), sønn av justisminister (1884-88) Aimar August S., hvis far var høygradsfrimureren («Deputert Mester», altså embedsmann, i Leoparden), professor Niels Berner Sørenssen (1774-1857), hvis bror, bispen Christian S., også var frimurer – og farfar til byskriver Christian MALTHE SØRENSSEN (1832-1924), som fra 1888 til 1899 var Ordførende Mester i St. Johanneslogen St. Olaus til den hvide Leopard samt den første Ordf. M. i Den Norske Store Landsloge etter oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige, fra 1913 til 1917. Helga Kohts sønn var sjøoffiseren Aimar August Sørenssen (1905 Kristiansand-86 Oslo), som jan.-nov. 1941 var sjef for marinens treningsleir Camp Norway i Lunenburg, Nova Scotia, 1946 sjef for Sjøkrigsskolen og 1962 viseadmiral og sjef for Sjøforsvaret. – Her kan vi kanskje stå overfor den bakenforliggende årsak til Kohts ønske om å få plassert sin ex-sekretær Unni Diesen som visekonsul i Halifax, hovedstaden i Nova Scotia: jfr. Scheel:2016, brev fra Koht til  Diesen av 23. des. 1941 (altså en måned etter at han ble avsatt som utenriksminister den 22. nov.). Her passer det å vende tilbake til Henning Sollied, for dennes søster, Hertha Margrethe Sollied (1914-42), ble i 1936 gift med diplomaten Knut LYKKE (1904-94), som 1933-34 var legasjonssekretær i Berlin (!) og stasjonert i Oslo 1935-38, før han i 1938 ble visekonsul i Montréal og tillike legasjonssekretær i Canadas forbundshovedstad Ottawa, så konsul i New York i 1944 osv. Han var en sønn av statsminister Ivar Lykke (1875-1949), som i juni 1940 overtok – i stortingspresident Carl Joachim Hambros fravær – LEDELSEN av STORTINGETS PRESIDENTSKAP: «I denne posisjonen deltok han i Riksrådsforhandlingene med de tyske okkupantene inntil rikskommissær Josef Terboven avbrøt forhandlingene og innsatte sine kommissariske statsråder den 25. september» samme år: se nettartikkelen phttps://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Lykke, hvor også lenke til sønnen Knut Lykke, Henning Sollieds svoger og også formann som legasjonssekretær i Berlin, finnes. – Undersøkelseskommisjonen av 1945, s. 291: «Konklusjon. / Undersøkelseskommisjonen er foran kommet til det resultat at de forslag som P r e s i d e n t s k a p e t under riksrådsforhandlingene gikk med på å legge fram for Stortinget, lå utenfor Grunnloven, at Stortinget ikke med hjemmel i konstitusjonell nødrett hadde adgang til å vedta dem og at de heller ikke var politisk forsvarlige.» NB: Ovennevnte svoger av utenriksminister Koht, oberstltn. Aimar Sørenssen, hadde en søster, Augusta Sørenssen (1853-1931), som i 1874 ble gift med distriktslege i Ryfylke Christian WILLE (1846-1904), hvis mor, Emma AMUNDSEN (1895-1918), var en kusine av Anton Cathinko STUB HOLMBOE (1892-1980), som 1962-69 var styrende mester i Den norske Frimurerorden: se nedenfor under frimurerhistoriker Thorbjørnsen:1966. -Hele Carl Joachim Hambros «Historisk supplement» ligger på nettet her (kapittelet «Mellemspill» begynner på s. 73): Hambro, C.J. (1885-1964) (1947). Historisk supplement. Oslo: Aschehoug.
  • Hector, Kurt og Wolfgang Prange: «Schleswig-Holsteinische Regesten und Urkunden», bind 9: «Herrschaft Breitenburg 1256-1598» (1988).
  • Hvass, F.: « Samling af Meddelelser om Personer af Navnet Hvas. Anden Del. Først Afsnit. Jens Hvas (den yngre) til Kaas og hans Descendenter. • Andet Afsnit. Jens Hvas, kapitelskriver i Aarhus, og hans Descendenter.“ (Kbh. 1864), «4. A. Jens Huaß, Kornet», s. 28f (følgende sitat er også gjengitt i litteraturlisten til artikkelen Løwencron (Piper); det samme gjelder den avsluttende bemerkningen om eierne av Tåsinge/Valdemars slott):

«En Plads i Kancelliet søgtes gjerne af Datidens unge Adelsmænd, idet den betragtedes som en passende Forskole til en senere offentlig Virksomhed, og for Jens Huaß laae det saa meget nærmere at gaa denne Vei, som han jo i sin Moders Fætter, øverste Sekretær i Kancelliet, Otte Krag, havde en mægtig Velynder. Senere imdtraadte han imidlertid i den militære Tjeneste, og da Krigen mod Sverrig og Holsten-Gottorp i 1657 var Udbrudt, fulgte han som Kornet de danske Tropper under deres Fremrykning til Bremen. Medens Stift Bremen holdtes besat af de Danske, benyttede Generalmajor Friderich von Buchwald [til Bülk (1705-76)] ham flere Gange som Overbringer af Ordrer, navnlig til en vis Lieutenant Bernt Gamelin. Denne, der var en gammel Soldat, tog fortrydelig op, at han skulde modtage Befalinger af Jens Huaß, tiltalte ham derfor ofte ‚spotteligen’, yttrede, at han var for ung til at være Generaladjutant, og udlod sig i det hele haanligt om den danske Adel. Naturligvis kunde Jens Huaß ‘ikke lide’ dette, og der udviklede sig af hvad der saaledes ved flere Leiligheder forefaldt et Nag mellom ham og Lieutenant Gamelin, som snart kom til et alvorligt Udbrud. Da de danske Tropper nemlig kort efter Bremens Erobring trængtes tilbage, dels til Jylland, dels til Øerne, kom Jens Huaß og Bernt Gamelin, ved at skifte Kvarterer, tilfeldigt sammen paa Thorseng, og da Bernt Gamelin her igjen lod falde nogle haanlige Bemærkninger, fordrede Jens Huaß, hvad vel enhver anden Adelsmand vilde have gjort i hans Sted, ham ‘Erligen ud for Haanden’. Duellen fandt Sted den 12. Oktober 1657 paa Thorseng ‘udi Andre mange Godt folchis Neruerelse’, med det Udfald, at Bernt Gamelin ‘blev død’. Dermed var Sagen dog ikke endt for Jens Huaß. Han havde overtraadt Lovens Forbud mod Duel, og hans Fader maatte i en Ansøgning bede Kongen om Tilgivelse for Sønnens Forseelse. Da denne Ansøgning var bilagt med en Erklæring fra tvende Mænd, der rimeligvis havde været tilstede ved Duellen, nemlig J. Ernst Baltzar… og Hans Scheel, om at Duellen havde fundet Sted ‘Redeligen forhaanden’, erholdt Jens Huaß den 30 November s. A. et Brev, hvori Kongen tillod ham ‘for samme Drap’ at maatte nyde Fred og sikker Leide ‘igien at forblive i vore Lande, eller udj Voris oc Rigens tienniste, hvor hannem lyster’.»

Dansk Wikipedia-artikkel «Valdemars Slot»: «Valdemars Slotpå Tåsinge ved Svendborg blevbygget af Kong Christian 4. iårene fra 1639 til 1644 til sønnen Valdemar Christian. En nærliggende, ældre borg fra middelalderen, Kærsgård, blev nedbrudt og indgik i nybyggeriet. I 1677 erhvervede søhelten Niels Juel Tåsinge og slottet for den indtægt, som sejren i Søslaget i Køge Bugt indbragte ham. Han restaurerte slottet, som stadig er i Juel-slægtens eje. Slottet var tidligere hovedsæde for stamhuset Thorseng/Taasinge.» - Noen eiere av Valdemars Slot og Kærsgård: Pernille Gyldenstierne gift Rosenkrantz (1616-1622): se Rosenkrantz (utdypende artikkel); Erik JACOBSEN ROSENKRANTZ (1622-1623); ELLEN MARSVIN gift MUNK (1623-1629); Valdemar Christian, greve tilSlesvig og Holsten (1630-1656); og FRA 1656 TIL 1658 KIRSTEN MUNK, som jo ble «etterfulgt» som kongens nærmeste av VIBEKE KRUSE, som opprinnelig Ellen Marsvin hadde antatt i sin tjeneste
  • Jansen, Einar: «Nogen gamle Larvik-slegter», i: O.A. Johnsen: «Larviks historie», 1. bind (1923), s. 582-612, med stamtavler over slektene Bugge, Bøckman(n), Falkenberg, Hesselberg og Wright.
  • Jantzen, A: «Om nogle Medlemmer af Slægten ‘Piper’ i ældre Tid», i: Kirkehist. Saml. 5. rekke I, «Smaastykker. XXII», s. 735-755. (At de Pipers i Sønderborg og i Christiania er av samme slekt, fremgår forøvrig av heraldiske årsaker. Og høyst sannsynlig var Vilhelm Piper en sønn av Johannes PIPER [ant. født 1577 i Spandau; død etter 1627], apoteker i Haderslev, og NN BATE, en datter av Haderslevs første apoteker og (~ 1571) Mette Schumacher, datter av Wilhelm (Willem) S. fra Koesfeld, som 1542 ankom Haderslev, hvor han nevnes som borgermester 1550/81. – Mettes søster Marg. Schumacher døde 1635 i Kolding som enke etter Herman Reiminch, hvis søster Anna REIMERS var gift med borgermester i Haderslev Johann SCHNELL, med hvem hun ble svigermor til Niels Toller den eldre.) – Den i stamtavlen omtalte dr. Joh. Lassenius, Frederik Philip Pipers svigerfar, var en sønn av Jeschius (Johannes) LASSENIUS, 1635 prest i Waldow (og Anna Sieverts, dtr. av en sekretær i Bütau), sønn av den polske adelsmann NN Laszczynski og NN Sommer, dtr. av Gallus SOMMER, kurfyrsten av SACHSENS HOFFPREST.
  • Koht, Halvdan: «Norsk utanrikspolitikk fram til 9. april 1940 • Synspunkt frå hendings-tida» (1947). S. 55 (om Scheels legasjonsråd Stang): «Næraste mannen hans var legasjonsråd Ulrich Stang. Han kom og helste på meg i departementet alt fyrste året eg var der, og etter den samtalen spurde eg meg sjølv koss det kunne ha seg at slik ein kar hadde kunna koma så høgt opp i diplomatiet. Sia kom eg til å rekne han for rein nazist. Eg gjorde difor ein gong ein freistnad på å få han bort ifrå Berlin. Eg baud han det ledige generalkonsulatet i Shanghai. Men så kom han med lækjar-attest for at han ikkje kunne tåla klimaet der. Og dermed [!] vart han sittande. Eg kunne ikkje setta han i eit lågare embete. Og eg hadde ikkje noko anna å by han. Men det seier seg sjølv at eg såg med lita tiltru på alt som kom ifrå han.» Men man kan heller ikke feste tiltro til KOHT, for om man jevnfører nedennevnte brev av 1947 skrevet av det tidligere medlem av London-regjeringen, Christopher Fürst Smith, som 1934-1940 var ekspedisjonssjef ved UDs handelspolitiske avdeling i Oslo (!), før han 1940-42 var ved legasjonen i Stockholm som representant for Nortraship og fra 1942 var sjef for UDs handelspolitiske avdeling i Londonregjeringen samt ekspedisjonssjef for Forsyningsdepartementet i London 1942-45, så sendemann i Brüssel straks etter krigen i 1945, – så ser man at Smith tilbød Koht å ta Stang i sin tjeneste i Oslo! Altså et sted, hvor Koht kunne ha hatt full kontroll med Stang. Hvorfor Kohts prat om en «lækjar-attest» fremstår som irrelevant! Og i tillegg (!) avslo Koht tilbudet! Se Smith:1947.
  • 🔴🔴🔴🔴🔴🔴🔴🔴🔴🔴🔴🔴🔴🔴
  • Koren, Kristian Johannes; – NB: EN KORREKSJON AV 9. MARS 2019 (SAMT EN SENERE BEKREFTELSE): ET MEDLEM AV SLEKTEN KOREN HAR NYLIG GJORT MEG OPPMERKSOM PÅ EN  A N N E N  KRISTIAN KOREN SOM EN MERE SANNSYNLIG KANDITAT TIL Å VÆRE IDENTISK MED FORFATTEREN AV DET NEDENFOR SITERTE BREV OM MIN FAR, ENN DEN TIDLIGERE – AV MEG PÅ DETTE STED – OMTALTE KRISTIAN ERHARD KOREN (1918-61), NEMLIG KRISTIAN JOHANNES KOREN (1911-1990), SOM ETTER KRIGEN BLE DIREKTØR VED STATENS INSTITUTT FOR STRÅLEHYGIENE. OG TIL MIN GLEDE HAR DIREKTØRENS SØNN, FØRSTELEKTOR VED UNIVERSITETET I STAVANGER OG HMS-RÅDGIVER PETER CHRISTIAN KOREN, I EN E-POST AV 29. MARS 2019 KUNNET BEKREFTE, AT BREVET ER SKREVET AV HANS FAR:

    «Dette er en sak som jeg aldri har hørt om. Men jeg gjenkjenner håndskriften og signaturen, og kan bekrefte at brevet du har vedlagt kopi av må være skrevet av min far, siv. ing og senere dr ing Kristian J. Koren, som var først kontrollfysiker, så direktør for Statens Institutt for Strålehygiene. Hans håndskrift og underskrift har jeg jo sett mange ganger, jeg bodde de første vel 8 år av mitt liv sammen med ham.» 🔴🔴🔴🔴🔴🔴🔴🔴🔴🔴🔴🔴 Altså:

  • Koren, Kristian Johannes (håndskrevet brev til den i stamtavlen omtalte Christopher Fürst Smith datert:) «Stockholm 27.1.42 / [understreket:] Fortrolig / Den kgl. Norske Legasjon, c/o chargé d’affaires Chr. Smith [hvis søster altså var gift med Arne Scheel], Stockholm. / Da jeg har erfart at sekretær i Skibsfartsdirektoratet Wilhelm [sic] Scheel har fått et forelöbig avvisende svar på sin söknad om stilling i Nortraship som trenger kvalifiserte mennesker, så tillater jeg mig å fremkomme med følgende oplysninger av eventuell betydning for hr. Scheel: / I månedene juli, august og september 1941 har hr. Scheel – uten å vite at anmodningen kom fra mig – gjennem mellemmenn skaffet mig regelmessige, ytterst viktige rapporter, som er kommet det norsk-engelske efterretningsvesen til gode. Opdraget var meget risikabelt for ham og var en bidragende årsak til at han senere måtte flykte over til Sverige. Efter hr. Scheels flukt har man gjort store anstrengelser for å få forbindelsen istand igjen, men hittil uten resultat. / Disse oplysninger er konfidentielle og må for alles skyld behandles tilsvarende. Oplysningenes riktighet kan dokumenteres [!]. / Ærbødigst / Kristian Koren» (brevet er i Axel Scheels eie). – Om dr. ing. Kr. Johs. Koren finnes opplysninger i Gudrun Johnson Høibo: «Slekten Koren [III] • Supplement til Slekten Koren I» (1975), s. 62f (løpenr. 154; særlig relevante opplysninger er hér gjengitt med blokkbokstaver): «Kristian Johannes Koren f. 1911. Dr. ing., direktør, Statens Institutt for Strålehygiene, Oslo. UNDER KRIGEN VAR HAN FELTTØYMESTER (KAPTEIN) I STORBRITANNIA/NORD-NORGE 1942-45 OG DELTOK I FORSKJELLIG KRIGSVIKTIG RADIOLOGISK ARBEIDE. I 1945 VAR HAN IGJEN TILBAKE VED STATENS INSTITUTT FOR STRÅLEHYGIENE OG HAR SIDEN VÆRT VED DENNE INSTITUSJON, bortsett fra ca. tre år, da han oppholdt seg bl.a. ved et elektronisk forskningslaboratorium i Canada. Fra 1956 er han direktør for Statens Institutt for Strålehygiene. I 1972 tok han doktorgraden som ingeniør i München. Han foreleser i strålefysikk for medisinske studenter. / Kristian Koren kan se tilbake på mange års virksomhet innen den disiplin som omfatter medisinske, tekniske og sikkerhetsmessige problemer ved anvendelse av ioniserende stråler. VED ETABLERINGEN AV STATENS INSTITUTT FOR STRÅLEHYGIENE I 1939 BLE HAN ANSATT SOM FYSIKER VED DENNE INSTITUSJON SOM ER HELSEDIREKTØRENS UTØVENDE ORGAN FOR ALT STRÅLEVERN I NORGE.» – Karl Evang (1902-81) var helsedirektør fra 1938 til 1972, og allerede i 1926 (ifølge NBL) hadde han trådt inn i den tette gruppen rundt Erling Falk, lederen av Mot Dag. (NB: Helsedirektørens bror, Vilhelm Evang, var også motdagist, og måtte under den annen verdenskrig flykte til Sverige på grunn av motstandsarbeid, før han kom til Storbritannia i 1941 og ble «sivil-militær offiser» i London ved  Forsvarsdepartementets E-kontor og – etter krigen – Norges andre E-sjef etter Ragnvald Alfred ROSCHER LUND [1899-1975]. Jfr. dessuten omtalen av motdagistene UNNI DIESEN og hennes mann GUNNAR GAASLAND nedenfor under kommentaren til Undersøkelseskommisjonen av 1945.) – Det ser altså ut til, at Gudrun Johnson Høibo ikke kan ha kjent til Korens agentvirksomhet i 1941! Men Kristian Johannes Koren (1911 Halden-90 Nøtterøy) er nok også av denne grunn identisk med brevskriveren «Kr. Koren», for OGSÅ HAN MÅTTE FLYKTE TIL SVERIGE, som han ankom, ifølge opplysninger utlagt på nettet av ARKIVVERKET • DIGITALARKIVET – skanninger av dokumenter fra Den Kgl. Norske Legasjons Flyktningskontor – den 1. oktober 1941, en dato, som passer godt med, at han daterte sitt brev til C. Smith den 27. januar 1942 i STOCKHOLM. I 1936 hadde han i Ålesund blitt gift med Gerd Anna Hedwig Meyer Hagelin (1914 Ålesund-), datter av Robert Hagelin (1884 Bergen-1960) og Susanne Kristine Nørve (1882 Ålesund-). Hagelin var Høyre-politiker og fabrikant, som flyttet til Ålesund, og han var 1940-45 NS-mann som sin eldre bror, den mere kjente Albert Viljam Hagelin (1881 Bergen-1946), som var NS-innenriksminister 1940-44; søsteren Anne Hedwig WILLOUGHBY født Hagelin (1886-1953) var allerede i 1935 blitt gift med Kjeld Stub Irgens (1879 Kvinesdal, Vest-Agder-1963), skipskaptein og NS-politiker. Men Kristian J. Koren skilte seg i 1940, antagelig av politiske (!) grunner. I 1946 ble han gift med Inger Elisabeth Stigseth (1920-88), skilt i 1962, og hans tredje hustru (~ 1962 i Kbh.) var danskfødte Lilli Emilie Juul Dam. Kr. Johs. Korens foreldre var Christian Johannes Koren (1886 Fjell-1911 Ringebu), agronom, og (~ 1911 i Halden) Helga SOLLIE (1887 Ålesund-), datter av Paul Hansen Sollie (Grytnes) (1852 Våle, Vestfold-1919) og Dorothea Storm T(h)orgersen (1860-1949); – Helga Sollies bror, Hans Johan Sollie (1885 Ålesund-1973), flyttet til Horten, hvor forøvrig frimurer og nazist (1933-36 NS-lagfører i Borre), snart AP-mann og admiral Henry Edward Diesen bodde, og ble her ordfører og høygradsfrimurer (1952 var Sollie frimurer av X. grad i Landslogen – samme grad som Diesen hadde dette år! – samt embedsmann – «Vice-Ordfører» – i Hortens Broderforening). Christian Johannes Koren (senior) hadde en halvbror, Johann Peter Schmidt Koren (1878-), ingeniør, som i 1920 ble gift i BERLIN med grevinne Helene Gertrud Klara von Haslingen født Huebsch (1890 Tilsit-), og en yngre HELBROR, Audun Koren (1888 Fjell-1974), disponent (og 1952 frimurer; – disse brødrenes mor var Julie Constance MOHN [1849 Bergen-1911]), som i 2. ekteskap (1914) med Karen RYNNING (1888-1971), stortingsstenograf, fikk to døtre: 1) Wenche Rynning Koren (1916-), som i 1939 ble gift med stortingspresident Hambros sønn, Carl Joachim HAMBRO jr. (1914 Oslo-1985) (~ 2° Christine Holter [1931-], dtr. av Adolph H. og Antonie Heyerdahl; NB: Adolph Holters faster, Gudrun Holter, var gift med generaldirektør i Norsk Hydro, Axel Aubert!), og 2) Engelke Irgens Rynning Koren (1918-), som i 1939 ble gift i New York med Gunnar Randers (1914-92), den kjente fysiker. Vilhelm Scheel visste ikke at hans farlige virksomhet skjedde på Kr. Korens «anmodning», men kan Koren ha kjent til Scheel – som før krigen hadde jobbet hos skipsreder og nazist Thorvald Halvorsen i Bergen – gjennom sin første hustru? (Jfr. Ola Karlsens artikkel om Halvorsen på ABC Nyheter, hvor også minister Scheel i Berlin og NS-minister Hagelin m.fl. nevnes: https://www.abcnyheter.no/nyheter/2015/06/13/225761/den-mistenkte-forraederen-som-deltok-pa-hitlers-50-arsdag.) Opplysningene om Korens tre ekteskap og flukten til Sverige – med tilsendt skanning av Kjesäterkartotekets anførsel av Korens ankomst til Sverige den 1. oktober 1941 – stammer fra ovennevnte medlem av slekten Koren.   Dessuten er det interessant, at hvis Kr. Johs. Koren er identisk med brevskriveren, så finnes det også om ham et annet dokument på nettet fra Den Kgl. Norske Legasjons Flyktningskontor – men uten tilgjengelige opplysninger, bare med denne tekst ved ARKIVVERKET • DIGITALARKIVET: «Sperret bilde / Dette bildet er sperret grunnet personvern eller andre klausuler. / Bildet er sperret på ubestemt [!] tid.» Kanskje fordi det hér finnes opplysninger om K.J. Korens tilknytning til norsk-engelsk etterretningstjeneste? Slike hemmelige dokumenter (tillnyttet SOE, SIS etc.) vil forøvrig bli gjort offentlig tilgjengelige i ENGLAND i 2020; – og det ser ut til at de NORSKE myndigheter vil frigi det aktuelle bilde et par år senere enn dette, for det er knyttet til ARKIVREFERANSE RA/S-6753/V/Va/L0022 Kjesäterkartoteket/mikrofilm som «Taushetsbelagt/Unntatt offentlighet (80 år)». Når det likevel opplyses, at det samme bildet er «sperret på ubestemt tid», synes det her å foreligge selvmotsigende eller uforståelige opplysninger! – Vilhelm Scheel (1913–1975) studerte ved Bankakademiet i Berlin og ble tysk universitetsmester i fekting; hans flytende tysk var nok en medvirkende grunn til, at han i juli til september 1941 kunne bli brukt av Kristian Johannes Koren (1911-90) som spion eller agent for den engelsk-norske etterretning (Scheel hadde også Deltagermedaljen, altså deltatt i forsvaret av Norge), inntil nettverket raknet og S. måtte flykte til Stockholm, hvor han fikk jobb i den norske legasjon tilknyttet Nortraship og onkelen C.F. Smith. 1942–1949 var han sekretær for Nortraship i London og ble senere skipsmegler og forretningsmann med agenturet for svenske Facit i Norge, Danmark og Nord-Tyskland, men ble slått konkurs av IBM, som overtok agenturet, og ble deretter ansatt i Andresens Bank underordnet valutaavdelingens sjef, hr. Bay. 1942 gift første gang med Eva THORN (1918-), skilt i 1946 (uten barn) og hun gift om igjen i 1948 i Stockholm med Emil Michael Dons Erla (1919–1980), krigsflyver for RAF på Vestfronten og 1964 sjef for luftkommando Sør-Norge; gift annen gang i 1950 med barnehagebestyrer (Tørteberg) Marit Johanne Halvorsen født Olsen (1922–2007), hvis kusine var skuespillerinnen på Chat Noir, Anne-Lise Wiers-Jenssen født Wang, dtr. av Fritz Wang og Hertha Olsen: se Wikipedia-art. «Scheel» note 38. – At Vilhelm Scheel først, før Korens brev, ikke fikk jobbe i Nortraship etter å ha kommet til Sverige, bør kanskje sees i lys av at han før krigen hadde vært ansatt i Halvorsens rederi i Bergen, men jeg vet ikke nøyaktig når. – HVIS dette var så sent som i 1940, kan kanskje Koren av denne grunn ha blitt oppmerksom på far? Her tør jeg ikke trekke noen som helst konklusjoner. Men jeg regner med, at man i Nortraship må ha stilt seg skeptisk til en forbindelse med den kjente nazist Thorvald Halvorsen. Men følgende merkelige, lett avsindige brev viser, at far antagelig var ansatt hos Halvorsen så sent som i slutten av september 1939:  🤡🤡 🤡🤡  «G. Wiese, / Boks 206, Bergen den 24/6-47 / Herr Scheel Wilhelmsen [!], / Jeg tillater meg herved underdanigst å bringe i erindring et litet lån ytet 28/9-39, stort kr. 500,- hvorpå er innbetalt avdrag på tilsammen kr. 170,-, [understreket:] rest kr.330.00.Hvis store ubehageligheter vil ungås må belöpet være meg ihende innen 7/7 – 47 med tillegg av 2 1/2% renter og renters renter. Ifall remissen uteblir vil Du av I.O.G.T. automatisk bli oppfört på SVARTELISTEN og således miste din rett til kjöp av vin (såvel norsk som utenlandsk) samt brennevin og Karve. Du vil desuten stå i fare for å miste min almene aktelse. / Seig Hal !! / Med nogen aktelse / [håndskrevet signatur] / [maskinskrevet ditto:] Geo. Wiese / avd.sjef Thv. Halvorsens Kullkran» 🤡🤡🤡🤡                                                                              Men noen nazist av navnet Geo(rg) Wiese har jeg ikke kunnet etterspore, så kanskje er dette brev snarere en kameratslig fleip? For I.O.G.T. er sannsynligvis International Organisation of Good Templars, som særlig passet på at folk ikke drakk for mye! – Montro Geo. Wiese er sønnesønn av den Søren Georg Lafayette Wiese, hvis familie omtales i stamtavlen ovenfor under dr. Olaf Scheel og hustru født NISSEN, nemlig Søren GEORG Lafayette Wiese (1902 Fredrikstad—1974 Hankø)? Som var «adm. direktør Glommens Træindustri 1931–34, Leary’s Boxboard Agencies Ltd., London 1935–40, Søren Wiese A/S, Fredrikstad Shipping Co. A/S, Glommens Træindustri A/S, alle fra 1940 og Carsten Thiis Ltd. A/S fra 1948. Vicekonsul for Portugal. Form. Fredrikstad Seilforening 1930–34, tidl. styremedl. Norges Trelastforbund, form. Fr.stad og Omegns Industrifor. 1954, medl. Industriforb.s hovedstyre siden 1954.» («Hvem er Hvem? 1955», s. 673f.) Så denne Wiese brukte i virkelighetens verden fornavnet Søren, og han var neppe i Bergen i 1939–41, enn si i 1947! Men han har kanskje ikke tullet helt uten grunn med hensyn til Halvorsens Kullkran, for dér hadde far jobbet; – og kanskje var også denne Wiese med i Korens nettverk, ja, kanskje var det nettopp opplysninger om skipsrederiet Halvorsens trafikk på Tyskland man hadde befattet seg med? Dessuten er det i så tilfelle av en viss (!) interesse, at Søren Georg Lafayette Wiese (~ 1° i 1927 med Agnes Marie [Mossik] BLOM [1903 Fredrikstad-91], skilt 1934, dtr. av Johan Ch. B. og Marie Mathilde Rømcke) i 1937 ble gift for annen gang med Julie Louise (Lillemor) ENHU(U)S (1911 Fredrikstad-90 sst.), hvis mor, Lovise Mathilde LJUNGBERG (1868 Glemmen-), var en søster av den tafatte FORSVARSMINISTER 1939–NOVEMBER 1941, Birger Ljungberg (1884 Glemmen, Kråkerøy—1967 Fredrikstad), som etter sin formelle avskjed den 20. mars 1942 ble militærattaché i USA og Canada. Søskenparets foreldre var August Pettersen Ljungberg (1832 Sverige-) og Berthea Enersdatter Lequamb (1845 Strøm, Søndre Odalen-92). Lovise Mathilde Ljungberg var også mor til Aslaug Enhus (1897 Enhus, Kråkerøy-), hvis mann, Finn Norman HOLMBOE, var en brorsønn av Halvard Stub Holmboe, som i ekteskap (1888) med Marie Helene HEFFERMEHL (mor: Emma STANG, dtr. av statsminister Fr. Stang og Augusta Julie Georgine von MUNTHE af MORGENSTIERNE) ble far til Anton Cathinco Stub Holmboe (1892-1980), som i 1945 ble utnevnt til HØYESTERETTSDOMMER og fra 1962 til 69 var STORMESTER i Den Norske Frimurerorden. – Bemerk i denne «Wiese’ske sammenheng» også overlege Olaf Scheels samarbeid i tuberkuloseforskningen med dr. Johannes HEIMBECK (1892-1976), som var en sentral mann i motstandsbevegelsen under krigen: se ovenfor under Bjartveit:2001 og/eller Wikipedia-art. om dr. Heimbeck: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Johannes_Heimbeck; – om avholdsforeningen (etc.) IOGT: se https://no.m.wikipedia.org/wiki/IOGT_i_Norge
  • Kringelbach, Georg Nicolai: «Den danske civile Centraladministrations Embedsetat 1660-1848» (1889).
  • Larsen, Svend: «Studier over det fynske Rådsaristokrati i det 17de Århundrede» I-II ( 1965) (= I «FREMSTILLING» og II «BILAG OG REGISTRE»). Bd. I, 64: «Som eksempler på de faste lønningers størrelse har Fussing for Gjessingsholms vedkommende fundet beløp svingende mellem 14 og 20 rdl. årlig, altså noget mindre end de faste lønninger, der var tillagt byfogeder og byskrivere. Alene den omstendighed, at fogedpengene var en procentvis beregnet afgift, måtte medføre, at visse fogedstillinger var mere indbringende end andre. Til sammenligning med iagttagelsen fra Giessingholm kan oplyses, at Jørgen Carstensen, der var foged på Ulriksholm fra 1649 til 1660, da han – umiddelbart før sin død – blev tolder i Kerteminde, havde et tilgodehavende hos Ulrik Christian Gyldenløve på 49 rdl. i årlig løn og en klædning. Ladefogeden fik kun 10 rdl. [note 50]». Note 50 [s. 270]: «Jørgen Carstensen nævnt foged på Ulriksholm (Ktm. tbg. 1648, 24/4 flg., jvf. Bjerge h. tbg. 1660, 9/7 samt antegnelser til Ktm. toldrgsk. 1660). Enken, Karen, der var datter af rmd. Poul Christensen, stævnede Ulrik Christian Gyldenløve for tilgodehavende fogedløn (Bjerge h. tbg. 1660, 5/11).» Jfr. Jensen:1977! – NB: De følgende sitater fra Svend Larsens to bind er også å finne under «Litteratur» til Rosenkrantz (utdypende artikkel):
  • Larsen, Svend: «Studier over det fynske Rådsaristokrati i det 17de Århundrede I • Fremstilling» (1965). S. 68: «Disse eksempler understreger, hvilket fluktuativt element i samfundet skrivere og fogeder har dannet. Når det træder så kraftigt frem i lensadministrationen, skyldes det, at det næppe var ualmindeligt, at en mand havde tjent en lensmand på dennes gods, før han blev flyttet til lenet. Det kan illustreres for Ellen Marsvins vedkommende. Hun havde Dalum i forlening 1620-28 og 1629-30, men samtidig ejede hun Ellensborg, Kærstrup, Boller og Rosenvold. Hans Rasmussen, der 1623 tjente hende som foged på Dalum, og som i 1632, da han fik borgerskab i Odense, betegnes forrige foged på Dalum, havde slægt i Clausholm birk og Horsens, og en søster til ham Thyra Rasmusdatter tjente også Ellen Marsvin. Dines Jensen havde været Ellen Marsvins foged på Ellensborg 1622-28 og blev tillige hendes foged på Dalum 1626-31. Også den senere skriver på Odensegaard Peder Bing har muligt tjent hende, thi 1613 mødte han i en retssag på hendes vegne. Holger Rosenkrantz d. lærde var årsag til, at Thomas Brodersen [Risbrich (1600-65), rådmann 1638-49 i Odense, borgermester 1649-65, hvis søster Sille Risbrich ble gift 1. gang i 1674 med Rasmus Olsen Thestrup, sogneprest i Mesinge, og 2. gang i 1686 med Knud Krag, enkemann etter Cath. Magd. Scheel: se «Scheel (utdypende artikkel)», hvor det også nevnes, at Thomas Brodersen i 1651 sto fadder for Hans Scheel og Else Hartmanns datter Anna Margrethe] kom til Odense. Til sit 13de år havde han haft private præceptorer og havde derefter gået i Flensborg skole i fire år. Han kom til ‘den flensborgske sekretær og kejserlige notarius publicus’ Hartvig Lohmann i Flensborg, siden i hertug Ulriks tjeneste, og i 1624 tiltrådte han hos Holger Rosenkrantz som forvalter af dennes gods, og han rejste for ham til Hamborg, Amsterdam og Kiel. Siden 1618 havde Holger Rosenkrantz haft Odensegaard i forlening, og i 1626 gjorde han Thomas Brodersen til lensskriver, en stilling, som han beklædte til 1635, skønt Rosenkrantz afstod lenet allerede i 1628.»
  • Larsen, Svend: «Studier over det fynske Rådsaristokrati i det 17de Århundrede II • Bilag og registre» (1965). S. 150: «Thomas Brodersen blev født 1600, 15/7 på gården Risbrich (eller Riisbrig) i Nr. Haksted sogn ved Flensborg og døde 1665, 15/11, begr. 24/11 i St. Knuds kirke. Iflg. Laur. Christensen Weyles ligprædiken (trykt 1666) blev han opdraget hjemme til sit 13de år, men blev ved St. Mikkelsdag 1613 sat i skole i Flensborg med to af sine brødre; hans rektor var den senere sgpr. til Mariæ kirke i Flensborg, mag. Johannes Moth; af helbredsgrunde fortsatte han ikke studierne, men kom i huset hos ‘den flensburgske sekretær og kejserlige notarii publicus’ Hartvig Loumand eller Lohmann, der siden blev bysekretær i Flensborg, men måtte tage sin afsked 1622 på grund av sin tilslutning til Weigelianismen…I 1621 tog Thomas Brodersen til Wobenbüll ved Husum og derfra til Svavsted i hertug Ulrik d. ældres kancelli, hvor han opholdt sig i to år, og 1624, 5/2 kom han i tjeneste hos Holger Rosenkrantz d. lærde, og ligpredikenen oplyser, at han opvartede ham som håndskriver et årstid med sådan troskab, at den gode sl. herre 1625 ‘betroede hannem begge sine sæde-gaarde her i landet Rafnholt og Løffvitzmoese [Løgismose] at forvalte’. Han blev af sin husbond sendt til Hamborg og Amsterdam og 1626 til Kieler Omslag. 1626 blev han skriver på Odensegaard fra Philippi Jacobi dag, og da Holger Rosenkrantz fratrådte Odensegaards len, tilsagte Thomas Brodersen efterfølgeren Henning Valkendorf til Glorup 1628, 11/3 sin tjeneste for skriver og ridefoged, en stilling han forvaltede i 7 år.» S. 151: «I december 1631, få måneder efter brgm. Otte Knudsen Seeblads død lod Thomas Brodersen i Herrens navn sin husbond, Henning Valkendorf, ‘og hans velb. gode moder, sal. fru Kirsten Hardenberg’ [Henning W. ble i 1618 viet til sin første hustru Karen Brahe, dtr. av Axel Ottesen B. og Kirstine Eriksdatter Hardenberg; Karen Brahes eldste sønn var Axel Walkendorff til Tiselholt] (ligprædiken) bede om Birgitte Ottesdatter, hvilken hans begæring efter Guds flittige påkaldelse blev ham af Abigael Hasebart tilsagt 1632, 23/2. Trolovelsen fandt sted 1633, 24/11 og bryllupet blev holdt på Odense rådhus 1634, 7/12. – Han bevarede økonomisk forbindelse med Holger Rosenkrantz (Sophie Brahes Regnskabsbog 1627-49, ved Henning Paulsen, 1955, reg.) og nævnes hyppigt i lensregnskaber.»
  • Leverkus, C. Erich: «Nordelbische Pastorenfamilien und ihre Nachkommen • Lebensbilder aus der valentinerschen Ahnentafel» (Hamburg 1973).
  • Lund, Troels: «Christian den fjerdes Skib paa Skanderborg Sø» I-II (1893). I denne danske historielitteraturs klassiker, som behandler tiden under den unge kong Christian IVs formynderregjering, finnes noen av de beste – og til tider mest minutiøse, brevbaserte – skildringer på dansk av enkedronning Sophie av Danmark (med Frederik II mor til bl.a. Ch. IV. og hertug Ulrich), hertug Ulrich av Mecklenburgs datter, og av Heinrich Rantzau til Breitenburg (1526-99) (se: https://da.m.wikipedia.org/wiki/Henrik_Rantzau), holstensk statholder i hertugdømmene. – Bd. II, s. 108: «Endelig var det hendes [enkedronningens] Ønske, at lille Ulrik, der for Tiden studerede i Rostock, ikke efter hendes Faders Raad skulde indtil videre forblive der, men drage længere syd paa til Leipzig. Hun havde med sin Faders Tilladelse forhørt sig om Forholdene dèr. Dèr var Luften sund, Kosten god, Omgangstonen ‘høflig’, Udtalen ren og Priserne som andensteds. Lille Ulrik havde selv Lyst til at lære Høitysk, men det kunde ikke læres i Rostock, tvertimod, Rostocker-Børn sendtes just af den Grund til Leipzig. Og saa et Hovedhensyn, fra Danmark holdt man skarpt Udkig med ham i Rostock, dadlede alle Forholdsregler, hviskede og tiskede til Christian den Fjerde derom, hvad let vilde ende med at sætte Spliid imellem [s. 109:] Brødrene. Sligt vilde hindres, naar han kom udenfor Rigsraadets Synskreds, helt ned til Leipzig.» (Se: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Ulrik_av_Danmark_(1578–1624) .) Bd. II, 203: «Hvor pinligt Opholdet ved Hoffet faldt Enkedronningen kan sees af det Skridt, som hun allerede før Niels Kaas’ og Jørgen Rosenkrands’ Ankomst gjorde for at komme derfra. Den 10 Oktober 1593 skrev hun til Johan Adolph og bad ham overlade hende Klosteret Cismar i den hertugelige Del af Holsten til Beboelse. Det laa tæt ved Heiligenhafen skraas for Femern og frembød, som hun sagde, den Fordel at være baade landfast med Mecklenburg og Brunsvig og dog saa nær ved Søen, at hun hurtigt kunde komme til sit ‘Livgeding’. At tage fast Bopæl paa Laaland eller Falster ønskede hun ikke, dels fordi hendes Slot endnu ikke var færdigt, dels ogsaa fordi hun sidste Vinter havde prøvet, hva det vilde [s. 204:] sige at være indefrossen der, saa at hun ikke kunde komme over, ja end ikke faae sendt Bud til Slægt og Venner.“ II, s. 205: «Den, der blev mest misfornøiet med den paatænkte Ordning, var Amtmanden paa Klosteret Cismar, Ditlev Rantzau [av BREITENBURG]. … / Det var nók en Rantzau, der var bleven vred; snart havde vel Hertugen hele Familien til Fjender og [de inngiftete] Ahlefeldterne med i Tilgift. Og alt det blot for en [Hans] Blome og en uvis Leieavgift af et Enkesæde! Her var ikke Andet for, Hertugen maatte sende sin Kansler, Johan Kuhlman, til Cismar for at tale Godt for Lensmanden.» Og etter mye om og men: II, 311: «Enkedronningen fulgte, om end nølende, Opfordringen. Hun drog i September Maaned 1594 med sine Børn over Mecklenburg til klostret Cismar, hvor hun forblev i over et halvt Aar, et af de længste Ophold paa et og samme Sted i hendes omflakkende Liv under Formynderregeringen.» Så henter Ch. IV hemmelig sin bror til Danmark: II, 380: «Hvad vi vide, indskrænker sig til Følgende: En skjønne Dag forlod Christian den Fjerde, som det synes forklædt, Nykjøbing Slot og seilede enten fra [s. 381:] Nykjøbing By eller fra Gjedser paa en Skude til Warnemünde. Hvorledes han er kommen videre den lange Vei til Gustrow, vides ikke. Her dukkede han imidlertid op Søndagen den 31 Mai og søgte, men forgjæves, at faae sin Broder Ulrik i Tale. Da han ved sin Udtale var let kjendelig som Fremmed, og vistnok frygtede for at være bleven gjenkjendt, hvad ogsaa siden viste sig virkelig at være Tilfældet, overlod han det til en Indfødt at skaffe Ulrik fra Slottet. Den, der anvendtes hertil, var Enkedronning Sophias Kammerjunker, Joachim Barnewitz [1563 Groß Ziethen-1626 Nykøbing Falster], som altsaa enten fra første Færd maa have været i Ledtog med Christian den Fjerde, eller, hvad der er fuldt saa troligt, først efter Kongens Forsvinden fra Nykjøbing Slot af Enkedronningen er bleven sendt efter ham for at bevæge ham til at vende tilbage.» S. 388: «Tirsdagen efter Pintse, den 10 Juni 1595, forlod Christian den Fjerde atter Nykjøbing Slot. Dog ikke han alene, hans broder Ulrik fulgte med. De vare blevne saa gode Venner, … De besigtigede dog ikke blot Slotte, Fæstninger og Skibe i Forening — Ulrik skulde snart faae samme Lyst til Søen som Broderen — men først og fremmest [s. 389:] søgte de et Grundlag for enig Løsning af Tvisten om Hertugdømmerne. Kongen gjorde et Tilbud i saa Henseende, Henrik Rammel [+ 1610, student i PADUA 1568, sønn av Gert Ramel til Wusterwitz og Margrethe von MASSOW], toges med paa Raad, og man synes foreløbigt at være enedes om den Løsning, der ogsaa blev den endelige: at Hertug Ulrik skulde som sin Part have Bispedømmet Slesvig eller, som det ogsaa kaldtes: Amtet Schwabstedt». NB: En søster av hertug Ulrich og Christian IV var Augusta prinsesse av Danmark (1580-1639), som i 1596 ble gift med hertug Johann Adolf av Slesvig-Holsten-Gottorp (1575-1616), hvis datter Dorothea Augusta av Gottorp (1602–82) i 1633 ble gift med hertug (1622) JOACHIM ERNST av PLØN (1595-1671), hvis sønnesønn Christian Carl av Pløn kalt v. KARLSTEIN ble gift i 1702 med Dorothea Christine von AICHELBERG: se stamtavlen ovenfor og – først og fremst – Rosenkrantz (utdypende artikkel) avslutningsvis. NB 2: Prins Christian (IV)s hoffmester samt leder av «det latinske og tyske Kancelli» 1583, Henrik Ramel (+ 1610), fikk i 1593 skjenket den kongelige hovedgård FOVSLET, som lenge hadde tilhørt slekten LINDENOV, men som i 1584 var blitt solgt av Hans LINDENOV (se https://da.m.wikipedia.org/wiki/Hans_Johansen_Lindenov_(1542-1596) og Rosenkrantz (utdypende artikkel)) til kong Frederik II (1534-88), som på denne tiden samlet Kronens gods på egnen omkring KOLDING. Og nettopp på Fovslet bodde en Herman Scheel, sølvpop, i 1635. (En «sølvpop» [dansk; tidligere: sølvprest, sølvpave] var en hoffbetjent, som hadde oppsynet med det kongelige sølvtøy.) På 1600-tallet begynner varianter av navnet SCHELE å opptre i kildene, Scheel, Scheele osv., og av den hamburgske slekt Schele er det faktisk hele 3 personer av navnet Hermann Schele, som – kronologisk betraktet –  kan være identiske med sølvpopen: 1) H.S., sønn av Martin Schele (1526-før 86) og Katharina Sharp; 2) H.S., sønn av Benedict Schele (+ før 1576), «Englandfahrer», og Margareta Staties, dtr. av Hinrich Statius og Gesche v. dem Brocke; 3) H.S., sønn av Heino Schele (+ 1576) og (~ 1550/60) Agneta Möller (+ før 1578), dtr. av Vincent M. og Catharina vom Rhyme. Disse 3 navnebrødre var også fettere, da Martin, Benedict og Heino Schele var brødre, ja, de tre eldste sønnene til senator i Hamburg, Hermann Schele (+ 1566), i dennes 1. ekteskap (av 3) med Margaretha Westede, enke etter Matthias vom Rhyne og datter av Albert Westede, borgermester i Hamburg, og dennes 1. hustru Anna Bekendorp. Den Hermann Schele, hvis mor var Margareta Staties, hadde flere søstre, bl.a. disse to: 1) Gesche Schele, som i 1590 ble gift med Konrad KOP, hvis brorsønnedatter Margrethe Koep ble gift med Caspar RENTZEL, hvis datter Katharina Rentzel ble gIft i 1645 med Johann MÜNDEN og hvis datter Ilsabe Rentzel ble gift i 1647 med Barthold WICHMANN (1619-) og hvis brordatter Anna RENTZEL til DRONNINGBORG i Danmark (1614-) ble gift i 1636 med Lucas v. SPRECKELSEN (1602-59), rådsherre i Hamburg; og 2) Ursula Schele, som ble gift med Dirich KRUSE, sønn av Dirich Kruse (mor: Alheid SOLTAU) og Geske VAGEDES (v. VOGEDES), som også var mor til Caspar CRUCIUS, som i 1599 ble gift med Felicitas WALTER, datter av Hans Walter, myntmester i LÜNEBURG. – Aktuelle RENTZEL/SCHELE-genealogi utdypes i litteraturlisten til Burenius (utdypende artikkel) i kommentaren til Buek:1840.
  • Michelet, Marte: «Hva visste hjemmefronten? • Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet» (2018). S. 137: «Det var framfor alt Ording som utviklet og formulerte den utenrikspolitiske linjen som førte til at utenriksminister Halvdan Koht måtte vike sin plass til Trygve Lie.» (Her følger note 26: «Se Riste 1973, kapittel 3. Riste beskriver Ording som ‘hovedarkitekten’ bak norsk utenrikspolitikk i krigsårene. Riste, Olav, London-regjeringa. Norge i krigsalliansen 1940–1945, Bind II 1942–1945, Vegen heim, Det Norske Samlaget, 1979, side 287».) S. 144: «I sitt tobindsverk om London-regjeringen skriver historiker Olav Riste ikke et ord [!] om hvordan regjeringen forholdt seg til jødeforfølgelsene. Den fyldige bunken av krigsmemoarer fra Trygve Lie og de andre regjeringsmedlemmene inneholder ingen refleksjoner eller tilbakeblikk rundt hvordan de reagerte på nyhetene om den systematiske utryddelsen av jødene i okkuperte områder.» S. 145f: «Ordings dagboknotat gir en god indikasjon på den rådende stemningen i eksilregjeringen og dens omland. Skildringen av de systematiske drapene på jøder ble ikke møtt med vantro, men med distansert likegyldighet. / Denne holdningen kan også være med på å forklare det nesten totale fraværet av rapportering om jødeutryddelsen i London Radio. Bortsett fra den korte meldingen i juni om 700 000 drepte, som ble sendt ut etter direkte press fra BBCs nyhetsledelse, kom det ingenting i de norske sendingene resten av sommeren [1942]. Verken de oppjusterte dødstallene, deportasjonene fra Vest-Europa, gassanleggene i Polen eller den stadig sikrere informasjonen om at nazistene var i ferd med å rense Europa for jøder, ble brakt videre i de norske sendingene fra London. / En av dem som var knyttet til London Radio som fast kommentator og som medlem av Programrådet, var den tidligere nevnte Wilhelm Keilhau, økonomen som hadde vært dypt involvert i Mjøens rasehygieniske prosjekt i 30-årene, både i tidsskriftet Den Nordiske Race og i Den konsultative komité for rasehygiene. … I Norsk biografisk leksikon står det om Keilhau at han i London var ‘hvileløst virksom som talsmann for Norge. Han skrev bøker og artikler som forklarte det norske folks historie og situasjon for de allierte nasjoner’. Hans bakgrunn i rasehygienen og som Mjøens disippel blir aldri nevnt.»
  • Möhlmann, Gerd: «Geschlechter der Hansestadt Rostock im 13.-18. Jahrhundert» (1975). Opplysninger fra denne kompakte studie ligger også til grunn for vesentlige avklaringer i Burenius (utdypende artikkel).
  • Rode, Dr. jur. Hans M.W.: «Genealogie der Familie Rode» (Hamburg 1909). Denne med vakker og tydelig håndskrift og på tysk skrevne publikasjon finnes bl.a. på Drammens Folkebibliotek. Den er ikke paginert, men på den 36. side behandles «Zweig Hans Henrik»: Hans Henrik Rode (1767 [Fredrikshald?]-1830 på Hellerud i Aker), «1890 Kapitän im Holstein. Infanterieregiment und Adjutants des Prinzen Friedrich von Hessen, 1803 Generaladjutant-Leutnant. 1800-1808 Lehrer und Inspektionsoffizier beim Militärinstitut in Rendsburg. 1808 Major und Oberadjutant, 1809 Oberstleutnant, geht mit Prinz Friedrich von Hessen nach Norwegen. J. [Jahr – eller snarere Januar?] 1814 Kammerherr und Oberst, X. [oktober!] 1814 Generalkriegskommisar, Ritter des Schwedisch. Schwert-Ordens. / verm. Kopenhagen 20. XI. 1798 mit Charite Nicoline Holst * ebd. (?) 10. VI. 1778, + Kristiania 10. XI. 1863, angeblich [angivelig!] Tochter des Major Holst. Kinder:» 10 barn, bl.a. døtrene Henriette Nicoline Rode ~ i 1829 med presten Gustav Adolph Lammers og Withe Sophie (Sofie) Elise Fredrikke Rode (1821-1902) ~ i 1846 med Fredrik Emil »Ingstadt» (1809-1877), «Justitiarius am Obergericht zu Kristiania, Ritter des St. Olafs-Ordens..» (Denne Fr. Emil INGSTAD ble i et 1. ekteskap med Louise Cathrine Platou (1812-43) oldefar til ambassadør KAARE INGSTAD (1901-99), som utenriksminister Koht i 1942 hadde gitt stillingen som minister Arne Scheel i Berlins nye legasjonssekretær i 1938 (-1940, da Ingstad ble leg.sekr. i Stockholm. – Se også artikkelen om Hans Henrich Rode, hvorfra kan siteres: «Den 22. november 1809 ble prins Frederik av Hessen medlem av denne kommisjon og dro til Kristiania i følge med sin adjutant, oberstløytnant Hans Henrich Rode. Prins Frederik ble utnevnt til visestattholder, og Rode [til] hans overadjutant og generalkvartermesterløytnant. Dermed kom Hans Henrich Rode til å stå i første rekke blant de menn som skulle komme til å spille en viktig rolle under og etter unionsoppløsningen med Danmark.») Ifølge «Den Norske Frimurerorden • Matrikkel 2013», s. 678, var sogneprest i Drammen Per Auen Sveaas høygradsfrimurer dette år, 2013, nemlig av grad 10 i Landslogen (X LL) (huset ved siden av Stortinget, også tilholdssted for medlemmene av St. Olaus til den hvide Leopard). Sveaas er en ofte dyktig og svært flittig genealog, og han er også å finne på nettet, sveaas.net, hvor han bl.a. vier Charite Holsts etterkommere oppmerksomhet, skjønt hún oppføres som av ukjent herkomst. Han kaller henne for Charite «Wilhelmine» Holst, men er ellers overensstemmende med Rode m.h.t. fødselsdag og dødsdato. Men Rode bruker altså navnene Charite Nicoline Holst. Ifølge Finne-Grønns «Slegten Platou», s. 27, var denne Charite en uekte datter av arveprins Frederik. Men denne arveprinsen – synes de fleste personalhistorikere nå å ha blitt ganske enige om – kan ikke ha vært den kjødelige far til sine egne (anerkjente/offisielle) barn engang, farskapet tilskrives Frederik von Blücher[41], og derfor fremstår her en ny og interessant aktør på nettet: Günther Kipp, som angir en mye mer sannsynlig far for ovennevnte Charite: kong Frederik V! Denne konges utsvevende liv passer mye bedre med påstanden om, at han også (!) hadde en utenomekteskapelig datter Charite, eller «NN Holst» ifølge Kipp (jfr. ref./lenke i hovedteksten). Her på dette sted kan også siteres note 6 (= ref. «[f]») fra Wikipedia-artikkelen «Scheel» om major Heinrich Otto v. Scheels datter av 1. ekteskap med Anna Catharina Fortling: «Dorothea Sophie Friederiche von Scheel (1790 Potsdam–1861 Cassel) var ugift og fra 1815 ’Opdragerinde’ for prinsessene Marie Sophie, som ble dronning Marie Sophie av Danmark og Norge, og Luise Caroline av Hessen-Kassel (mor til kong Christian IX), døtre av Karl eller Carl av Hessen. Senere ble frøken Scheel hoffdame ved det kurhessiske hoff så sterkt preget av landgreve Karls alkymi, spiritisme og frimureri. Max Joachim Otto von S. (1862–1936) nedstammet fra hennes halvbror, preussisk oberstløytnant Heinrich Karl Friedrich von Scheel (1794–1850) og hustru, baronesse Therese Elisabeth Marie Schüler genannt von Sehnden (1795–1861), datter av general og friherre Ernst Julius Friedrich Schuler v. Senden (1753-1827), se tysk Wikipedia-artikkel, og Theodore Eva baronesse v. Schweinitz und Kutscheboritz (1773-). NB: Like her nedenfor i trelisten omtales Elisabeth Margrethe Scheel (1784-1806 (mor: M.C.E. Wiebel), som i 1805 ble gift med Hans Ch. Otto Gössel. Dennes helbror, Friedrich Ludwig Christopher Gössel (1771-1841), døde ugift som generalmajor à la suite og sin slekts siste mann, etter i 1809 å ha blitt major og overkvartermester hos prins Frederik av Hessen-Kassel (1771 Gottorp-1845 ved Kiel) i Norge og 1810 ’overkomplett Overadjutant i Generaladjutant-Staben’. De to, Gössel og landgreven, den kommanderende general i Norge, som begge allerede vár frimurere, ble samtidig – den 15. des. 1810 – opptatt i St. Joh.s Logen St. Olaus til den hvide Leopard i Kristiania. Og landgreven var altså en bror av de to nettopp omtalte prinsesser, hvorav Marie Sophies kongelige gemal, Frederik VI, var konge av Norge 1808-1814 og av Danmark 1808-1839.» Sveaas kjenner tydeligvis ikke noe som helst til foreldrene til Charite «Wilhelmine» Holst (10. juni 1778-10. nov. 1863 Kbh.), som han på sin nettside har oppført uten kjente foreldre, – men hvor har han så de korrekte personalia fra (helt i overensstemmelse med Rodes opplysninger)? – Minister Arne Scheels enke, Maria Mathilde født Smith, var opprørt over Kohts uttalelser til pressen og i egne skrifter om egen innsats og avdøde minister Scheels innsats under krigen, og i den forbindelse sanket hun sammen opplysninger til Kontrollkommisjonen. I et notat uttrykker hun forbauselse over «hvorfor?» Koht valgte å sende Ingstad til Berlin som ny legasjonssekretær i 1938 etter Sollieds avskjedigelse. Sollied var jo personalhistoriker med stor historisk kunnskap, og den nye legasjonssekretær, Kaare Ingstad (som heller IKKE var å anse som en tiltrengt militærattaché), var en bror av Helge Ingstad – og av Gunvor Ingstad (1897-1976), som i 1930 var blitt gift med heraldiker og arkivmann Hallvard Trætteberg (1898-1857)… Forøvrig var søskenflokken Ingstads foreldre stadsingeniør Olav Ingstad (1867-1958) og Olga Marie QVAM (1869-1946); og Olav var en sønn av Marcus Pløen Ingstad (1837-1918), prof., dr. jur. og formann i bestyrelsen for Otto Løvenskiolds legat, og Dorothea GREVE (1839-1927) (se Greve (slekt)), dtr. av Georg Døderlein Greve, sogneprest til Os, og Ulrikke Olava Olsen. Marcus var en helbror av Cath. Elis. Ingstad (1842-) (mor: Louise Cathrine Platou), som i 1869 ble gift med distriktslege Fr. Julius Bech Gude, hvis sønn Eivind Gude ble gift med Cecilie Schou EGEBERG: se Egeberg (slekt). Og han var en halvbror av Wilhelmine Sofie Ingstad (1846-1936) (mor: Withe Sophie Elise Fredrikke RODE), som i 1872 var blitt gift med h.r.adv. August Christian Baumann Bonnevie, og av h.r.adv. Hans Henrik Emil Ingstad (1852-1925), som i 1882 var blitt gift med Anastasia Lasson (1858-1940), dtr. av Christian Otto Carl Lasson og Alexandra Cathrine Henriette von Munthe af Morgenstierne, hvis fetter var sendemann (senere – i 1942 – ambassadør) i Washington, Wilhelm Thorleif von Munthe af Morgenstierne (1887–1963), hvis søsterdatter Margaret Morgenstierne Garland Jayne (1912-) i 1938 ble gift med den senere doktor i psykologi Øyvind SKARD (1912-96), så personalsjef i Akergruppen og dir. i Norsk Arbeidsgiver Forening 1964-79, en bror av Sigmund Skard, som i 1933 var blitt utenriksminister Halvdan Kohts svigersønn!
  • Rolfs, Claus Christian: »Geschichte des Kirchspiels und Fleckens Hoyer: Aus dem Baltischen Historischen Forschungsinstitut Kiel» (1926), men her er benyttet den tyske nyutgave av 2002 ved Herbert Matzen (den danske utgave heter: « Højer Sogns og Flækkes historie» [1998], på dansk ved Mette Bossen, Folmer Christiansen og Herbert Matzen). Sitat fra den danske utgaven, s. 206: «Omkring 1680 hed sognefogeden Hans Johann Heinrich von der Wisch som i 1674 blev gift med Anna Dorothea Ivers. … / Von der Wisch var tillige digefoged og levede endnu i 1693…Han døde omkring 1700, og hans enke, Anna Dorothea von der Wisch, var kommet så langt ud i gæld, at hun den 6. februar 1700 blev erklæret konkurs. I en skrivelse til hertugen, underskrevet af ‘Afdøde Lauretten Preuszinns efterlatte børn og børnebørn og Johannes Langheim J.U.C.’ hedder det, at / ‘Anna Dorothea von der Wisch i Rudbøl har stor gæld til os vedrørende skyldnerindens beboelseshus på landet i Rudbøl, som hendes afdøde mand, Hans Hinrich von der Wisch den 15. mai 1680 købte af vor afdøde far og bedstefar Peter Preussen, afdød borgmester i Tønder, … hvorunder jeg, Johann Langheim J.U.C. har en specialforskrivning på 7 demat land, dateret den 26. jan. 1699. Efter at enken den 6. februar 1700 mødte til ting sammen med sin ældste søn, Johann Bertram, har…’ osv. – S. 177f: Fedder Lund (1621 Højer sogn-1701 sst.), herredsfogd i Højer, eier av Gørrismark og kirkeverge: «Datteren Helene, født 1663, blev den 26. oktober 1680 gift med Bendix Heseler, landfoged i Bøking herred, senere kogsinspektør i Christian Albrechts Kog og ejer af Feddershagen. En anden datter, Anna Catharina, var gift tre gange. 1. [gang] med Hein Sönnichsen på Nienhof i Brunoddekog: ‘Jomfru Anna Catharina Lundt, min højt værdsatte høje veninde og svigerinde har 1. søndag efter trinitatis 1676 holdt bryllup med hr. Hein Sönnichsen’. (Højer kirkebog). Han døde i 1686; ægteskabet var barnløst. I kirken i Nykirke er der en barok fontehimmel over døbefonten ligesom den i Højer; den er en gave fra dette ægtepar og bærer familien Lunds våben, jordklode med kors, og Hein Sönnichsens våben med indskriften: ‘1688, fredag før 2. søndag efter påske, er hun blevet gift [2. gang] med den højædle hr. Friedrich Hauzsman fra Segeberg, Hans Majestæts ritmester og tolder i Ribe, og har fredag før 1. søndag i fasten 1689 født en søn, som er blevet døbt med navnet Ulderich Friedrich’. Denne anden mand var en søn af amtsforvalter Daniel Hausmann i Segeberg og Margarethe von Pape. En bror til ham, Caspar Hermann Hausmann [se Caspar Herman Hausmann], døde 1718 som general i Norge. Friedrich Hausmann døde imidlertid snart efter sønnens fødsel af de sår, han havde pådraget sig ved branden i operahuset i København den 19. april 1689. I Højers gamle kirkebog hedder det: ‘Denne fru Anna Catharinas ægtemand hr. Friedrich Hauszmann blev hårdt såret ved branden i København og døde snart efter’. [Se Hausmann (utdypende artikkel)] / … / 3. gang blev hun den 18. februar 1690 gift med amtsforvalter Jens Christensen i Ribe. Denne var meget velhavende og fik den 3. december 1692 ‘for sig og hustru samt arvinger brev på at nyde lige privilegier med adelen og Københavns borgere på hans jordegods, ikke alene på hans hovedgård Steensgaard på Fyn…’ Tillige fik han tilladelse til, at hans gård ‘Ondaften’ ved Ribe fremtidig måtte hedde ‘Lundsgaard’, åbenbart efter hans kones familienavn. / … Med sin anden hustru, Anna Catharina Lund [+ 1693], havde han en eneste søn Friedrich Hein, der blev døbt den 17. december 1691. Dobbeltnavnet Friedrich Hein er vel valgt til minde om de to første mænd Hein Sønnichsen og Friedrich Hausmann. [Se Hausmann (utdypende artikkel)! Se også Lasson, særlig note 1 under «Noter til litteraturlista».] Friedrich Hein var en dygtig forretningsmand, og den faderlige besiddelse Steensgaard, som han [s. 179:] generhvervede 1712, fik han igen bragt på fode. 1721 blev han kancelliråd, 1734 justisråd og 1745 etatsråd. Han døde 1751. Hans enke Susanne, født Brahe, oprettede for sin afdøde mands formue godserne Hvedholm, Steensgaard og Østrupgaard. Hendes bror oberstløjtnant Preben Brahe fik stamhuset Hvedholm, og i 1761 stiftede hun det Bille-Braheske Fideicommis til fordel for sin brors efterkommere, da hun selv ingen børn havde. / Senere blev Hvedholm ophøjet til et grevskab under navnet Brahesminde. Til Susanne Brahes forfædre hørte rigsråd Jørgen Steensen Brahe og den bekendte astronom Tycho Brahe… / Fedder Lunds yngste datter, Catharina, blev den 10. september 1690 gift med hertugens sekretær, senere landskriver Christian Bahr… / … / Efter sit giftermål boede han [Bahr] først i Slesvig, men efter sin udnævnelse til landskriver i Tønder, … Landskriver var han i hvert fald allerede i 1696…og den 17. juni samme år fik ‘hr. landskriveren’ en søn døbt, hvorved Johann [s. 179:] Ludwig von Pincier, baron von Königstein [! ], landfoged Bendix Häseler og fru Elisabeth Sophie Sägerin var faddere… / … / Da Dagebøl kog blev inddiget i 1704, fik baron von Königstein 180 demat, landskriver Bahr 80 demat og lensfoged Jes Christensen på Dagebøl 40 demat som særlig begunstigelse. Men da baronen i 1709 faldt i unåde, blev hans gård i Christian Albrechts Kog solgt af rentekammeret tillige med gården i Dagebøl kog. Denne sidste købte landskriver Bahr sammen med inspektør Christensen og andre interessenter i Dagebøl kog for 8500 rthr. Denne handel fik tragiske følger for køberne, især for landskriveren og hans enke; for da den hidtil hertugelige del af Slesvig kom under kongens herredømme, fik baron von Königstein, som i mellemtiden var gået i kongens tjeneste [!], alle sine godser tilbage, også de nævte gårde, uden at der var tale om erstatning til køberne.» – Se både Burenius (utdypende artikkel) (Pincier-genealogi) og Krag på Jylland (slekt): under Mogens Krag (1673-1723): «Søskenparet v. Massows stefar var Johann Ludwig Pincier v. Königstein, hvis søster Margareta Elis. Pincier (1661-1731) ~ 1683 med Magnus Wedderkop (1637 Husum-1721 Hamburg)!»
  • Scheel, dr. jur. Anton Wilhelm, Geheimeconferentsraad og Generalauditør: «Stamtavle over en Familie Scheel, med et Tillæg, omfattende nogle cognatiske Sidelinier» (Kbh. 1870), utlagt på nettet her: https://dis-danmark.dk/bibliotek/911033.pdf
  • Scheel, Axel: «Var fru Brüggemann født Krag egentlig en datter av Christian Gyldenløve og Dorothea Krag?»; – dette spørsmålet stilles i en artikkel med kildebelegg (samt fargegjengivelser av slekten Scheels to våpen) på nettsiden: https://galleriluscus.axelscheel.net/
  • Scheel, Axel: «Utenriksminister Halvdan Kohts hemmeligholdte brev til Unni Diesen i Canada 29. august 1940–14. januar 1941» (2016). Se foreløpig under «Undersøkelseskommisjonen av 1945», hvor det avslutningsvis finnes en del avskrifter av brevene, særlig dem som handler om Scheels telegrammer og Kohts avgang som utenriksminister.
  • Scheel, Christian Fredrik: «Slekten Scheel i Danmark og Norge mv» (3 utg., 2011). I denne siste utgaven er en sammenblanding av to personer av navnet Vilhelm Scheel, den éne tilknyttet Rettskontoret i Sverige og den andre Nortraship i Sverige (så i London), blitt rettet opp.
  • Scheel, Byfogd Jørgen: «Slekten Scheel • Et utvalg dokumenter og beretninger til belysning av slektens historie» (Oslo 1948).
  • Smith, Christopher Fürst: Brev av 1947. – Etter krigen skrev ovennevnte – se under minister Arne Scheel i stamtavlen – C. F. Smith til sin nevø, senere ekspedisjonssjef Arne Scheel (1914-86), et brev i forbindelse med, at hans søster, fru Lala Scheel, ønsket å fremlegge dokumenter til fordel for hennes avdøde mann, minister Scheel, for Kontrollkomitéen, som en motvekt mot tidligere utenriksminister Kohts skriverier og utsagn til journalister. Med dette arbeid fikk hun hjelp av sin yngste sønn, som hadde juridisk utdannelse. Brevet (som for få år siden – ca. 2010 – kom i Axel Scheels eie) lyder i sin helhet: «Brüssel, den 30. desember 1947. / Kjære Arne, / Din mor har vist meg ditt innlegg til protokollkomitéen av 21. november og spesielt henledet min oppmerksomhet på det avsnitt på side 6 hvor du omtaler Ulrich Stangs nazistiske partier [sic; – som fru Scheel var C. F. Smith halvt fransk, noe som ga seg underlige utslag i skrift og tale] og beklager at det ikke hadde lykkedes å få ham fjernet fra Berlin. / Til din egen orientering kan jeg meddele at spörsmålet om Stangs fraflytning har vært oppe i Departementet bl. a. i forbindelse med gjennbesettelse av konsulatet i Hong Kong våren 1938. Såvidt jeg erindrer fremla Stang i den anledning en lægeattest om at han ikke ville tåle klimaet. Dessuten tror jeg at utenriksminister Koht, på grund av Stangs nazistiske innstilling, nödig så at han fikk en selvstendig post, spesielt på et sted hvor han lett kunne unndra seg enhver kontroll hjemmefra [!]. Jeg hadde for min part til nöd gått med på å ta ham som byråsjef i min avdeling i Utenriksdepartementet og antydet engang noe i den retning overfor Koht. Denne brôd [sic] seg imidlertid öyensynlig ikke [!] om å ha ham i Oslo [!] og da det var langtfra et önske fra min side å ha Stang som underordnet, fandt jeg ikke å burde insistere. / Som ovenfor nevnt meddeler jeg dette til deg i fortrolighet og til din egen orientering. Dersom du skulle önske å benytte ovenstående opplysninger i et eventuelt nytt innlegg til protokollkomitéen eller på annen måte, måtte jeg som norsk embedsmann på forhånd innhente Utenriksdepartementets tillatelse. Jeg finner imidlertid ikke at disse opplysninger er av slik betydning at dette skulle være nödvendig, og vil i hvert fall anbefale at du på forhånd foranlediger saken nærmere undersökt i Utenriksdepartementets arkiver [!] på grunnlag av de vink jeg har gitt deg. / [Håndskrevet:] Med venlig hilsen / C. F. Smith.»  (Se https://no.m.wikipedia.org/wiki/Christopher_Fürst_Smith.) – Det er altså slett ikke riktig, hva Koht selv hevder i «Norsk Utanrikspolitikk fram til 9. april 1940», s. 55 (se Koht:1947!), eller som forfatterparet Iver B. Neumann og Kohts oldebarn, Halvard Leira, repeterer og konkluderer i «Aktiv og avventende • Utenrikstjenestens liv 1905-2005» (2005), s. 200: «Siden Koht ikke hadde noen [!] annen opprykksstilling å by ham [Stang], ble også han sittende i Berlin. Når det oppsto knuter på tråden mellom departementet og legasjonen, var det få løsningsmuligheter. [Men denne siste setningen er korrekt:] Det skulle for Norge vise seg særlig uheldig at det var forholdet mellom utenriksministeren og legasjonen i Berlin som surnet mot slutten av 1930-tallet.» At Arne Scheel qua ekspedisjonssjef for det nye, frie Norges utenriksdepartement fra 1905 av, også var den person, som mer enn noen annen kan sies å ha vært med på å utforme dette norske UD, den hovedansvarlige, nevner Neumann og Leira ikke i sitt jubileumsskrift.
  • Smith, J.: «Slesvigske Amtsforvaltere • Studier og Personalhistorie vedr. Oppebørselsvæsenet i Hertugdømmet Slesvig indtil 1864» (Kbh. 1954)
  • Teige, Ola: «Eliten i Christianias sosiale og politiske nettverk 1680-1750» (2008), dr.avh. Se sitater fra denne bok i litteraturlisten til artikkelen om Hans Hansen Rosencreutz, Gjord Andersene helt «Special» gode venn. Og se her s. 267f: «Blant dem som fikk gaver var ansatte i Rentekammeret. Andersen ser ut til å ha hatt et fortrolig vennskap med deputert for finansene fra 1707 (kommitert fra 1700) Johan Worm [mor: Magdalene Petersdatter Motzfeldt], som fik både mel og sild… / Andersen hadde også venner nedover i gradene i Rentekammeret. Fremst blant disse var ‘brødrene paa Cammeret’: Kammerråd Peder Rasmussen, bokholder og fra 1707 kommittert, samt hans bror renteskriver Søren Rasmussen, sjef for Sønnenfjellske tollkontor, som overså tollvesenet i Andersens hjemdistrikt og revisjonen av hans regnskaper. Andersen hilste brødrene flere ganger og gav dem sild i 1709. Peder ble dessuten hilst av Andersens kone og sendt matoppskrifter fra henne. [S. 268:] Til gjengjeld ga de Andersen opplysninger fra innsiden av Rentekammeret, og spesielt Peder Rasmussen var i en posisjon til å påvirke behandlingen av rutinesaker avgjort uten kongelige resolusjon eller kammerkollegieresolusjon. En annen som fikk sild i oktober 1709 var kommittert i Rentekammeret, justisråd Niels Leth [som vil bli nærmere omtalt i en kommende Spend-artikkel!].» – KAN «brødrene på Kammeret» ha vært to yngre brødre av ovennevnte Magdalene Scheels svigerfar fra ca. 1692, KANCELLIFORVALTER Rasmus Rasmussen (+ 1707)? I forbindelse med sistnevnte og dennes sønner snakker man i litteraturen om «kansellidynastiet Rasmussen». Kan dette «dynasti» ha vært større enn man tidligere har vært klar over? Det hviler et mystikkens slør over både de to brødre Rasmussens foreldre og kanselliforvalterens ditto; – man kan vel bare avlede farens navn Rasmus i begge tilfeller. Men det foreligger faktisk opplysninger, som sannsynliggjør en viss forbindelse mellom de «to» slektene Rasmussen, og forbindelsen kommer til syne gjennom Rasmus Rasmussens svigerdatter Magdalene Scheel, eller rettere sagt: gjennom hennes families genealogi, fx. fetteren Henning Scheels svigersønn f.o.m. 1745, ovennevnte fergemester Christian Lemming, hvis mor, Regina Hensky, var en datter av offiseren Hans Henschen og Karen Rasmusdatter LERCHE, søster av den kongelige postforvalter i København, Jacob Lerche: se (nemlig!) artikkelen om Giord Andersen (1651–1720). At særlig den scheelske genealogi i Odense tangerer den SPENDSKE genealogi samme sted, har nok også med nærværende slektssammenheng å gjøre, noe som OGSÅ kommer frem av det følgende: Teige omtaler brødrene Rasmussen «på Cammeret» uten nærmere identifikasjon. Men på nettet – nermo.org – opplyses det, at Peder Rasmussen (ca. 1652-Kbh. 1729), deputert i Rentekammeret og etatsråd, sto i et familieforhold til «sønnen» Rasmus Graae (1683-1760), rådmann i Kbh., senere rdm. i Trondheim og eier av Lade gård på Strinden (Strinda), som i 1719 i Kbh. ble gift med Anna Dorothea TRESCHOW (ca. 1695 Lesja-1757), datter av Herman T. og Mette Marg. KRENCKEL, hvis mor, Marg. v. Westen, var en datter av Matthias v. W. og Sidsel Knudsdatter LERCHE! (Jfr. siste avsnitt av artikkelen Løwencron (Piper).) Videre opplyses det at Peder Rasmussen også var far til tre sønner: Rasmus Hammeløv (dvs. Hammelev?) (ca. 1690-etter 1743), dansk infanterimajor; Erik «Hammeløv» (ca. 1690-25. jan. 1773 Nyborg); Peter RESEN (24. des. 1692-26. mars 1743), 1721 legasjonssekretær i Stockholm, magistratspresident i Christiania og justisråd, som i 1741 ble gift i Christiania med Maria Collett (1695 Cha.-1762 sst.), sannsynligvis datter av James Collett og Karen LEUCH, dtr. av Peder Nielssøn L. og Anne Mortensdatter Heide – og altså søster av Peter Collett (1694-1740), som i 1722 ble gift med Anna Cathrine ROSENBERG (1699-1747), dtr. av Peder IVERSEN ROSENBERG og KIRSTEN LEUCH, Karens søster. – Hvis opplysningene på nermo.org sammenholdes med opplysninger på GENi ved Inga Lemmey av 29/6  2015, synes det som om Peder Rasmussen «på Cammeret» må ha vært gift en første gang med Agneta Requelsen, enke etter Zander Graae og med ham mor til Rasmus Graae, som altså var Rasmussens STESØNN. Så må Peder Rasmussen (som Inga Lemmey gir tilnavnet «Hammelev» – etter landsbyen Hammelev 7 km vest for Haderslev?) ha vært gift en 2. gang med NN, mor til de to brødre Hammeløv/Hammelev og den yngste broren Peter Resen, om hvem Per Seland har gitt en konsis oppsummering av de viktigste opplysninger i artikkelen «Resen-slektene i Norge» i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind XXXII hefte II (1991), s. 185-187: «Christiania bys magistratspresident på 1740-tallet het Peter Resen. Han var født i København i 1688 og han hadde fått en gave på 6000 rd for å bære [s. 186:] navnet Resen. Testator var slektningen, ‘Brant Capitain og Tømmermand’ Christen Nielsen Resen. Om ham heter det at han var ‘fød i Bøfling Lehn i Resen Sogn vdi Jyll. 1622’ og han døde i 1692 [Note 59 = s. 187: «A. Collett: ‘Familien Collett og Christianialiv i gamle Dage‘, s. 68, Kristiania 1915“]. Renteskriver [senere kammerråd etc.] Peder Rasmussen var hans kones søskenbarn, og det var deres sønn [!] Peter som arvet de nevnte penger og som efter testamentet skulle anta navnet Resen. Magistratspresidenten giftet seg med Maria Collett, men fikk ingen barn. Skiftet efter ham finnes i sin helhet i Riksarkivet.» Av nevnte slekter vil særlig Treschow bli behandlet i en kommende artikkel om presten Christen Nielsen Spend i Vordingborg; – men den ALLER viktigste person, som synes å indikere, at brødrene Rasmussen «på Cammeret» også kan ha vært yngre brødre av kanselliforvalteren – er rett og slett Giord Andersen (1651–1720), hvis svigersønn fra 1704, Hans Heinrich Scheel, allerede var svoger av kanselliforvalter Hans Rasmussen, sønn av den eldre forvalter Rasmus R.
  • Thomle, arkivar E.A.: «Familien Hofgaard i Norge • Genealogiske og personalhistoriske oplysninger“ (1911). Jens Hofgaard (1711 Bragernes-82 sst.) var kjøpmann og fra 1742 kirkeinspektør (i 39 år) på Bragernes. S. 64f (og hér i de følgende sitater er klammene Thomles – bortsett fra hvor det opplyses om fet skrift): «Han eiede fra Aaret 1751 Gaarden øvre Hoen paa Eker med Sag og Kværnbrug, som han ved Skj. af 12 Febr. s. A. for 1600 Rdl. havde kjøbt af Otto von Cappelens Arvinger, drev Skipsrederi» osv…. // …, og i 1775 overlod han ganske Forretningerne til sine 2de Sønner Gabriel og Andreas Hofgaard, der fortsatte hans Tømmerhandel under Firma ‘Gabriel & And. Hofgaard». S. 70: «Gift 1) paa Fossesholm paa Eker…28 Decb. 1740 med Margrethe von Cappelen, født paa Bragernæs» 1722 og begr. sst. den 15. april 1752, datter av kjøpmann Gabriel von Cappelen til Fossesholm og Maria Jørgensdatter (Neumann). 5 barn. Gift «2) paa Bragernæs 19 September 1753…med Kirsten Larsdatter Stranger, døpt paa Bragernæs 17 Marts 1733, begr. der 6 Mai 1766, 34 A. gl., Datter af Kjøbmand Lars Jørgenssøn Stranger [født paa Hønen 1691, begr. paa Bragernæs 28 Aug. 1749, Søn af Sr. Jørgen Lauritssøn paa Hønen og Dorothea Trulsdatter Stranger] og 2den Hustru Catharina Jacobsdatter (Karre) [døpt paa Bragernæs 19 Marts 1709, begr. der 12. Septr. 1786, Datter af Kjøbmand Jacob Anderssøn Karre].» HER FØLGER EN NOTE «1)» MED FEILOPPLYSNINGER, som snart vil bli omtalt. Men originalteksten fortsetter: «En søster af denne Kone, Catharina Stranger, var gift med Sognepresten til Eidanger Jørgen Herman Monrad, og da begge disse døde i 1763, kom den 6-aarige Datter Abigael Monrad som Pleiedatter til tanten Kirsten Stranger og hendes Mand Jens Hofgaard paa Bragernæs. I deres Hus forblev hun til hun i 1779 i sin Pleiefaders Hus blev gift med den 24-aarige Handelsmand paa Bragernæs Nils Nilssøn, en Søn af Trælasthandler Ian Nielssøn og Anna Maria Cudrio, der igjen var en datter af den senere her nævnte Kjøbmand Thomas Cudrio og Maren Hofgaard. Nils Nilsen antog senere sin Farmoders Navn Vogt, og blev saaledes Stamfader for den yngre nulevende bekjendte Slægt af dette Navn.» Disse kompakte og genealogisk viktige opplysninger har altså dessverre ikke bare vært til nytte, da tvertimot den nevnte note har ødelagt for mye av forståelsen av HELE den rette sammenheng, ikke minst fordi både Thomle og Finne-Grønn (som vel er feilens opphavsmann) er slike fremragende genealoger, som det også i dette tilfellet er blitt festet lit til. Noten sier feilaktig om ovennevnte Jacob Anderssøn Karre: «1) Han var en søn af Kirkeværge paa Bragernæs Anders Jacobssøn [Karre] og Lisbeth Sophie Mortensdatter Sand.» DET SKULLE HA STÅTT: Jacob Anderssøn Karre var en sønn av Anders Jacobsøn Karre (~ 2° Elisabeth Sophie Sand, hvis mor var Sibylle Hansdatter Erfings) og 1. hustru Randi Trulsdatter (Temte), hvilken siste altså var en datter av Truls Lauritzen TEMTE fra Eiker og derfor IKKE, slik Finne-Grønn har trodd, en brordatter av Laurids Lauridsen Smith: Se for den RIKTIGE utredning av disse familiære forhold Elvestrand:2004, s. 816! – Ellers kan nevnes, at ovennevnte Abigael Monrads sønn, Jørgen Herman Vogt (1784-1862), statsråd (~ i 1822 med Hedevig Louise comtesse Frølich [1787-1862]) i 1810 ble gift med Ingeborg Maria Lorentzen (1728-1821), hvis datter Karen Rosenberg Vogt var Henrich Sigvard Scheels 1. hustru. Og Ingeborg Maria Lorentzen var en datter av Jacob Lorentzen (~ 1. gang med Maren Dorthea THORNE, dtr. av Christopher Olsen Nesthorne og [~ i 1733] Magdalene Sørensdatter HOFGAARD, dtr. av Søren Jenssøn H. og Rebekka Pedersdatter Clausen [Søeboholm/SOMMER]) og 2. hustru Karen ROSENBERG STRANGER, som var en HALVSØSTER av ovennevnte Catharina Stranger (gift Monrad), da hun var en datter av Lars Jørgenssøn Stranger (1691-1749) i dennes 1. ekteskap (1722) med Sophie Pedersdatter ROSENBERG (+ 1723 Bragernes) (hvis søsterdatter Mathia Collett ble gift i 1773 med Bernt Anker, frimurersjef og eier av Frogner), dtr. av Peder Ivarsen Rosenberg (1664 Tønsberg-1718) og (~ 1695) Kirsten Pedersdatter LEUCH (1670-1705), enke etter Christen Eskildsen Griis (+ 1694). Og Peders foreldre var borgermester i Tønsberg Ivar Madsen Rosenberg (1620 Jylland-91) og Sophie Mortensdatter Sand (ca. 1635 Hurum-1716), hvis bror, Christopher Mortensen Sand, i ekteskap med Karen HAMMER ble farfar til den beryktede – eller gjerne berømte – frimurer og slektshistorieforfalsker Christopher Hammer (1720-1804). Som jo egentlig ikke gjorde stort annet enn Anker, som også fusket med genealogien, men så vellykket, at han fikk et kgl. naturalisasjonspatent med på kjøpet. Glemmer man så frimureriet og den smule genealogiske fusk, så gjenstår uansett en viss eventyrlig glans over brødrene Anker. – Endelig var Ivar eller Iver Madsen en bror av Jens Madtsen Rosenberg (ca. 1618 Kbh.-82 Odense), SLOTTSSKRIVER OG BORGERMESTER I ODENSE, som ble gift med Pernille Ottesdatter LANGEMACH (1623 Kbh. Sokkelund herred-1681 Odense St. Knuds sogn), hvis farbror, Johann Langemach (1592-1645 Kiel), giftet seg med den i stamtavlen ovenfor omtalte Anna WESSLING (1602 Leipzig-44 Kiel)!
  • Thorbjørnsen, Kr.: «St. Olai Brødre • Blad av St. Johs. Logen St. Olaus til den hvide Leopards historie gjennom 200 år» (Oslo 1949). – Følgende opplysninger er hentet herfra, og fra «Hvem er Hvem? 1955», s. 138f, og andre oppslagsverk samt fra Einar Diesens slektsbok av 1916, «Vagtmester Søren Diesens slegt», og kan gi et eksempel på den innflytelse som tre høygradsfrimurere (to tvillingbrødre og den énes sønn) må ha hatt i samfunnet. Uansett hvor «upolitiske» frimurere hevder å være, har disse tre medlemmene av Leoparden utvilsomt hatt sine teologiske og politiske MENINGER (etc. – selvfølgelig, hvorfor her kan tilføyes: også med virkningskraft!), noe som synes å fremgå av denne korte genealogi: Hans Hansen DIESEN (ca. 1783–1854), husmann i Nes kommune, Akershus, var far til vaktmester Søren Diesen (1816-97), som var gift med handlende Maren Sofie Halvorsdatter Hellerud (1822-1903), som bl.a. hadde tvillingsønnene 1) Søren Einar Munch Diesen (1862–1932), 1905 sogneprest i Aremark og høygradsfrimurer, nemlig embetsmann i Leoparden. Gift i 1893 med Anna Dorthea Jacobine Nielsen (1870-1949), dtr. av Erik Thurmann N., skipsreder i Åsgårdstrand, og Kathrine Wiesenbach. Deres sønn var Einar Thorstein Diesen (1894–1962), programsjef i NRK og 1952 frimurer av VII. grad i Leoparden, hvis sønn, Erik Tangevald Diesen (1922-99), også var programredaktør, men ikke frimurer. Og 2) Halvor Thorstein Romdal Diesen (1862–1925), som var høygradsfrimurer i Leoparden (embedsmann, vikarierende Taler). Men for de aller fleste var han kjent som «politisk redaktør i Aftenposten 1899-1900 og 1908-25, og [hele] avisens ansvarlige redaktør fra 1913. Hans poengterte artikler og kommentarer hadde ofte en nesten agitatorisk form og gjorde ham til en fryktet motstander.» (Bonde, Arne. (2009, 13. februar). Thorstein Diesen 1. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 2. januar 2019 fra https://nbl.snl.no/Thorstein_Diesen_-_1.) Denne Romdal Diesen ble i 1896 i Bergen gift med Barbara (Baby) Matzau Gjerding (1874-1933), dtr. av skipsfører Halvor Olai G. og Anne Henriette Hansen, og ikke minst m.h.t. 2. verdenskrig (og opptakten til denne), er det interessant, at deres sønn, Søren Einar Gjerding Diesen (1897–1994), «var ansatt i Aftenposten i nesten 50 år, mer enn 20 av dem som sjefredaktør.» Fra 1942 var han dessuten knyttet til Regjeringens informasjonskontor i England, og han var president i Norges Tennisforbund 1933-48. I 1927 ble han gift med Astri Bull Aakrann (1902-89), dtr. av skogeier Olaf Christian Bull Aakrann og Marie Julie Fredrikke Kreutz. (Bonde, Arne. (2011, 14. oktober). Einar Diesen. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 2. januar 2019 fra https://nbl.snl.no/Einar_Diesen.)
    • Thorbjørnsen, Kr.: «Den Norske Store Landsloge 1891-1966» (Oslo 1966). Fra «Forord» s. 7f: «Denne bok er for den vesentlige del et arbeide av Den Norske Store Landsloges Historiograf, br. Kristian Thorbjørnsen. Gjennem årelange utrettelige undersøkelser i Landslogens arkiv, som dessverre er nokså defekt efter okkupasjonen, i utenlandske arkiver og i andre kilder har han trukket frem et stort og interessant stoff. Hans manuskript til Landslogens historie og forhistorie frem til 1940 oppbevares i Landslogens arkiv. For at boken skulle få et rimelig omfang og en overkommelig pris, var det nødvendig å forkorte manuskriptet. …» S. 8 er dette forord signert «C. Stub Holmboe. / Oslo, september 1966.» Anton Cathinko Stub Holmboe (1892-1980) (mor: Marie Helene [Lillemor] Heffermehl, dtr. av h.r.adv., senere sorenskriver Johan Kristoffer STØREN HEFFERMEHL og Emma STANG, søster av statsminister Emil Stang: se Stang (slekter)) var høyesterettsdommer og fra 1962 til 69 «Stormester og Høyeste Styrer» – intet mindre! – i Den norske Frimurerorden (for slik skrives tittelen i frimurernes egne skrifter, fx. i «Matrikkel 2013», s. 6). I 1919 ble han gift med Margrethe Laurentze Amalie Høy (Drammen 1892-1986 Oslo), hvis bror, Jonas Skougaard Høy (1883-1971), var direktør i firmaet A.F. Klaveness & Co. A/S fra 1916 og helt frem til 1946 samt formann i OSLO nye REDERIFORENING 1933-35 og styremedlem i Krigsforsikring for Skib 1935-54 (ifølge «Hvem er Hvem? 1964», s. 288; og samme sted, s. 268, finnes oppl. om Stub Holmboe). Se https://no.wikipedia.org/wiki/Den_Norske_Krigsforsikring_for_Skib. NB: Marie Helene (Lillemor) Heffermehl var en søster av Emma HEFFERMEHL (1866 Cha.-1917 Stavanger), som i 1891 i Algerie ble gift med polarforskeren Roald Amundsens storebror, disponent Jens Ole Antonio (Tonni) Amundsen (1866 Borge ved Sarpsborg-1927 Stavanger), hvis datter Emma Amundsen (1895-1918) ble gift i Stavanger i 1915 med maskinist og aksjemegler Hans WILLE (1881-1932), sønn av distriktslege i Ryfylke Christian Wille og Augusta Sørenssen, hvis bror AIMAR SØRENSSEN i 1900 ble gift med Helga KOHT, søster av utenriksminister Halvdan Koht: se ovenfor under Hambro:1947 avslutningsvis! Forøvrig var brødrene Amundsens mor, Hanne Henrikke Gustava SAHLQVIST (1837-93), en dtr. av fogd i Fredrikstad, sorenskriver Gustav Sahlqvist og Maren Kirsten Wright, dtr. av Lars WRIGHT (1756-1829) på Gaaserud i Lardal og (~ 1791) Johanna Christine KIELMANN (1771 Nøtterø-1833 Lardal ved Larvik), dtr. av sogneprest til Nøtterø Rasmus Kielmann (1723 Larvik-72 Nøtterø) (~ 1° i 1759 med Anne Christine EEG, dtr. av Børre Eeg, fogd i Romsdalen) og 2. hustru (~ 1768) Johanne Cathrine Hansdatter [mor: Kirsten WRIGHT, dtr. av skipskaptein Ulrik W. og Anne Andersdatter SCHEEN)], og som enke etter presten gift 2. gang i 1783 – i barnløst ekteskap – med Ole Christian MØRCH (1746-1818), skipsfører og navigasjonslærer i Sandefjord. Med Kielmann ble hun mor til to døtre, nemlig nevnte Johanna Christine K. (gift Wright) og Anna Christine Eeg Kielmann (1769 Nøtterø-), som i 1788 ble gift med Niels LARSEN (1753-96 Larvik), sagbruksforvalter i Larvik, som bosatte seg på Gåserud og ble far til Kirsten WRIGHT LARSEN (LASSEN), som i 1801 bodde hos sin mormor (hos Ole Ch. Mørch) og i 1811 giftet seg med artillerikaptein Jacob RØRDAM (1779-1852), senere overtollbetjent ved Vallø saltverk, hvis sønn, Anton Christian Nicolay Rørdam (1811-80), kaptein i den norske flåte (marinekaptein), så tollinspektør i Arendal, i ekteskap med Anette Elise KNUTZEN (1817-99) ble svigerfar til Johan Engelhardt EGER (1846-1921) (se Eger (slekt)), Axel Christen SCHEEL (1837-1900) og Peter Hermann Vogt (1829-1900).
    • Thowsen, Atle: «Handelsflåten i krig 1939-1945», bind 1: «Nortraship • Profitt og patriotisme» (1992). S. 121: «Allerede 11. april hadde forsikringsmannen Bjørn Kverndal [1888 Kverndal, Holt, Aust-Agder-1953 London; gift med Agnes Tschudi-Madsen] bedt presidenten i Det norske handelskammeret i London om å kalle sammen styret til rådslagning om den norske handelsflåtens stilling etter den tyske invasjonen. Møtet ble holdt dagen etter og førte til opprettelsen av ‘A Special Shipping and Insurance Committee’. Den norske generalkonsulen i London, Gabriel Conradi, ble valgt til formann for komitéen, som fikk til oppgave å skaffe en oversikt over norsk skipsfarts problemer, spesielt de som angikk handelsflåtens assuranse. Man besluttet å underrette Colban og Hysing Olsen om opprettelsen av komitéen og å forsøke å ta kontakt med Ministry of Shipping. / I et memorandum av 13. april tok Olaf Kverndal, bror til ovennevnte Bjørn Kverndal, til orde for at det ble dannet en ‘…authoritative body, incorporating all shipping interests…’ Nødvendige fullmakter måtte innhentes fra den norske regjering.» S. 123: «Den seks mann store komitéen besto, foruten generalkonsul Conradi, av skipsreder Leif Brodal, skipsreder og skipsmekler Fredrik Holst, direktør Bjørn Kverndal, passasjersjef C. O. Skappel og direktør Knud Sømme. Store rederiforetak som Det Bergenske Dampskibsselskab, Fred. Olsen og Wilh. Wilhelmsen var dermed direkte eller indirekte representert i komitéen. For Colban ble det nå enda mer påkrevet å få de nødvendige fullmaktene fra regjeringen i Norge.» S. 186: «Det norske skipsfartsarbeidet i USA etter 9. april hadde mange likhetstrekk med arbeidet i London. Aktiviteten hadde to sentra: Den norske legasjonen i Washington ble på mange måter Erik Colbans motstykke, mens generalkonsul Rolf Christensen spilte en liknende rolle som generalkonsul Gabriel Conradi i London. I Storbritannia hadde de private norske skipsfartsinteressene gruppert seg omkring generalkonsul Conradi i London, mens Colban i samarbeid med Hysing Olsen utgjorde det offentlige skipsfartspolitiske tyngdepunktet. Den geografiske nærheten og det britiske presset gjorde at de to miljøene raskt smeltet samnen. I USA var den geografiske avstanden mellom de to sentra større, og det forekom ikke noe påtrykk fra amerikanske myndigheter. Britiske interesser i USA maktet til å begynne med heller ikke å gjøre sin innflytelse gjeldende. Resultatet ble at de private [!] norske skipsfartsinteressene i USA, gruppert rundt generalkonsulatet i New York, fikk en sterkere og mer langvarig innflytelse på norsk skipsfartspolitikk etter 9. april enn de kom til å få i London.» S. 193: «Den 20. mai nådde tyskerne Kanalen. Fire dager senere, samme dagen som skipsfartsminister Cross ba Lord Halifax om hjelp til å hindre Nortraships flytteplaner, besluttet de allierte å oppgi felttoget i Norge. På dette tidspunkt hadde man i Foreign Office innsett at den norske handelsflåten var av ‘enorm betydning…for krigsinnsatsen…’ … I denne situasjonen innså britene at det ville være både taktisk uklokt og politisk vanskelig å motsette seg Lorentzens ønske om å etablere et Nortraship-kontor utenfor Storbritannia. Motstrebende ga derfor britene tillatelse til at en norsk skipsfartsdelegasjon under ledelse av Peter Simonsen 29. mai kunne dra avgårde over Atlanteren, nærmere bestemt til Canada. De øvrige medlemmene var skipsrederne Odd Gogstad og Hilmar Reksten, mens skipsreder Thomas Olsen skulle fungere som økonomisk rådgiver.» To billedtekster på s. 196 opplyser vedrørende opprettelsen av Nortraship i New York: «I mai 1940 ble eksekutivkomitéen i New York utvider med et femte medlem, konsul Lars Christensen.» Og: «Skipsreder Thomas Olsen (1897-1969) var økonomisk rådgiver for den norske skipsfartsdelegasjonen som i juni 1940 ble sendt over til New York. Olsen hadde sterke linjefartsinteresser og kom snart til å støtte den allerede etablerte skipsfartskomitéen i New York i kampen mot å etablere en egen avdeling av Nortraship i USA.» – Her kan også nevnes Arne Toralf Sunde (1883 Kra.-1972 Oslo), som omtales av R. Norby i NBL: Skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen og hans rådgiver Sunde skulle lede arbeidet med handelsflåten og «kom til London 25. april, og som bankmann fikk Sunde til å begynne med ansvaret for finansene. Han sørget bl.a. for at Hambros Bank innrømmet en kreditt på 100 000 pund. 7. juni ble Sunde utnevnt til konsultativ statsråd, men arbeidet fortsatt hovedsakelig med skipsfartsspørsmål. Han var på tale som utenriksminister etter Koht, men da Trygve Lie fikk den stillingen, ble Sunde sjef for Forsyningsdepartementet. 1942 ble departementet delt, og Sunde var til 1945 sjef for det nyopprettede Skipsfartsdepartementet. Han var dermed den politisk ansvarlige for Nortraship, mens Lorentzen hadde ansvaret for driften.» Se Norby, Reginald. (2011, 9. juni). Arne Sunde. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 11. februar 2019 fra https://nbl.snl.no/Arne_Sunde. – Jfr. også utenriksminister Halvdan Kohts hemmeligholdte brev av 9. oktober 1940 til sin «fortrolige» i Canada, Unni Gaasland født Diesen, som her nedenfor er gjengitt i sin helhet, og som, kort fortalt, begrunner hvorfor Koht foretrakk Lie fremfor  Sunde som sin ettermann som utenriksminister.
    • «Undersøkelseskommisjonen av 1945, Innstilling fra» (full tittel: «INNSTILLING fra UNDERSØKELSESKOMMISJONEN AV 1945 • UTENRIKS- OG FORSVARSPOLITIKK UNDER REGJERINGEN NYGAARDSVOLD TIL 7. Juni 1940 — ADMINISTRASJONSRÅDET — RIKSRÅDSFORHANDLINGENE — HØYESTERETT — FYLKESMENNENE OG NYORDNINGEN AV KOMMUNENE 1940») (utgitt av Stortinget, Oslo 1946/Familieforlaget 2010 – første gang rapporten er blitt frigitt for åpent salg og med innledning av professor emeritus Hans Fredrik Dahl), særlig kapittelet «Aprildagene», s. 84-112 (da det dreier seg om et fotoopptrykk er pagineringen identisk med originalens), hvor Arne Scheels varsler og utenriksminister H. Kohts manglende forståelse av disse varslene – samt andre varsler! – blir grundig drøftet. Koht blir sterkt kritisert i innstillingen, men hvor sterkt, kommer sjelden tydelig frem hos de senere og i Norge svært så dominerende historikere utgått av Skodvin-skolen, f.eks. i Hjemmefrontmuseets skrifter (jfr. artikkel om Rolf Rynning Eriksen – og da med dette sitat in mente fra Lars Borgersruds banebrytende avhandling Konspirasjon og kapitulasjon, s. 361: «Bare to av de tidligere NS-offiserene [Jens Henrik Nordlie og R.R. Eriksen] lyktes faktisk, ved hjelp av naive og velvillige historikere, senere å omskape seg til virkelige motstandshelter og endog motstandshistorikere»). – I de to ovennevnte bøkene av Arvid Brodersen av 1979 og 1983 synes forfatteren mer å forholde seg til Kohts egne fremstillinger, enn til Kommisjonens mer saklige gjennomgang. Men Kommisjonen er klar i sin vurdering: Side 85: «Faresignaler / Som den følgende fremstilling vil vise er det i dagene fra 5. til 8. april mottatt viktige meldinger fra den norske legasjon i Berlin. Disse meldinger har vært kjent av utenriksminister Koht, av statsråd Ljungberg, av Kommanderende General [Laake] og Kommanderende Admiral [Diesen]. Derimot har statsministeren [!] og de øvrige [!] regjeringsmedlemmer vært uvitende om meldingene. / Utenriksminister Kohts stilling. / 29. mars 1940 skrev sendemann Scheel i Berlin en redegjørelse om hvorledes han betraktet situasjonen. Han nevnte at mange ting tydet på at Norge atter var kommet i forgrunnen, og at det særlig var jernmalmtransporten over Narvik som syntes å være brennende. Et fransk-britisk inngrep på norsk sjøområde ville stride mot folkeretten, hevdet Scheel, men det så ikke ut til at sånne hensyn ville være bestemmende for England og Frankrike, når de ved å avskjære transporten kunne ramme Tyskland følelig. Brevet sluttet med: ‘Noe fredstegn er ikke å øyne. Det eneste helt sikre er, at Norge bør holde sitt forsvar i orden, så sterkt som vår ytterste evne tillater.’» Side 104: «For først å nevne utenriksminister K o h t s forhold, hadde Scheel allerede i sitt brev av 29. mars 1940 inntrengende henstillet til utenriksledelsen å holde forsvaret i orden så sterkt som vår ytterste evne tillot det. / I Scheels neste melding av 1. april sies det at den svenske minister Richert drøfter skipskonsentrasjoner i Østersjøen i forbindelse med Narvik. Da Scheel jo selv tar sine reservasjoner, må det dog straks erkjennes at dette brev ikke må tillegges for stor betydning. / I brevet av 4. april nevnes opplysninger om Holland og Danmark. 5. april kom telegrammet om rykter som gjaldt tysk aksjon mot Sør-Norge og fra København antydet Esmarch det samme i telefonen. Utenriksminister Koht sier i sin forklaring at han ikke kunne legge vekt på slike ubestemte ting som rykter. Kommisjonen er enig i at meldingene kom til Norge i en høyst mangelfull form, men kan dog ikke tillegge innvendingen avgjørende vekt. Meldinger av denne art måtte naturlig komme som rykter, et offisielt grunnlag kunne en ikke regne med. Det at lignende ting var hørt tidligere, burde heller ikke ha slappet interessen. Tvertom kan en med like stor rett si at den ting at ryktene var vedholdende og gjaldt samme ting burde ha skjerpet mistanken. Stor vekt må Kommisjonen tillegge det forhold at Koht ikke tar initiativ til å få meldingene supplert. Det går ikke ut noen [!] henvendelse til legasjonene i Berlin, København eller Stockholm for å få mere inngående opplysninger. Koht forklarer at han [s. 105:] hadde liten tillit til legasjonen i Berlin; det kan forstås, særlig når det gjelder legasjonsråd Stang. Men det burde på et tidligere tidspunkt ha ledet til at legasjonen i Berlin, som ved siden av London-legasjonen var den viktigste, var blitt omorganisert f. eks. på den måte at Norge, som de øvrige nordiske stater, hadde fått en militærattaché. Når det ikke var skjedd, burde Utenriksdepartementet ha sendt en mann ned i aprildagene for å undersøke saken. Det danske utenriksministerium gikk i disse dagene fram på en langt mer energisk måte. Kommisjonen kan heller ikke unnlate å nevne at da det senere kom meldinger som ikke var rykter, bevirket ikke det noen forandring i Kohts holdning. / Den melding som kom 7. april om at flåten hadde forlatt Stettin med vestlig kurs, tillegges nemlig heller ikke betydning. Hvorledes en enn vil oppfatte fru Ræders forklaring er det dog på det rene at statsråden avviste det hele. / 8. april kom meldingene om at den tyske flåten stevnet nordover [!] fra danske farvann. Koht uttalte da formodningen om at disse skip ikke var bestemt for Norge, og at kampen mellom den engelske og tyske flåten ville bli ført utenfor norske farvann. [Merkelig nok unnlater her Kommisjonen å nevne eksplisitt det 12. vedlegg i dokumentoverbringelse fra minister Scheels efterlatte enke og yngste sønn ved h.r.adv. Christian Vogt til Protokollkomiteen: «Chiffertelegram avsendt av legasjonen i Berlin til Utenriksdepartementet den 8. april 1940 kl. 14:00 (nr. 67) / ‘Herværende danske legasjon meddeler iformiddag at ifölge meddelelse fra Danmark skal de i mitt [nr.] 66 omhandlede troppetransportskib imorges være sett i Storebelt på vei nordover. / Scheel.’» – Nr. «66» = Stettin-telegrammet. Bemerk i denne sammenheng også Kommisjonens refleksjon på side 109: «Det kan idag synes forbausende at de offentlig kjente meldinger: den tyske flåten som sto ut av danske farvann med nordlig kurs og senkningen av ‘Rio de Janeiro’ med de opplysninger tyskerne selv ga, ikke skaket Regjeringen og Stortinget mere opp.»] […] / Den engelske telefonmelding om de tyske skips bevegelser mot Narvik ble meddelt Marinen, men ikke drøftet i Regjeringen. Og endelig kom meldingen om ‘Rio de Janeiro’, som var kjent av alle, men som særlig utenriksministeren burde [!] sett i sammenheng med de opplysninger som allerede forelå. Nå var det ikke lenger muligheter, det var tale om sannsynligheten for et angrep på Norge, ja, endog overveiende sannsynlighet. / Kommisjonen finner å måtte karakterisere det som en alvorlig forsømmelse at statsråd Koht ikke orienterte sine regjeringskolleger [!] om de mottatte meldinger, så at Regjeringen ialfall senest 5. april kunne ha fått oppfordring til å treffe de nødvendige tiltak [!] f. eks. minelegging, mobilisering av kystfestningene og mobilisering av Hærens avdelinger. / Det er utvilsomt så, at utenriksministeren, etter 4. april med Colbans telegram om samtalen med Noel Baker, 5. april med notene, og 8. april med den britiske mineutlegging, har fått sin oppmerksomhet [s. 106:] rettet mot England og at han har vært overarbeidet og slitt. Dette kan belyse Kohts vanskeligheter, men det kan ikke unnskylde at Regjeringen ikke ble orientert om de faresignaler som også kom fra s ø r. / Det var også en feil av statsråd Koht å gi Stortinget en mangelfull og misvisende orientering. Den tale Koht holdt i Stortinget 6. april bærer intet preg av de meldinger som han hadde fått fra Berlin og København 5. april, Colbans telegram av 3. april og de fransk-britiske noter av 5. april. Koht forklarer at notene var hemmelige, og at de ikke kunne behandles i det åpne stortingsmøte som var berammet. Kommisjonen må dog tro at det hadde vært lett å få møtet omberammet til lukket møte om det hadde vært forsøkt. Da en lignende britisk note kom 6. januar, ble den tillagt stor betydning og ledet til diplomatisk og militær aktivitet, bl. a. var det alarmberedskap i sjøforsvarsdistriktene. Nå skjedde intet.» – Scheels telegram av 8. april ble altså sendt kl. 14:00. Fordi telegrammet av en eller annen grunn (?) ikke blir gjengitt i INNSTILLING fra UNDERSØKELSESKOMMISJONEN AV 1945, blir det desto viktigere å merke seg hva Kommisjonen sier når den omtaler bl.a. Scheels telegram. S. 92: «Litt senere på formiddagen [8. april] kom det en rekke forskjellige meldinger om tyske skipsbevegelser i danske farvann. Kildene for disse meldinger var forskjellige, en kom fra Scheel [kl. 14:00!], en annen fra Esmarch og atter andre fra danske og svenske militære myndigheter. Meldingene fortalte at transportskip med tropper ombord [!] støttet av marinefartøyer av alle kategorier fra minesveipere til slagkryssere, sto nordover [!]. Samtidig kom det fra britisk side gjennom militærattachéen i Oslo beskjed om at engelske sjøstridskrefter var på vei mot Kattegatt for å oppta kampen. Koht nevnte dette i Utenrikskomiteen, men tilla fremdeles [!] ikke saken noen betydning. / I 15-tiden kom det en melding til utenriksministeren fra legasjonen i London pr. telefon. Dette var den første melding fra britisk side om den tyske aksjon. Meldingen lød: / ‘Legationens telegram i eftermiddag må behandles øieblikkelig. Det gjelder angivelig tysk flåtebevegelse henimot Narvik.’ / Utenriksminister Koht fikk meldingen [ca. en time etter at Scheels telegram var blitt sendt til UD kl. 14:00] mens han arbeidet i departementet med svaret til Storbritannia og Frankrike. Han ga beskjed om at telegrammet, når det kom, straks måtte forelegges marinemyndighetene. / Kl. 18 kom der bebudede telegram mens utenriksminister Koht var i Stortinget.» Og NB: Koht må ha vært tilstede i Utenriksdepartementet omkring klokken 14:00, for Simen Zernichow skriver i sin artikkel «Det tyske krigsforlis som ble ignorert?», s. 10: «Møtet i utenrikskomiteen fortsatte frem til kl. 11.30. / Regjeringen ble deretter samlet og protesten Koht hadde jobbet med ble vedtatt. Koht dikterte deretter protesten til pressen kl. 12.55. Senere reiste han til Utenriksdepartementet. Det var en del forberedelser som måtte ordnes før møtet i Stortinget senere på ettermiddagen. Han jobbet hardt frem til møtet, kun med et kvarters pause i tretiden [!] for å spise mat. Omtrent samtidig fikk han en telefon fra den norske legasjon i London om angivelig tyske flåtebevegelser med retning Narvik» (jfr. Rio de Janeiro-referanse 46 her like ovenfor samt: [47]). – Innstillingen fortsetter s. 93: «Tyske dokumenter viser at en i tyske militære kretser var i høyeste grad nervøs, fordi den tyske plan var blitt røpet i og med senkningen av ‘Rio de Janeiro’. Denne nervøsitet var ikke nødvendig. Etter stortingsmøtet hadde Regjeringen en konferanse som ble avsluttet noe over kl. 21, og Koht sier selv om denne konferanse at en ingen tanke [!] hadde om det som skulle hende.»  Denne Kohts påstand bør sees i lys av den telefonsamtale, som Gudrun Martius (senere gift Ræder) hadde med Koht allerede den 7. april: Gudrun Ræder forteller i «De uunnværlige flinke» av 1975, s. 15, om en skjebnesvanger telefonsamtale med Koht: «Vi hadde vært nøytrale før, og regnet det visst som en slags guddommelig rett å kunne fortsette med det. / Jeg arbeidet dengang i den handelspolitiske avdeling under ekspedisjonssjef C. F. Smith, og var av dem som burde ha visst bedre… / Hele søndag 7. april var jeg vakthavende sekretær i chifferkontoret. Om ettermiddagen kom det en telefon fra legasjonen i Berlin, og minister Scheel personlig dikterte meg et telegram i den enkle ‘A-koden’ som jeg løste. Det hadde følgende for meg sensasjonelle innhold: ‘Det opplyses fra pålitelig hold om troppetransport, nevnt i min rapport 611, at 18 à 20 skip på en samlet tonnasje av 150 000 tonn har gått ut fra Stettin med vestlig kurs natt til 5. april. Det opplyses videre at bestemmelsesstedet skulle nås 11. april, stedet ukjent.’» (Se Lundbo, Sten. (2017, 25. august). Gudrun Dorothea Ræder. I Store norske leksikon. Hentet 26. januar 2019 fra https://snl.no/Gudrun_Dorothea_R%C3%A6der. Merk at det her står «18 à 20 skip» til forskjell fra i Innstillingen, s. 89, óg i vedlegg nr. 11 i «Brev fra Minister Scheels efterlatte til Protokollkomiteen» ved h.r.adv. Christian Vogt m.fl., hvor det står «15 à 20 skib» [Kommisjonen skriver «skip»].) – Gudrun Ræder fortsetter på s. 16f: «Jeg traff imidlertid byråsjef Aass, viste ham telegrammet og sa at jeg ville telefonere til utenriksminister Koht. Jeg ringte til ham på Lysaker og refererte telegrammet for ham. Jeg var selv svært oppskaket over meldingen, men Koht tok det så rolig at jeg fikk inntrykk av at dette ikke var nytt for ham. Jeg tilbød å sende telegrammet med bud til Lysaker, men Koht sa at det ikke var nødvendig. Han spurte meg hvor jeg trodde de tyske skipene skulle hen, og da jeg svarte ’til Norge’, sa han at han mente de skulle ut i Atlanteren. Jeg understreket at det var ‘transportskip’ som var nevnt, og sa at det ikke var sannsynlig at den slags skip skulle ut til havs. Jeg spurte deretter hva jeg skulle gjøre med meldingen, og han svarte at det i grunnen ikke var noe å gjøre, for enten var meldingen uriktig, og da var det best ikke å bringe den videre, eller den var sann, og da kunne ikke vi stanse den tyske flåte allikevel. Jeg foreslo at jeg i hvert fall kunne sende meldingen til Admiralstaben…» osv. – Dette Stettin-telegrammet skriver også historikeren Odd-Bjørn Fure om, nemlig i den statlig støttede «Norsk utenrikspolitikks historie», bind 3: «Mellomkrigstid. 1920-1940» av 1996, s. 373, men uten å nevne Gudrun Martius med et ord eller referere til hennes egen førstehåndsberetning: Med den éne henvisning – i note 79 – til Kohts «Norsk utanrikspolitikk fram til 9. april 1940. Synspunkt frå hendings-tida» av 1947, s. 68-69, finner Fure det tilstrekkelig å vise til denne bok alene og skriver: «Meldingen ble telefonert hjem til Koht om ettermiddagen søndag 7. april. I sin tolkning la Koht hovedvekten på tidspunktet da skipene skulle nå sitt bestemmelsessted. Når de ikke hadde nådd Norge etter to døgn, måtte de ha fjernere mål. Koht tenkte seg at de skulle delta i et kombinert angrep fra sjø og over land mot Vest-Europa.» Og Fure legger til: «Kommanderende admiral og admiralstabssjefen kom dagen etter til samme konklusjon, etter å ha mottatt meldinger om ytterligere observasjoner av tyske skip, som hadde nådd danske farvann 7. og 8. april.» Denne siste setningen avslutter også aktuelle avsnitt, og Fure henviser her til sin egen artikkel «Weserübung. Det perfekte strategiske overfall? Forsvarsstudier 4» av 1990, s. 9. (Som alle vet, forløp overfallet ikke helt perfekt utenfor Drøbak. Og hvor «perfekt» ville det ha blitt om utenriksminister Koht hadde lyttet en smule til frøken Martius og tenkt seg om?) Men hva er det egentlig Koht sier på de nevnte sidene 68 og 69? Jo, det blir stadig senere på dagen: «Men sundagskvelden (7. april) fekk eg telefonert heim til meg eit telegram som da nett [!] hadde komi frå minister Scheel i Berlin (s. 89). … / Den sekretæren som telefonerte dette ut til meg, har meir enn halvt-anna år etterpå gjevi ei oppskrift om den samtalen ho da hadde med meg i telefonen (s. 90). Eg trur ikkje noko kunnigt menneske kan ta ei oppskrift så lang tid etterpå for ordlyd-referat av samtalen, og det inneheld ting som eg trur meg viss på eg ikkje kan ha sagt på den måten. Eg skjønner heller ikkje at ho etter samtalen kunne ha nokon tvil om at ho skulle sende telegrammet i avskrift til Admiralstaben; det var fast instruks om det for slike tilfelle. / Granskingsnemda legg da heller inga vekt på ordlyden i referatet, men held seg til den meininga eg gjorde meg om telegrammet. Den kan eg her gje fullstendigare enn nemda gjer, som berre seier (s. 90) at eg ‘avviste den tanke at disse skip skulle til Norge’.» Koht sår altså først tvil om Gudrun Ræders troverdighet, hun husker ikke det samme som ham med hensyn til telefonsamtalens ordlyd. La nå dette inntil videre være UAVKLART, hele dette referat av samtalen, som fru Ræder opprinnelig ga på utenriksminister Trygve Lies anmodning, så konsentrasjonen heller kan rettes mot Kohts neste skritt – idet han nemlig fortsetter: «For det fyrste tenkte eg at når troppeskipa hadde gått ifrå Stettin og vest-etter natta til 5. april, men vi enda to jamdøger etterpå ikkje hadde hørt noko om dem frå [s. 69:] danske farvatn, så måtte det venteleg ha gått til Kiel-kanalen. Og da var det det naturlege for meg å setta denne transporten i samband med den store tyske framstøyten vestpå.» Men er dette en Koht som også forbereder seg på å underslå Scheels telegram av 8. april (ved slett ikke å nevne dette telegram, som jo ikke finnes gjengitt i Innstillingen)? Riktignok er det ikke da snakk om den 7. april mer, men den følgende dag. Men dette telegram av 8/4 ble sendt allerede kl. 14:00, og det handlet om, «at ifölge meddelelse fra Danmark skal de i mitt 66 omhandlede troppetransportskib være sett i Storebelt på vei nordover»! Og dette spørsmål er berettiget, fordi Koht på sidene 70 og 71 i «Norsk utanrikspolitikk…» hevder følgende: «Så reiste eg beint inn til departementet og sette der opp eit utkast til norsk protest mot mine-utlegginga. Det er vel rimeleg — eller i det minste mogleg — at eg da fekk lesa det brevet som da hadde komi frå minister Esmarch, … / Eg tykte likevel det var tryggast å telefonere til den danske sendemannen i Oslo og tala med han om dei meldingane eg hadde fått ifrå Berlin og København, og eg bad han syrgje for at vi i Noreg måtte få veta om det straks dei i Danmark [!] såg noko til tyske orlogsskip. Om lag ei tre kvarter etter eg hadde gått frå departementet til Utanrikskomitéen, telefonerte han så til departementet at den danske flåte-kommandoen hadde lova å varsle den norske admiralstaben om dei der nede [s. 71:] skulle merke noka uvanleg stor sigling nord-etter gjennom Øresund og Belta. / Noko varsel om noko slikt hadde eg i alle tilfelle ikkje fått før eg gikk i Utanrikskomitéen [!]. Granskingsnemda seier (s. 92) at det den føremiddagen kom ei mengd med meldingar om tyske skip på veg nordetter, og at eg nemnte dette i Utanrikskomiteen, men framleis ‘ikke tilla saken noen betydning’. Men alle [!] desse meldingane kom fyrst under og etter møtet i Utanrikskomitéen, …». Påstår Koht. Ifølge ham roter både fru Ræder og Kommisjonen! Her kan det bemerkes to forhold A og B:: For det første A, at hér bare er benyttet den nyutgitte Innstillingen, mens det særlig i «INNSTILLING fra UNDERSØKELSESKOMMISJONEN AV 1945 • BILAG • BIND II» (1947) finnes den mest detaljerte gjennomgang av Scheels telegrammer, og bl.a. denne interessante bemerkning på s. 154: «Fru Ræders fremstilling er i alt vesentlig bekreftet av byråsjef T. V. Aass. / Utenriksminister Koht bestrider [note 2: «Se Kohts forklaring 18. desember 1945.»] å ha uttalt seg til fru Ræder således som hun refererer ministerens ord i samtalen. Han ville aldri ha kunnet diskutere telegrammets rekkevidde med Departementets chiffervakt. Koht opplyser for øvrig at han i sitt hjem, da telegrammer ble lest opp for ham, ikke hadde Scheels melding nr. 611 for hånden. Han anså det for utelukket at telegrammet av 7. april siktet på et fremstøt mot Narvik både fordi den britiske flåten var på vakt i Nordsjøen og fordi tidsangivelsen 11. april måtte tyde på fjernere mål. I sin forklaring nevner Koht at han tenkte seg muligheten av et tysk angrep på England, hvilket også stemmer med fru Ræders gjengivelse. Kommisjonen vil her bemerke at det er en dårlig sammenheng i Kohts oppfatning. Kunne den britiske flåte forhindre et angrep på Norge, måtte den ennå lettere ha kunnet dekke England. Dessuten var England et nærmere mål enn Narvik.» – For det andre B: UANSETT Kohts uenighet med kommisjon og UD-sekretær er det slik, at SCHEELS SISTE CHIFFERTELEGRAM FØR INVASJONEN BLE AVSENDT FRA LEGASJONEN I BERLIN DEN 8. APRIL KL. 14:00, altså 2 timer og 30 minutter etter utenrikskomitémøtets avslutning kl. 11:30 og ca. en time etter at Koht dikterte protesten til pressen kl. 12:55 (og deretter dro Koht til sitt departement og kontoret i Victoria Terrasse, hvor han «jobbet hardt frem til møtet [i Stortinget senere på ettermiddagen], kun med et kvarters pause i tretiden for å spise mat» – altså ca. en time etter at Scheels telegram var blitt sendt); – og det dreide seg om et kort telegram (ikke tidkrevende å tyde) med opplysninger om nettopp tyske krigsskip i danske farvann med nordlig kurs. Og forøvrig: Hvem var vakthavende i Utenriksdepartementets chifferkontor den 8. april? I denne sammenheng er det også av interesse, at det gjerne vil være en viss forskjell mellom et avsendt og et mottatt chiffertelegram, som svarer til, at det siste er en utlegning eller tolkning av det første. Jfr. Stettin-telegrammet ovenfor av 7. april, om hvilket Gudrun Ræder skriver: «Om ettermiddagen kom det en telefon fra legasjonen i Berlin, og minister Scheel personlig dikterte meg et telegram i den enkle ‘A-koden’ som jeg løste.» Versjonen ovenfor gjengitt i Innstillingen, s. 89, er overensstemmende med den gjengivelse – eller egentlig: tolkning – som fru Ræder presenterer i sin bok s. 15 (altså bortsett ifra, at hun opererer med «18 à 20 skip» istedenfor 15-20). Det telegram som ble sendt fra Berlin – eller mere presist: som telefonisk ble lest opp i kode derfra – lyder ifølge vedlegg nr. 11 til «Brev fra Minister Scheels efterlatte til Protokollkomiteen»: «7/4.40. Chiffertelegram (nr. 66) / Noreg Oslo. / Om troppetransportskib omhandlet slutningen min 611 oplyses fra pålitelig kilde at 15 til 20 skib tilsammen 150.000 tonn natten til 5. april har forlatt Stettin med vestlig kurs, ukjendt bestemmelsessted. Destinasjon skulle [rettet fra ‘skulde’] nåes 11. dennes [sic; her menes vel «denne m.», altså måned]. / Scheel.» Og – endelig – det dertil hørende, presiserende vedlegg nr. 12 lyder i sin helhet: «Chiffertelegram avsendt av legasjonen i Berlin til Utenriksdepartementet den 8. april 1940 kl. 14.00 (nr. 67) / Herværende danske legasjon meddeler iformiddag at ifölge meddelelse fra Danmark skal de i mitt 66 omhandlede troppetransportskib imorges være sett i Storebelt på vei nordover. / Scheel.»  Og NB: Dette siste telegrammet ble sendt direkte til Utenriksdepartementet, hvor Koht var tilstede, og ikke til den norske admiralstab! Koht var altså selv tilstede i departementet da dette siste telegram må ha kommet dit, i motsetning til da det første av de to telegrammene ble mottatt (av frøken Martius); da var Koht ikke i Utenriksdepartementet, men hjemme på Lysaker. – Her kan også nevnes, at Koht skriver i «Norsk utanrikspolitikk…» s. 75: «Eg kom i departementet kl. 13 1/2, så eg hadde snau tid. Enda trur eg at utanriksråden fyrst la nokre saker [?] fram for meg. Med eg så sat og skreiv som hardast (blad etter blad gikk med ein gong til reinskriving) kom byråsjef Reusch inn til meg — det var kl. 15 — med telefonmelding frå London om at det ville koma il-telegram som ville gjelde ‘angivelig tysk flåtebevegelse henimot Narvik’.» Og på s. 76: «Førebels [!] fekk da Reusch berre order til å sende meldinga til Admiralstaben.» – Nå var jo Christian Prahl Reusch byråsjef, mens vakthavende på chifferkontoret nok må ha vært en eller annen sekretær. Men her forteller i hvert fall Halvdan Koht selv om en viss aktivitet i departementet – kl. 15:00 – med hensyn til telegrammer. Stadig sst. s. 76: «Da eg kom i Stortinget kl. 17 og enda der skreiv på dei siste linene av den utgreiinga eg skulle gje, hendte det at ein stortingsmann la fram for meg eit kveldsblad der det med store bokstaver stod om det tyske skipet som hadde forlist utanfor Agder, og om at mannskap som hadde komi til lands sa at dei var på veg til Bergen. Eg fekk ikkje tid til å tenke meir over denne sensasjonelle meldinga før eg måtte på talarstolen. Og så heldt stortingsmøtet fram til kl. 21 om kvelden.» Det utenriksministeren likevel fikk god tid til før kvelden var omme, var å oppsøke fru Sigri Welhaven Krag og invitere seg selv på biff hos henne, mens UD forgjeves forsøkte å finne ham. Eventuelt hadde han, ifølge egne ord i forklaring til Undersøkelseskommisjonen av 5. januar 1945, vært invitert: «Personlig reiste jeg ikke til mitt hjem på Fornebu for jeg hadde en innbydelse til å spise aftens hos en kjenning i byen.» Dette opplyser Bomann-Larsen i note 66 til kapittel 44 i boka «Æresordet», hvor han også nevner: „At ministeren ble servert biff fremgår av et senere intervju med fru Krag (Per Egil Hegge, Dag og Tid, 18.5.2006.). Koht sier i sin forklaring at han ‘ikke husker’ navnet på sekretæren i UD. Chr. Mohr skriver følgende i sin dagbok (RAO) fra krigsutbruddet: ‘8. april 20:00. Ankom til nattevakt [!]. 22:30 Admiralstaben melder at Bolerne har åpnet ild og at det er kamp i ytre Oslofjord. Varslet Koht (Han spiser aftens hos fru Krag i Harbitz gate.)’ Parentesen er tilføyd senere ‘for fullstendighetens skyld’. Det er nærliggende å anta at Koht ikke har oppgitt noe telefonnummer, at det følgelig stemmer at det var ham selv som tok kontakt med UD. Kohts tidsangivelser ligger betydelig senere enn sekretærens» osv. – Både sult og handlekraft er forøvrig Kohts avslutningstema i det siste avsnitt av dette kapittel «Overfallet», s. 77: «Endelig kl. 21 kunne vi halde regjeringsmøte. Da må eg venteleg ha vori noko trøytt etter det intense arbeidet frå tidleg om morgonen, og da dagen var slutt merka eg at smått hadde det vori med maten òg. Men allermest var eg oppgjeven av alt det — som eg tykte, uturvande — snakket eg [!] hadde måtta høre på i stortingsmøtet, så det sat i meg liksom eit krav om at no måtte vi ikkje snakke lenger, men fortast råd var berre gjera dei vedtaka som måtte til. Det var klart at forsvarsministeren no skulle seia kva som aller fyrst trangs, og han kom da òg med framlegg frå kommanderande general om ålmenn mobilisering. Men han sa — og viste i så måte til generalstaben — at slik ei mobilisering kunne ikkje bli sett i verk på mindre enn tre dager.» Og utenriksministeren selv: Han brukte altså heller ikke denne – som det snart skulle vise seg – siste anledning til å informere sin sjef, statsministeren, og alle de uvitende regjeringsmedlemmene (bortsett fra forsvarsminister Ljungberg) om alle de telegrammer og varsler, som han selv  hadde mottatt den siste uken: se her ovenfor under Innstillingens avsnitt «Faresignaler». Tor Bomann-Larsen skriver i «Æresordet» (2011), s. 356f: «Imens spaserte Norges utenriksminister i Homansbyen. Han førte en av sine fortrolige samtaler med den vakre, men angivelig så ulykkelige fru Krag. Billedhuggersken hadde nettopp servert sin gjest et varmt måltid, før de to var gått en sen kveldstur i villagatene bak Slottet. / ‘Ved 12-tiden hørte vi plutselig flyalarm,’ forklarte Halvdan Koht med en omtrentlig tidsangivelse. ‘Min første tanke var at det skulde formodentlig være en prøve. Men da det varte ved, skjønte jeg at det måtte være alvor.’ Likevel, i stedet for straks å begi seg det knappe kvarteret til Victoria Terrasse, valgte utenriksministeren å [s. 357:] være galant. Han fulgte fru Krag i motsatt retning tilbake til hennes hjem på Briskeby. Her begynte han uten hell å telefonere. / Til slutt fikk han kontakt med vakthavende [!] sekretær i departementet,  [August] Christian Mohr [hvis vakt altså startet kl. 20:00]. Den unge sekretæren kunne fortelle at ‘fremmede krigsskip forsøkte å komme inn Oslofjorden.’ Utenriksminister Koht fikk et akutt behov for drosje. Biltransport skulle imidlertid vise seg like uoppnåelig som telefonforbindelse. Det endte med at Norges utenrikspolitiske ledelse måtte begi seg til fots ‘i mørke natta’ [her følger ovennevnte note 66]. Da han etter omveier og forviklinger endelig nådde frem til Victoria Terrasse, hadde Halvdan Koht i egen høye person demonstrert landets ubehjelpelige krigsberedskap.» Den krasseste beskrivelse av hele situasjonen i et nøtteskall er det kanskje Alf. R. Jacobsen som gir  i «Kongens nei — 10. april 1940 —» (2016), s. 22f: «I mellomtiden hadde også den politiske miserens hovedarkitekt, utenriksminister Halvdan Koht, innfunnet seg på Victoria Terrasse. Den selvbevisste og egenrådige sekstiåtteåringen pleide sitt ego i samvær med vakre kvinner, og hadde valgt å tilbringe skjebnekvelden hos den billedskjønne og mye yngre kunstneren Sigri Welhaven Krag. / ‘Han ringte utpå kvelden og sa at han ikke kunne rekke hjem til Lysaker fordi han måtte ned i departementet igjen,’ fortalte Krag til journalisten og forfatteren Per Egil Hegge i 1982. ‘Har du en biff, sa han, og jeg mener, det var jo krig, og han kunne vel ha nøyet seg med to rundstykker, men professor Koht skulle alltid ha biff.’ / Mens Utenriksdepartementets sekretærer febrilsk søkte etter statsråden på telefonen, ble kokkepiken vekket. Koht fikk sin biff og satt antakelig ved bordet da flyalarmen gikk. Han lånte etter alt å dømme Sigri Krags telefon og ringte først UD, deretter Slottet.» Nok om biff. – En historiker som faktisk nevner Scheels telegram den 8. april er Bjørn Bjørnsen i «Det utrolige døgnet» av 1977, s. 16: «Det siste Utenriksdepartementet hadde hørt fra legasjonen i Berlin, var en telefon fra Scheel i 13.30-tiden mandag 8. april. Scheel spurte om det var så at England hadde gått inn i norsk farvann med miner. Han fikk bekreftet det og ringte av uten å si noe mer. / Det vil si at i 14-tiden mandag 8. april kom det nok et telegram fra Berlin om at de skipene som var nevnt i forrige telegram, var sett på vei nordover i Storebelt. Men det stod allerede å lese i mandagsavisene i Oslo. Og da beslagla de britiske minene alles oppmerksomhet.» Her vises det til en note: «Opplysningene om meldingene fra Berlin er hentet fra Undersøkelseskommisjonen, bilag 7. Den beretter også om hva som senere skjedde i Berlin, sammen med UDs offisielle rapport om regjeringens virksomhet 9. april 1940-22. juni 1945.» / S. 17: «Admiralstaben diskuterte om de tyske flåtebevegelsene kunne bety at tyskerne var i ferd med å angripe Nederland, slik Scheel hadde meldt fra Berlin. / Men kommanderende admiral H. E. Diesen hadde like liten tid som utenriksminister Koht til å overta etterretningsoffiserenes jobb med å tyde telegrammer… / / Ingen tok seg tid til å studere dagens nyheter i sammenheng. Og regjeringen gikk fra hverandre, lykkelig uvitende om alarmsignalene sørfra, mens generalstaben formidlet beskjed til distriktskommandoene at de ikke ville få noen ny ordre før neste morgen, tirsdag 9. april. Deretter gikk de hjem.» Disse forhold omtaler Bomann-Larsen skarpere i «Æresordet», s. 354f: «Ved åttetiden gikk Birger Ljungberg på talerstolen og gjenga en melding som var innløpt fra Kristiansand. Politimesteren i Lillesand kunne rapportere om et tysk fraktskip som var blitt torpedert av britene og at 100 soldater var blitt reddet i land. De var i hærens grå uniformer, troskyldige og takknemlige for å bli reddet. ‘Tyskerne meddelte at det også hadde vært hester og uniformer ombord i skipet, og det var blitt sagt dem at de var på vei til Bergen for etter anmodning fra den norske regjering å hjelpe nordmennene.’ / Her fikk Stortinget i realiteten klar beskjed om at invasjonen av Norge var i gang, med hærstyrker, hester og kanoner. Inklusive propagandagrepet om å ‘hjelpe nordmennene’. Mot britene. Men heller ikke dette gjorde inntrykk på admiralen som fulgte Stortingets forhandlinger. Henry Diesen lot seg ikke lure av feltgrå uniformer. ‘Når noen av de medfølgende skulde ha sagt at bestemmelsesstedet var Bergen, så mente jeg at det kunne være kamuflasje.’ Kommanderende admiral hadde bestemt seg for tysk landgang på Shetlandsøyene. / Stortingsmøtet ble avsluttet klokken 21.00. Regjeringen samlet seg til konferanse. Den ble meget kort ‘fordi Koht var så trett’… Et forslag fra hærledelsen om ‘full mobilisering sønnenfjells’ ble avvist…Regjeringen gikk fra hverandre før klokken 22.00.» – Etter det dårlige valget for Nasjonal Samling i 1936 (med bare 1.8 % av stemmene) sluttet HENRY EDWARD DIESEN (1883-1953) som NS-mann og gikk over i Arbeiderpartiet; – i 1933 hadde faktisk den senere (25. mars 1938) kommanderende admiral blitt lagfører i Nasjonal Samling i Borre. Diesen var også høygradsfrimurer; – sjøforsvarets  øverste sjef var i 1940 frimurer av IX. grad. (Om Diesens NS-medlemskap: se Ola Karlsens artikkel på ABC Nyheter om NS-mannen Hans Hannevig [ny NS-lagfører i Borre etter Diesen]: https://www.abcnyheter.no/nyheter/2015/06/20/226241/hannevig-var-klar-fra-april-1940-na-gjelder-det-a-tjene-penger.) – H.E. Diesen hadde giftet seg i Bergen i 1907 med Karoline Elisabeth Fretheim (1886-1968) (mor til bl.a. UNNI Elisabeth Fretheim Diesen [1908-1977], Kohts fortrolige, og oberstløytnant og frimurer Torstein Fretheim Diesen [1911 Borre-]), datter av distriktslege Haakon Philip Thorsteinsen Fretheim (1853 Aurland-1924 Borre/Horten), hvis brorsønn Thorstein John OHNSTAD FRETHEIM (1886-1971), veterinær, ble NS-landbruksminister 1940-45 og var far til Helene Forseth Fretheim (1917-2008), som den 15. september 1942 giftet seg med en annen kjent nazist, Axel HEIBERG STANG (1904-1874), medlem av Nasjonal Samling i 1933, Norges arbeids- og idrettsminister 1940-45, først kommissarisk statsråd, så under Quislings 2. regjering, og dessuten leder for NS Ungdomsfylking med tittelen «ungdomsfører». Karoline Elisabeth Fretheim hadde en bror, Haakon  Philip Barfot Fretheim (1898-1974), som var gift med Elfi Hannevig (1893-1992), som anmodet sin bror, Hans Hannevig (1887-1988), om å melde seg inn i NS «for derved å støtte Diesen»: se Karlsens ovennevnte artikkel og Hannevigs vitnemål i rettsoppgjøret etter krigen. Hannevig var også NS-lagfører, og dessuten president i Norges Rederforbund. Sammen med sin sønn, Finn Thor Hannevig, ble han dømt i rettsoppgjøret etter krigen for økonomisk landssvik. Men Hans Hannevig hadde også en yngre bror, Thor Olav Hannevig (1891-1975), som var  både motstandsmann og frimurer (1952 av VI. grad). Og Karoline Elisabet Fretheim hadde også en søster, Ruth Fretheim (1892 Skien-1976 Oslo), som i 1918 ble gift med sogneprest Ole Bergesen Meyer (1892-1974), hvis morbror var skipsreder Berge Sigvald Nathanael Bergesen (1863 Farsund-1956).
    • Her kan – i forbindelse med sendemann Arne Scheel i Berlin – siteres fra et brev av 9. november 1940, hvor utenriksministeren vel for første gang skriver om Scheels telegrammer, skjønt dette brev først ble publisert i 2016 av Axel Scheel i brevsamlingen «Utenriksminister Halvdan Kohts hemmeligholdte brev til Unni Diesen i Canada 29. august 1940 — 14. januar 1941». Brevsamlingens innhold var samme år blitt gjort kjent for Tor Bomann-Larsen av undertegnede, og derfor kunne noen måneder senere følgende sitat stå å lese tvers over bokas forside, nemlig over et fotografi – ved NTB – av Halvdan Koht på talerstolen i Stortinget den 6. april 1940: «Det dreier seg altså om en privat  korrespondanse der en sittende utenriksminister – i det Skard omtaler som ‘kjærleiks- og lengselsbrev’ – refererer direkte fra regjeringskonferanser i krigstid. Samlingen er ikke bare av betydning for Halvdan Kohts biografi, de[n] utgjør en unik kilde til forståelsen av eksilregjeringens virksomhet den begivenhetsrike høsten 1940.» / [Og som det videre opplyses om i en parentes, er dette sitatet hentet fra:] «Tor Bomann-Larsen: ‘Hjemlandet’, 2016, s.  496, note 31 til 3. kap. ‘Utenriksministeren’.» Nettopp Kohts svigersønn, ovennevnte Sigmund SKARD, skriver villedende i sin psykologiske studie av tvilsom karakter, «Mennesket Halvdan Koht» (1982) (bl.a. på grunnlag av forfatterens fulle kjennskap til alle Kohts groteske brev til Unni Diesen, skjønt sparsomt eller selektivt brukt!), s. 195: «I det forsvarsskriftet som han la etter seg i England, hadde Koht freista svare på dei klagemål som han då visste ville bli reiste mot han når han kom heim. Men på våren 1941 fekk regjeringa i London meir av faktiske [!] opplysningar om dei førehandsmeldingane om invasjonen som hadde nått Norge vinteren og våren 1940. I mars [1941] gav Daily Telegraph utdrag av Kohts bok om krigen, som då kom i handelen. Der sa han litt meir om desse varsla enn før hadde vore kjent. Men først og fremst sende legasjonen i Stockholm samstundes til regjeringa kopi av ei heil rekkje av slike meldingar, funne i arkivet frå det norske Utenriksdepartementet, som då var i Sverige. / Det er sikkert [!] at Koht på dette tidspunkt har hugsa lite om desse meldingane. Det viktigste minnet [!] hans må ha vore at han i 1940 hadde nekta å ta dei alvorleg, av grunnar som i stunda måtte synast fullgode  [sic!]. Han hadde aldri sett samla det materialet som no låg føre. Og slett ikkje har han ant kva reaksjon det uunngåeleg laut kalla fram hos regjeringa i London.» Så slu er Skard når han slik refererer til den éne og andre kilde og velger ut litt hér og litt dér fra det brevmateriale han råder over (gjennom sin kone, Kohts datter) – uten å nevne brevet av 9. november (se nedenfor!) med et ord, skjønt dette bl.a. handler om nettopp varslene! – Her bør vel også nevnes til slutt, at Scheels telegram av 8. april rent fysisk ble sendt av STANG, kanskje: Ovennevnte sitat fra «BILAG • BIND II», som sluttet med at «England [var] et nærmere mål enn Narvik» – fortsetter nemlig slik i et nytt avsnitt: «Admiral Diesen erkjenner å ha mottatt denne melding [Stettin-telegrammet], men har i dag ikke personlig noen klar erindring om den.Admiralstabssjefen, Corneliussen, sier i sin forklaring at ingen [bortsett altså fra frøken Martius, som qua chiffervakt allerede den 7. april hadde sagt uttrykkelig til UTENRIKSMINISTEREN,  endog som SVAR PÅ ET SPØRSMÅL, at det nylig mottatte telegram måtte innebære, at TRANSPORTskipene var på vei til Norge!] hadde den oppfatning at faren for Norge var overhengende. Det ble drøftet om skipene kunne stå i forbindelse med en samtidig tysk aksjon over land mot Holland. / Stang opplyser til slutt at han 8. a p r i l, etterat en ved legasjonen var blitt vitende om den britiske mineutlegging, antakelig i 14-tiden, sendte en ny melding om at den tyske transportflåte var sett i Storebelt med nordlig kurs. Stangs opplysning er riktig. Det ble om ettermiddagen mottatt et telegram fra Berlin sålydende: / ‘Legasjonen meddeler at danske legasjon i Berlin har fått melding fra Danmark om at de troppetransportskip som omhandles i legasjonens tel. 67 var sett i morges på vei nordover i Storebelt. / (u) Scheel.‘“ Denne versjonen av telegrammet er ikke helt identisk med ovennevnte vedlegg nr. 12, hvor Scheel skriver om «de i mitt [!] 66 omhandlede troppetransportskib». Til nød kan dette henge sammen slik, at Stang har sendt telegrammet i Scheels navn på dennes ordre. Eller Scheel har selv sendt det. Men da blir det en feilslutning når Kommisjonen skriver to avsnitt senere på neste side 155: «Der kan i denne forbindelse nevnes at det 8.a p r i logså var telefonisk forbindelse mellom minister Scheel og Utenriksdepartementet. Det foreligger et notat der utenriksråd Bull har notert at Scheel ringte ham opp kl. 13:30 og sa at det gikk rykter om at England var gått inn på norsk sjøområde og hadde lagt ut miner. Scheel spurte om dette var rett og fikk det bekreftet. Scheel har da etter Bulls notat bare sagt adjø og ringt av. Også denne anledning lar Scheel gå fra seg til å gi klar beskjed. Kanskje har han gått ut fra at en allerede for lengst i Oslo var klar over at det tyske angrep var under utvikling.» For denne siste mulighet kan det jo jevnføres med Bjørnsens bemerkning om at nyheten allerede sto å lese i avisen! Men mest sannsynlig – i lys av den korte tid mellom kl. 13:30 og kl. 14:00 – er det ikke her riktig å behandle telefonoppringningen og den bare en halv time senere telegramavsendelse som to adskilte hendelser. Så bortfaller også kritikken av Scheel som meningsløs, da han enten – etter å ha forhørt seg nærmere om situasjonen i Oslo – selv sender telegrammet – eller gir Stang ordre om å gjøre dette (jfr. her helt nederst mine kommentarer til Store Norske Leksikons artikkel «Gudrun Dorothea Ræder»). 🌿🍀🍁🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒🍒
    •  UTENRIKSMINISTER HALVDAN KOHTS HEMMELIGHOLDTE BREV TIL UNNI DIESEN gjengitt etter et stensiltrykk av brevene, som høyst sannsynlig består av avskrifter på skrivemaskin ved Unni Diesen, admiralens datter, og hennes 2. ektemann fra februar 1939 (skilt 1943), Gunnar Gaasland. Begge hadde vært motdagister til oppløsningen av Mot Dag i 1936. Forfattere som Skard og Svendsen – m.fl. – viser en svært  LITEN interesse for den berømte tyske politiker Willy Brandts nære venn, Gunnar Gaasland, men kanskje nettopp hán er av en større betydning for brevsamlingens historikk, enn man tidligere har innsett (om da dette forholdet – Gunnar Gaaslands delaktighet i avskrivningen av Kohts hemmeligholdte [!] brev – er blitt problematisert i det hele tatt). Koht utleverte glatt (eller «RETTSLØST», for her – på passende sted – å minne om hvorfor minister Scheel i sin tid ville ha Koht stillet for riksrett) den stadig mer ALLIANSE-ORIENTERTE London-regjerings overveielser i detaljer for fru Gaasland! (Eller mere presist, så var det Englands ønske om å få trukket Norge inn i de vestlige lands allianse, i et FORPLIKTENDE forhold, som bød utenriksminster Koht så meget imot, og som han opponerte mot i regjeringsforhandlingene, og med en detaljert informasjonsstrøm om denne sak – til en egentlig avsatt og svært så Russlandsvennlig sekretær i Canada! Jfr. flere av brevene nedenfor.) Ifølge min rettsfølelse og forståelse av begrepene var altså utenriksminister Halvdan Koht en høy- eller snarere KRIGSFORRÆDER. Og han bedrev sitt ytterst veloverveide forræderi over lengre tid i 1940 (om hán gjorde dette bare for å «skryte» av all sin kunnskap om «regjeringa» overfor sin unge fortrolige eller av andre og verre grunner, er i denne sammenheng irrelevant). – Dessuten er diverse høygradsfrimurere uomtvistelig involvert i brevenes historikk, og dette uansett hva man på frimurerisk hold måtte «innvende» om noe egentlig helt annet, nemlig et effektivt tabubelagt ord i norsk historieskrivning og journalistikk: «konspirasjonsteori»! (En slik teori er ikke saken her; her dreier det seg om brevenes proveniens og historikk, som utpeker frimureres delaktighet, rett og slett.) – Det finnes et sjeldent sted, hvor en annen forfatter enn Svendsen, nemlig professor emeritus i moderne historie ved Universitetet i Oslo, Einhart Lorentz, nevner Gunnar Gaasland spesielt – i «Willy Brandt • Et politisk liv», s. 42: «Den 8. august meldte SAPs eksilledelse i Paris at en kvalifisert medarbeider måtte sendes til illegalt arbeid i det nasjonalsosialistiske Berlin. Siden Brandts navn var kjent i Tyskland, og han dessuten var uten erfaring med slikt arbeid, visste han ikke om han var egnet til dette. Likevel var han rede til å påta seg det farefulle oppdraget og startet straks med forberedelsene. Han trengte bl.a. en god begrunnelse for sitt fravær, dessuten sikre reisedokumenter og en endret identitet. Da den opprinnelige ‘kandidaten’ trakk seg fra oppdraget, ble det til at Brandt skulle gjennomføre reisen under studenten Gunnar Gaaslands navn, et [navnet kursivert:] Mot Dag-medlem som også hadde arbeidet illegalt for SAP [! altså for Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands, Arbeiderpartiets venstresosialistiske søsterparti], og i februar 1936 hadde inngått et proforma-ekteskap med Gertrud Meyer. Gaaslands pass ble forfalsket, og i Oslo het det så at Brandt ville være bortreist noen måneder, av ‘årsaker som hadde å gjøre med Spania’. / [Hele følgende overskrift kursivert:] Som student Gunnar Gaasland i Berlin / For å teste passets kvalitet  reiste han denne gangen fra Oslo til Tyskland, og derfra videre til Paris.» Osv. Side 45: «Like før jul reiste ‘Gunnar Gaasland’ til Praha og derfra videre til SAP-møter i Ostrava/Ostrau nordøst i Mähren. Møtet…ble internt omtalt som ‘familiefest’… For ‘Gunnar Gaasland’ [altså Brandt] ble det en gjenforening med Gertrud, som representerte SAPs Oslo-Gruppe. ‘Familiefesten’ ble en familiefeide, og av den planlagte konsolideringen ble det ‘en slags religionskrig’ med ‘tese-teologisk fanatisme‘. Resultatet ble en avskalling – som så ofte i slike små partier.» – Også Åsmund Svendsen skriver om ekteparet Gaasland i sin Koht-biografi av 2013, s. 333f: «Med Oscar Torp i forsetet kjørte de til Nybergsund, mens Koht og Unni satt i baksetet, hvor han, som han skriver, ‘måtte åpne hjarte mitt for henne som eg aldri før hadde sett’. / Hun gikk inn i rollen som rådgiver, helt uoffisielt. De snakket om forholdet til Russland, et brennbart emne denne sommeren. Unni Diesen hadde slått inn på ‘om ikkje vi burde sende folk til Moskva og freiste få snud Russland over på vår side i striden mot tyskarna’. Koht syntes dette var en god tanke. Unni Diesen er streng, skriver han i dagboka på vei over havet til Skottland i juni 1940, ‘ho synes det har vori synda så mykje i norsk utarikspolitikk i dei siste åra’. 18. juli begynte han å skrive på stykket ‘The War of Ideologies’, om motsetningen mellom nazismen og demokratiet. Diskusjonene med Unni hadde vært sentrale: ‘Resultate er såleis frukta av eit stendig samarbeid; ellers hadde eg snautt [s. 334:] fått det til, slik som det no er.’ Stykket ble ikke publisert. Det var første gang Koht kastet seg over det emnet; så langt hadde han tolket motsetningene i Europa som en stormaktskonflikt. Da Diesen reiste til Canada høsten 1940, begynte han å skrive brev til henne. Brevene inneholdt ofte sterkt konfidensielle detaljer, skriver Sigmund Skard [!] i sin biografi. Koht kalte Unni for spøk [!] ‘den best underrettede person i hele utenriksverket’. / Magister i økonomi Unni Diesen var født i 1908, og kunne vært datteren hans. Feministen, som høsten 1937 hevdet at kvinner hadde like stor rett til lønnet arbeid som menn, var sekretær i handelsdepartementet da krigen brøt ut. Mannen hennes, Gunnar Gaasland, flyktet til Sverige og videre til England og ble med tiden norsk soldat etter at han var skilt fra Unni.» Her følger en note 25: «Om Unni Diesen, se oppslag i Aftenposten, bl.a. intervju i Aftenposten 1/10-1937, ‘Norges første magister i økonomi’; RA/PA 258. Krigsdagbok: 126. Samtalen om utenrikspolitikken er overstrøket, men leselig. Unni Diesen var sosialist, og snakket med Koht om hvordan utenrikspolitikken var forsømt i partiet. Gunnar Gaasland hadde vært medlem av Mot Dag, hvor han ble kjent med Willy Brandt. I februar 1936 inngikk Gaasland et proformaekteskap med Willy Brandts ungdomsvenninne og samboer Gertrud Meyer fra Lübeck, som sommeren 1933 kom til Oslo. Brandt fikk ‘låne’ Gaaslands pass og identitet og brukte den under sitt opphold i Berlin (okt.-des. 1936), deretter i Tsjekkoslovakia og så på tilbakereisen via Polen i begynnelsen av jan. 1937. Jeg takker professor Einhart Lorenz for opplysningene om Gaasland.» (Lorenz’ Brandt-biografi utkom i Tyskland i 2012 og ble antagelig utgitt i Norge – i norsk oversettelse – i 2013, samme år som Svendsens bok utkom.) Den mest interessante opplysning om Gaasland er altså bare å finne i boken til Lorenz: at Gunnar Gaasland var en motdagist «som også tidligere hadde arbeidet illegalt for SAP». På den annen side er det interessant hva Svendsen skriver om UNNI Gaasland/Diesen: at hun i sin første lange samtale under bilturen mente, at Norge – og utenriksministeren – burde få snudd Russland over på vår side (en tanke Koht likte)! Det er således ingen tvil om at ekteparet Gaasland var et politisk bevisst ektepar. – Forøvrig veksler Koht stadig – tilsynelatende tilfeldig – med å bruke formene  «ham» og «han», ja, han bryr seg lite om språklige regler – eller språklig konsekvens, men danner sitt skriftspråk som det passer ham, og på forskjellig vis (selv Henrik Ibsen har han utgitt i «oversettelse» til sitt språk/samnorsk). Gaaslands navn skriver han konsekvent Gåsland. Og underligst av alt er det  som om han av og til glemmer sin vilje til å danne SITT språk – og skriver på riksmål! (Men når følelsene tar overhånd er det landsmålet som dukker opp.)
    • Nærværende brevs fjerde og femte avsnitt (s. 90f) handler om SCHEELS TELEGRAMMER. Men brevet begynner slik: «9. novbr. / Kjære, i går kveld fikk jeg brev fra deg, det som var skrevet i dagene 23.-28. oktober. Alle de tre siste brevene jeg har fått, har brukt 12 dager på veien, så posten fra [«fra» understreket] Canada synes å gå temmelig regelmessig. Men posten til Canada [«Canada» understreket] må være ytterst uregelmessig siden det kan gå på ti og fjorten dager uten at du hører fra meg, all den stund jeg sender brev både en og to ganger i uka (oftest to ganger). Det siste brevet ditt var altså avsluttet på to-måneders dagen etter den siste dagen du var i Bracknell (det var den 25. om morgenen du reiste), og du har sett av mine brev at også jeg tenkte ganske særlig på deg disse månedsdagene. Jeg ble sittende og se på denne linjen i dette brevet ditt der du skriver at ‘det er det å være borte fra deg som nu føles som utlendighet’. Du kunne ikke sie på en vakrere måte hvor gla du er i meg, og det tok meg så om hjerte. Kjæreste, du må ha skjønt nær-sagt av hver linje jeg har skrevet til deg hvor jeg sakner deg hver eneste dag og hvor aleine jeg kjenner meg her uten deg. Du tilføyde med håndskriften din tilslutt i brevet at du i tankene så meg i hagen ‘med sol i øynene’. Akk, jeg veit ikke om jeg noen gang lenger har sol i øynene. Jeg synes jeg har så mye stygt og vondt omkring meg, og det setter nok sitt preg på meg. Men hadde du vært her, kunne jeg vel ha skinnet opp likevel. Jeg ser du legger planer langt fram og drømmer om å være i Sydney igjen hele neste sommer og fram til julen neste år. Så langt våger ikke jeg å tenke. Jeg kjemper for framtida og prøver å forebu framtida [her er «forstå» framtida rettet med håndskrift til «forebu» framtida], men om jeg sjøl kommer til å være med på den, – ja det spørsmålet har liksom ingen plass i tankene mine. Bombene detter jo ner [sic] på slump rundt omkring oss, for et par netter siden hørte vi uavladelige eksplosjoner både da natta begynte og da morgenen kom, og bombene falt ikke så langt herifra. En dag slumper de vel til å råke meg også, det regner jeg som noe nesten [s. 90:] uundgåelig. I så måte har denne krigen omskapt mitt sjeleliv, så at jeg ikke legger lange planer for meg sjøl. Jeg har satt livet inn, og da kan naturligvis livet bli tatt når som helst, det er jeg forberedt på. Somtid tenker jeg på om det er noen av dem jeg har arbeidet for og sammen med, som vil komme til å sakne meg. Men jeg trur igrunnen ikke at det blir mange. Det blir bare de ytterst få som virkelig har fått kjenne meg, som kommer til å minnes meg. Hos alle de andre blir jeg fort glemt. Det kan synes en bitter tanke, men i samlet summ [!] ser jeg ikke med stor glede tilbake på hva jeg har fått gjort ut av livet mitt. Bare i samliv med noen enkelte få mennesker har jeg hatt virkelig dype lykkestunder, og dem er jeg virkelig glad og takknemlig for. Og jeg veit at kunne jeg komme sammen med deg igjen, skulle jeg igjen få oppleve slike stunder. Men tør jeg håpe det blir av? [Disse narraktige tilnærmelsene til den ca. 35 år yngre, gifte kvinnen hadde toppet seg allerede i april. Sigmund Skard skriver i «Mennesket Halvdan Koht», s. 199: «I april vart det tale om at fru Diesen skulle kallas tilbake til London. Han spør då beint fram om ho trur at ‘vi kan tenke på å slå våre pjalter sammen?’»] / Nei, jeg vil ikke fortape meg i slike betraktninger. Jeg vil benytte meg av en av de gode evnene jeg har, evnen til å leve i øyeblikket og ikke tenke framover, leve i handling og ikke i drøm. Det gleder meg å høre at du har arbeid og spørsmål å stå i der borte og at du har likt deg i Sydney. Kunne du no bare komme til å like deg i Newfoundland! / Det er artig at du skriver i det siste brevet ditt at det burde komme noe mer fram offentlig om vår nøytralitetspolitikk. Du har no sett av det forrige brevet mitt at jeg er blitt hindret i å legge fram noe om den. Jeg hugser da jeg holdt foredrag for sjøfolkene her om denne nøytralitetspolitikken (det var dagen etter du reiste herifra), da sa Nordahl Grieg at det burde jeg holde for flere, for det gjorde så godt. Men andre har åpenbart en annen mening, og jeg får holde kjeft. / Du citerer i brevet ditt noe fra ‘Nordisk Tidende’ i Brooklyn om at minister Scheel omlag 4. april [her menes vel den 5.] skulle ha underrettet meg om de tyske overfallsplanene, og at jeg så skulle ha spurt minister Bräuer om det var sant, og da han sa nei, gjorde jeg ikke noe ved det. Dette siste er naturligvis det rene tøv. Det som er sant, det er at jeg omtrent på den nevnte tiden fikk telegram fra Scheel om at han hadde hørt at tyskerne samlet skip for å sette seg fast en stad på Norges sørkyst (så omtrent tenker heg [jeg] var innholdet). Slike rykter hadde jeg fått fra ham før også. Jeg har jo ikke her noen data for meg, men jeg er temmelig sikker på at jeg bl.a. hadde fått et telegram av lignende innhold i de første dagene av februar. Og en annen gang kom det melding om at de tyske skipene alt var på vei nordover. Det er mulig at far din ville kunne hugse når det var, for jeg fikk han til å tilbakekalle alle ferie-bevillingene for den lørdagen og søndagen som fulgte, for alt mannskap på sørkysten, – det vakte en del panikk dengang. Slik fikk jeg den ene gangen etter den andre [her deles ordet noe uleselig i overgangen til den nye side 91] overfal[ls]rykter som viste seg å være falske, og derfor tok jeg kanskje ikke så mye skrekk av det ryktet som kom i førstningen av april. Men jeg har sikkert meddelt telegrammet fra Scheel videre til regjeringa (jeg har sett antydet at jeg beholdt det for meg sjøl), – vi hadde regjeringsmøte, ser jeg av dagbøkene mine, både 4., 5. og 6. april. [I lys av alt Koht her opplagt husker om telegrammene, ja, skriftlig redegjør for, og i lys av hans DAGBØKER, virker ovennevnte sitat fra Sigmund Skards «Mennesket Halvdan Koht» (s. 195) som et både løgnaktig og latterlig uttrykk for historieforfalskning formulert av nettopp den mann, som hadde full kontroll over tilgjengeligheten til Kohts brev til Unni Diesen. Særlig: «Det er sikkert at Koht på dette tidspunkt har hugsa lite om desse meldingane. Det viktigaste minnet hans må ha vore at han i 1940 hadde nekta å ta dei alvorleg, av grunnar som i stunda måtte synast fullgode.»] / Jeg fikk ikke skrevet noe til deg i går. For om formiddagen hadde jeg legasjonsråd Berg fra Paris her, og om ettermiddagen måtte jeg i en fart til møte i byen; om kvelden måtte jeg arbeide med det som der var forhandlet. I dag har jeg vært i regjeringsmøte hele formiddagen, og i ettermiddag har jeg hatt minister Bachke her. Om alt dette er det mye å skrive. Men no er klokka så mange at jeg vil vente med det til i morgen. God natt, kjære venn, – jeg tenker på deg.» – Den som i dag (26. februar 2019) forvalter Kohts brev til Unni Diesen (på vegne av Kohts arvinger) er HISTORIKEREN Halvard Leira (som fører sin mors etternavn), sønnesønn av Sigmund Skard (og Åse Gruda Koht, professorens datter) og sammen med Iver B. Neumann forfatter av «Aktiv og avventende • Utenrikstjenestens liv 1905-2005» (2005), hvor det på side 219 finnes et foto av Scheel med følgende smålige og villedende følgetekst satt med blokkbokstaver: «ARNE SCHEEL (1872–1943) HADDE DET ØVERSTE ADMINISTRATIVE ANSVAR I UD FRA 1906 [skal være: desember 1905!] TIL 1916, OG EVNET I NOEN GRAD Å VIDEREFØRE VON DITTENS PRINSIPIELLE TENKNING OM ORGANISASJONSMODELLER. SCHEEL BLE DERETTER SENDEMANN I ROMA, FØR HAN BLE TILBUDT STOCKHOLM. HAN AVSLO MED DEN BEGRUNNELSE AT LØNNEN VAR FOR DÅRLIG, OG FIKK I STEDET BERLIN. DER SATT HAN FRA 1921 TIL HAN BLE KASTET UT I 1940. I HISTORISKE OG DIPLOMATISKE KRETSER ER DET TIL DENNE DAG ET SAMTALEEMNE [!] OM HAN HOLDT DEN RIKTIGE AVSTANDEN TIL HITLERS REGIME I SINE SJU SISTE ÅR, OG I HVILKEN GRAD [!] HAN OPPTRÅDTE KLANDERVERDIG I APRIL 1940.» Denne «OPPSUMMERING» HELT UTEN KILDEBELEGG sier i grunnen mest om karakteren av de to forfatteres egen (manglende) troverdighet og rettferdighetssans, og det er forøvrig et tankekors, at Halvard Leira, Kohts oldebarn, slett ikke synes å ville offentliggjøre utenriksministerens brev til Unni Diesen. NB: Jeg regner med at det fremdeles er slik med innsynsretten, som det var i 2015: «Arkivverket Riksarkivet / Axel Scheel / Din ref. 10. 09. 2015 / Vår ref. [har forgjeves prøvd å fjerne følgende «telefonnummer-effekt» – dvs.: følgende tall skal ikke være understreket:] 2015/24037 RASCHR / Angående innsyn i privatarkiv / Vi viser til din henvendelse datert 10. 09. 2015. / … Privatarkiv 288-Diesen er kun tilgjengelig med tillatelse  fra Kohts familie, representert ved Hallvard [sic] Leira. Du må selv kontakte ham, dersom du ønsker innsyn i dette materialet. / Med vennlig hilsen / Rasmus Austad Christensen /  e. f. rådgiver». – De useriøse insinuasjonene om Scheels «tyskvennlighet» stammer jo egentlig fra Kohts simple og bevisst fordreide sammenstilling av spredte fakta : jfr. president Hambros tidlige tilbakevisning av dette Kohts angrep på en nylig – i 1943 – avdød mann – i «Historisk Supplement» – under Hambro:1947 ovenfor. Men det egentlig feige forfatterparet Neumann og Leira har ikke anstendighetsfølelse til å trekke frem en éneste historiker eller forfatter som taler Scheels sak, f.eks. stortingspresidenten; – men Kohts bøker, på den annen side, brukes av paret svært ofte som kilde, og altså også på en ukritisk måte. – Kanskje Neumann og Leira innbiller seg, at Hambro er glemt? Og at bare Kohts frekkheter gjentas ofte nok, så blir det «brukbare sannheter» ut av det? Omtalte fototekst synes jo faktisk å være konstruert ut ifra en slik eller lignende tenkemåte! Men uansett hva forfatterparet snekrer sammen av halvfabrikata eller halvsannheter, vil et solid vakttårn fra 1947 fremdeles bare STÅ DER tillitvekkende, nemlig den korte, viktige  bok «Historisk Supplement», hvor Hambro skriver på sidene 76f: «Koht skriver i sin bok [«Norsk Utanrikspolitikk»] (s. 54) ‘Han (d.v.s. minister Scheel) var ein rettlina kar, berre noko stiv på formene’. — Begge dele kan være riktig nok, men så fortsettes det: / ‘Det eg hadde å seie på han var at eg tykte han var veik mot tyskarane. Han var ikkje på noko vis nazist, men han masa jamt på at han måtte få lov å møte for Noreg på ymse meir eller mindre offisielle nazistmøte.’ / For den som kjente Scheel, er det en eiendommelig uttalelse. Naturligvis, en mann som er ‘stiv på formene’, kan meget vel være svak. Men Scheels stivhet var noget annet enn blott og bar formalisme. Hans krav til korrekthet — og det var først og fremst et krav han stillet til sig selv — var en del av hans strenge pliktfølelse og en nesten lidenskabelig rettsindighet. Derfor innebar den ikke at realiteten for ham var underordnet formen; og der var intet moment av svakhet i den. Han var en til det ytterste høflig mann; men han var også en meget bestemt mann. Han hadde liten sans for offentlige møter og sammenkomster, men unnlot aldri å delta der hvor han så det som sin plikt. / Og det forhold Koht sikter til, må være det at Scheel meget bestemt hadde gitt det råd at Norges minister burde være til stede ved partidagen i Nürnberg, hvilket Koht ikke tillot. Norge var det eneste land i diplomatisk forbindelse med Tyskland, hvis minister ikke [«ikke» kursivert] møtte i Nürnberg. Scheel mente at dette var en tom demonstrasjon som skadet Norge i dets forhold til Tyskland uten å innbringe fordele av nogen art.» Og så videre; her kan spesielt nevnes s. 82f: «Scheel hadde ingen god tro til de styrende i Tyskland. Tvert imot — han avskydde dem og mistenk[t]e dem av sitt ganske hjerte; hans sympatier var til alle tider i Frankrike; men han var av pliktfølelse på vakt mot sin egen sterke personlige antipati mot nazistene. Han så med stor uro på den stadig voksende militærmakt i Tyskland, og han bad gjentagne ganger om at det måtte bli knyttet en militærattaché til legasjonen i Berlin; men den ‘forutseende utenriksledelse’ støttet ikke kravet slik at det blev gjennemført. — Scheel nød megen anseelse i Auswärtiges Amt; man visste at det han sa, var alltid å stole på; og man anerkjendte også den fasthed hvormed han optrådte til støtte for berettigede norske krav.» – Hvor «indignert» Koht var over Scheel, som «masa jamt på at han måtte få lov å møte for Noreg på ymse meir eller mindre offisielle nazistmøte», synes ikke bare å være det meningsløse grunnlag for det plumpe angrep på Scheel, men også en noe hyklerisk bakgrunn  i lys av utenriksministerens eget brev til Unni Diesen (hvis mor var en Fretheim) av «28. septbr. / Kjæreste, – jeg har i grunnen ikke noe særlig å skrive om, men jeg synes likevel jeg må slutte dagen med en hilsen til deg. Vi har nettopp vært et lite følge i en ny inn, ‘Downshire Arms’. … / Jeg satt en lita stund her inne før dinner og pratet litt aleine med far din over et glass sherry. For en gangs skyld var det han som denne gangen begynte å snakke om deg. Han spurte om jeg hadde hørt noe fra deg. Til det måtte jeg jo svare nei, for telegrammene fr[a] deg har han før hørt om. Så snakket vi litt politikk og annet. Han akket seg svært over at dyrlege Thorstein Frettheim [sic] hadde gitt seg med nazist-regjeringa. Men han har vel som enkelte andre gått med fordi [!] han tenkte han bare skulle hjelpe til med praktiske saker, og så har han ikke fått klart [!] for seg at han tok imot en utnevning til statsråd av en tysk erobrer. Da vi i statsrådet i forgårs skulle vedta kunngjøringa om det nye statsrådet, spurte Kongen om vi ikke kunne uttrykke oss litt mildere om de mennene som hadde gått inn i det, likesom vi hadde uttrykt oss lemfledig [lemfeldig] om Administrasjonsrådet. Og Sunde sa at en mann som bankchef Sandberg sikkert ikke hadde villet være noen foreder [sic]. Men jeg måtte jo sie at det var noe helt annet å gå inn i Administrasjonsrådet som iallfall formelt ble oppnevnt av den norske Høy[e]sterett, enn å la seg utnevne til statsråd av Terboven, og om så alle ikke forstod [!] hva de gjorde, så ble gjerningen like fullt et forederi [sic]. / Far din fortalte ellers at vi har mistet en av motortorpedobåtene våre. Det viser seg at de var for veikt bygd, og en av dem, som egentlig skulle ha vært inne til reparasjon, sprang lekk i sjøen og gikk til bunns, – alle mann ble berga. NB. dette skal være strengt hemmelig. No har vi imidlertid all utsikt til å få er par av de amerikanske destroyerne under norsk flagg. Vi kjøper dem ikke, bare bemanner og fører dem, så det koster ikke staten noen ting. Og i steden fo[r] motortorpedobåtene får vi ventelig to eller tre motor-launches.» – Dessuten nevner utenriksministeren hva som er viktigst for HAM (når nå  Tyskland snart vinner krigen!) i et brev av 13. oktober: «Du spurte en gang etter hvordan det var med arbeidshumøret, og du skal iallfall ikke kunne plage på arbeidsviljen. Men jeg må tilstå at jeg er svært redd for hva den nærmeste framtia skal bringe. Jeg er redd for at det skal lykkes aksemaktene å ta Egypt og således tilføye England et nytt nederlag, nesten større enn noe av de tidligere. Engelskmennene har endelig begynt å skjønne det, – bare det ikke er for seint! Les vedlagte artikkel av feltmarskalk lord Nelson [rettet med håndskrift til «Milne»] i dag, så ser du hvor farlig han mener det er. I grunnen sier han at tapet av Egypt ville avgjøre krigen, altså vårt nederlag, og jeg er redd han har rett. Du veit jeg har desverre aldri [!] vært riktig fast i trua på at vi skulle vinne, jeg har i grunnen alltid tenkt at jeg aldri mer skulle få komme tilbake til Norge. I tanken på dette har jeg i dag skrevet et brev til overbibliotekar Munthe på Universitetsbiblioteket om at biblioteket bør sikre seg alle mine [!] bøker og papirer som no er blitt konfiskert.» – Her tas også med brev av 30. september, fra og med 2. avsnitt, hvor Koht karakteriserer våre allierte på en pinlig lite flatterende måte, før han avslutningsvis trekker frem SIN dypsindige eller ekstremt pessimistiske analyse av de storpolitiske forhold: «Engelskmennene har det med å komme for seint. Delvis er det på grunn av en politisk truskyldighet som nærmer seg til dumhet. Les det andre utklippet jeg sender deg her, – artiklen [sic] i ‘Sunday Express‘ for i går om alt somlet med hensyn til Fransk Marokko og Vest-Afrika. Det er jo nexten [nesten] ubegripelig truskyldig, at etter at engelskmennene først hadde prøvd å ta eller ødelegge så mye de kunne få tak i av den franske orlogsflåten, så tillot de (dette er aldeles sikkert, jeg har visst det i lengere [!] tid) seks franske orlogsskip å passere Gibraltar for å gå til Dakar, der de så styrket motstanden mot England. En annen slik truskyldighet – eller dumhet – gjorde engelskmennene da de den 17. juli gikk med på å love Japan å stenge tilførslene av krigsforsyninger gjennom Burma til det selvstendige China. Dette ble gjort for å vinne Japan.  No har Japan svart dels med å tivnge [tvinge] seg til gjennomga[ng] gjennom fransk Indochina og dels med ti-årspakten med Tyskland og Italia. På den måten lar England seg altså stadig narre av motstanderne, – det er virkelig fatalt. / Nå ja, vi nordmenn bør kanskje ikke hovmode oss, det kan kanskje [!] om oss også bli sagt, at vi har vært truskyldige og latt oss narre. Men ansvaret for den ulykke som rammet oss, må no likevel vesentlig [!] falle på våre noværende allierte som faktisk bevisst arbeidde på å drive oss inn i krigen. / En refleksjon til: Den engelske pressa skriver som om den nye pakten Japan – Tyskland – Italia bare skulle være til vinning [s. 46:] for de to europeiske stanene [statene] i firbundet [forbundet], mens Japan intet oppnår for seg sjøl. Jeg kan likevel ikke tru annet enn at Japan har fått løfter på store landevinninger, f. eks. Honkong, fransk Indochina, engelsk og hollandsk Borneo, Malaialandet ved Singapore, d.v.s. hele Øst-Asia for Japan. Jeg ser det slik at no holder alle de totalitære statene på å slå seg sammen om et hovedangrep på det Britiske Samvelde, på ei gang rettet imot London, Egypt, Gibraltar, India. Og jeg er stygt red[d] for at tyskerne kommer til å ta Gibraltar, italienerene Egypt, desute[n] Malta og Cypern, så engelskmennene blir helt kastet ut av Middelhavet eller deres flåte ennog fanget der. Det ser ytterst truende ut.»
    • Her følger det neste brev (etter ovenstående av 9. november, det, som også handler om Scheels telegrammer), så det ikke behøver å betviles, at Unni Diesen i Canada (forflyttet dit p.g.a. mistillit på regjeringshold og ønske om endelig å få henne vekk ifra utenriksministerens nærhet) ble holdt svært så oppdatert likevel – i krigstid – på London-regjeringens indre virksomhet og taushetsbelagte opplysninger knyttet til denne: «Søndag 10. novbr. / No skulle jeg altså fortelle deg litt om de møtene jeg hadde i forgårs og i går, og jeg får ta dem i kronologisk orden. / Utpå formiddagen fredag ringte Trygve Lie opp til meg fra byen og sa at vi kunne treffe Charles Hambro kl. 2 1/2  til samtale om skipshistoriene fra Sverige. Jeg måtte da få sendt bilen min hit ut igjen, for den hadde kjørt inn om morgenen med Friids, og like før lunchen kjørte jeg så av garde. I Ministry of Economic Warfare fant jeg foruten Lie og Hambro også en dansk—ættet juridisk tjenestemann ved navn Sporborg [= Henry Nathan (Harry) SPORBORG (1905-1985), jurist i London, som ble «vice-chief of SOE» under offiseren – som bl.a. hadde kommandoen over 24th Brigade under kampene omkring Bodø – Sir Colin McVean GUBBINS (1896-1976) under 2. Verdenskrig i samarbeid med Sir Charles Jocelyn Hambro (1897-1963), og som sannsynligvis var mannen bak de senere, såkalte «stay-behind»-grupper, også kjent som «Operasjon Gladio». Gubbins ble i 1950 gift med Anna Elise (Tulla) Jensen (1915-2007) fra Tromsø, enke etter Rolf Thorbjørn TRADIN (1913 Kragerø-30. mai 1943 Frankrike), som ledet jagerflyavdelingen og var nestkommanderende på Fornebu i 1940. Og NB: Om Sir Charles J. Hambro står det å lese i «The Peerage» – utlagt på nettet: «Person Page – 7600»: «He was a director of the Bank of England between 1928 and 1963…He gained the rank of Colonel in the service of the General Staff Office. He fought in the Second World War. He was Executive Chief of the Special Operations Executive between 1942 and 1943.» I 1919 ble han gift med Pamela Cobbold, med hvem han fikk 4 barn, og i 1936 ble han gift med Dorothy Helen Mackay, med hvem han fikk en datter. Men denne Hambros 2. hustru hadde tidligere – fra 1923 – vært gift og fått flere barn med dr. Marcus WALLENBERG, hvis søster Ebba Wallenberg ~ Carl greve BONDE]. Som sedvanlig bad Lie meg føre ordet, og jeg forklarte da hvorledes saken stod for oss.  Den stod no på at vi ikke hadde fått svar fra Sverige på de vilkårene vi hadde oppstillet for å anbefale England å la være å represaliere for rekvisisjoneringen. Hambro sa at den engelske ministeren i Stockholm hadde fått løfte på et snarlig svar, og at han trudde svaret ville bli gunstig. Kunne vi stole på dette, så ville det i grunnen ikke stå annet igjen enn å kreve at Nortraship  skulle bli behandlet som den part som representerer de norske skipene i spørsmålet om ettersyn og erstatning. Men ble svaret ikke gunstig, kunne vi dels prøve på å nedlegge rettslig innsigelse mot rekvisisjonen (den loven den er bygd på, og som jeg har skaffet ordlyden av, gir ikke noe helt uomtvistelig grunnlag, idet den nærmest synes å gjelde svensk eiendom) og dels påkalle engelske represalier. Hambro fortalte at den svenske minister i disse dagene hadde vært hos ham for å be om visse innrømmelser i en annen sak (formodentlig lette for visse vareførsler til Sverige), og han hadde da svart at først måtte Sverige gi innrømmelser i den saka det her galt. Her var altså allerede litt av represalier. Ett av de rekvisisjonerte skipene, som var lastet med kol, hadde den svenske regjeringa tenkt å sende til Norge for å bli losset der, men siden ett av påskuddene for rekvisisjoneringen var at Sverige trang tilførsel av kol, så ville dette åpenbart være i strid med grunngivingen, og siden dette skipet var chartret [s. 92:] til England, lovte Hambro å gripe inn. Ellers ble vi enige om å vente. / Så talte vi om betalingsterminene på de norske nybyggene i Sverige, og da fikk vi opplyst at Sveriges Riksbank hadde avslått å gi oss de nødvendige svenske kroner mot å få til vederlag hos oss svenske statsobligasjoner. Hambro foreslo at vi skulle tilby de svenske verftene betaling i disse obligasjonene, derved ville det iallfall bli klart at det var Sveriges Riksbank som hindret oss i å betale terminene. / Fra dette møtet i Ministry of Economic Warfare gikk jeg til legasjonen vår for å ta imot den svenske minister, Prytz. Jeg visste gjennom telegram fra Stockholm hva han kom for, han skulle be meg om å ta tilbake anmodningen om agrément for Bull som minister i Stockholm og nøyes med at Bull ble værende chargé d’affaires. Derved skulle det da bli mindre risiko for at Tyskland krevde legasjonen i Stockholm bort. Det var tydelig at Prytz sjøl var ille til mode ved å bære fram dette, og i samtalens løp sparte jeg ham ikke for å høre hva vi på norsk side tenker om fryktaktigheten i den svenske politikk og hvorledes vi ser at Sverige på tysk kommando gjør allslags vansker for Norge. Prytz spurte rent personlig om det kanskje kunne bli lettere å få en ordning dersom Sverige utnevnte en chargé d’affaires hos den norske regjering, og jeg svarte at den norske regjering ofte hadde undret seg over at Sverige ikke fant det umaken verdt å ha en representasjon hos oss. Han lovte å rapportere dette heim, og jeg lovte å legge spørsmålet fram for Regjeringa uten å gi ham noe håp om at vi ville etterkomme den svenske henstillingen. / Alt dette var i forgårs. I går hadde vi så regjeringsmøte. Det ble holdt i det huset som Arne Sunde m.fl. bur i, i nærheten av byen Staines on Thames som vi kjører igjennom på veien mellom Bracknell og London. Vi var blitt enige om [å] ha dette ekstraordinære regjeringsmøtet for å diskutere to P.M. fra september om ‘visse utenrikske spørsmål’, det ene fra Fjelstad og Sven Nielsen, det andre fra meg, – dette siste har jeg sendt deg i avskrift [!]. Det ble en diskusjon på tre og en halv time. Jeg gjorde ikke noen notater, så noe virkelig referat kan jeg ikke gi deg. Men noen hovedpunkter kan du få. Fjelstad begynte med å lese opp et motlegg han hadde satt opp mot mitt P.M. Det gikk i det vesentlige ut på at min argumentasjon bygde på tankemåter fra den gamle nøytralitetspolitikken, mens vi no var kommet inn i allianse, og det var det vi måtte ta konsekvensene av. Han hadde forskjellige små-bemerkninger som bare berodde på at han ikke hadde kjennskap til alt som var foregått, så dem kunne jeg fort få ut av verden. Ellers bygde jeg mitt første innlegg på at jeg regnet mer med faktiske maktvilkår enn med løfter og traktater. Torp førte et følelseselement inn i ordskiftet. Han sa at han var blitt aldels [sic] ‘rystet’ ved å lese mitt P.M., dels for di [!] det viste slik en kjølighet overfor [s. 93:] alliansen med England og dels for di [sic] det også hadde pekt på det russiske moment. Torp spurte om det var meningen å kjøre med to hester og han tenkte med gru på følgene dersom et slikt dokument skulle falle i engelske hender. [Hele setningen understreket:] Det var et greit og klart angrep på meg. På det svarte jeg med å henvise til min tidligere politikk som viste at jeg hele tiden hadde villet velge England og at jeg hadde gått med full styrke for denne alliansen etterpå også. Jeg sa at jeg hadde ikke funnet det påkrevd i mitt P.M. å uttale sjølsagte ting eller legge følelser for dagen, jeg hadde bare drøftet om vi skulle søke en avtale med England om krigsmålene. Jeg måtte henvise Torp til å lese dokumentet nøyaktig. Nygaardsvold sa også at han slett ikke kunne ha blitt noe forfært over det som stod i det, og Wold holdt også fram at det var å gjøre meg urett å påstå at jeg hadde vært kjølig overfor alliansen med England. Både han og andre sa også at når Fjelstad og Nielsen hadde anført det som en klage mot meg at ikke regjeringsmedlemmene kom mer o [i] berøring med engelske politikere, så var det en sak som hver enkelt fikk greie for seg. Og om de særskilte sakene i tilhøvet til England som de to hadde skrevet at vi burde ta opp, erkjente de sjøl at det ikke kunne bli gjort på anderledes [måte] enn jeg hadde sagt, reint underhånden. Men om ønsket om å få en skriftlig avtale med England om krigsmålene samlet de fleste seg. Bare Hjelmtveit og Lie advarte, bl. a. med henvisning til at England ville kreve motydelser om vi ville binde det til ikke å gjøre fred uten på vilkår av Norges frigjøring. For min del hadde jeg i mitt P.M. nevnt at det kunne være tenkelig å anføre i innledningen til den militær-avtalen som enda er under forhandling, en setning om at partene var enige om at ett av krigsmålene var Norges frihet, og dette støttet for eks. Lie og Wold. Og jeg sa at i ethvert fall burde en først prøve det for å se hvorledes England ville ta det. Endskapen ble et vedtak som sa at en skulle prøve å få en avtale med England til trygd for Norges selvstendighet, og at en slik avtale enten kunne bli gjort som tilføyelse til militær-avtalen eller som en særskilt overenskomst. / Etter møtet, og etter at vi hadde fått lunch, gikk jeg bort til Torp og sa i all venlighet: ‘Du er så brå, du Torp’. Han svarte. [her skal nok egentlig være et kolon, ikke punktum] ‘Nei, men det er en forbrytelse [!] å skrive et slikt dokument, og jeg er viss på at hvis engelskmennene fikk se det, så ble vi uten videre internert alle sammen’. Han var aldeles frotrukket [fortrukket] i ansiktet, og jeg prøvde først å berolige ham. Men så tok han opp dette med Russland, og sa at jeg ville drive ‘dobbeltspill’, og at dette var et bedrag. ‘Det var stygt sagt’, sa jeg. ‘Ja, og det er stygt tenkt’, sa Torp. Men han mente det, sa han, og det hadde gjort ham så forferdelig vondt. ‘Du er nesten det menneske jeg har stolt mest på’, sa han. ‘Ennog når jeg var uenig med deg, stolte jeg fullt og fast på deg’. [S. 94:] Men no kunne han altså ikke det mer. Jeg måtte si til ham om igjen det jeg hadde sagt i regjeringsmøtet, at han måtte prøve å lese nøyaktig uten forutfattet mening det jeg hadde skrevet, så ville han se at han gjorde meg urett. Ja, han ville ønske han gjorde meg urett, sa han, og fant han det, så skulle han øyeblikkelig komme til meg og sie det. Men det lot ikke til i den sinnsstemning han da var i, at han kunne tenke seg han hadde dømt feil. Jeg sa at jeg gjerne skulle gjennomgå med han [mulig: ham] ord for ord i det jeg hadde skrevet, så han skulle forstå det rett. Og no kan du sjøl se etter om du i mitt P.M. kan finne minste grunnlag for slike anklager som han kom med. / Men jeg må tilstå at jeg i hele denne drøftinga med Regjeringa følte en gufs av misstillit [sic] omkring med [meg]. Lie sa beint ut at jeg ikke dugde til å forestå pressetjenesten. Sunde sa det med andre ord. Og i det hele var det lite av venlighet og kameratslighet i ordskiftet. Det er en atmosfære som tar arbeidsgleden fra meg, og jeg tenker ofte det skulle være en lette å sleppe bort fra det altihop. Arbeidsenergien lider vel også under dette, er jeg redd. Bomber og livsfare gjør meg ingen ting, men det er slik uhygge i alle [all] den onde viljen jeg merker omkring meg. Det tar kraften fra meg. / Som i går nevnt har jeg i disse dagene hatt legasjonsfolkene fra Vichy hos meg, og jeg har måttet skjenne på dem fordi de ikke hadde omløp nok til å sende sitt chiffermateriell fra seg til legasjonen i Bern som sitter uten chiffer, – det vanskeliggjør samkvemmet med [?] svært (en viktig instruks fra 14. august nådde i posten ikke fram før i oktober). I dag har jeg måttet sende telegram og beordre minister Esmarch hit, etter at han i strid med min ordre har reist direkte til Reykjavik uten først å komme hit for å få instruksen. En har ikke alltid glede av de dyktigste ministrene! / I dag har jeg sittet og ekspedert unna en hel haug med saker, men intet av dypere interesse. No lar jeg dette brevet gå i morgen tidlig, etter ditt ønske liksom de foregående til St. John’s, enda jeg har en forestilling om at det da må hauge seg opp nokså mange brev der før du kommer. Ja-ja, kjæreste venn, du har vel også måttet venne deg til tålmod når det gjelder brevgangen. Hvis mitt utålmod kunne gi brevene fart, så fløy de over til deg på dagen. Det verste er at når vi skriver noe som det skal svar på, så kommer ikke svaret fram før en måned etterpå, og da kan en kanskje somtidha gløymt hva det var en spurte om! Akk, brevskriving i disse tider er et sørgelig dårlig surrogat for samtaler, og ilkevel [likevel] får en være glad for at en i det minste har såpass samband. Jeg har en dyp glede ved å se tankene dine ta vei over mot meg, og jeg venter på hvert brev med spenning. / Lev så vel da, kjære! Aller hjerteligst din / Halvdan.» 
    • Som det fremgår av det neste brevet, er selvfølgelig Koht helt klar over at han videreformidler hemmelige opplysninger: «Bracknell 11/11  1940. / Kjæreste min venn, jeg har sittet i stua mi i dag liksom i går. Minister Bachke satt hos meg en times tid, og vi diskuterte bl. a. stillinger og personer. Jeg forela ham en plan om å la legasjonsråd Berg tjenestegjøre som byråsjef hos meg (jeg ville da faktisk få så godt som hele min stab sammensat av folk fra Frankrike, – frøken Martius slutter her om en uke), og så tenkte jeg meg å sende generalkonsul Arvid Huitfeldt fra Genova, som no sitter ledig i Lisboa, som chargé d’affaires til Dublin, Bachke sjøl som chargé d’affaires eller midlertidig minister til Madrid. I Madrid faller Bøgh for aldersgrensen i april 1941, men han er no nesten helt sløv, så han bør få tjenestefri med det aller første. Egentlig venter Huitfeldt å bli Bøghs ettermann i Madrid, men jeg kan ikke sende Bachke til Dublin, for jeg kan ikke sende en minister dit. Bachke sjøl vil være litt lei for å trykke Hiutfeldt [Huitfeldt] ut i Madrid, de er fettere og venner, men jeg synes ikke det skulle sie så mye når det er klart at ordningen er helt midlertidig. Jeg får enda spekulere litt. / Ellers har jeg ikke særlig mye å gjøre i dag. Jeg skrev i formiddag noen stykker til «Norsk Tidend», særlig en redaksjonsartikkel med overskriften «Intet kompromiss», inspirert av Hitlers tale i München siste fredag (som jeg hørte på i kringkastinga), – en ganske kraftig artikkel, synes jeg sjøl. A propos Norsk Tidend: jeg fortsetter å sende den til deg, og jeg håper du får den. Jeg går ut fra at Gåsland [Unni Diesens ektemann Gunnar GAASLAND (1914-72), som hadde vært motdagist og en god venn av Willy Brandt, også motdagist, hvis ungdomsvenninne Gertrud Meyer Gaasland hadde inngått proforma- eller såkalt «passekteskap» med i 1936] får den i generalkonsulatet. / Jeg skal til London i regjeringsmøte i morgen, og jeg gruer nesten alltid til disse møtene no, – jeg venter meg stadig en eller annen ondskap. I morgen skal vi forresten ta standpunkt til et engelsk ønske om at vi skal overta bevoktningstjenesten ved Island med både ski og fly, – det er jeg glad for, og du sikkert også. Det er iallfall en d[e]l av vår nordhavspolitikk. (NB. svært hemmelig!) / I den sammenhengen kan jeg nevne at jeg i dag hadde et brevskriv fra konsulatet i Torshavn, det viser at de fleste nordmennene der nå har flyttet til Island. De som er igjen, driver fiske, og barna går på færøyske skoler. / Jeg er begynt å bli svært redd for mine egne barn no. De skulle etter reiseplanen ha vært fremme i San Fransisco den 31. oktober, og enda har jeg intet hørt fra dem. De var fremkommen til Tokyo den 13. eller 14. oktober og skulle da reise straks etter. Jeg må sende et telegram dit bort og spørge når de kom seg av sted.»
    • Her ingen hilsen, for nytt brev følger, så enda ett, og dette med hilsen. (Koht sender jo ofte fra seg flere brev samtidig.) Det  nye brev lyder: «12. novbr. / Ja, jeg fikk ingen glede av regjeringsmøtet i dag. Jo, én glede: forslaget om vakttjenesten ved Island ble vedtatt. Men ellers ble møtet for meg et nytt vitnemål om den misstilliten og den uviljen / [s. 96:] som jeg er omgitt av i Regjeringa. Torp nyttet hvert et lite høve til å gripe etter meg. Da det var tale om en del flyoffiserer i Stockholm som skulle hit og da måtte ta veien gjennom Rusland, sa han at han syntes Utenriksdept. burde få pålegg om å la legasjonen i Stockholm legge fram fullstendige reiseplaner og ordne dem slik at folk f. eks. ikke måtte gå dagevis i Moskva og vente på å komme videre, – jeg har inntrykk av at det ingen ting blir gjort for dette, sa han med en sidegeip til meg. Og da jeg i et senere ordskifte argumenterte for at legasjonsråd Berg burde tjenestegjøre som byråchef, men mot at han skulle bli gjort til utenriksråd, så sa Torp at etter mine uttalelser måtte han ikke due til byråchef heller. Tonen hans mot meg var i det hele så ekkel som vel mulig. / Spørsmålet om Berg kom fram på den måten at jeg omtalte hva jeg ville gjøre med en del av de ledige tjenestemennene: bruke Berg som byråchef, sende generalkonsul Huitfeldt til Dublin og minister Bachke til Madrid. Sunde kom da med den bemerkningen at Utenriksdept. burde bli sterkere utbygget, og at han syntes Berg burde bli utenriksråd. Jeg sa at det var andre som det var naturligere i tilfelle å gjøre til utenriksråd, – jeg nevnte minister Aubert. Og etter en del ordskifte ble da forsøket på å presse Berg fram til utenriksråd mot min vilje oppgitt. Men i steden foreslo Wold at det med én gang skulle bli fastslått at en utenriksråd skulle bli utnevnt. Jeg sa at jeg ikke ønsket å gjøre dette før jeg hadde mannen til stillingen her. Men bare Nygaardsvold holdt med meg. Alle de andre stemte for Wolds forslag. / Så hadde jeg spørsmålet om informasjonsavdelingen i Utenriksdept. etter Vidnes’s død. Jeg hadde dengang sagt at jeg ville tenke på saken og ikke simpelthen utnevne en mann i Vidnes’s stilling. Sunde hadde en gang senere sagt at han ville foreslå oppnevnt en kommite som kunne legge en plan for hele opplysningsarbeidet. I dag sa jeg at jeg var kommet til det resultat at hele dette arbeidet burde bli samlet under en chef, og at jeg anså det for unyttig å la en komité sitte og legge planer så lenge en ikke hadde mannen, denne mannen måtte sjøl få planlegge og ordne arbeidet når vi fant ham. Jeg nevnte som mulige kandidater Toralv Øksnevad (som no sitter bunden i kringkastinga) og Finn Moe (som vi ventet hit om tre uker). (Jeg veit at du ikke setter pris på Finn Moe, men hvem skal jeg få når jeg ikke kan få deg! [Sannsynligvis avsluttende parentestegn her:]) Men hele den øvrige regjeringa holdt på komité, og den ble nedsatt (medlemmer: Hjelmtveit, sendemann Bentzen, Øksnevad og Arne Ording). / Jeg var kald og rolig hele tida under all denne drøftinga, absolutt saklig. Men inni meg gjorde jeg opp at jeg ikke lenger kunne finne meg i å bli behandlet på denne måten. Og jeg har no i kveld skr[e]vet kladd til et brev til Nygaardsvold om at jeg vil bort jeg skal la kladden ligge til i morgen for å kunne overveie uttrykkene på nytt. [s. 97:] Men sjølve saka har jeg avgjort. Jeg skal sende deg en avskrift når jeg sender brevet, så jeg behøver ikke skrive mer om det no. Du forstår sikkert hvorledes jeg føler det når jeg har tatt dette skritt. Det er bittert å konstatere at de aller fleste av ens arbeidsfeller har mistet tilliten til en, og at de har sammensverget seg om å hogge meg ned. Men jeg orker ikke å ha det på denne måten lenger, jeg føler det reint nedverdigende. – -(Bilag nr. 17.)- – / Hvordan det så skal bli for meg når jeg nedlegger dette arbeidet, det tør jeg nesten ikke tenke på. Men på en eller annen måte kommer jeg vel gjennom det.» Med dette brev, hvor Koht klager over å  ha mistet tillit fra sine arbeidsfeller, sender han altså det 17. (!) bilaget til sin venninne i Canada med interne og henne uvedkommende UD-dokumenter, «kladder» tilknyttet disse og notater og avskrifter etc. Dette forteller noe om Kohts psyke, om et snev av PSYKOPATENS TENKESETT, for det virker som  om han helt UANSTRENGT OG SAMVITTIGHETSLØST kan sende avgårde sine «bilag» til sin kjære samarbeidspartner i Canada, kanskje medfulgt av en advarsel nå og da om at dette er hemmelig, for hennes øyne alene, før han uanfektet fortsetter å plapre om regjeringsanliggender, ja, endog under klagemål over kollegaers manglende kameratslighet, og man igjen og igjen blir tvunget til å innse, at minister Arne Scheel i Berlin må ha visst hva han gjorde, da han allerede før krigen ønsket å få stillet denne høyst spesielle utenriksminister for riksrett på grunn av hans RETTSLØSHET. I denne sammenheng kan man også minnes Kohts krigsinnsats med negativt fortegn da han helt ureglementert tillot seg selv å gi en militær ordre, som heldigvis for konge  og regjering ikke ble etterfulgt: «Laake gikk til sengs, men Hatledal ble holdt våken av en høyst ubehagelig melding: Utenriksminister Halvdan Koht hadde gitt ordre om å avblåse enhver kamp på Midtskogen.» (Alf  R. Jacobsen: «Kongens nei • 10. april 1940» (2016), s. 109.) Sst. s. 110: «‘Jeg sa til sekretæren [Mohr] at dette var en sak av så uhyre viktighet at jeg [«måtte» kursivert:] måtte få tale med utenriksministeren straks,’ skrev Hatledal, som var sjokkert og rasende over Kohts innblanding. ‘Sekretæren svarte at ministeren hadde lagt seg og ventelig var sovnet. Jeg insisterte på å få tale med ham. Jeg ventet i telefonen. Om en stund kom sekretæren tilbake med den beskjed at ministeren ikke ville stå opp. Det skulle bli som han hadde sagt. Striden skulle avblåses.»
    • Brevet med hilsen: «13. novbr. / Jeg lå vaken litt ut over natta og tenkte på dette spørsmålet som for meg no er et spørsmål om liv eller død. I dag har jeg så stelt litt på kladden her og der, og sendt brevet til Nygaardsvold. Loddet er kastet. Det var liksom det eneste arbeidet jeg hadde igjen i livet, det var å være med og kjempe fram ny frihet for Norge. No har jeg måttet gi det opp. Disse siste månedene i Regjeringa har vært en uavladelig pine for meg, og det har lykkes for kollegene å knekke livsmotet i meg. Kanskje jeg kan vinne det igjen når jeg har fått gå for meg sjøl en tid, og da kommer jeg over til deg [noe Unni Diesen slett ikke vil ha noe av, for å foregripe begivenhetenes gang], – dersom da ikke det blir ny ødelegging for deg. Jeg er ikke særlig tess for øyeblikket. Men kanskje jeg kan komme meg. Jeg har spurt meg sjøl om jeg kanskje skulle være overarbeidet, jeg har jo ikke hatt nevneverdig hvil siden midten av august i fjor. Men jeg trur ikke det er det som feiler meg, jeg har nervene mine fullstendig under herredømme, jeg arbeider rolig og klart med alt jeg har under hendene, ingen kan merke på meg noen ting av det jeg lidt og tenkt i denne tiden. Men den evige mistrua omkring meg, den uavladelige hakkinga på meg i smått og stort, det har gjort ende på all arbeidsgleden, og jeg må ut av dette på den ene eller den andre måten. / Om kvelden. Jeg skrev det foregående i formiddag. Senere er sinnet mitt kommet mer til ro etter den tunge avgjerda jeg tok, og no kjenner jeg meg nærmest lettet. Jeg var ennog i stemning nok til etter dinneren å ta hele huslyden med meg over til Hinds Head og traktere dem [den] med drikkevarer og prate lystig med dem. Siden har jeg sitter utover kvelden og arbeid med innkommen post. / Blant posten var et forslag til resolusjon som den britiske regjering vil legge fram på et møte med representanter for alle de allierte regjeringene, og i dette forslaget finner jeg allerede på forhånd svaret på det spørsmålet som ble drøftet i regjeringsmøtet siste lørdag (9. novbr). Resolusjonen setter opp i post 8 at freden først skal bli sluttet når alle landene er befridd fra tysk eller italiensk herredømme, og i post 3 at alle disse landene etter freden skal være i militær og økonomisk allianse med hverandre. Frykten for å kreve avtale [s. 98:] om fredsmålene er altså på forhånd bekreftet. / Så er det en hel del om de rekvisisjonerte skipene i Sverige. Det svenske svaret på våre betingelser var ikke særlig ‘favorabelt’, skjønt strammere i tonen enn i realitetene, altså [her følger et uforståelig latinsk uttrykk med håndskrevne rettelser:] fortitXXX in mode, suorXer in re? Men legasjonen der borte har åpenbart vært nødt til å handle på egen hånd og synes da å ha gått ut fra at all tanke på represalier skulle være oppgitt. / Jeg blir vel nødt til å være med i diskusjonen om alle disse ting før jeg reiser min vei. Særlig om den første av disse sakene må jeg vel be om å få et regjeringsmøte på fredag før statsrådet. Så lenge jeg står i tjenesten, vil jeg oppfylle mine plikter til det ytterste. / Kjæreste venn, ingen andre enn du har full greie på alt det som har ført meg dit jeg no er kommen, og jeg trur du vil forstå meg. Det er ikke min pliktfølelse som svikter. Men jeg kan ikke la meg hakke på slik måned etter måned, og det må være sammenheng mellom ansvaret og arbeidet. / Akk, om jeg no kunne hatt deg hos meg! / Hjerteligst og inderligst, / [understreket:] din Halvdan.»
    • Nytt brev: «Old Manor, Bracknell, 15/11  1940. / Kjære min venn, – jeg lar samvittighetsløst all kveldsposten ligge og setter meg til å skrive til deg. Alle[r] først vil jeg fortelle deg en ting som du lenge har ventet på: i dag kom det en mann fra Norge som kunne fortelle at S.M. og W.-S. begge to er i god behold. Når vi ikke har hørt noe beinveges [beinveies?] fra dem, så er det fordi det var blitt noe ugreie med apparatene deres, og det må bli sendt noe over til dem til bøting. Men de er i frihet og i full virksomhet ellers. Det blir no ikke nødvendig å sende H. [N.?] dit over. Ellers kan jeg fortelle fra Norge at folk der er i full gang med å skape illegale organisasjoner både for å forberede motstanden heime og for å sende hærfolk hit, på Østlandet er særlig Einar virksom. Det nazistiske tyrani [sic] blir verre og verre, og det lærer endelig nordmennene opp til undergrundsarbeid. / Så kan jeg fortelle deg her fra huset at fru Friid hadde fødselsdag i går, ble 46 år. Hun fikk en praktfull bukett av kvite og røde nelliker fra oss alle, og desuten [sic] en sølv-servisering av Ruth. Om kvelden trakterte jeg med konfekt i salongen. Fru Friid har ellers ikke vært riktig bra i det siste, hun har måttet gjennomgå en svær tannoperasjon. / Videre fra huset: frøken Martius reiste i morges, hun skal giftes med Ræder i morgen, – resolusjonen om ekteskapsvigsel på legasjonen kommer atter til nytte. I går kveld bad hun meg om unnskyldning for den grove fornærmelsen hun hadde slynget ut i samtalen med meg for tre måneder siden, hun gjorde det greit og åpent, bare unnskyldte seg med at hun var så opphisset dengang, og hun sa at hun hadde ingen grunn til å angre at hun hadde tatt arbeidet her ute. Jeg får også sie at hun har vært både flink og villig og i godt humør hele tiden. / Men så er det politikk. Jeg hadde igrunnen  tenkt at jeg skulle slippe for å få flere politiske diskusjoner i den korte tida jeg har igjen som utanriksminister. Men i forgårs kveld kom det en sak som tvang meg til å ta opp en ny politisk drøfting med Regjeringa. Jeg kom vel ikke til å nevne det i det forrige brevet mitt (som jeg sluttet i forgårs kveld) at det nettopp da kom er forslag fra Foreign Office til en resolusjon på et møte av de allierte regjeringer. Det er godt og vel fjorten dager siden jeg fikk melding om at den engelske regjeringa ville innby statsministrene og utenriksministrene i de andre regjeringene til et møte til samtale om den politiske situasjon. No kom det i forgårs plutselig dumpende et forslag til vedtak på dette møtet. Jeg skal legge en avskift [!] ved når jeg sender dette brevet. – -(Bilag nr. 18) – – og du ser at punkt 1 og 2 er all right, punkt 2 svarer til det som Regjeringa uttalte ønske om i møtet siste lørdag (9. nov.), mens punkt 3 svarer til det som andre av oss fryktet for, [s. 100:] det går jo faktisk ut på varig militær-allianse med England. Straks da [?] jeg hadde fått det, satte jeg meg til å utarbeide et motforslag, for jeg skjønte det ikke ville duge å komme bare med et nei. Og så bad jeg Nygaardsvold kalle sammen regjeringsmøte først før statsrådet i formiddag. Der sa jeg kort og greit hva jeg mente om det engelske framlegget, og så la jeg fram mitt alternativ. Det siste hadde jeg virkelig slitt så mye med å få i stand i en form som jeg sjøl var nøgd med, men no syntes jeg at jeg hadde fått det til, både slik at det fikk logisk sammenheng med de to første punktene, og slik at det sa noe reelt, men ikke gikk for langt. Jeg var ganske klar over at de aller fleste i Regjeringa ville se kritisk på det som jeg hadde laget. Men jeg ble likevel forundret over at de så så ukritisk på det som kom fra engelskmennene. Terje Wold, det stakkars barnet, slo med handa bort over det engelske forslaget og sa: ‘Jeg synes det er godt, jeg’. Han skjønte ikke annet enn at det bare stod et ønske om å leve i sikkerhet. Og ennog en mann som har sittet i Stortingets utenrikskommite adskillige år, men som riktignok også bare har nådd kort ut over barnealderen, Sven Nielsen, leste det på samme måten som Wold, så jeg måtte forklare ham at ‘security’ i dette tilfelle ikke betydde simpelthen ‘sikkerhet’, men nærmest svarte til ‘sikring’, og at det her dreide seg om en organisasjon sterkere enn Folkesambandet. Torp mente at det ikke ville være mulig for oss å komme bort fra det som den engelske regjering foreslo, og at det desuten lå i øyeblikkets situasjon. Støstad, Ystgaard, Hindahl, Sunde sa det samme. Lie hadde store betenkeligheter ved det økonomiske samarbeidet, men ikke ved det militære. De fleste andre mente det kunne da ikke være så farlig siden det i forslaget stod at vi skulle samarbeide som ‘frie folk’, jeg måtte minne om at når store og små slo seg sammen, så kunne det bli lite av friheten for de små. Jeg hevdet ellers at Regjeringa hadde ikke konstitusjonell myndighet til å binde Norge til en slik allianse for framtida, og da Lie mente det motsatte, svarte jeg at den fullmakt regjeringa hadde fått, galt bare for krigstida, ikke for tida som kom etterpå. Jeg har sjelden hørt en samling av politikere resonere [sic; men bortsett fra å skrive egensindig «resonere» og «tyrani» uten dobbelt-n, er setningen til hit skrevet om, og med en annen skrivemaskin med mindre bokstaver enn ellers] så lettvint og så kortsynt som disse her gjorde. Bare Nygaardsvold var enig med meg. Han sa at han var beint fram rystet ved å høre hva de andre ville gå med på, og han nevnte hva som ville bli sagt i Norge når resolusjonen ble kunngjort: no hadde vi gjort alvor av det vi før hadde holdt på med, vi hadde solgt Norge til England med hud og hår. / Alle var no heldigvis enige om at vi kunne ikke ta noen avgjerd på stående fot, og det ble besluttet å holde nytt regjeringsmøte om saka på søndag, i overmorgen, – det skal da være her i Bracknell. Men det hendte en pussig liten ting etter statsrådet. Da ga jeg Kongen et eksemplar av det engelske forslaget, og så ga han seg straks til å [s. 101:] tale om det betenkelige i punkt 3 og om virkningen på folkemeningen i Norge. Vi veit alle hvor sterkt engelskvenlig Kongen er, og det var artig å se hvor lange de ble i ansiktene alle de som hadde avvist alle betenkeligheter. Om de no tilslutt kommer til å holde fast ved sin lettsendighet [lettsindighet], det kan jeg jo ikke vite. Jeg vil iallfall ikke ta ansvaret for dem. Om Nygaardsvold no etterpå har sagt fra til de andre at jeg vil reise min vei, det veit jeg ikke, men jeg håper de veit det på søndag.»
    • Nytt brev: «16. novbr. / I dag kan jeg fortelle deg litt om S.M. og W.-S. De går helt åpnet [åpent] og fritt omkring der de er, den sistnevnte som student ved sin høgskule. De har, etter det de sier, vært en tid i Sverige og Finnland, og det er så mange som har hatt slike fravær så det vekker ingen oppsigt eller mistanke. Det er omtrent som det en nordmann som kom hit over fortalte meg: to ganger hadde han reist ut med en skøyte fra en av byene midt på lyse dagen beint for synene på tyske vaktfolk, og nettopp fordi det ble gjort så åpenlyst, vakte det ingen mistanke. De to førstnevnte har hele tiden der borte brukt apparatene sine, men på grunn av en feil på den ene eller den andre siden er intet av det mottatt her. De driver imidlertid på, og no skal de her eksperimentere med å få tak i det som kommer. Lykkes det ikke, må noen over med noe. / Jeg var i byen i formiddag, og leste inn på en plate i B.B.C. en helsen til polakkene. Siden hadde jeg med meg hit ut en mann som nylig er kommen fra Norge, og i ettermiddag var hele regjeringa her og hørte på hans beretning. I det store og hele er det en voldsom motstandsvilje mot N.S. i Norge, delvis altfor voldsom, fordi den lett bare fører til arrestasjoner og dermed svekker organisasjonene. Men organisasjonen foregår. Noe av det leieste er den nye ledelsen i Fagorganisasjonen, men medlemmene reagerer nokså sterkt. Siden pressen er kneblet, gir agitasjonen seg luft i historier som går fra mann til mann. F. eks. denne: Quisling kommer til et møte av sine, og de hilser ham med oppstrakte hender: ‘Vi er kun for Dge [Deg]’, og han svarer like høytidelig: ‘Jeg er kun for Eder’. (Ser du ikke vitsen med én gang, så les den høyt!) Eller denne: En gutt i folkeskolens tredje klasse skal skrive en stil om Friheten, og han skriver: ‘Føreren står forrest. Bak ham står noen få. Resten sitter inne’. / Regjeringa drøftet ingen politikk i dag. Men Trygve Lie ga meg et forslag han hadde laget til det 3dje punktet i den engelske resolusjonen. Det var en kombinasjon av mitt og det engelske forslag. Men det beholdt altså hele ‘system of military, economic and social security’ som, når [d]et blir oversatt med ‘sikkerhet’, kan se uskyldig ut, men som i virkeligheten innebærer løfte om militærhjelp. Undres [s. 102:] om Lie kan få lokket Nygaardsvold med på dette i morgen ved å fremstille det som et kompromiss? / Men så må jeg fortelle deg en sørgelig ting som enda er hemmelig: ‘Fridtjof Nansen’ er tapt. Den støtte på grunn (i strengeste hemmelighet: ved Jan Mayn) og gikk tilbunns, vistnok som følge av storm etter grunnstøtningen. Alle mann ble berget. I steden får vi øyeblikkelig en av de amerikanske jagerne, og ventelig to til senere. De skal alle gå under norsk flagg.» 
    • Nytt brev: «Søndag 17. novbr. / I motsetning til dette siste sørgelige får jeg i dag begynne med noe gledelig. Det gjelder ‘Sleipner’. Fra Norge fortelles det de utruligste historier om den. Den skal ha vært inn til Ålesund og bunkret midt for tyskernes øyne, og både kaptein og mannskap skal ha vært på land i Trondheim. Den skal ha stanset hurtigruten og fått utlevert tyske offiserer som [om] bord, – først sju, men da kapteinen påstod at han visste det var sju til ombord, måtte de også tilslutt bli utlevert, og så førte Sleipner disse 14 over til England. Aldeles sikkert er de[t] at den har stoppet hurtigruten og tatt post med fra den til England. Sleipner er blitt et reint eventyrskip i både norsk og tysk fantasi. / Så har vi hatt regjeringsmøte her i Old Manor i dag om det engelske resolusjonsforslaget for et alliert regjeringsmøte. Vi holdt på 2 1/2 time, men noe nytt kan jeg ikke sie kom fram. Det eneste nye måtte være at Hjelmtveit, Støstad og Ystgaard i dag slo følge med Nygaardsvold og meg og stemte imot en ubetinget godkjenning av det engelske forslaget, slik at vi ikke skulle så mye som ta opp et endringsforslag. De andre 8 stemte for, og det var dermed vedtatt. Både Nygaardsvold og jeg sa at vi kunne ikke møte fram og forsvare noe som vi anså for farlig. Det blir jo ikke så lett å ordne for N.s vedkommende, siden det er statsministeren og utenriksministeren som blir innbudt. Men for mitt vedkommende sa jeg at jeg med letthet kunne bli avløst av en annen fordi jeg i ethvert fall ville reise bort for en tid. Det visste [viste] seg til min overraskelse at brevet mitt til Nygaardsvold, det jeg sendte ham den 13., enda ikke var kommet fram, – postgangen er svært sein og uregelrett i denne tida. Jeg sender no en avskrift til han i morgen med bud. Men følgen er at jeg nok må bli stående her enda noen dager. De andre syntes svært overrasket over at vi to ikke ville være ‘loyale’ og arbeide for det vi var uenige i, og kanskje det ender med at N. møter, men tier still. Jeg møter iallfall ikke. / Nyg. telefonerte for resten til meg i ettermiddag og sa at Hjelmtveit og Støstad mente saken var så viktig at den måtte i formelt statsråd, og det statsrådet må vel da bli holdt på tirsdag. Jeg akter da å ta opp som dissens en formulering av det omtalte punkt 3 som er litt annerledes enn den jeg først hadde lagt fram. Jeg prøvde [s. 103:] der å komme de andre litt i møte ved å få inn ordet ‘security’, riktignok ikke i samband med noe militært, og Hjelmtveit i går syntes godt om den nye formuleringen (som jeg vedlegger i avskrift). / Snart er altså min utenriksministertid forbi, og i de dage[r] som har gått, har det vært som noe vondt har vært tatt fra meg, jeg kjenner meg friere og gladere ved at jeg ikke lenger skal sitte i de[t] kompaniet som har holdt på med å pine margen ut av meg i de siste månede[r]. Jeg håper jeg skal kunne få gjort litt nytte for landet mitt på annen måte. / Jeg fikk i går et nytt lite vitnemål om hvorledes de andre (som har klaget over at [jeg] holder meg isolert og ikke lar dem vite alt mulig) sjøl holder meg utenfor. Reint tilfeldig kom jeg til å se hos Colban et papir om at Torp holder på å ordne en reise til Amerika. D[et] er visst ingen ting å sie på sjølve saka, men den skulle altså være hemmelig for meg, likesom Lies Amerika-reise, forrige gang. Slike folk taler om å være ‘kameratslig’. / Kjære Unni, jeg lengter etter å få ha en venn hos meg og kjenne litt varme i steden for all kulden her. Men jeg får vel ta ensomhetskur først. Skjønt du synes kanskje ikke ensomheten er så trøstelig, du. For min del får jeg kjempe meg igjennom alt det som har pint meg først, så jeg er meg sjøl igjen når vi møtes. / Inderligst, / [understreket:] din Halvdan.» 
    • [S. 104A:] «Bracknell 18/11  1940 / Kjæreste Unni, – det var da en lei opplysning jeg fikk i kveld gjennom telegram fra deg (avsendt i forgårs) at du ikke fikk noen brev fra meg. Hvor lang tid dette gjelder for, veit jeg ikke. Det siste brevet jeg fikk fra deg var datert 28 oktober (framkommet den 9. novbr.), og i det skrev du at det siste brevet du fikk fra meg var kommet for ti dager siden. Skulle det virkelig altså no være gått en hel måned uten noen ting fra meg? Det ville være fælt. Og jeg som synes det er ille når jeg må vente så lenge som jeg no har ventet. I svartelegrammet mitt som kommer av sted i morgen tidlig, har jeg opplyst hvorhen jeg har sendt brevene mine i all denne tida (fra ein til to ganger i uka), først til generalkonsulatet i Montreal, så til konsulatet i Sydney fra den tida jeg først fikk vite at du reiste dit (d.v.s. fra 15. oktober), og endelig til konsulatet i St. John’s fra den tida du gav beskjed om at jeg skulle adressere brevene dit (d.v.s. fra 2. novbr.). Du skrev til meg at du skulle reise fra Sydney 10. novbr., men siden telegrammet er derfra, er altså bortreisen utsatt. Følgen er at det vil samle seg opp noen brev i St. John’s, så det blir igjen en brevløs tid for deg før du kommer dit. Jeg håper da virkelig at alle brevene mine kommer fram, så du blir det som jeg har skrevet at du er, den best underrettede person i hele utenriksverket [!]. Og især håper jeg det for at sambandet mellom oss ikke skal slakne. Av de siste brevene mine veit du at jeg har særlig bruk for det i denne tida. For øyeblikket trenger jeg til deg – ikke som politisk rådgiver, men som støtte i personlige vanskeligheter. Du har vel sett det av brevene mine at det har vært nokså opp og ned med humøret mitt i denne tida. Stemningen veksler mellom lette over å skulle sleppe bort fra arbeidskammerater som formelig har gått ut på å gjøre meg vondt, og bitterhet over å se min gjerning tatt fra meg. Når jeg blir aleine, kommer kanskje dette siste til å bli sterkest. No får jeg vel se i morgen hvordan Nygaardsvold har reagert på det brevet jeg har sendt han. De andre tenker seg kanskje at jeg bare blir borte en tid, – skjønt Lie syntes forstå at det var meningen min å forsvinne helt, han sa til meg at jeg skulle ikke gjøre dette å reise bort, og jeg svarte kort at det var en avgjort sak. Ingen trur naturligvis at d[e]t er for helsa mi jeg vil bort, og jeg ser tydelig på Sunde at han av all kraft ønsker meg bort. Jeg håper bare at Nygaardsvold ikke vil ta ham til å styre utenriksdept., for det trur jeg ikke han duger til, og han fortjener ikke å få det. Han har lenge arbeidet bevisst for å puffe meg bort for sjøl å få plassen. Men jeg finner meg vel en kampplass igjen. Foreløbig nytter jeg «Norsk Tidend». Jeg skrev i går kveld til den en artikkel: ‘Skal vold eller rett styre [forandret til ‘regjere’ med håndskrift]?’ Og i kveld [s. 104 B:] har jeg skrevet ‘Norge strøket ut’. De skal stå som ledere i bladet. Jeg håper du har fått det. Jeg har no skrevet hver eneste redaksjonsartikkel der siden 15. oktober (omfram en den 4. oktbr.) og enda mye mer. [Sigvard Andreas] Friid [1885-1970] liker det godt, så behøver ikke han å tenke på den siden av arbeidet. Men når no jeg reiser bort, blir det slutt på dette. A propos Friid: Finansdept. hadde ‘glømt’ å ta opp forslaget mitt for august om høyere lønn for han. Men no har jeg det tatt opp igjen, og no går det.»
    • Nytt brev: «19. novbr. / Striden om den interallierte resolusjonen fikk en dramatisk, men heldig og nesten komisk løsning i dag. Jeg hadde i går skrevet tilråding i saka på både flertallet og mindretallets syn, og la det alt i hop fram for Regjeringa i dag. Men da hadde jeg alt om morgenen fått vite at Foreign Office hadde bedt om å få hentet en ‘revised text[’] til resolusjons-utkastet, og da dette utkastet kom til meg i Regjeringa en snau time før vi skulle ha statsråd, da kunne jeg nesten ikke holde meg for å smile syrlig. For i den nye teksten var det strøket alt det som vi i mindretallet hadde vært imot, og den foreslo no et utkast som vi uten videre kunne godta. Flertallsfolkene så temmelig flaue ut. Bare Terje Wold mente, lettvint som alltid, at det stod jo det samme i det nye utkastet som i det gamle. Men hans egne meningsfeller måtte da peke på for han at det gjorde ikke liten skilnad at hele ‘system of military security’ no var borte (se avskrift vedlagt). Således bortfalt da alle dissenser, og saka gikk glatt i statsråd. / Like før regjeringsmøtet hadde jeg en liten samtale med Nygaardsvold. Han sa at han ville ikke nekte meg å reise, og han foreslo at jeg skulle få tjenestefrihet for tre måneder, – det sa jeg meg enig i. Så snakket vi om ettermannen. Han hadde fremdeles liten lyst på Trygve Lie, men jeg fikk han overbevist om at han iallfall var likere enn Arne Sunde. Dermed gikk da saka både i regjeringsmøte og i statsråd. Trygve Lie gjorde et vakt [svakt, evt. vagt?] innkast, han sa at han søndag hadde fått det inntrykk at ønsket mitt om å reise bort var ‘nokså situasjonsbestemt’. Men jeg minte om at jeg hadde sendt brevet mitt til Nygaardsvold før spørsmålet om den interallierte resolusjonen hadde kommet opp. Ingen annen sa et ord, det var tydelig nokk at de alle var vel fornøyd med å bli kvitt meg. / Kongen rørte meg. Vi spiste alle sammen lunch i Norway House og ved kaffen vinket Kongen meg bort til seg og bad meg sitte ned hos ham. Da sa han noen riktige varme og hjertelig[e] ord med takk for samarbeidet, og han talte om hvorledes vi var blitt ført personlig nær sammen. Jeg takket ham igjen, og jeg sa jeg følte det på samme måten. Jeg trur nesten han ante at jeg reiste for bestandig. / [S. 104 C:] No har jeg da bare igjen å ordne opp etter meg. Jeg har nettopp ringt med Trygve Lie og avtalt at han skal komme hit bort fredags morgen, så jeg kan få sette ham inn i ymse saker. Og fredag kveld håper jeg at jeg kan reise. Da reiser jeg bort fra mange skuffelser og mange håp, – det føles nesten som et farvel fra livet.»
    • Nytt brev: «20. novbr. / Det er vel siste dagen i dag at jeg har ekspedert saker for departementet. Jeg har gjennomgått post fra Bern og fra Lisboa og påtegnet på hver sak hva som skal bli gjort. Jeg har diskutert budgettet for neste halvår med sekretær Tellefsen og gitt ham nøyaktige instrukser. Jeg har sett på telegrammer innkommet gjennom legasjonen i London, og jeg har redigert forskjellige telegrammer som skal gå ut. Noen konsepter har jeg også skrevet. Smått og stort om hverandre. Det som egentlig betydde noe politisk, det var melding fra Marseille om at den franske regjering – naturligvis etter tysk ordre – har forlangt våre konsulater i Frankrike stengt fra lørdag den 23.ds. Nen [Men] så tilbyr den franske regjering at vi kan få beholde kontorer som skal fortsette konsulatenes arbeid, men uten navn av konsulater, og det telegraferer jeg at vi tar i mot. / Så har jeg ryddet opp og ordnet i allslags papir som lå hår [her] på bordene mine – kastet en del i papirkergja [!] og lagt sammen det jeg vil ta med meg. Av arbeid herfra vil jeg ta med meg samlingene til en norsk kvitbok om vår nøytralitetspolitikk før 5. april. Det kan være nyttig [!] å ha den ferdig til en beleilig tid. Planen for den med liste over aktstykkene har jeg gjort istand for lenge siden. Men d[e]t trengs en del oversettelser og overskrifter for at det skal være trykkeferdig. Og det vil jeg pusle med mens jeg tar ‘ferie’. / Ellers overlater jeg altså min gjerning i andre hender, og jeg kan bare håpe at det jeg har gjort ikke blir spilt. Sjøl går jeg inn i glemselen – -»
    • Nytt brev: «21. novbr. / Jeg har vært i byen i hele dag og greid opp med ymse praktiske ting. Men jeg var også i en stor lunch i Overseas League som ble holdt til ære for de norske militære. Kronprinsen var der og talte på de norskes vegne, – riktig bra. Der hilste jeg også på far din som jeg ikke hadde sett på lenge, og vi hadde en liten prat sammen. Jeg synes han er blitt magrere, men ellers hadde han det bra. Han bur ute på landet no, men liker seg visst ikke så svært godt der. Han gler [glar?] seg til at vi no skal overta den første av de amerikanske destroyerne og snart to til, desuten [sic] får vi noen (4 trur jeg) motorlauncher. Hvis du ikke veit det før, så kan jeg fortelle deg at chefen for ‘Sleipner’ er kaptein [Thore] Horve [1899-1990]. / På formiddagen hadde jeg en times samtale med minister Esmarch [s. 104 D:] som hadde kommet hit fra Reykjavik i går kveld. Det ble ikke noen behagelig samtale. Jeg sa til han at jeg hadde blitt sint da han hadde reist til Reykjavik uten først å komme til London, slik jeg hadde beordret ham til. Så synte det seg at han var bitter for di jeg hadde gitt ham denne ordren uten å sie ham hvorfor (jeg hadde tenkt det var nokk [!] at jeg sa at jeg ønsket å tale med ham først), for han vill [!] ikke sette sitt og sin kones liv på spill uten at han visste om det var en landsinteresse som krevde det. Han syntes ikke jeg hadde vist han den nødvendige tillit, og i den anledning dro han sannelig fram igjen en historie fra ifjor, da det viste seg at den svenske minister i København hadde fått vite (ved et diskresjonsbrudd) og ennog omtalt i et møte noe som hadde foregått mellom Oslo og Stockholm og som jeg ikke hadde [«hadde» lagt til med håndskrift] fortalt ham. I det hele var han i krigsstemning, og nesten noe av det aller første han sa var: ‘Du veit naturligvis hvor mye kritikk som er rettet i Stockholm og i Norge mot Regjeringen og særlig mot Dem’. Jeg spurte hva kritikken gikk ut på, og den galt da ting som lå forut for 9. april, – det var mangelen på militær forebuing og det var unnlatelsen av å mobilisere i tide. Jeg spurte om kritikken også galt noen ting etter 9. april, men det gjorde den ikke. Jeg ga meg ikke til å diskutere disse tingene med. Men i denne sammenhengen fikk jeg forklaring på et besynderlig telegram jeg hadde fått fra han da han var på veien hit. Han hadde fått melding allerede før han nådde fram til Amerika, om at det lå beskjed til han om å legge veien om London. Så kom det et telegram fra han til legasjonen i London som spurte om hva det var statsråd Sunde ville tale med han om. Hverken legasjonen eller jeg skjønte hvorledes Sundes navn kom inn her, og vi telegraferte tilbake at det var jeg som ville tale med han. No fortalte Esmarch at mens Sunde var i Stockholm tidlig i høst (i august) hadde det vært mye snakk om at en burde få meg ut av regjeringa, og tanken hadde da vært å få inn en fagdiplomat, en mann som var ubundet av eldre partipolitikk, det var Esmarch som da ble utpekt til Stillingen. I den anledning gikk E. til Sunde og sa at han ikke i noe tilfelle ville gå inn i Regjeringa. Da han så fikk melding om at han måtte komme til London, tenkte han at det kanskje var planen om å gjøre han til utenriksminister som var på bane, og derfor ville han ha telegrafert til Sunde: ‘Hvorfor via London?’ Men generalkonsul Stechmest i San Fransisco [= Sigurd STECKMEST] hadde gitt telegrammet en gal form. På den måten fikk jeg altså greie på en intrige som hittil var meg ukjent. Men samtidig fikk jeg jo også vite at det var en illusjon når du og andre sa til meg at min stilling i Norge var så sterk. Og det var ikke bare meg de samme norske kretser avsatte det var også Nygaardsvold og Ljungberg, de tre hovedansvarlige for ulykka 9. april. / Jeg er nå i det hele blitt ribbet for mange illusjoner i [s. 104 E:] denne tiden. Colban prøvde i dag å overbevise meg om at jeg hadde gjort en gjerning som ikke ville bli glømt. Men jeg har inga tru på det. Bare nederlaget kommer til å klebe ved meg.»
    • Nytt brev: «22. novbr. / No har Trygve Lie vært hos meg i formiddag, og jeg har satt ham inn i ymse uavgjorte spørsmål. Særlig la jeg han sterkt på hjerte å ta seg av de tyske flyktningene som var med oss, og som Terje Wold gjør altfor lite for. / Også Lie fortalte meg at etter alle meldinger som kom, var det en sterk stemning mot meg i Norge. En tid hadde stemningen også vært sterk mot Nygaardsvold, men for hans part hadde det no endret seg. Hovedansvaret for ulykka ble lagt på meg. / Jeg slutter altså idag min utenriksministergjerning som en slagen mann. Hva har jeg så igjen? / Jeg får se om livet enda har noe å gi meg. / Jeg håper at du iallfall vil vedbli å være min venn. / Din / Halvdan.»
    • Nytt brev [s. 105:] «Alexandra Hotel, Oban (Argyll). / 23. novbr. 1940. / Kjæreste Unni, – det første jeg gjør no etter jeg har installert meg på denne nye plassen, det er å skrive til deg. Det er altså det første jeg gjør som forhenværende utenriksminister. Ja, formelt står jeg enda som utenriksminister, jeg er som du veit bare ‘tjenestefri’ for tre måneder. Men i virkeligheten er det slutt. Jeg sa det til Trygve Lie i går at jeg kom aldri mer tilbake. Han protesterte svakt, og sa at han uttrykkelig bare hadde påtatt seg å vikariere for meg mens jeg var borte. Men jeg sa at no fikk Regjeringa greie seg uten meg, og den fikk da ordne seg som den sjøl ville. Jeg trur no ikke Lie heller ville ha noen lyst til å overlate stillingen til Sunde, han har hatt altfor mye trouble av Sundes politiske forhandlinger i Stockholm. For min part er jeg helt ferdig. Om så det utenkelige skulle hende at Regjeringa ville be meg komme tilbake (jeg anser det for helt utelukket), så ville jeg svare nei. Jeg har hatt mer enn nok av den mistillit som forfulgte meg dag etter dag i de siste månedene, jeg vil ikke ha dette opp igjen. / Det var adskillig vemod i Old Manor i går da jeg tok avskjed, enda de fleste trudde jeg bare gikk på ferie. Tostrup, som nok skjønte at tre måneders tjenestefrihet er merr [mere] enn bare ferie, snakket om at når ikke jeg var der, ville han helst komme på en annen post, – han foreslo Tokyo. De eneste som visste at jeg reiste for godt, var Friid og Ruth. Friid fortalte jeg en gang litt om hvorledes jeg ble chikanert [!] i Regjeringa, for han trudde den ville chikanere [understreket:] han, siden han ikke fikk det lønspålegget [sic] jeg hadde foreslått for ham, og jeg syntes da det var bedre han fikk vite at det var for min skyld han led (‘da gjør jeg det gjerne‘, sa han), – Regjeringa syntes jo at jeg ikke styrte pressetjenesten skikkelig (den kommite [!] som ble nedsatt, skulle etter Terje Wolds mening ‘reformere Utenriksdept. pressekontor’). Ruth, stakkar, gråt, og forærte meg til avskjed en pakke lommetørkler. Hun hadde sørger for at jeg til lunch fikk god mat etter norsk smak, virkelig ordentlig saltkjøtt-lapskaus. / Min siste dinner spiste jeg i London sammen med [sønnen] Paul, og han fulgte meg på stasjonen. Der kom også minister Colban med sin sønn. Både Paul og Colban veit hvorfor jeg reiste. Toget gikk allerede klokka 7.20, så jeg hadde god tid til å sitte og tenke før jeg køyet. Og jeg fattet da den plan at jeg først av alt ville gi meg i kast med å utarbeide et slags ‘forsvarsskrift’ for meg sjøl, beregnet på å bli brukt når jeg en gang skal bli satt under anklage for politikken [!] min. Det er to ting jeg må regne med å bli anklaget for når jeg kommer tilbake til Norge. Jeg regner ikke med det som tyskerne og N.S. driver med, at jeg på forhånd hadde solgt Norge til England. [S. 106:] Men jeg tenker på de norske anklagene mot meg, – at forsvaret ble forsømt, og at det ikke ble mobilisert i tide. Disse tingene vil jeg skrive om så godt jeg kan etter hukommelsen, og da kommer naturligvis nøytralitetspolitikken inn. Jeg har jo ingen dokumenter her, men jeg tenker likevel det kan være nyttig å gjøre i stand slik en fremstilling. Blir det ikke bruk for den på annen måte, så kan den iallfall hjelpe til å bringe begivenhetene i et riktig lys. / Jeg reiste altså hit til Olban, som ble meg anbefalt av Juell og Smith-Kielland i legasjonen, som begge to nylig hadde vært her på ferietur. Byen ligger på vestkysten, men jernbanen hit tok meg langt østpå, så jeg kom til å passere i formiddag gjennem den del av høylandene. Toget lå svært lenge i Stirling, så der fikk jeg meg frokost og gikk desuten [sic] en liten tur ut i byen.» Osv.! Heretter dreier brevene seg ofte om «nøytraliteten», nemlig i forbindelse med – som det fremgår av dette brev: «26. novbr. / Ja, det er bare tarvelig nytt du kan få frå meg no, jeg vei[t] ikke mer enn jeg leser i avisene eller hører i kringkastinga… / Jeg har holdt på i dag med ‘forsvarsskriftet’ mitt, og det blir forholdsvis langt, jeg har hittil allerede skrevet over 40 sider med min håndskrift (ikke så tett som her i brevene til deg forresten)[.]» Osv. I et brev av søndag 22. desember går en for Koht trist, men sannsynlig mulighet opp for ham [s. 140]: «Brevet var skrevet den 29. novbr., og da hadde du, ser jeg, [fr]a generalkonsulatet i Montreal fått en melding om at jeg hadde fått [t]jenestefrihet for tre måneder. … Du skrive[r] til slutt i dette siste brevet ditt at du ‘for ordens skyld’ sendte dette [ko]rte brevet inntil du ved telegram blir underrettet om hvordan sake[n] [no?] egentlig står. Du vil da vel ikke dermed sie at du bare korresponderer [me]d meg så lenge jeg er utenriksminister? Jeg trudde det var meg som [m]enneske du var knyttet til. [‘No’ understreket:] No kan jeg da ikke sende telegram om [d]et som har hendt, og som sagt, og som du no må vite, så lar det seg ikke [te]legrafere om det som har gått for seg. Personlig hadde jeg heller [ik]ke tenkt meg at vedtaket om min tjenestefrihet skulle bli offentlig[gj]ort, så jeg kom ikke på at du skulle få høre om det på den måten.» Osv.
    • I brev av «Søndag 24. novbr.» skriver Koht avslutningsvis i det første avsnittet: «Så har jeg både i går og i dag skrevet en del på «forsvarsskriftet» mitt, om min stilling til forsvarsspørsmålet i de årene jeg var statsråd, jeg synes i grunnen jeg har en god fortid i denne saken. Men jeg får vel prøve å la deg få lese det hele når det en gang blir ferdig.»
    • Fra det følgende brev av 25. november: «Videre har jeg idag fått brev fra Nygårdsvold [!]. Det skriver jeg av for deg, så du kan lese det i dets helhet – – (Bilag nr. 18). – – Av noe som Trygve Lie sa til meg, trur jeg at jeg kan slutte at Nygaardsvold har uttalt seg ordentlig muntlig til flere av statsrådene (Lie, Torp, Støstad) om det (den) måten de har opptrådt på mot meg, men jeg ville ikke spørre nærmere etter. Å ja, Nygaardsvold kommer nok til å sakne meg, han biksler ikke så lett den flekken han har omkring seg.»
    • Nytt brev: «26. novbr. / Ja, det er bare tarvelig nytt du kan få frå meg no, jeg vei[t] ikke mer enn jeg leser i avisene eller hører i kringkastinga… / Jeg har holdt på i dag med «forsvarsskriftet« mitt, og det blir forholdsvis langt, jeg har hittil allerede skrevet over 40 sider med min håndskrift (ikke så tett som her i brevene til deg [!] forresten). Og så leser jeg en del. … / Du ser jeg fører et liv slik som det høver for en ‘forhenværende’, en som er satt utafor. Jeg føler meg også slik. Snart blir jeg vel bare en ørkesløs fyr som går og driver og bare prater, helt unyttig for samfunnet. Eller trur du jeg enda [sic] kan ha en oppgave i livet? Svar meg på det! / [Understreket:] Din Halvdan. / Jeg hadde egentlig tenkt jeg ikke skulle sende noe avsted til deg før jeg igjen hadde hørt fra deg, det siste jeg fikk fra deg, kom til meg den 9. novbr., altså for 17 dager siden, og var datert 28. oktober, så jeg veit ingen ting om deg på en hel måned. Jeg sakner deg så svært.»
    • Nytt brev [s  109B]: «Alexandra Hotel, Oban, Argyll. 27/11  40. / Kjæreste Unni, – [i] morges var jeg på postkontoret med det første brevet herifra, jeg sendte det til legasjonen i London for å trygge det mot forsinkelser av censuren. Men straks etter møtte jeg en norsk skipskaptein, Holstø på ‘Profit’ av Haugesund, som fortalte at han om en tre-fire dager skulle avsted til St. John’s, og da avtalte jeg med ham at han skulle ta brev med til deg fra meg.» ... […] … / For det tilfelles skyld at de siste brevene mine fra London heller ikke er kommet fram før dette, så gjentar jeg her det som du ellers ville vite: jeg er ikke lenger utenriksminister. D.v.s. formelt er jeg det, jeg har bare tre måneders tjenestefrihet, men jeg kommer aldri mer tilbake i stillingen. I de foregående brevene har jeg utførlig fortalt om alt det som tilsist gjorde det uholbart for meg å sitte i regjeringa, og alt det kan jeg ikke no gjenta. Men jeg kan summere det med de ordene Nygaardsvold skrev i sitt avskjedsbrev til meg, at jeg er drevet vekk ‘ved klikkdannelse, bakvaskelse og giftigheter’. Jeg holdt det ikke lenger ut, skulle jeg berge livet, måtte jeg gå min vei. / Siste fredags kveld reiste jeg fra London, og lørdag kom jeg hit. Her tilbringer jeg min tid med å lese og skrive. Det har vært så stygt vér at det er blitt lite med å gå turer. Oban er bare en liten by, men har ei god hamn, og her ligger for øyeblikket hundrevis av skuter som skal av garde til alle verdens kanter. I for går[s] fikk jeg fra hamnemyndighetene en liste på sju norske skip som var kommet inn, deriblant ‘Profit’. [NB: Her er innflettet med formskrift, som overensstemmer med Unni Diesens håndskrevne signatur, og som sikkert kan bekreftes å være identisk med hennes skrift utifra en nøyere skriftprøve av alle de innflettede ord etter kommaet og foran ‘deriblant’: ‘og idag har jeg vært ute og besökt 2 av dem’! Æ’en i ‘vært’ er skrevet med en a med et slags halvmånetegn over seg. Og hele denne setnings avslutning er markert med skråstrek for nytt avsnitt.] / De ligger alle sammen på den ytre hamna, sprett omkring på en stor strekning mellom øyene, og det var ikke mulig for meg å rekke til fler enn disse to, – enda var føreren på tugbåten som tok meg ut utålmodig når jeg ble en stund om bord. Jeg fikk samlet mannskapet på hver av disse to båtene og holdt en liten tale til dem med takk og gode ønsker, jeg lot naturligvis som jeg fremdeles var Norges utenriksminister og hilste til dem fra både Konge, kronprins og regjeringa[.] Da jeg gikk fra borde fra den siste og stod igjen på tugbåten, var det som jeg atter forlot Norge, og jeg kjente meg så uendelig einslig og forlatt. Om bord hadde jeg jo talt som om vi alle skulle stå sammen i kampen for Norge, men jeg gikk fra dem med bevisstheten om at jeg ikke lenger fikk lov å være med i kampen, – det var bittert. / Jeg synes jeg er så aleine no som jeg aldri har vært i mitt liv. Du kjenner jo mitt sjølgjorte latinske ordtak:  ubi laber, ubi patris. Men no har jeg jo ikke lenger noe arbeid, ingen oppgave. Og hvor skal jeg gjøre av meg? Jeg har tenkt at jeg etter nyår kanskje skulle reise over til Amerika. Men jeg tør jo nesten ikke tilstå for noen at jeg er kastet ut av arbeidet, det blir et liv ‘på lissom’. Jeg har ikke noe annet å gjøre enn å gjemme meg bort. Har du noe råd for meg? / Jeg nytter dette høvet til å sende deg et fotografi av meg som ble tatt i Bracknell i september. Det ser kanskje vemodigere ut enn jeg dengang var. Men no kan det jo høve. / Tankene mine er stadig hos deg, og jeg håper inderlig at du har bedre tak i livet enn jeg har. / [Understreket:] Din Halvdan.»
    • Følgende brev er datert før de foregående brev, men gir et slående eksempel på Kohts forræderiske indiskresjon ved å røpe Håvardsholms DEKKNAVN, noe som blir ekstra pinlig med tanke på at nettopp Koht tilskrives æren av å være mannen bak det nye Etterretningskontor i London i (juni?) 1940. – I «‘Strengt hemmelig’ • Norsk etterretningsteneste 1945-1970» (1997) skriver forfatterparet Olav Riste og Arnfinn Moland på s. 15f: «Opptakten til det som etter kvart skulle bli ei stor og omfattande norsk etterretningsteneste styrt av utefronten, var todelt. Dels tok einskildpersonar og små grupper hausten 1940 til å sende meldingar via legasjonen i  Stockholm om okkupasjonsmaktas aktivitet og militære disposisjonar i Norge. Samstundes tok utanriksminister Halvdan Koht i London initiativet til å opprette eit etterretningskontor under Utanriksdepartementet, i samarbeid med den britiske etterretningstenesta. Kohts motiv var nok her ei blanding av ønsket om å få mest mogleg kunnskap om utviklinga i det okkuperte Norge og, meir generelt, å etablere kontakt mellom utefront og heimefront: Det var, som Koht sjølv har uttrykt det, ‘ein tanke som stendig plaga meg, at Regjeringa skulle misse fotfestet hos folket der heime.’ / Frå årsskiftet 1940-41 var dette arbeidet, og samarbeidet med den britiske Secret Intelligence Service, overført til Forsvarsdepartementets E-kontor — FD/E — som vart leidd av major Finn Nagell. Men det eigentlege etterretningsarbeidet — innsamling og analyse av fiendtleg militær aktivitet i Norge — gjekk for det meste for seg i britisk regi. Nagells FD/E hadde som si fremste oppgåve på feltet å samarbeide med britane om rekruttering, opplæring og administrasjon av norske etterretningsagentar som opererte med radiostasjonar på Norskekysten.» (Men til et foto av Ragnvald Alfred Roscher Lund på samme sted, s. 16, opplyser billedteksten, at «Lund, som var sjef for etterretningsavdelinga i Forsvarets Overkommando i London 1942-45 og i Oslo til våren 1946, blir av mange rekna som grunnleggjaren av norsk etterretningsteneste.») – Håvardsholm = bonde og folkehøyskolestyrer Bernhard Håvardsholm (Haavardsholm) (1898-1941), som også var Linge-agent, og som omkom i skipsforlis med M/B Blia på vei fra Bremnes til Shetland mellom den 11. og 14. november 1941, da ialt 42 mennesker druknet i stormen (eller forsvant, da skipet aldri ble funnet). – Koht skriver: «25. oktober. / Kjære, – jeg fikk ikke skrevet til deg hverken i forgårs eller i går. I forgårs kveld kom Fridtjof Jacobsen hit ut, og da måtte vi høre om reisen hans og om inntrykk fra Spania og Portugal. I går kveld kom så frkken [frøken] Sjerdahl [fremgår av tidligere rettelse: Gjersdal, som sammen med sekretær Jacobsen kom fra Vichy til London den 22. oktober], og da kom jeg desuten [sic] nokså seint heim ifra et møte på Little Park. Men i går kveld hadde jeg så den gleden å få nytt brev fra deg, datert 12. oktober. Det var, som du sjøl ble oppmerksom på, vanskelig å lese, for papiret var for tynt til maskinskrivning på begge sider. Ja jeg ser du brenner etter å være med, og det forstår jeg så inderlig godt. Jeg gjør no mitt beste for å ha deg med, men det er jo likevel noe annet å få være aktiv enn sitte og få / [s. 74:] efterretninger, hvor rikholdelige de så er, – og du hugser jeg skrev en gang at du var den best underrettede person i hele utenriksverket. LåX[?] føler du vel også av å være med ved å se hvorledes jeg arbeider med ting som vi to snakket om oss imellom. Du spør i brevet ditt om mange ting, men det neste tenker jeg du alt har fått svar på. Du skriver at du syntes det var svært lenge siden du hadde fått brev, men som du nok har sett, skriver jeg til deg som godt som hver eneste dag [!], se[n]der riktignok ikke brevene oftere enn to ganger i uka. No har du iallfall hørt både om pressetenesta og om allslags pengespørsmål. Men kanskje Generalkonsulatet ikke har hørt om de forskjellige lønnstrekk, trekk i pensjonen etter det som ble trukket heime, og trekk for skatt (jeg trur 10 pst. for forsørgere, 15 pst. for andre). Sjukforsikring er det ingen ting gjort med, jeg har foreslått at staten skal være ‘selvassurandør’ og betale utgiftene for den som blir sjuk, og dette skal no Sosialdept. uttale seg om. / I forgårs fikk jeg en hel del svenske aviser fra Lisboa. De var fra tiden like etter Terbovens statskupp, og de inneholdt så å si alle sammen en sterk dom over kuppet. Det bar [var] gledelig å se, og jeg laget straks utdrag av dem til ‘Norsk Tidend’. Jeg hører også på annen måte at dette kuppet gjorde et voldsomt inntrykk i Sverige, og at de der håper på motstand i Norge. Hjemmefra hører jeg at opinionen mot tyskerne reiser seg sterkere og sterkere. Den tyske ministeren i Helsingfors har sagt at ‘nordmennene er harde’ så det trengs skarpere tiltak mot dem. Vi får meldinger om demonstrasjoner i gatene, i Nationalteatret og andre steder, og mange blir arrestert. Men slikt sker[per?] bare motstanden. I går kom vår gamle venn Håvardsholm tilbake fra Norge, og jeg snakket med han i ettermiddag. Han sa at folk hjemme gikk og ventet på at vi skulle bombardere de tyske førselsskipene langs kysten og så alle flyplassene. [Skrift med fete typer ved undertegnede:] Tilfeldigvis var det nettopp i formiddag [25. okt.] besluttet i regjeringa etter forslag fra far din, at Sleipner skulle på tokt mot Norge for å ta tyske skip. (Hyss! Svært hemmelig!) Håvardsholm het no forresten Jensen og hadde lagt seg til bart. Da han kom heim tidligere i høst, fant han en ny styrar på folkehøgskulen sin [så identifikasjonen av dette medlem av Shetlandsgjengen, Linge-agent Bernhard Håvardsholm, ikke er til å misforstå, men klargjøres helt utvetydig av Koht!], og Gestapo [!] var etter han. Han kom over på en gammel kutter i følge med en offiser[.] S.M. har vi framleis intet hørt fra, men no skal snart H. over og se etter.  / Vi har hatt og har vanskelige spørsmål i disse dagene. Trygve Lie fikk for noen dager siden høre i Ministry of Shipping at der ville de gi den britiske ministeren i Stockholm instruks om å ta tilbake trugsmålet om reprisalier [sic] for den påtenkte rekvisisjonering av norske skip, dersom Sverige ville gå med på å anerkjenne Norges enerett over de andre skipene der i landet. Lie opponerte straks sterkt imot at slikt ble gjort uten å spørre den norske regjeringa som eide skuten og krevde at saken skulle bli forelagt meg. Så var jeg i et møte på / [s. 75:] Little Park i går kveld med Charles Hambro og Lie (Nygaardsvold satt og hørte på). Lies protester hadde hjulpet, og jeg kunne uten motstand slå fast at vi i denne saka måtte våre [være] de første som opptrådte. Jeg sa at hvis Sverige tok skipene til eget bruk og betalte oss for dem, (d.v.s. betalte frakt), så bortfalt vårt hoved-inkast [sic] mot rekvisisjoneringen, og vi kunne derfor gjerne overlate skipene på det vilkåret som Ch. Wambro [Hambro] hadde oppstillet, deri innbefattet et tilsagn om at den norske legasjon i Stockholm skulle forbli urørt. Hambro mente (han kom nettopp no fra Stockholm) at vi derved kunne lette Sveriges stilling i forholdet til Tyskland, således at tyskerne ikke ville gjøre noe krav på de andre norske skipene der, det var 9 som skulle bli rekvirert, og de var alle i hop kolbrennere, mens resten, motorskipene, var uten interesse for tyskerne, som ikke kan spandere olje til fyring. Både på engelks [engelsk] og på norsk side er vi enige om at det er en fordel å ha Sverige nøytralt, og regjeringa sluttet seg i dag enstemmig til det kompromisset jeg har foreslått. Jeg har så sendt telegram til Stockholm, og engelskmennene sender telegram om tilslutning. / Men vi har en annen historie som er mye verre, England krever gullet vårt. Vi har hørt om det underhånden før, og i går ble Tor tilkalt til den engelske finansministeren og fikk da kravet formelt. Begrunnelsen fra engelsk side er at England ikke oppnår den kreditt i Amerika som var håpet og ønsket, derfor trenger de alt det gullet som deres allierte har. De vil betale oss med engelske papirpenger. Tenk på hva dette vil sie heime, gullet bortført fra landet og så forært til engelskmennene? Vi har ikke gitt noe [s]var, og vi kan ikke enda [ennå] ha noen diskusjon om det i regjeringa. Bare noen få av oss har vekslet noen ord om det, og for min part går jeg i hjernen med et svar omtrent etter disse linjene. Alle de inntektene vi har går til krigsutgifter, så nær som det som er bundet til statslånsrenter og administrasjon, vi yder altså allerede England aål [all?] den hjelp vi evner. Gullet er uundværlig for oss til gennreisningen [!] av landet etter krigen, vi kan da umulig stå snaus [?], og vi ville være ubehjelpelig kompromitert [sic] i folkets øyne. Gullet for seg sjøl ville heller ikke rekke langt, om det skulle bli brukt opp, det kan bare være et kredittmiddel. Og vi kan være villige til å la gullet vårt utnytte til kreditt til hjelp for England, men sjølsagt da på det vilkåret at England betalte rentene. Synes du ikke en slik tankeføring og et slikt framlegg kunne gå ann [sic]? Jeg må enda fortelle at i det engelske kravet var desuten [!] inbefattet [sic] at den engelske regjeringa skulle få alle våre inntekter og så av dem tildele oss det som den syntes kunne være rimelig. Altså den rene umyndiggjørelse. Det er sannelig grovt å komme med slikt. Jeg skal senere fortelle hvorledes det går med denne saka. / Du spør etter personlige forhold, bl. a. om Ruth. Jeg trur [s. 76:] jeg har fortalt deg litt om henne, om hvorledes hun har utvikle[t] seg til kvinne. Jeg ser ikke annet enn at hun er i godt humør. Hun får seg nye klær og nye venner. Tostrup er på feire [ferie] så her er fredelig i huset. Friid og frue er fem dager av uka i London og arbeider med bladet, vi har enda ikke fått noen ordning med trykkning [sic] her ut[e] i Wokingham. Tellefsen kom brått hein [heim] fra hospitalet i går formeddag [formiddag]. Det hadde falt en bombe og eksplodert like utenfor værelset hans, alle vinduene sprang, huset ristet så folk ble slengt ut av sengene, og hele sementblokker ble slengt inn i værelsene. Ingen kom til skad[e]. Tellefsen sjøl led ikke minste overlast, eksplosjonen virket svakest i 1ste etasje der han lå. Den kom kl. 5 1/2 om morgenen, men han sovnet igjen og sov til kl. 9! Siden alle vinduene var ute, fant han det var best å komme heim hit. Han er frisk både av gulsotten og av halssyken, men bare svak enda etter den lange sveltinga. Naturligvis kan han ikke arbeide enda [ennå]. Som du forresten forstår, er huset no temmelig fullt, og vi har ikke lenger noe rom til overs til nattegjester, altså heller ikke til far din. Han skal no ellers snarest mulig flytte ut på landet. Alle flytter ut, og vi forbereder oss på å bli buende her ute hele vinteren. Noen fare for tysk invasjon er det vel neppe, faren er nok størst i Middelhavet.»
    • Og plapringen fortsetter i neste brev: «Søndag 27 oktober. / Lørdag reiser det aldri noen til byen herfra, så jeg fikk ikke dette brevet av garde da. Derfor tilføyer jeg litt i dag. Noen merkelige ting inntraff ikke egentlig i går. Det eneste skulle da være meldingen om at Sverige no hadde rekvisisjonert de 5 norske skipene, altså før våre nye telegrammer var kommet til Stockholm. Saken blir litt komplisert ved at det blant disse skipene har de tatt med alt som var chartret til det engelske Ministry of Shipping. Men no får legasjonen i Stockholm greie denne saka så godt de kan. Å ja, de kommer nok tilbake hit likevel. I den andre saka, spørsmålet om gullet, formet jeg ut et par utkast til svar til England etter de linjene jeg satte opp for deg i forgårs. Så fort jeg får en avskrift [!] skal jeg sende deg den. / I regjeringsmøte i forgårs reiste Lie forslag om at vi fra Regjeringa skulle imøtegå en del av den agitasjonen som no blir drevet heime, – dels de påstandene som blir søkt hamret fast bl. a. av dr. Herman Harris Aall og den nye starsråden Jonas Lie om at Regjeringen ikke førte nøytralitetspolitikk, men hadde bundet seg til ves[t]maktene, – dels talemåtene om at arbeiderbevegelsen kan stole på det nazistiske styre, båret fram av Halvard Olsen og Jens Tangen. Regjeringa ble da enig om å pålegge meg å ta det første, Hindahl det andre, – Torp syntes riktignok litt fornærmet over at ikke han skulle få det siste. Nærmest formodentlig for å stemme Nygaardsvold gunstig foresl[o] Lie desuten at statsrådene av de andre partiene også skulle opptre i [s. 77:] kringkastinga, og det blir det da etter hvert. Jeg har no i dag sittet og skrevet et innlegg om de usanningene som er prestert om vår utenrikspolitikk, og formodentlig kan jeg holde det i kringkastinga i overmorgen. Jeg har bare gitt fakta, likevel er det blitt langt (12 minutter), så Øksnevad er litt betenkt. Men det får vel gå [.] / Vi følger her no med spenning det som foregår i Frankrike og Belgia, – og alle Hitlers kunster. Jeg var, som du veit, forberedt på alt dette, men det er like uhyggelig for det. Det er avgjørende ting som foregår. Men det nytter ikke å skrive om det, for resultatene foreligger kanskje før dette brevet kommer fram. / Dermed slutter jeg brevet og gjør det i stand til avsending i morgen tidlig. Jeg ser at jeg ikke har sendt noe avsted til deg siden forrige mandag, så det denne gangen blir en hel uke mellom brevene. Det var ikke min tanke det skulle gå så lang en tid, jeg ville gjerne du skulle høre riktig ofte fra meg, og jeg håper det skal bli kortere tid til neste brev. For jeg vil gjerne gjøre det – trass i avstanden – så tett imellom oss som mulig. Far vel for denne gangen, og lev vel! / Hjerteligst / din Halvdan.»
    • Følgende brev er skrevet allerede den 9. OKTOBER, men forklarer effektivt hvorfor Koht foretrakk LIE fremfor SUNDE som sin ettermann (se lenke ovenfor under Thowsen:1992 til NBL-artikkel om Sunde).  Og dette må vel være den mest gemene skildring av kollegaer i regjeringsmøter, som noensinne er blitt skrevet av en norsk statsråd: «9. oktober. / Jeg ble glad i går da jeg fikk brevene dine. Men etterpå kom jeg så gruelig på lengten. Akk, det er vondt å bli aliene [aleine] når en er blitt vant med å ha en god venn å snakke med. Men foreløbig må jeg jo resignere og nøyes med brevbytte. / Det politiske jeg hadde tenkt å skrive om i går, det var det regjeringsmøte vi hadde i går formiddag. Der tok Trygve Lie opp det spørsmålet som hadde vori oppe på det regjeringsmøte vi hadde her i Old Manor for fjorten dager siden (24. septbr.), om styringsskipnaden i Nortraship, serleg då tilhøve mellom han og statsråd Sunde. Han fortalte at han og Sunde etter dette møte hadde vært enige om at Sunde skulle ikkje lenger ha styringa for eit av kontora i Nortraship og dermed i røynda stå under både Lie og på en viss måte Hysing-Olsen, – det vart så uklart med ansvar på den måten det til no hadde vori. Men så opplyste Sunde at han etter den samtalen hadde skift mening, sålei[s] at enten ville han framleis ha dette kontor eller så ville han gå ut av regjeringa [!]. Det var eit langt ordskifte etter dette, og det brann sterke motsetninger under det. Lie sa at han for sin part ikkje vill [sic] gjera kabinettspørsmål, men det var tydelig nok at han ikkje ville ha meir enn ein statsråd i Forsyningsdept., så enten [anten?] måtte han eller Sunde vike derifrå. Nygaardsvold, som i det siste åre [sic] meir og meir har komi på kant med Lie (han tykkjer visst Lie gjer seg for mektig), tyktes mest halde med Sunde. Men Hjelmtveit og Torp tok standpunkt for Lie, og andre óg uttala seg nærast i same leia. For min part sa eg at når motsetninga no meldte seg sterkt og så uventande som ho no hadde gjort, måtte vi andre få tid til å tenke på saka, og endskapen vart at Nygaardsvold og Torp skulle freista finne ei semje mellom dei to partane. / Eg var i går føremiddag (av andre grynner [!] som eg skal fortelja om nedafor) ein tur på Litle [!] Park, og der hadde eg ein lang venskapelig samtale med Hjelmtveit. Der kom vi inn på dette spørsmålet óg, og Hjelmtveit sa at han trudde det var fru Sunde [!] som sto bak Sunds [s. 55:] og hadde fått han til å skifte standpunkt, – ho var maktsjuk og intrigant, sa Hjelmtveit, og ha[n] sa at ho hadde gjort vanskar for mannen si i regjeringa Mowinckel óg. Eg sa at eg før aldri hadde sett anna enn venskapeleg ifrå ho, men at eg óg nyleg hadde fått merke at ho var intrigant. Eg tenkte på (og Hjelmtveit skjønte det vel, vil eg tru) det som Sunde sa i regjeringa den gangen du og eg var på tapetet. Du hugser eg fortalde deg at han sa at du hadde spurt ei dame i S. K. Hotell om kvifor det var at alle norske dreg seg bort ifrå deg, og at dama da hadde gitt deg ‘klar beskjed’. Du sa at du ikkje hadde spurt noka dame om slikt. Men eg kjende meg viss på at det var si eiga kone han tala om, og eg var viss på at ho hadde loge det i hop, det var desverre umogleg for meg straks på timen å seia at det var lygn. Det har eg smått om senn fått vissa for at fru Sunde er eit menneske som driv med sladder og lygn. Og difor kan eg no fortelja deg det styggaste som Sunde sa i det same regjeringsmøte, – som var så stygt så eg ikkje kunne få det over meg å seie det d[e]n gongen. Han sa at du, ‘især når hun er påvirket av alkohol’ – beint fram tala såleis som det skull[e] vera eit ‘forhold’ mellom oss. Sunde sa sjøl at han aldri sjøl hadde sett dette, men han hadde det frå folk som hadde vori vitne til det. Sjølvsagt kona hans. Og ho har da sikkert gått med slikt ikkje berre til mannen. Eg tykte den gongen Sunde var så sjofel så da han i eit seinare regjeringsmøte sa at han var viljug til å rette ut handa til forlik med meg, da svara eg ikkje [!] på dette, og eg har alltid sia halde meg så langt frå han som mogleg. Eg seier heller ikkje ‘du’ til han som til dei andre statsrådene. / No hendte at mea eg sat og skreiv dette, at eg vart avbroten av at Trygve Lie kom inn til meg. Han var i fylgje med Hysing-Olsen, og di tala om å leiga hus til kontor for Nortraship eit lite stykke herifrå. Etterpå kom Torp og hadde nokre lønn[s]spørsmål. Men det som Lie igrunnen kom for, det var for å tale meg [med] meg om tilhøve sitt til Nygaardsvold. Da dei kjørte heim i går frå regjeringsmøte på Tangfield, hadde Lie vori dugeleg grov mot Nygaardsvold og brukt kjeft på han for den måten han hadde gått fram på mot han i det siste åre. Lie fortalde om kor lei og vørlaus Nygaardsvold stendig hadde vori mot ham alt ifrå september i fjor, 1939, og no hadde Lie eksplodert, ikkje for fyrtste gong for resten. Han sa at han hadde hørt at Nygaardsvold ville skrive til meg og seia at han ville reise bort, så eg måtte ta styringa i regjeringa, og Lie sa at no fekk eg vera fredsmidler, – han var sjølv fullt viljug til å be Nygaardsvold om orsaking. Vi kom inn på mangt og mykkje i den samanhangen, og bl.a. tala Lie [!] om kor laus fru Sunde var i munnen. Eg sa at det hadde eg fått kjenne (Lie var ikkje til stades i det regjeringsmøte der eg skulle bli avsatt), og eg sa at eg med vilje hadde haldt meg borte frå dei andre i regjeringa sia [s. 56:] den gongen, for eg tykte det var så uverdig det dei andre då gjorde mot eit anna menneske, og det var så ukameratsleg mot meg. Det var ting eg aldri vilde gløyme, sa eg. Og Lie sa da at det kunne han godt skjønne. Ja, eg fekk da for ein gong gjeve litegran luft for kjenslene mine. Men om ikkje av andre grunner, så vil eg i alle høve telja Nygaardsvold ifrå å reise bort en tid, for eg kan ikkje få meg til å vera formann for ei regjering som har vori [?] så skammelig imot meg og XXX [?] den som ellers i verda stod meg nærast. / Nå, du ser eg kom ifrå det politiske beint inn i det personlege, og eg vart so ivrig så eg uvilkårleg gleid over i landsmål [!], – eg merka det ikkje sjølv før eg var langt nede på første side. No var det i grunnen heilt andre personlege spørsmål eg hadde i tankane då eg [neXte – skal nok være: leste] dem i går kveld. Ja det var reine småting som slett ikkje er ‘spørsmål’. Det eien [eine] var at frøken Martius no har fortalt meg i ‘hemmelighet’ at ho skal gifte seg med handelsråd Ræder, og at ho da gjerne vil flytte i hop med han. Eg sa at når eg fekk til hjelp ein av dei sekretærene som har vori i legasjonen i Paris, og desuta [sic] ei av damene derifrå, s[å] hadde eg arbeidshjelp nok og trong ikkje til frk. Martius. / Det andre som eg tykte det kunne vera snodig å fortelja, det var eit brev eg fekk her om dagen frå gamle Aadnesen i Cardiff. Han skreiv: ‘Forleden går jeg inn i en bokhandel med gamle bøker, og åpn[et] tilfeldigvis Manual of English Literatur [sic], Tauchnitz Edition, 1874, med Paul S. Koht på tittelbladet. Deres far? Sender Dem boken med beste hilsener. Hvordan er den kommet til Cardiff?» Ja, boka er ikkje framkomen enda, men det er ingen tvil om at Paul S. Koht er min far og ingen annen. Det var eit snodig tilfelle, ikkje sant? / Så må eg fortelja deg at eg har fått samtykke av Finansdept. til å gjera Ruth til assistent i Utenriksdept. med ei lønn på £ 28 [26?]-13 [,] ho hadde før £ 20. Torp kom desuten i dag og bad meg koma med framlegg om at dei sekretærene eg har i andre lønsklassa (frk. Martius, og Tele[f?]sen her, son min og unge Colban i legasjonen) mellombels må bli satt opp i 1ste lønsklasse, – det går eg sjølvsagt med glede med på. / No hadde eg nær gløymt enda ein personleg ting. Det er at de[n] tysk-jødiske teiknardama frk. [Erna] Plachte [1893-1986] kom hit måndags ettermiddag og skal vera her til fredag. I går tok eg ho med til regjeringsmøte på Pangfield, og der fekk ho teikna Nygaardsvold, – det vart eit sers godt portrett, enda så utålug N. var til å sitte. I dag formiddag kjø[r]te eg til Litle Park, der eg hadde fått Kongen til å kome og sitte for ho, og han var svært snill til å sitte, – det óg vart eit godt portrett. No har frk. Plachte i ettermiddag stått ute i hagen og arbeid på ein pastell av huse [!] her, og det held ho vel fram med i morgo. I morge[n] skal alle vi andre i Vidnes’s jordferd. Frk. Plachte er reint overglad ved å få vera her, og ho går og brenner etter å få kysse meg, så eg må halde med så på fråstand så godt eg kan, – [«så» understreket:] så glad er eg ikkje i ho. Men alle her i huse tykjer ho er ‘elskelig’, så ho lid inga naud likevel. / Alt dette fikk jeg skrevet før dinneren i dag, og det var slikt som jeg hadde tenkt eller villet skrive om jeg så ikke hadde fått brevene frå deg. No har eg etter dinner gått igjennom nykommen post og ekspedert adskillelige saker, bl. a. satt navnet mitt under 36 brev til alle de faste lønte stasjonene våre i utlandet med takk og oppmuntring anledning av halvårsdagen for overfallet på Norge. Så tok jeg på nytt brevene dine fram og leste dem for tredje gang, særlig for å se hva jeg kunne svare på no med det samme. Når du ber om politisk underretning [!], så tenker jeg at det har du fått i rikelig må[l?] i alle de brevene jeg før har skrevet, – du er sikkert den best underrettede person i hele den norske utenriksetat. Men jeg kan jo aldri sterkt nok understreke hvor ytterst fortrolig og hemmelig [!] det er, de[t] meste [!] av det jeg skriver til deg, – det er bare [sic] for deg personlig. Regningene fra Gåsland og deg skal jeg ta med med til byen i morgen og se til å få greid opp med. Lønna til deg har Generalkonsulatet i Montreal fått full beskjed om, pengene får det fra New York. Om lønn til Gåsland skal jeg tale med Torp, men Generalkonsulatet har uttrykkelig fullmakt til å betale ham for utført arbeid. Jeg har desverre inntrykk av at D. S. ikke riktig forstår hva det er for slags arbeid som skal gjøres. / Oddvar Torp og Flatøy er vistnok no framkommen til New York, og formodentlig skal de derfra hit. Ingen har bedt meg om å bruke de[X] og jeg har ikke spurt etter. Men Gleditsch er det visst ingen som tenker på å bruke til pressetjeneste. / Det du hefter deg ved om betaling til Tranmål [sic; her menes nok Martin TRANMÆL i Stockholm under krigen, der han arbeidet i LO-sekretariatet, Arbeiderpartiets reelle leder i mellomkrigstiden] m. fl. er det ingen ting å sie på. Legasjonene har plikt til å [og] har bevilgning til å hjelpe ‘norske borgere’ i utlandet som ikke er [‘]sjøfolk’. / Fortsettelse følger de nærmeste dagene! No slutter jeg for idag. Og så håper jeg at jeg stadig får høre fra deg. Kan du ikke finne en form for å få sendt brevene dine som diplomatisk post. Så er du betrygget mot censur [!]. Ikke for det, jeg kunne ikke se at de to brevene jeg fikk no i går har vært åpnet av noen annen [!]. Men en skrive[r] jo tryggest når en er sikker på at brevene ikke skal igjennem sensur. Og naturligvis vil jeg gjerne ha brevene fra deg så endeframt oppriktige som det er råd. Nå venter jeg hver dag på nye. / Jeg var så lei ved å høre at du hadde ligget fem dager i innfluensa etter fremkomsten til Montreal, med den forlishistorien måtte vel ha sine følger. Jeg håper du no er fullt frisk. I tankene prøver jeg å følge deg fra dag til dag, og du ser resultatet i disse lange brevene mine. / Lev vel. / [Understreket:] Din Halvdan.» På dette passende sted kan siteres fra Trygve Lies «Med England i ildlinjen 1940–42» (1956), de tre siste avsnittene av kapittelet «Norske skip i Sverige» (etter at Sunde, Mowinckel og Frihagen friga 9 båter, men regjeringen omgjorde beslutningen), s. 112f: «I regjeringskonferanse den 22. oktober meddelte Sunde at han ville forlate Forsyningsdepartementets og Nortraships ledelse. På grunn av den kritikk som fra flere hold i regjeringen var rettet mot noen av hans disposisjoner i Nortraship, særlig spørsmålet om frigivelsen av de omtalte ni skipene, fant han det riktig å trekke seg tilbake. / Som alt nevnt fikk imidlertid saken en løsning som både var praktisk og tilfredsstillende for oss begge. Da Koht fikk permisjon, og jeg begynte i Utenriksdepartementet, overtok Sunde — på tross av ‘kritikken’ og det han hadde sagt i møtet den 22. oktober — ledelsen av Forsyningsdepartementet. / Men statsministeren hadde tatt seg nær av uenigheten. Det var en av grunnene til at jeg ikke [!] hadde ventet å bli utenriksminister etter Koht.» I samme bok  skriver Lie i kapittelet «Regjeringen og hjemmefronten», s. 241f: «I det praktiske arbeid hjemover var det store vanskeligheter å overvinne. Det tok lang tid å få opprettet den direkte forbindelse mellom regjeringen og Norge, etter at vi måtte forlate landet, og til å begynne med var den meget begrenset i sitt omfang. Sommeren 1940 søkte utenriksminister Koht å få den første forbindelse med motstandsgruppene hjemme. I forståelse med britene, og med deres hjelp, reiste fenrik (nå kaptein) Sverre Midtskau og fenrik (nå direktør) Bjørn Holtedahl til Norge. Koht gjorde dette uten å drøfte det i regjeringen (det er mulig statsministeren var innviet); men vi var alle enige i at slikt måtte skje hemmelig, og Koht fikk ingen bebreidelser. Det ble imidlertid med dette ene forsøket i 1940. / Fra Stockholm prøvde statsråd Anders Frihagen å få kontakt hjemover, han var iherdig og heldig.» S. 243: «Blant de navn som kom frem i regjeringens drøftelser om motstandsbevegelsen i 1941, var det fire vi særlig festet oss ved. Det var Paal Berg, Gunnar Jahn, Einar Gerhardsen og Ferdinand Schjelderup. Jeg tror det er riktig å si at det var disse fire som la grunnlaget for samarbeidet mellom regjeringen og hjemmefronten.» S. 249f: «En dag i slutten av juni eller begynnelsen av juli [1941] hadde jeg fått besøk av major Finn Nagell som var sjef for det norske militære etterretningsvesen. Han var samtidig en av våre liaisonoffiserer hos de britiske autoriteter som i hemmelighet søkte å organisere aktiv krigsinnsats i de okkuperte land. Nagell var ledsaget av Sir Charles Hambro og dennes ‘høyre hånd’, advokat Harry Sporborg [jfr. Kohts brev av 10. november ovenfor]. Kaptein Rognes var også til stede. De viste meg noen fotostatkopier av planer — brakt til London av Rognes — for Milorg’s oppbygning hjemme og for sammensetningen av Milorg’s råd.» Og endelig kan  her også siteres fra samme bok, kapittelet «Krigsoperasjoner på norskekysten», s. 285f: «Vi var nok kanskje litt naive til å begynne med; vi var ikke kjent med hvordan britene drev, og trodde at båtene ble brukt for å skaffe England forsyninger av fisk og bare noen ganske få på Nordsjø-ruten. Høsten 1941 hadde britene, etter hva vi senere fikk vite, 33 skøyter i trafikken på Norge. Men så hendte noe som førte til at de faktiske forhold kom frem. Skøyten ‘Blia’ gikk tapt på veien tilbake etter et besøk i Haugesundtraktene. I regjeringen visste vi ikke engang at ‘Blia’ hadde vært i Norge [!], og vi ble nokså forbitret da vi lenge etterpå — først i 1942 — fikk vite at skøyten hadde hatt 42 mennesker ombord. De var alle omkommet. / Derimot var jeg personlig orientert om det såkalte Linge-kompaniet. Dette har en ganske enkel forklaring. Jeg har tidligere fortalt at jeg på grunn av mitt arbeid i Nortraship kom på god fot med Ministry of Economic Warfare, særlig med Sir Charles Hambro og hans nærmeste rådgiver, advokat Harry Sporborg. Dette førte til at de fra sommeren 1940 stadig kom på besøk — for å snakke om operasjoner på Norge. De kom da ofte inn på spørsmålet om sabotasje- og etterretningstropper på Norge, og jeg ble på sett og vis brukt som rådgiver når det gjaldt de personer som skulle uttas som ledere for dette arbeid. De spurte meg således flere ganger meget inngående om kaptein Martin Linge. Tillidsforholdet ble her stadig bedre, og jeg hadde inntrykk av at britene innså at deres arbeid på Norge kunne bli mer effektivt og mindre utsatt for misgrep og kritikk, hvis de støttet seg til norske rådgivere. / For å få en balanse i tingene måtte vi på norsk side søke å skape egne organer som svarte til de britiske. Blant annet måtte vi opprette en norsk militær etterretningstjeneste, noenlunde på samme plan som de tilsvarende britiske organisasjoner, og i januar 1941 kom Forsvarsdepartementets E-kontor i gang med major Finn Nagell som sjef. / Likevel ble samarbeidet med britene til å begynne med ikke slik som regjeringen ønsket. Også etter at E-kontoret var opprettet førte deres meget sterke og sikkert meget berettigede krav om den aller største forsiktighet ved alt hemmelig arbeid ofte til forbigåelse av våre myndigheter. Britene hadde dessuten en tilbøyelighet til selv å velge de folk på norsk side som de ønsket å samarbeide med. De brukte — særlig i 1940 og 1941 — i stor utstrekning sine egne agenter i Norge.»
    • Som en avslutning på disse korte utdrag fra «Utenriksminister Halvdan Kohts hemmeligholdte brev til Unni Diesen i Canada 29. august 1940 — 14. januar 1941» med slarv, baktaling og utlevering av regjeringshemmeligheter i uskjønn, selvbevisst forening, kan  siteres fra et kjent sted i Trygve Lies «Leve eller dø • Norge i krig» av 1955, s. 68 (og et hovedpoeng i nærværende sammenheng er her satt med blokkbokstaver ved undertegnede): «Fra 1935 og frem til i dag har jeg mange ganger måtte huske på hva Hambro sa til et par av oss da vi kom ut i Stortingets korridorer etter at vi første gang hadde fremstillet oss for Stortinget: ‘Ja, gratulerer! Nå har dere fått ‘det opplyste enevelde’ som utenriksminister!’ / Hvor riktig Hambros bedømmelse av Halvdan Koht var, ble klarere for meg da noter, protester og svarnoter med tilbehør skulle formuleres den kritiske vinteren 1939–40. Både Utenrikskomitéen og Stortinget var helt i Kohts hender, og det samme var tilfelle med statsministeren og alle oss andre i regjeringen. Dette skyldtes ikke noe personlig nært vennskapsforhold. Han hadde, så vidt jeg kunne se, ingen personlige venner i det politiske liv. Jeg har heller ikke oppdaget at noen enkelt person har hatt noen særlig innflytelse eller påvirkning på ham i det hele tatt. Hans beste venn var hans studerkammer. HAN LIKTE Å STELLE MED ALLE SAKENE SELV. DET VAR INGEN AV DE STATSRÅDER JEG LÆRTE Å KJENNE, SOM SKREV SÅ MYE SOM HAN, DET TOK EN MASSE AV HANS TID. Han ble derfor – etter min oppfatning – ikke noen særlig fremragende administrator.» – At Unni Diesen (1908-1977) sto i et så nært forhold til Halvdan Koht (1873-1965) som de hemmeligholdte brevene viser, visste jo ikke Lie. Og at hún har påvirket utenriksministeren i det siste halve året av hans «gjerning», kan vanskelig eller slett ikke betviles i kjølvannet av, at disse brev ble publisert og gjort offentlig tilgjengelige for første gang [!] i 2016, skjønt de, qua brevsamling i ukjent opplag – som STENSILTRYKK med forside: et utsnitt av Svendsens Koht-biografi av 2013, må ha vært i fri flyt allerede en viss stund. – En annen ting er, at hele «forholdet» mellom fru Gaasland og den mye eldre Koht fra hennes side kan ha vært en svindel kun, eventuelt en relasjon, som først og fremst ble fortsatt i Canada med nettopp denne usle hensikt: å skaffe informasjon fra den gammelmannsforelskede Koht om den norske regjerings indre anliggender. Uten at hans løsmunnethet blir mindre av den grunn. Både herr og fru Gaasland hadde vært motdagister; dessuten er det et udiskutabelt faktum at brevsamlingen fra disse to politisk engasjerte mennesker er kommet i en høygradsfrimurers eie (hvilket kanskje kan settes i sammenheng med, at Unni Diesen var datter av en høygradsfrimurer: jfr. nærmere om dette ovenfor samt i forordet til min utgivelse av brevsamlingen). Og på omslaget av det stensiltrykk, som kom i mine hender, finnes altså gjengitt et utsnitt av omslaget til Svendsens Koht-biografi av 2013 (med et noe malplassert ungdomsportrett av Koht). – Om Gunnar Gaasland (1914-1972) skriver den tyske politiker og tidligere motdagist Willy Brandt i «Frihet til venstre • Erindringer 1930-1950» (1983), i kapittelet «Berlin • Reise i det uvisse», s. 129: «Det første var å skaffe gode reisepapirer — et norsk pass, utstedt på studenten Gunnar Gaasland. Bildet ble ‘frisert’ inn av en norsk grafiker [montro tegner og kunstmaler, frimurer og pasifist Henrik Sørensen? Som portretterte Koht i 1948]. Jeg måtte øve inn en fremmed underskrift og lage en egen livshistorie. Den gode Gaasland, som var med i Mot Dag, var i England under krigen og fikk senere en stilling i den kanadiske [!] ambassaden i Oslo. Pro forma hadde han [i 1936] giftet seg med min venninne Gertrud [Meyer], som på denne slett ikke uvanlige måten fikk norsk statsborgerskap. (En morsom sideeffekt var at Gertrud og jeg på et hotell i Praha nå også etter papirene var et ektepar.)»
    • Til belysning av utenriksminister og historieprofessor Kohts militære innsikt og mentale tilstand høsten 1940 gjengis her også følgende brev om HITLER OG VILHELM EROBREREN, og da jo Koht, som kjent, var en stor forakter av rykter, er det denne gang snarere – ifølge en utenriksminister, som «eksperimenterer» – snakk om en Kohts sublime (eller dessverre – i virkelighetens verden – tøvete) idé om tysk invasjon av England på en ganske spesiell dag basert på en «rapport fra Vichy»: «(Mottat [sic] 5/10 40) [og kanskje er det ikke uten grunn, at mottagelsesdato er notert her!] / Brachnell [sic] 20/9  1940. / Kjære medarbeider [!], kjære Unni, – jeg var i London i formiddag, og da fikk jeg sendt opptegnelsene mine fra de siste dagene til deg. Jeg var i byen for å snakke med Toralv Øksnevad, og etter han så hadde arbeidet med det jeg ga han, tok jeg ham med ut til lunch. Her gjennomgikk vi det sammen, jeg leste i telefonen for Nygaardsvold det som var kommet til eller endret i mitt utkast, ig [og] siden har jeg hørt Øksnevad lese det altihop i kringkastinga. Praktisk talt helt ordrett tok han mitt utkast og bare føyde inn et avsnitt med citater fra tidligere erklæringer av Konge og Regjering (som jeg også var forfatter til). Da Friid hadde hørt talene, sa han at den måtte da komme som ‘leder’ i Norsk Tidend, og så har jeg no rettet et par ord slik at den er omskrevet fra tale til artikkel. Forhåpentlig kommer den i tirsdag nummeret (den 24.) av bladet. Desuten [sic] har jeg i dag skrevet en artikkel til bladet om Hitler og Vilhelm Erobreren. Jeg eksperimenterer ne[m]lig med den idé at Hitler vil etterligne hertug Vilhelm og hærta England på de samme dagene [!] som han: Vilhelm landet i England den 28. september og vant slaget ved Hastings den 14. oktober. Men jeg har fortalt deg at jeg har fått en rapport fra Vichy som stadfester [!] min tanke? Den franske regjeringa hadde først fått beskjed om at den kunne få komme tilbake til Paris den 13. septbr., men fjorten dager i forveien ble det sagt at den måtte [her er vel uteglemt: ha] ventet til midt i oktober. Dette utla diplomatene i Vichy som at invasjonen hadde måttet bli utsatt en måned.» For sammenhengens skyld innflettes her også fra et 5 dager eldre brev av 15. september: «Alle spør seg sjøl i disse dagene: vil tyskerne prøve landgang i England eller vil de ikke? Personlig har jeg lenge tenkt meg at Hitler ville nøye seg med å blokere [sic] England (såvidt mulig) og ødelegge mest mulig ved fly-bombardement. Og nettopp i dag begynner ryktene [!] fra Tyskland å gå i den retning. Men det er godt mulig at han likevel vil forsøke landgang [skjønt Hitler selv hadde innsett, at det ikke ‘ville være mulig å gjennomføre et vellykket amfibieangrep på Storbritannia før RAF var nøytralisert’, som Wikipedia-artikkelen ‘Slaget om Storbritannia’ påpeker i kapittelet ‘Sommeren 1940’]. I en rapport [!] jeg fikk i går fra Vichy, er de[t] fortalt at tyskerne egentlig hadde lovt at den franske regjeringa skulle få flytte til Paris den 12. september, men så var det kommet beskj[ed] om at det ikke kunne bli før midt i oktober, og diplomatene i Vichy sluttet derav at den invasjonen som egentlig var tenkt å skulle være fullført til 12. septbr., no var utsatt en måned. Sjøl begynte jeg for en tid siden, litt i spøk, men også litt i alvor, å sie at jeg trudde Hitler ville foreta invasjon på samme tid som den eneste tidligere invasjon hadde lykkes, den normanniske i 1066, og at han derfor ville slå sitt store slag på årsdagen for slaget ved Hastings, som var den 14. oktober. Alt slikt er naturligvis bare gjettverk, og en får være forberedt på alt.» – Hvor fjernt dette utenriksministerens «gjettverk» egentlig var fra virkelighetens hendelser, skulle følgende sitat fra Wikipedias artikkel «Slaget om Storbritannia», det siste avsnitt i kapittelet «Blitzen», kunne gi et godt inntrykk av: «Den 15. september [samme dag som det første av Kohts to «Vilhelm-brev» ble skrevet] ble to massive tyske bombetokt utsatt for kraftige britiske motangrep, med 60 tyske fly nedskutt, mot 26 britiske. Denne dagen har senere blitt kjent som ‘Battle of Britain Day’. De tyske tapene fikk Hitler til to dager etter å beordre utsettelse av forberedelsene til invasjon av Storbritannia. Den 13. oktober bestemte Hitler igjen at invasjonen skulle utsettes, til våren 1941.» – Og Kohts brev av 20. september fortsetter (etter beretningen om diplomatene i Vichys utlegning om en måneds utsettelse av invasjonen): «/ ‘Norsk Tidend’ nr. 4 skulle da endelig bil [bli] ferdig i dag, og vi venter nummeret hit ut i morgen. Det har vært vanskelig for Friid å få gjort noe arbeid med bladet i denne tia, men han har da også gjort mye på nummer 5, så han håper det skal komme på tirsdag. Han og fru Friid har flyttet hit ut igjen, men reiser hver dag til byen, de vil heller det enn bu der inne, og de er overlykkelige ved å kunne være her. / Vi har hatt fullt av gjester her i denne uka. Fru Melander flyttet i dag til en familie her i Brachnell [sic]. Men Ræder holder stadig til her, Melander har vært her flere ganger, også om nettene, og en natt hadde vi Arne Ording her. Nye gjester kommer i morgen, den andre frøken Martius og forhåpentlig far din. Og over helga kommer frk. Schultz for å være her en hel uke. Så her er reint pensjonat. Vi har ellers fullt av oppringninger med spørsmål om nattelosji i Hotel Old Manor. Men vi er ubarmhjertige mot fremmede, d.v.s. engelskmenn. Folk flytter bort fra London så mye som mulig. Og det er ikke det minste rart, for bombene faller over uskyldige og skyldige. For et par dager (eller rettere sagt netter) siden ble et hus i Gloucester Read like ved South Kensington Hotel ødelagt. Både Øksnevad, Boye og Mossige har opplevd at bombene falt i gatene og eksplodert bare 30/50 meter fra dem, – Boye og Mossige ble helt oversprøytet av gatefyll. Rett som det er kan en no se ødelagt hus midt inni en rekke av villaer, og innover Hammersmith er vinduene sprengt ut lange strekninger bor[t]igjennom. Flere av de største forretningshusene på Oxford Street er rammet (Selfr[idge?], Liberty, Robinson, Evans). I det hele ser en merkene etter bombarderingen på alle kanter i byen. Men likevel er det fremdeles sant at ødeleggelsene er forbausende små, og livet i London går i det store og hele sin vante gang. At 2 000 mennesker er drept av en befolkning [på?] 8 millioner, gir i virkeligheten et godt begrep om forholdet.»

     

    🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓Fra UNNI DIESENS SØKNAD TIL JUSTISDEPARTEMENTET AV 22. JULI 1969 OM Å FÅ GJENOPPTA SITT FARSNAVN SOM ETTERNAVN:

    «Undertegnede Unni Diesen, f. i Bergen [skal ikke være understreket; her er atter kun snakk om «telefonnummereffekten» ved visse siterte tallsammensetninger:] 11/8-1908, datter av avdöde Admiral H. E. Diesen, nu bosatt i Borre, söker med dette om å få rett til å anvende etternavnet Diesen som jeg har anvendt som forfatternavn hittil. / Bakgrunnen er følgende: / Jeg giftet meg förste gang 3/1.1931 med Hans Munkebye [født 1903 i Bodø og død 1972 Oslo; gift 1. gang med Renate Stark født 1913 i Stockholm, cand.phil. med fagkretsen latin, fransk og engelsk, skolestyrer på Ullern videregående skole]. Dette ekteskap varte i mange år men vi sökte etter overenskommelse separasjon i 1934, da min mann ikke önsket å gi opp sine ungkarsvaner. Han önsket heller ikke at jeg efter skilsmisse skulle anvende hans etternavn så jeg gjenopptok allerede under separasjonstiden navnet Diesen. Jeg sökte ikke skilsmisse etter et år da jeg stadig håpet på en fremtidig forsoning. Etter relativt lang tid sökte han skilsmisse. Allerede för separasjonen hadde jeg offentliggjort endel artikler og jeg fortsatte å skrive under navnet Unni Diesen og tok magistergraden under dette navn 29/9.1937. Jeg hadde da värt ansatt i Handelsdepartementet siden juli året för under dette navn. Jeg gjorde dog aldri noen formell henvendelse til Justisdepartementet om å få bäre mitt farsnavn idet jeg trodde meg ha rett til å gjenoppta dette etter skilsmisse. / I februar 1939 ble jeg gift med norsk medborger Gunnar Gaasland men fortsatte å kalle meg Diesen, under tjenstgjöring [sic] ved konsulat i Canada tilla jeg dog navnet Gaasland idet navneskikken i dette land gjorde det önskelig. Dette ekteskap ble opplöst ved skilsmisse 1943 og jeg inngikk i 1944 nytt ekteskap med finsk medborger sjökaptein Allan E. Fallström. Efter tilbakekomst til Europa bodde vi först på Ålandsöyene, siden 1947 i Sverige, [fra og med «hvor» og ut resten av setningen understreket:] hvor vi 1952 ble svenske medborgere. Efter Allan Fallströms död giftet jeg meg for 4de gang med svensk medborger Karl Ivar Sundström som vedlagte fotostatkopi av vigselsattest fra borgermesteren i Oxelösund viser. Fra 1/1.1969 overtok jeg mine foreldres hus i Borre som arv og jeg og min nuvärende mann har siden 17/4. 1969 bodd her og har til hensikt i sin tid når min mann har fått avviklet sine forretninger i Sverige, å söke norsk medborgerskap. / Jeg har alltid önsket å flytte tilbake til min hjembygd og i 1965 fikk jeg billighetserstatning av Stortinget efter enstemmig innstilling fra Justiskomiteen. Grunnen var den vilkårlige behandling jeg hadde värt utsatt for fra Norske myndigheters side da jeg hösten 1945 kom hjem fra Canada, idet jeg ble nektet å gjeninntre i min stilling i Handelsdepartementet.» (Fortsettes.) 🧶🧶🧶🧶🧶 – Med tanke på Unni Diesens magistergrad i sosialøkonomi og kunnskap ellers – qua professor Kohts fortrolige samtalepartner, før deres brevvennskap ble innledet – kan det være av interesse her å sitere  hva hun selv skriver om sine studier i «Kvinne i krig», under beskrivelsen av flukten i april 1940, s. 31: «Mens vi satt der oppe i skråningen, kom jeg til å tenke på at det i eldre tid hadde vært en kjørevei fra Vågå til Lesjaverk, jeg husket jeg hadde sett den avmerket på et kart i Riksarkivet under mine historiske studier over norsk jernproduksjon [!] noen år tidligere. Den veien måtte være farbar med sleder og ski den dag i dag…» – Altså kan Koht og Unni Diesen meget vel ha snakket om den krigsviktige malmtransporten under sin biltur nordover, for ikke å snakke om, at malmens betydning for krigsindustrien o.l. kan ha vært et nærliggende samtaletema senere også!

    🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅🍅  HALVDAN KOHT SOM HISTORIKER ETTER 2. VERDENSKRIG:

    Etter krigen skrev Koht 6 tidvis lettleste, men også innholdsrike bøker i en serie småskrifter under hovedtittelen «Kriseår i norsk historie», nemlig 1) «Vincents Lunge kontra Henrik Krummedige 1523-1525» (1950); 2) «Olav Engelbrigtson og sjølvstende-tapet 1537» (1951); 3) «Kong Sverre» (1952); 4) «Harald Hårfagre og rikssamlinga» (1955); 5) «Dronning Margareta og Kalmarunionen» (1956); 6) «Inn i einveldet 1657-1661» (1960). Av disse småskriftene har jeg kun lest 1), 5) og 6) – og i hvert fall alle disse 3 bøkene har det til felles, at de er fullstendig ribbet for et noteapparat, som sterkt ville ha kunnet gi bøkene, historisk sett, en langt større vitenskapelig verdi (med større mulighet for å etterprøve diverse påstander, kan det her passende legges til).

    Man kan mistenke Koht for å ha satt sammen bruddstykker av visse bøker han har lest (og godkjent, for å si det sånn), men av og til på en ukritisk måte, som dessuten avslører at han ikke nødvendigvis har sjekket de opprinnelige kilder selv (om enn bøkene gir en del litteratur- og kildehenvisninger avslutningsvis. Men altså: uten en nærmere tilknytning – ved hjelp av noter – til selve teksten i bøkene).

    Et godt – eller skremmde – eksempel på disse forhold finnes i den siste boken «Inn i einveldet» av 1960, kapittelet «Noreg eit kongerike ‘for seg sjølv’?», s. 33-44, hvor Koht etter en stund plutselig tar for seg tronfølgeren, den utvalgte prinsen Christian (1603 Kbh.-1647 Körbitz) qua elev, og som Koht – til forskjell fra alle danske historikere – kaller (s. 42): « Det var fyrst da tronfylgjaren, ‘den udvalde kongen’ [! men her snakker Koht – FORELØPIG – bare om Christian V], skulle bli hylla av standa [altså: stendene] i båe rika, at riksstyringa måtte vende seg til Noreg. I Danmark gikk denne hyllinga for seg på serskilde stands-møte i dei danske landa om hausten 1655 (såleis denne gongen ikkje på samla møte for heile riket under eitt). Og 16. februar 1656 gikk det innkalling til dei norske standa [stendene] til hyllingsmøte i Christiania, i juli månad. Kongen sjølv [Fr. III] skulle da koma dit og halde rettarting, og han hadde [s. 43:] med seg den vesle prinsen, ti år gamal [= den senere kong Christian V]. Han blir i innkallingsbrevet kalla ‘den højbaarne Fyrste og Herre, Hertug Christian, Arving til Norge, Hertug til Holsten, Slesvig etc., vores elskelig kjære Søn’, og det blir klart sagt ifrå at han av dei danske standa var vald til ‘Danmarkes, Norges og des underliggende Lande og Provinciers Konning’.» NB: Det er altså den senere kong Christian V (1646 Duborg slott-1699) som blir omtalt slik, som «den udvalde kongen».

    S. 43: «Hyllinga gikk for seg i vanlege former den 23. juli, utan mislyd av noko slag. Kongen vart verande på Akershus enda ei snau veke til og presiderte da i rettartinget (herredagen). Ein av desse dagane kom det til han ein mann som bar fram eit merkelig skrift. Det var ei lærd avhandling. Men ho hadde eit politisk formål. Det er tydeleg nokk uttala i sjølve overskrifta: [Tittelen kursivert:] ‘Norges Rige Arve-Rige; [normal skrift:] det er: kort og klart Bevis og Underretning, at Norges Rige haver ikke aleneste af [s. 44:] første Begyndelse, men og altid siden været og nu er et ret Arve-Rige’. Verket var skift i tre bøker. … Den tredje boka inneheldt utførleg polemikk mot den som ville halde på at Noreg etter 1536 hadde vori eit valrike, serleg den danske historieskrivaren Arild Huitfeldt. Om den danske handfestinga frå 1536 sa ho at den kunne ikkje gjelde for Noreg sia ho var eit reint dansk vedtak, og kong Christian III den gongen inga makt hadde i Noreg. … / Det er berrsynt at den mannen som skreiv denne avhandlinga, gjerne ville det skulle sjå ut som han var norsk patriot. Og det vart lenge trudd at det var han, – heilt til [navnet kursivert:] Gustav Storm i 1882 [se PS avslutningsvis!] prova at avhandlinga var laga av ein danske som heitte [navnet kursivert:] Jens Dolmer. Denne mannen hadde nok ein gong vori i Christiania og vorti kjent med folk der, slike som bispen i byen og som statthaldaren Hannibal Sehested. Han hadde såmenn ein gong vori lærar for den eldste sonen [!] til Christian IV, han som ein gong hadde vori ‘udvald konge’ for Danmark og Noreg [her roter Koht på flere plan]. Men han hadde fått avskil for di han i sinne hadde fika dugeleg til denne dovne, uskikkelege eleven sin. Han miste likevel ikkje sambandet med høgtståande folk både i Noreg og i Danmark. Det har vori gissa på at han no vart skuva fram av ein av dei store medtevlarane om kongeleg ynnest, Hannibal Sehested eller statthaldaren i Holsten, greiv [sic] Christian Rantzau (som Dolmer hadde vori huslærar [egentlig: hovmester] hos) [sønn av Gert Rantzau til BREITENBURG]. Men som eg ovenfor har nemnt, er det minst likså rimeleg å tenke seg at han endefram har vori under påverknad frå nordmenn med nasjonal hugmål, kanskje sjølve Jens Bjelke. / Alt i førevegen hadde han vunni inngang hos kong Frederik. Kongen hadde i september 1655 skrivi til statthaldaren i Noreg, Gregers Krabbe, om at ‘os elskelig, hæderlig og vellærd Magister Jens Dolmer’ kanskje kunne få det stipendiet av kyrkene i Oslo bispedøme som professorane i gymnasiet i Christiania før hadde hatt. På den tida har han vel sjølv reist til Christiania: kanskje han jamvel da hadde skrivet frå kongen med seg. No døydde Gregers Krabbe i desember s.å., så han fekk ikkje gjort noko for magister Jens. Men no, etter kongen hadde fått dette skriftet, gav han straks den 25. juli 1656 Jens Dolmer eit årleg stipendium på 300 rdl. av kyrkje-inntektene i Akershus len til arbeid med gransking ‘udi antiquitatibus Danicis’. Det heldt da Dormer fram med. Han blir sia omtala som kgl. norsk historiograf, den fyrste mannen med dette embetet, og han gav ut i lag med ein islending den gamle norske hirdskråa i original og i dansk omsetning. Skriftet hans om erveretten fekk kongen bundi inn i fint fløyels-band og gav det sia til det kongelege biblioteket han grunnla, – der er det enda.»

    Nå er det bare den hake ved denne Kohts flotte utlegning, at den er ganske så gal: Den «eldste sonen til Christian IV, han som ein gong hadde vori ‘udvald konge’ for Danmark og Noreg», må jo være den utvalgte PRINS Christian (1603 Kbh.-1647 Körbitz), som ble gift med Magdalena Sibylla av Sachsen, men døde tidlig av alkoholmisbruk, hvorfor hans YNGRE BROR ble konge under navnet Frederik III. – I all dansk litteratur benevnes denne prins Christian som den UTVALGTE PRINS. Kanskje Koht legger så stor vekt på kildebruk i akkurat denne sammenheng – med ovennevnte sitat fra innkallingsbrev av 16. februar 1656 – om at kong Frederik III var far til hertug Christian,  «den udvalde kongen» – at han så, liksom med belegg i kildene, skal kunne være Den korrigerende professor, som overser alle danske historikere og kaller den utvalgte prins (eldre bror av den senere kong  Frederik III!) for «utvalgt konge»? Dette blir uansett for dumt; – her er jo snakk om to forskjellige Christian’er, far og sønn (Christian IV og eldste sønn Christian, den utvalgte prins, som døde, hvoretter broren Frederik [III] ble konge samt far til Christian [V], «den udvalde kongen», som Koht er så opptatt av – innledningsvis); og DESSUTEN hadde ikke Jens Dolmer vært «lærer for den eldste sonen til Christian IV», men for den YNGSTE sønn, hvis mor var Vibeke Kruse! Og da menes altså – slik kildene bevitner! – Ulrik Christian (!) GYLDENLØVE (1630-1658). Om feilen opprinnelig finnes hos Gustav Storm, vet jeg ikke, da jeg ikke har lest dennes avhandling av 1882, – men uansett ser ikke Koht ut til å ha GRANSKET kildene i det hele tatt, for Dolmer, som ble født 1611/15 og døde 1670, kan allerede av denne kronologiske grunn ikke ha vært lærer for den utvalgte prins Christian (1603-47), som altså var omkring 10 år ELDRE enn ham, og som forøvig – i sin ungdom! – hadde helt andre lærere enn Dolmer, naturligvis. Nei, som Dansk Biografisk Leksikon gir opplysning om, ble Dolmer magister i København i 1639 og var deretter – fra 1640 til 47 – SKOLEMESTER FOR CHRISTIAN IV’s SØNN ULRIK CHRISTIAN GYLDENLØVE, som Dolmer også oppholdt seg sammen med på SORØ AKADEMI FRA 1642. Og samme leksikonartikkel tilføyer: «Efter Christian IVs død [1648] synes han [Dolmer] en tid at være blevet støttet af Christian Rantzau hos hvem han en tid var hovmester. Han brevvekslede 1648 med biskop Henning Stockfleth i Kristiania og havde måske også forbindelse til den norske statholder Hannibal Sehested.» (Steffen Heiberg, C. O. Bøggild-Andersen: Jens Dolmer i Dansk Biografisk Leksikon, 3. udg., Gyldendal 1979-84. Hentet 6. marts 2019 fra http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=288885.)

    Jens Dolmer vil bli behandlet nærmere under den kommende artikkel om prestefamilien SPEND,  da nemlig hans datter, Maren Jensdatter Dolmer (1666-1705), ble gift i Trondheim i 1683 med Hans Lorentzen Angell (1658-1728), sønn av Lorents Mortensen Angell (1626 Nordgaard, Angeln, Flensburg-1697 Trondheim) og 1. hustru Margrethe Jensdatter PULS (1631 Hamburg-70 Trondheim).

    PS: Koht refererer altså ovenfor til Gustav Storm, som «i 1882 prova at avhandlinga var laga av ein danske som heitte [hele navnet kursivert:] Jens Dolmer.» – I DBL-artikkelen om Dolmer refereres det i litteraturlisten til en artikkel av nettopp G. Storm i Historisk tidsskrift, 2. rekke, 4. bind (Kra. 1884!), s. 114-128, som forøvrig finnes utlagt på nettet, og som heter «OM FORFATTEREN TIL DET STATSRETLIGE SKRIFT FRA 1656 ‘NORGES RIGE ARVE-RIGE’.» – Denne artikkelen er vel identisk med den bevisføring eller det «prov», som Koht egentlig refererer til, skjønt utgitt i dette norske tidsskrift et par år etter 1882 (?), altså i 1884, men som Koht ikke omtaler nærmere i sitt småskrift, og heller ikke nevner under «Litteratur i utval» (avslutningsvis i skriftet «Inn i einveldet»), det være seg under «Kjelde-samlingar» eller «Historiske skrifter», hvilken siste liste avrundes med denne «betryggende» forsikring av den umåtelig beleste Koht: «Dessutan alle [!] dei store samlingsverka om dansk, norsk og svensk historie.» Intet mindre! (Og da også Historisk tidsskrift av 1884.) Men nå er det atter en hake å hefte seg ved her, og det er at ALLE de opplysninger, som Storm gir om Jens Dolmer i artikkelen av 1884, er IDENTISKE med dem som gis i DBL-artikkelen om Dolmer, også denne, at magisterens elev var Gyldenløve! Så det kan m.a.o. ganske sikkert betviles sterkt, rett og slett, at den leseglade Koht egentlig har FORSTÅTT – sett skikkelig for seg – hva han har lest (eller skumlest, ikke gransket); – dessverre ser det i dette tilfelle ut til, at historikeren Koht har lest visse historiske avhandlinger og dokumenter på samme måte som den tidligere utenriksminister Koht – i april 1940 – leste telegrammer: forutinntatt og overfladisk, raskt.

    🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓🍓GUDRUN DOROTHEA RÆDER FØDT MARTIUS:

    Følgende kommentarer er hentet fra kommentarfeltet til Store Norske Leksikons nettartikkel om Gudrun Dorothea Ræder. Disse kommentarene er blitt lett redigert, slik at skrivefeil, som  jeg opprinnelig  korrigerte etter hvert  i kommentarfeltet, hér er blitt skrevet direkte inn i teksten (og av denne grunn er også visse spørsmål og svar blitt tatt bort i den følgende versjon. Dessuten har noen få ord kommet til/blitt forandret – fx. blitt skrevet med blokkbokstaver – i den følgende fremstilling):

    27. DESEMBER 2016 SKREV AXEL SCHEEL

    Gudrun Ræder forteller i «De uunnværlige flinke» av 1975 s. 15 om en skjebnesvanger telefonsamtale med Koht: «Vi hadde vært nøytrale før, og regnet det visst som en slags guddommelig rett å kunne fortsette med det. / Jeg arbeidet dengang i den handelspolitiske avdeling under [Scheels svoger] ekspedisjonssjef C. F. Smith, og var av dem som burde ha visst bedre… / Hele søndag 7. april var jeg vakthavende sekretær i chifferkontoret. Om ettermiddagen kom det en telefon fra legasjonen i Berlin, og minister Scheel personlig dikterte meg et telegram i den enkle ‘A-koden’ som jeg løste. Det hadde følgende for meg sensasjonelle innhold: «Det opplyses fra pålitelig hold…» osv. S. 16: «Jeg traff imidlertid byråsjef Aass, viste ham telegrammet og sa at jeg ville telefonere til utenriksminister Koht. Jeg ringte til ham på Lysaker og refererte telegrammet for ham. Jeg var selv svært oppskaket over meldingen, men Koht tok det så rolig at jeg fikk inntrykk av at dette ikke var nytt for ham. Jeg tilbød å sende telegrammet med bud til Lysaker, men Koht sa at det ikke var nødvendig. Han spurte meg hvor jeg trodde de tyske skipene skulle hen, og da jeg svarte ’til Norge’, sa han at han mente de skulle ut i Atlanteren. Jeg understreket at det var ‘transportskip’ som var nevnt, og sa at det ikke var sannsynlig at den slags skip skulle ut til havs. Jeg spurte deretter hva jeg skulle gjøre med meldingen, og han svarte at det i grunnen ikke var noe å gjøre, for enten var meldingen uriktig, og da var det best ikke å bringe den videre, eller den var sann, og da kunne ikke vi stanse den tyske flåte allikevel. Jeg foreslo at jeg i hvert fall kunne sende meldingen til Admiralstaben…» osv. – Dette Stettin-telegrammet skriver også Odd-Bjørn Fure om, nemlig i den statlig støttede «Norsk utenrikspolitikks historie», bind 3: «Mellomkrigstid. 1920-1940», men uten å nevne Gudrun Martius med et ord! (Han nevner henne kun én gang i boka, men da bare i forbindelse med, at hun var den første kvinne, som «med Kohts aktive støtte» (s. 71) ble opptatt som aspirant til en stilling i UD.) I en note (77) påpeker han: «Framstillingen av varslene fra Berlin er inspirert av Riste 1990», altså av Olav Ristes studie «Weserübung. Det perfekte strategiske overfall? FORSVARSSTUDIER 4». Det er vel derfor han hevder på s. 373: «Den første [!] meldingen fra den norske legasjonen i Berlin til UD om et forestående angrep mot Norge var datert 5. april. [Jfr. her de TIDLIGERE telegrammer fra Scheel (og Stang), som jeg har utlagt på axelscheel.net!] … Den neste meldingen om tysk oversjøisk militær aktivitet [presisert SLIK kan man jo late som om det her bare dreier seg om det annet varsel], fra 7. april, hadde ingen opplysninger om bestemmelsessted. Men for første gang ble det referert til konkrete observasjoner og en pålitelig kilde. 15-20 troppetransportskip var gått ut fra Stettin 5. april og skulle være framme ved sitt bestemmelsessted 11. april. Meldingen ble telefonert hjem til Koht [av frøken Martius!] om ettermiddagen søndag 7. april. I sin tolkning [!] la Koht hovedvekten på tidspunktet da skipene skulle nå sitt bestemmelsessted. Når de ikke hadde nådd Norge etter to døgn, måtte de ha fjernere mål. Koht tenkte seg at de skulle delta i et kombinert angrep fra sjø og over land mot Vest-Europa [note 79]. Kommanderende admiral [Diesen] og admiralstabssjefen kom dagen etter til samme konklusjon, etter å ha mottatt meldinger om ytterligere observasjoner av tyske skip, som hadde nådd danske farvann 7. og 8. april [note 80].» Disse notene viser til Kohts «Norsk utanrikspolitikk fram til 9. april 1940» av 1947 og Ristes «Weserübung»! – Så er det jeg spør: Er disse referanser tilstrekkelige og pålitelige? Koht selv og Riste! Dette kan jeg ta opp nærmere et annet sted, – men burde det ikke hér være riktig først og fremst å referere til nettopp Gudrun Ræders bok? Også fordi Fure skriver i «Mellomkrigstid» s. 367: «Raeders primære begrunnelse for å erobre Norge var at den tyske marinen måtte utvide sine geostrategiske utgangsbetingelser for å kunne angripe de britiske oversjøiske forbindelsene. Med okkupasjonen av Norge ville den tyske krigsmakten ha realisert første ledd i Wegeners og Raeders offensive marinestrategi. Men den tyske marinen manglet allerede før kampen om Norge krefter til å realisere den andre: å trenge ut i Atlanterhavet [!] for å true de britiske sjøforbindelsene. Under kampene mot britiske flåteenheter i april 1940 ble store deler av den tyske marinen senket. En offensiv strategi for den oversjøiske flåten var derfor utelukket.» – Med vennlig hilsen, Axel Scheel

    27. DESEMBER 2016 SVARTE STEN LUNDBO

    Axel Scheel. Takk for kommentaren. I arbeidet med biografien har jeg lest Gudrun Ræders bok tre ganger, hatt nær kontakt med hennes sønn Peter Nicolay Ræder og fått informasjon fra Utenriksdepartementets arkiv. Mvh Sten Lundbo

    27. DESEMBER 2016 SVARTE AXEL SCHEEL

    Kjære Sten Lundbo, Selv takk for din artikkel, som jeg ble svært glad for at du har skrevet! (For sikkerhets skyld: det er Fures referanser jeg stiller meg kritisk til, Skodvin-skolens ustanselige forsøk på å vinkle inn alt, slik at Koht og Diesen & co. skal synes mere forstandige enn de vitterlig var.) Ja, faktisk synes jeg fru Ræders bok er en av de mest skinnende perler i hele krigslitteraturen. Og det var sannelig på tide, at SNL ga plass til din utmerkede artikkel. (Hverken Gudrun Ræder eller Christopher Fürst Smith er blitt biografert i NBL, merkelig nok.) Mvh. Axel S.

    11. FEBRUAR 2017 SKREV AXEL SCHEEL

    Her burde også presiseres – i forbindelse med selve ODD-BJØRN FURES noe abstrakte sprog når han gjengir Koht – at hán ikke er presis. Fure hevder altså (om de 15-20 troppetransport-skipene): «Koht tenkte seg at de skulle delta i et kombinert angrep fra sjø og over land mot Vest-Europa.» Her viser Fure til Kohts «Norsk utanrikspolitikk fram til 9. april 1940» av 1947, s. 68f. Men det Koht selv skriver at han «tenkte», er: «For det fyrste tenkte eg at når troppeskipa hadde gått ifrå Stettin og vest-etter natta til 5. april, men vi enda to jamdøger etterpå ikkje hadde hørt noko om dem frå danske farvatn, så måtte dei venteleg ha gått til Kiel-kanalen. Og da var det det naturlege for meg å setta denne transporten i samband med den store tyske framstøyten vestpå.» Og Koht selv utdyper i 1957, i «For fred og fridom i krigstid 1939-1940» s. 212, sitt tankeliv om telegrammet slik: «Telegrammet vart telefonert heim til meg om kvelden, og det vart dessutan med det same sendt til dei militære stabane. Eg sat framleis fast i tankane om det tyske vågestykket med framstøyt beint imot England [!], og eg tykte det som sto i telegrammet høvde godt med det. Eg rekna med at sia vi enda den 7. april ikkje hadde sétt noko til denne flåten oppunder den norske kysten, så måtte han ha gått ut til Nordsjøen gjennom Kiel-kanalen og skulle lenger enn til Noreg. Admiral Diesen sa til meg at han rekna seg til at målet venteleg var Island. I alle tilfelle vart eg narra av telegrammet [!] til å ta meldinga med ro.» – Mvh. Axel S.

    6. FEBRUAR 2019 SKREV AXEL SCHEEL

    Det synes dessuten som om Odd-Bjørn Fure neglisjerer det resonnement som fremføres i «INNSTILLING fra UNDERSØKELSESKOMMISJONEN AV 1945 • BILAG • BIND II» (1947), s. 154: «Fru Ræders fremstilling er i alt vesentlig bekreftet av byråsjef T. V. Aass. / Utenriksminister Koht bestrider å ha uttalt seg til fru Ræder således som hun refererer ministerens ord i samtalen. Han ville aldri ha kunnet diskutere telegrammets rekkevidde med Departementets chiffervakt. Koht opplyser for øvrig at han i sitt hjem, da telegrammet ble lest opp for ham, ikke hadde Scheels melding nr. 611 for hånden. Han anså det for utelukket at telegrammet av 7. april siktet på et fremstøt mot Narvik både fordi den britiske flåten var på vakt i Nordsjøen og fordi tidsangivelsen 11. april måtte tyde på fjernere mål. I sin forklaring nevner Koht at han tenkte seg muligheten av et tysk angrep på England, hvilket også stemmer med fru Ræders gjengivelse. Kommisjonen vil her bemerke at det er en dårlig sammenheng [!] i Kohts oppfatning. Kunne den britiske flåte forhindre et angrep på Norge, måtte den ennå [enda] lettere ha kunnet dekke England. Dessuten var England et nærmere mål enn Narvik. / Admiral Diesen erkjenner å ha mottatt denne melding, men har i dag ikke personlig noen klar erindring om den. Admiralstabssjefen, Corneliussen, sier i sin forklaring at ingen [bortsett fra chiffervakten!] hadde den oppfatning at faren for Norge var overhengende. Det ble drøftet om skipene kunne stå i forbindelse med en samtidig tysk aksjon over land mot Holland.» Mvh. Axel Scheel

    7. FEBRUAR 2019 SKREV AXEL SCHEEL

    I forbindelse med min kommentar av 6/2-19 har jeg videre et spørsmål til fagansvarlig Jon Bech: Har du kjennskap til U.D. dossier 38 E 2/40 bind III? nemlig i følgende forbindelse: Etter sitatet ovenfor, «…en tysk aksjon over land mot Holland», fortsetter kommisjonen i nytt avsnitt: «Stang opplyser til slutt at han 8. a p r i l, etterat en ved legasjonen var blitt vitende om den britiske mineutlegging, antakelig i 14-tiden, sendte en ny melding om at den tyske transportflåte var sett i Storebelt med nordlig kurs. Stangs opplysning er riktig. Det ble om ettermiddagen mottatt et telegram fra Berlin sålydende: / ‘Legasjonen meddeler at danske legasjon i Berlin har fått melding fra Danmark om at de troppetransportskip som omhandles i legasjonens tel. 67 var sett i morges på vei nordover i Storebelt. / (u) Scheel.’ Denne telegramgjengivelse er ikke helt i overensstemmelse med de «Vedlegg til brev fra Minister Scheels efterlatte til Protokollkomiteen» ved h.r.adv. Christian Vogt, som ble overlevert komitéen i 1947, og hvorav det 12., aktuelle vedlegg lyder: «Chiffertelegram avsendt av legasjonen i Berlin til Utenriksdepartementet den 8. april 1940 kl 14.00 (nr. 67) / Herværende danske legasjon meddeler iformiddag at ifölge meddelelse fra Danmark skal de i mitt 66 omhandlede troppetransportskib imorges være sett i Storebelt på vei nordover. / Scheel.“ – Er det ikke mest sannsynlig, at enten så ble Stang beordret av Scheel til å sende telegrammet kl. 14 eller så sendte Scheel dette selv? Kommisjonen gjør i hvert fall nå noe merkelig: den behandler Scheels telefonoppringning kl. 13:30 og telegramavsendelsen bare en halv time senere, kl. 14:00, som to adskilte hendelser. To avsnitt etter sitatet av telegrammet (Stangs versjon) sies det nemlig: «Det kan i denne forbindelse nevnes at det 8. a p r i l også var telefonisk forbindelse mellom minister Scheel og Utenriksdepartementet. Det foreligger et notat [her er tilføyd en note 1: «Se U.D. dossier 38 E 2/40 bind III»] der utenriksråd Bull har notert at Scheel ringte ham opp kl. 13.30 og sa at det gikk rykter om at England var gått inn på norsk sjøområde og hadde lagt ut miner. Scheel spurte om dette var rett og fikk det bekreftet. Scheel har da etter Bulls notat bare sagt adjø og ringt av. Også denne anledning [!] lar Scheel gå fra seg til å gi klar beskjed. Kanskje har han gått ut fra at en allerede for lengst i Oslo var klar over at det tyske angrep var under utvikling.» Og altså: kanskje har han i forlengelsen av telefonsamtalen beordret Stang til å sende telegrammet, som jo ble avsendt bare under 30 minutter etter telefonsamtalen? Evt. sendt det selv! Noe annet gåtefullt her, er notatet til Bull. Det sies nemlig på s. 152f , at utenriksråd «Bull, som da [søndag den 7. april] befant seg på Høsbjør [øst for Brumunddal i Ringsaker] på week-end med utenriksministerens samtykke, var ubekjent med telegrammet [om skipene utgått fra Stettin].» Så har kanskje Scheel hatt hastverk med å bli orientert om stillingen den neste dag i Oslo og blitt irritert over Bull, «sagt adjø og ringt av», da denne jo hjemkommet fra week-end ikke kjente til hans Stettin-telegram engang. Ja, kanskje var det (også) derfor Scheel allerede innen en halv time fikk sendt avgårde det presiserende telegram om Stettin-skipene – med nordlig kurs? Mvh. Axel S.

    7. FEBRUAR SKREV JON BECH

    Takk for kommentaren. Kjenner dessverre ikke til det UD-doss du omtaler.

    Mvh Jon Bech

    8. FEBRUAR SKREV AXEL SCHEEL

    … Etter sitatet ovenfor, «…en tysk aksjon over land mot Holland», fortsetter kommisjonen i nytt avsnitt: … […] … Kommisjonen gjør i hvert fall nå noe merkelig: den behandler Scheels telefonoppringning kl. 13:30 og telegramavsendelsen bare en halv time senere, kl. 14:00, som to adskilte hendelser… […] … Scheel har da etter Bulls notat bare sagt adjø og ringt av… Kanskje har han gått ut fra at en allerede for lengst i Oslo var klar over at det tyske angrep var under utvikling» – osv.: SLIK LØD DEN TEKST JEG LESTE KORREKTUR PÅ OG VAR IFERD MED Å RETTE, før på en eller annen måte teksten ovenfor [i SNL, hvor korreksjoner i den fortløpene tekst er umulig] ble lagt ut på nettet. Det er vel jeg selv som må ha kommet borti «publisér»-knappen ved et uhell, skjønner det. Men dette sagt og Bechs korte svar tatt i betraktning: Synes du, Bech, at det høres rimelig ut å sette de to hendelsene (på samme sted – legasjonen i Berlin – og adskilt av under 30 minutter) i SAMMENHENG? Det er jo dette spørsmål jeg egentlig søker et svar på. 

  •                                REFERANSER:
  • Vennligst ikke bruk kommentarfeltet nedenfor (som er et fast WordPress-tilbehør). – Denne nettside er skrevet av Axel Scheel, som gjerne mottar tips om genealogiske sammenhenger eller konstruktiv kritikk. Min nettadresse er luscus22@yahoo.no
  • REFERANSER til «Scheel (Scheele)»:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *